![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
![]() |
||||||||||||||||||
![]() |
|||||||||||||||||||
![]() |
|||||||||||||||||||
![]() |
|||||||||||||||||||
DEN GLADE ENKE | |||||||||||||||||||
![]() |
|||||||||||||||||||
![]() |
|||||||||||||||||||
Ny enkefeber i hovedstaden? EN VITAMININNSPRØYTNING Av Henning Høholt Foto: Erik Berg Som kritiker opplever man iblant, men sjeldent for min del, at det er uaktuelt eller umulig å skrive en kritikk. Det er som oftest en positiv opplevelse, når der nesten ikke er noe å kritisere. Da refererer man istedet fra en forestilling. Slik er det med Den glade enke på Den Norske Opera, som hadde premierer 20. og 23. 4.2002. Denne oppsetningen opplever jeg som helt igjennom vellykket, sprudlende, raffinert, morsom, vakker - En vitamininnsprøytning, i hverdagen. Etter denne klassiske operette produksjonen på Den Norske Opera, med alle husets fremragende ressurser på høyeste faglige og kvalitative nivå, spillende, syngende og dansende på sitt aller fremste, må jeg bare konstatere at de andre Oslo teatrene som henter seg store suksesser på musicals og operette oppsetninger, kvalitetsmessig ikke når opp på dette høye nivået. Selvom de har publikumssuksess og mange helt utsolgte hus. Musikalsk: Et mesterverk Dette skylles flere grunner. En viktig grunn er at Den Norske Opera er eksperter på den musikalske siden. De har ressursene i form av det store faglige kompetente personale. Et fullt utbygget, i dette tilfelle operette orkester. 40 manns profesjonelt kor, det eneste profesjonelle i landet, som i dette ilfelle i tillegg til å synge praktfullt, også danser og spiller komedie slik at dette er en fryd. Kormester er Steffen Kammler. Videre har man en perlerekke med fremragende sangsolister, som ikke bare fremfører sine roller, men gir oss opplevelser på høyest mulig nivå, slik at vi går beriket og oppløftet fra forestillingen. Dette faglige høye nivået blir heldigvis ikke forvrengt av mikrofonoverføringer i noen form. Sist, men ikke minst så besidder operahuset den høyest mulige tekniske kompetanse, sli at de kan trylle og få frem ensemblet, samt den overdådige scenografi og kostymer, til å illudere alt som vi i våre drømmer kan forestille oss. Hanna Glawari Begge de to hovedparrene i begge besetninger formidler sine roller strålende. I titelrollene som Hanna Glawari, - den glade enke opplever vi en raffinert Itziar Martinez Galdos og Torill Carlsen, begge strålende på hver sin måte, den ene mer utenlandske enn den annen, om dette sier noen noe. Meget overbevisende vokalt. Kanskje vel mye vibrato hos Carlsen på noen steder hvor hun ønsker å markere seg sterkere. Danilo Danilowitsj Som denne fullkommen ubrukelige ambassdesekretær briljerer Kjell Magnus Sandve og Jens Olai Justvik. Henholdsvis tenor og baryton. Førstnevnte med den flotteste stemmeprakt og lange, store vakre linjer, sistnevnte mer leken, og med fortere tempi og kortere sanglinjer. Klumpete husar kostymer Begge Daniloer ser flotte ut, men er absolutt ikke noen seksy og stramme husarer i kostymet de er blitt utdelt i åpningen av andre akten. Husar kostymerne ser ut som om dette er rumslige grilldresser til litt fornemmere søndagsgrillsammenkomster på Frogner, overstrødd med gull og glimmer på fasade og skuldre. Jeg har forståelse for at scenograf og kostyme ansvarlig John Kristian Alsaker, ønsker å benytte samme benklær også til nasjonalkostymet senere, og da fungerer dette. Men disse benklær og en usmart, klumpete husarjakke gjør ikke grev Danilo stram og lekker, slik som jentene, og kanskje noen av guttene har drømt om at han skal se ut. Hr. Alsaker, vennligst la dem få et smartere kostyme. Takk. Camille de Rosillon I rollen som Camille de Rossillon, gleder vi oss meget over to forskjellige tenorer. Thomas Ruud, med utsøkt stor stemmeprakt, som begynner også å få et praktfullt bel canto preg over seg. I tillegg så vet han å ta scenen i besiddelse, han