Av Henning Høholt
Foto: Ingemar Jernberg
En kjempeflott produksjon, som dessverre overhodet ikke passer til Richard Strauss og Hugo von Hoffmansthals opera Rosenkavaleren.
Med et stjernegalleri av fremragende stjerner i alle hovedrollene, ikke minst tittelrollen, feltmarskallinnen, Sophie, Baron Ochs og sangeren, gledet vi oss meget på Gøteborgs Operaens premiere lørdag kvelden.
HELT MISFORSTÅTT IDÉKONSEPT
- Eller er det et mislykket forsøk på å gjøre seg bemerket.
Etter en riktig spennende innledning, med et langt samleie uten musikk, mellom Rosenkavaleren og Feltmarskallinnen, falt vår interesse for det idémessige konseptet som regissøren hadde lagt opp til, slik at vi, når vi kom frem til 3. akten var blitt drittlei av all fyllen og horen, som vi var vitne til på scenen og ikke minst på de mange skjermene og monitorer. Dette dominerte scenebildet fullstendig.
I tredje akten minnet dette mest av alt om Stadshotellet i Arvika på 1960 tallet. Kanskje det er slik "folkekomedie" det svenske publikummet er interessert i?
Jeg håper inderlig at vår operaledelse i Oslo, kjenner sin og sitt publikums besøkelses tid, og ikke engasjerer denne regissøren, Yannis Houvardas, og hans idé opplegg til noen produksjon i Oslo.
I Gøteborg opplevde vi beskjeden buing fra et høflig og vellopdragent publikum. I Oslo hadde det antagelig blitt unison buing overfor regissøren.
FREMRAGENDE MUSIKALSK KVALITET
På denne bakgrunnen fikk vi under dirigenten Olaf Henzolds fremragende ledelse en fantastisk musikalsk opplevelse på aller høyeste nivå. Jente trioen Nina Stemme som Feltmarskalinnen, Katarina Karnéus som Rosenkavaleren og Camille Tilling som Sophie var en glitrende trio, som sto løpet vell ut, og til og med hadde krefter igjen etter utfordrende øvelser også visuelle, til å glitre praktfullt i sluttens vakre trio og duett.
BARON OCHS
I særklasse blant de mange Baron Ochs´er jeg har opplevd var Anders Lorentzen helt suveren sangmessig, og karakterskapende inne i den merkverdige rammen han var puttet inn i. Jeg skulle gjerne ha opplevd ham i en klassisk innpakning.
Mats Persson som herr von Faninal, Sophies pappa og Grith Fjeldmose som Marianne Leitmetzerin gjennomførte sine roller godt både sang og skuespillmessig.
SANGEREN - THOMAS RUUD
I mesterklasse var Thomas Ruud som sangeren. I denne krevende lille rollen, som i blant kalles for "the tenor killer", glitret han til i flotteste heltetenorstil uten å glemme sitt vakre italienske ble canto. Et funn for Gøteborg at de har lyktes å få til et gjestespill av denne flotte tenoren.
Expressens operaanmelder sammenlignet Thomas Ruud med Jussi Bjoerling
I de mindre rollene bemerket vi spesielt Marianne Scheel og Ingemar Andersson som intrigantene.
Høyt kunstnerisk nivå
Jeg er imponert over det høye nivå blant hele det kunstneriske personale på scenen. At de klarer å gjennomføre et så høyt musikalsk nivå, mens de kontinuerlig blir avsporet av å skulle delta i de mest vanvittige påfunn fra regi siden er godt gjort. I denne sammenhengen har de vist sin loyalitet mot regissøren. Personlig så tviler jeg på om de har trivdes spesielt godt med å gjennomføre mye av det som vi var vitne til.
Heldigvis så ga regissøren hovedrolle innehaverne ro, på slutten av alle tre aktene til sine store sanglige oppgaver. Merkelig nok, unngikk han å finne på noe helt sprøtt, mens de vakreste partiene ble sunget på slutten av de enkelte aktene. Eller også så var han blitt sliten og orket heller ikke mer, eller han var kanskje sluppet opp for håpløse ideer. Hva vet jeg?
Når det gjelder Baron Ochs ustoppelige grafsingen på Mariandl og andre, der fortrekker jeg antydningens kunst, den bør regissøren lære seg, da kan det bli raffinert. Nå var det primitivt.
Forstyrrende videofotografer
Videofotograferne som svirrer rundt overalt, de forstyrrer det kunstneriske, siden de sikkert kan fotografere, men ikke agere. Imidlertid hjalp videoprosjiseringen til å fokusere på de enkelte hovedrollene etter behov, dette overskygget iblant, heldigvis, en del av det der foregikk i hjørnene, som vi godt kunne ha vært foruten.
Scenografien ved Lars-Åke Thessman, var for så vidt OK, hvilket som helst Stadshotell, som er blitt fornyet med glassdører ser slik ut.
Kostymene ved Karin Erskine til Sophie var meget vakre. Feltmarskalinnen sorte kjole til sist var mislykket, den burde ha hatt lidt vidde fra hoftene og ut, slik at hun hadde fått en vakrere linje. Dette kunne hvem som helst se. For øvrig likte jeg ikke kostymeringen. Men det passet utmerket med alt det annet, som jeg heller ikke likte i denne produksjonen. Videre så var der ikke noen trofassthet mot noen som helst tidsepoke, det er dårlig blanding av hummer og kanarie.
Henning Høholt, hoeholthus@c2i.net
GØTEBORGS OPERAN
Richard Strauss opera ROSENKAVALEREN
Libretto: Hugo von Hoffmannsthal
Regi: Yannis Houvardas
Scenografi: Lars-Åke Thessmann
Kostymer: Karin Erskin
Ljus: Torkel Blomkvist
I Hovedrollene:
Feltmarskalinnen: Nina Stemme
Baron Ochs: Anders Lorentzen
Octavian: Katarina Karnéus
Von Faninal: Mats Persson
Sophie: Camilla Thilling
Valzacchi: Ingemar Andersson
Annina: Marianne Schell
Sangeren: Thomas Ruud
Gøteborgs Operaens orkester og kor
Dirigent: Olaf Henzold
Rosenkavaleren
ROSENKAVALEREN
