SLEEPING BEAUTY
Ballett av Mats Ek, Musikk: Peter Tchaikovskij
DEN NORSKE NASJONALBALLETTEN
Av Henning Høholt
Foto: Erik Berg
Det virket som om de solister og hele ensemblet i sesongpremieren av Mats Ek og Tchaikovskijs ballett Tornerose var inspirert, og de danset sprekt og med stor og god innlevelse. For meg virket det som om de fylte opp og utnyttet scenen mer og bedre enn hittil, jeg går ut fra at dette har med de forbedrede treningslokalene i Nydalen å gjøre, så vidt jeg forstår opererer de her med større og bedre forhold enn dem de tidligere hadde i de for trange treningslokaler på Den Norske Opera. Dette gir gode signaler for den kvalitet vi skal oppleve når balletten skal innvi et nytt operahus i 2008.
Umiddelbart ble publikum ganske fenget av den lange innledende sekvens mellom Kong Florestan og Dronning Silvia, meget overbevisende følsomt, virtuost, vakkert og sikkert danset og fremført av Christopher Kettner og Alexandra Santana. I dette ligger hele grunnlaget for balletten, og dermed er handlingen i gang for oss. Dette er en av forestillingens absolutt fornemste og beste passasjer, som er rent beskrevet og forståelig, og hvor det krevende dansespråket til Mats Ek også faglig er tatt godt vare på og fremragende presentert.
De fire feer, Gullfeen, overdådig presentert med mye eleganse av Ingrid Lorentzen. Stine Østvold som en meget raffinert Sølvfe, ikke minst i siste delen i det stripete kostyme. Videre de to spreke danserindeene, Camilla Spidsøe og Victoria Herbert som hhv. Smaragdfeen og Rubinfeen, denne delen fungerer også bra, med humor og virtuositet. Jeg har også stor sans for de tre kavalererne Marek Jez, Kristian Støvind og Ole Willy Falkhaugen, videre Johanna Sutinens stilistiske Mormor skikkelse.
Christine Thomassen presenterer hele publikum hvorfor nettopp hun fikk kritikerprisen 2002 for denne rollen. Fra å vær en vranten og umulig jentunge former hun sin rolle gjennom narkotikatåker frem til prinsen vekker henne til et nytt liv, en fremragende og gejnnomført rolletolking.
Richard Suttie fornyer seg selv bemerkelsesverdig med en sterk tolking av Carabosse, som, i Mats Eks versjon av Tornerose, er blitt til en svartsnusket drufgdeler, som av prinsen blir kalt for svarting, og heldigvis skudt med mange skudd. En flott nyansert danseskikkelse.
Kári Freyr Bjørnsson danser flott og formilder den dansemessige delen av sin rolle som Prins Désiré godt. Imidlertid er det synd at han erblitt tillagt denne hylingen og skrikingen: "Vet dere hvem jeg er", o.s.v. Dette er feil for den unge danseren, som har så mange andre fortrin, i denne delen av balletten bommer Mats Ek, noe han sikkert ikke vil innrømme.
Likeledes er den lille delen med kokken, tolket av Mariusz Malecki helt malplassert, og hører ikke hjemme noen plass i denne forestillingen. Diksjonen er også uklar. I dette bommer Mats Eks for øvrig gode smak, noe ettertrykkelig. Synd at ingen har fortalt ham dette, eller forsøkt å veilede ham på rett vei.
Etter gjentatte ensartede variasjoner over det samme bevegelsesspråk, som jeg etter hvert begynner å bli trett av, for i dette likner Mats Eks balletter på hverandre, kommer vi endelig frem til "Divertissementet", i dette ser vi på nytt de fire feers mesterlige dans, og i Pas de Six, som vel egentlig ikke har annet med en "klassisk" pas de six å gjøre, annet enn at der er seks dansere på scenen samtidig, uten noen spesiell samdans parrene imellom, så er dette innslaget godt danset, og det er flott å se de tre kvinnelig dansere på tåspiss, i motsetning til resten av forestillingens på halvtå. De tre parene ble flott danset av Beatrix Balasz og Karloyan Boyadjlev. Eugenie Skilnand, Kristian Ruuti, samt Trude Skogen og Kristian Støvind.
Det er leit at musikken ikke fremføres live, det ville ha gitt det hele en annen dimensjon. Scenografien ved Peder Freiij fungerer, men er kjedelig og hjelper ikke til å fortelle historien. Kostymene likeldes ved Peder Freiij er i og for seg ok, men heller ikke mer. Det virker som en tilfeldig sammenblanding av lidt av hvert. Lyset ved Göran Westrup er riktig bra, og gir atmosfære i den sparsommelige dekorasjonen.
Selv om der er en del kritiske momenter i dette, mye av det er som det sees rettet mot Mats Eks idé med å ta klassiske balletter og ødelegge, for i det neste å bruke musikken til noe som publikum da blir mellomfornøyet med å oppleve, så finner jeg at forestillingen i år, i motsetning til i fjor er bedre. Danserne har vennet seg mer til det kompliserte dansespråket, og fremfører det i år, etter min oppfattning, med mye større sikkerhet og virtuositet, noe annet skulle også bare mangle. Derfor var min opplevelse til større glede i år enn i fjor. Imidlertid så føler jeg at forestillingen totalt begynner strålende, men faller etter hvert, på grunn av at koreografen ikke klarer å fortelle historien godt nok. Da hjelper det ikke med fremragende danserer som legger hele sin sjel og energi i at forestillingen skal lykkes.
Publikum var villt begeistret på sesongpremieren, med mange for lange fremkallelser, og selvsagt var der, som kveld etter kveld, noen som absolutt måtte gi stående applaus. Når dette skjer hver kveld, da har den stående applausen ingen positiv betydning for de medvirkende, da virker det kun som om publikum er trett av å sidde, og ønsker å reise seg for å kunne komme fortere ut. Jeg går ut fra at det ikke er det, de, som begynner å reise seg mener?
Jeg gleder meg til at vi igjen får en klassisk Tornerose, som kan gi klassiske dansemessige utfordringer til det meget dyktige og spreke ensemble. Om vi enda en gang skal oppleve Mats Ek som koreograf for Nasjonalballetten, da håper jeg at han har fornyet seg og sitt dansespråk, for nå er der mange gjentagelser, og det blir man trett av. Liksom når en CD-spiller gjentar det samme sporet.
Det hjelper ikke å være en såkaldt verdenskjent koreograf, hvis det verden opplever er gjentagelser av hans abnorme danseformer uten egentlige fornyelser. Annet enn å forvrenge gode klassiske historier til noe nytt og uigenkjennelig. Dette minner meg om eventyret om Keiserens nye Klær.
Henning Høholt. hoeholthus@c2i.net
