Av Henning Høholt
Peter Schaufuss Balletten markerer seg klarere og sterkere i kulturbildet, men det er absolut ikke noen kopi av London Festival Ballets glitrende store klassiske forestillinger, som det var i Peter Schaufuss sjefstid der, tvertom. - Vel dette er glitrende og flott, men ikke tradisjonelle klassiske historier.
Peter Schaufuss skaper moderne ballett, men benytter et slags klassisk beveelsesspråk og tåspissdans, merkelig nok, så passer dette godt til både den nye unge røffe popp musikken som han bruker, og dette skaper interessante kontrastraster til den gamle tyngre klassiske musikken som er den andre delen av det musikalske lydbilde.
Musikken er en viktig samspiller for Schaufuss. Han tør tenke nytt, benytter deler av klassiske verk, men heldigvis lar han oss høre hele sammenhengende deler av et verk, på den måten får hans balletters deler en begynnelse og en avslutning der stemmer overens med musikken. Dette blir meget vakkert.
Således er 1. Aktens slutt pas de deux mellom morderen og hans døde lik, der foregår i likhuset, fremragende danset og tolket av Josef Vesley som morderen, politikommissæren og Katherine Watson som den prostituerte, der først er blitt voldtatt, drept og skalpert av morderen, hvorpå han dukker opp i likhuset for å danse denne meget vakre og fantasifullt utformede pas de deux, til Gustav Mahlers Adagietto fra hans 5. Symfoni, den musikken som i sin tid ble meget berømt ved det at den ble benyttet til Viscontis film Døden i Venedig, bygget over Thomas Manns roman. Utrolig vakker. Jeg satt og tenkte at: Tenk at nekrofili kan bli så vakkert fremført.
Likeledes ble den kjente Eurovisjons kjenningsmelodi, Trumpet tune fra Henry Purcells Bryllupsmusikk, benyttet til to av guttas store flotte Grand Jetés en tournent sprang, dette var uvanlig musikk, men den var perfekt. - Festlig. Virtuost danset av tittelrolleinnehaveren - Nattevakten, Robin Bernadet, som vi i Oslo tidligere har stiftete bekjentskap med som The King - (Elvis), da kompaniet sist gjestet Norge med denne forestillingen, denne duet ble danset sammen med Nattevaktens venn, Julian Lankshear, som også sterkt danset en vakker pas de deux sammen med sin kjæreste i prestekjoler, tolket av Caroline Petter.
Nevnes skal også Steven Scotts velfungerende scenografi, - et kjølerum til lik og en kjempediger kubeformet takkonstruksjon i aluminium, som ble hevet og senket etter behov for å danne større og mindre plass i kjølerummet. Denne kuben var sammensatt av ialt 75 store kvadratiske kuber. Dette kombinert med Steven Scotts praktfulle lyssetning, som fikk scenen bildet til å fryse, eller til å gløde etter behov.
Morsomt var ambulansetransporten, som var fire mann og en båre som padlet seg over scenen og politikommissærens transportmiddel som var to politimenn som løftet ham over scenen. Fantasifullt og idérikt koreografi.
Imidlertid er det merkbart at når man ser på navnene og nasjonalitetene av kompaniets dyktige dansere at ikke en eneste er fra Skanndinavien, og svært mange er fra lande utenfor EU.- Er dette et varsko til kvaliteten på de skandinaviske dansere at de må skjerpe seg, eller skal dette kunne tolkes dit hen at utenlandske dansere har en annen mentalitet i deres arbeide, som Peter Schaufuss har funnet ut er lettere å jobbe med i et slikt internasjonalt turnekompani, men med hjemsted i Holstebro, Danmark.
Henning Høholt, hoeholthus@c2i.net