ér tilstede når han er på scenen. En sanger det skal bli flott å følge frem over, og kanskje en sanger, som vi trenger med en fastere tilknytning til Den Norske Operas ensemble, før et utenlandsk ensemble kaprer ham. Den andre Rosillon er Nils Harald Sødal. Dette gjør han godt, han både ser godt ut og synger flott, hans ledelse av kvintetten i andre akten er utsøkt. Han er lettere sanglig og typemessig i sin formidling, men hans tolking kler rollen. Valencienne Det sanglige svageste punktet på begge rollelisterne er Valencienne, tolket av Eli Kristin Hovedsveen Hagen og Linda Øvrebø, typemessige er de temmelig like. Bortsett fra at Eli Kristin Hovedsveen Hagen, som også er danser, avslutter can can´en i spagat, hvilket Linda Øvrebø ikke gjør. De er begge morsomme og tydelige tilstede på scenen, deres diksjoner er gode, i likhet med de øvrige hovedroller, imidlertid så skorter det i kraften sangligt, dette er helt sikkert vakkert, men vi hører ikke så mye av dette, rent bortsett fra at de begge, merkelig nok i ensemblene ofte er den sopranen som vi hører på toppen i lydbildet.agen har også noen meget vakre duetter med Thomas Ruud. Disse nyanser og klare personlige forskjeller mellom de to besetninger, er for meg slike forskjeller, som gjør det til en glede å se personligheten i begge besetningene. Pensjonisten og ambassadøren Der utover har vi gjengangerne i begge besetninger, først og fremst to av Den Norske Opera sterkeste kort innen flere felt. Arild Helleland som Pontevedros ambassadør i Paris, med et hjerte (og uniform) av gull, et overskudd og en spilleglede. Hans strålende med - eller kanskje motspiller, alt etter som, - siste sesongs vakre unge pensjonist Torill Eriksen. Her forandret til det uigenkjennelige i rollen som Njegus, kanselist og sjåfør ved ambasaden - et vesen av tvilsomt kjønn, en ubetalelig morsom figur. I en rekke andre roller gleder vi oss over først og fremst Ole Hermod Henriksen og Thor Inge Falch som giftelystne parisere, samt ambassadens diplomater Ole Jørgen Kristiansen, Svein erik Sagbråten og Roald Nygård, og deres respektive koner Karin Trelease, Gerd Berit Utgård og Ingeborg Marie Brekke som alternerer med Anne Felberg. Dirigenten Musikalsk er dette i de aller beste hender hos Per Åke Andersson, som kan partituret, og går til sin oppgave med innlevelse og gode tempi, bortsett fra at han tilsyneladende ikke var forberedt på at Justvik ville ha fortere tempi på noen av sine sanger. Musikkarrangementerne er tett besatt, dette gjør at iblant så overdøver orkestret lidt sangene, noe der går spesielt ut over Valencienne rolleinnehaverne. Dette vil imidlertid nok tilpasse seg. Som vanlig når Ronald Rørvik og Toni Herlofson har oversatt teksten og førstnevnte i tillegg har ansvaret for regi, da vet vi at dette er morsomt og aktuelt, vi blir heller ikke skuffet denne gangen, og heldigvis har de to, ikke falt for fristelsen til å forflate teksten med lokale tilsnitt. Regi Ronald Rørvik har sammen med Toralv Maurstad og koreografen Stuart Hopps regiansvaret, dette fungerer godt. Koreografen har lykkes å få hele scenen til å danse, dette er flott, og vellykket, og ser morsomt ut. En scenografisk perle Scenografisk og kostyme messig har John Kristian Alsaker gjort en fremragende jobb. Scenografien er rett og slett vakker, og i andre akten føler jeg meg hensatt til Rivieraen, lysdesignet av Hans Åke Sjøquist får det hele til å skifte stemningi et vekk. Vil selge billetter som "hakka møkk"! Jeg spår mange år, kanskje tiår, med utsolgte hus. Det er slik en klassisk operette, med mye vakker musikk bør fremføres, for da er den merkelig nok stadig aktuell, og fremhever seg i konkurranse med de mange musikals rundt omkring, - med sjenerende mikrofonforsterkning. Den Norske Opera: Franz Lehar: Den glade enke Henning Høholt, hoeholthus@c2i.net |
|||||||||||||||||||
![]() |
|||||||||||||||||||
LINK TIL FOTOSIDE | |||||||||||||||||||