TRYLLEFLØYTEN

LAAAANG TRYLLEFLØYTE Av Henning Høholt Foto: Erik Berg For 125 gangen gledet publikum seg over gjentagelsen av Mozarts opera Tryllefløyten på Den Norske Opera. Tross i mange spennende nye rollebesetninger, spesielt blant de mannlige sangerne, samt en ny dirigent, ble dette, som vanlig en meget lang kveld. HVORFOR BLIR TRYLLEFLØYTEN FOR LANG? Jeg har undret meg over hvorfor den blir lang. Der er lite fremdrift i forestillingen. Man sidder ikke lengst fremme på stolekanten og venter med spenning på neste scene. Man sidder og tenker om ikke snart dette er ferdig. Jeg oppfatter dette slik at fremdriften blir stoppet på grunn av de mange teppefall for å skifte scene. Der er mer fremdrift når man har forte skiftuten teppefall, og publikum ikke skal sidde og vente og vente. Nå bremser ventingen forestillingen. KOSTYMENE Noen av kostymerne er bra, dette gjelder spesielt Nattens Dronning og de tre damene, samt prestekostymene. Men f.eks de tre guttenes kostymer var nå stygge å se på, den ene stakkers gutten, der så det ut som om man bare hadde dratt buksene lengst mulig ned på hoftene, slik at i hvert fall beina var lange nok. Men dette var ikke pent. Jeg synes heller ikke at hverken Papagena eller Papagena er fikse, og Paminas kostyme er fortsatt like stygt og ukledelig, som det har vært hele tiden og gir ingen ynde til en nett og pen liten jente, der skal gjøre en stor rolle. Hun trenger et yndefullt kostyme som kan gi henne den visuelle støtten, slik at hun blir nett å se på på scenen. De to harnisk kledte illuderer heller ikke godt i det de har fått puttet på seg. Imiderlertid så er Taminos kostyme ganske godt, det gir ham en verdighet som kler rollen. HELGE RØNNING SOM TAMINO Sangmessig var det en glede å høre Helge Rønning, som vi husker godt fra hans strålende Liebenshoff i Rossinis opera, Il Viaggio di Reims på Det Kongelige Teater i København i fjor.. Han ser også ut som en prins med den helt nødvendige autoriteten. Han forsøkte ikke på å leke med Papageno, han er prinsen på scenen, og ser slik ut. Når han så i tillegg synger særdeles godt, da er dette en stor gled. Vi håper å høre ham oftere også i andre roller. NJÅL SPARBO Det var videre en stor opplevelse å s høre å se Njål Sparboe som Taleren, dette er en opera kapasitet som vi har bruk for i flere sammenheng herhjemme. Sist jeg så ham var, så vidt jeg husker i Tryllefløyten i Roma i 2001(?), også den gangen tenkte jeg, hvorfor ser og hører vi ikke ham hjemme oftere i en forestilling, som er noen helt annet enn i en konsert. TOM ERIK LIE Tom Erik Lie gjorde en god Papageno i denne sin Norges debutt. Jeg synes at jeg har kjent ham så lenge, slik at jeg trodde at han hadde vært å se og høre her før. Ikke desto mindre er han hjertelig velkommen hjem. Hans vellplasserte baryton stemme, med en lys o vertoneklang, og et snev av en vibrato, kledte ham og rollen, som han gjorde levende og fikk fint frem sine (rollens) morsomme- og håpløse sider. Magne Fremmerlid løfter Sarastro arven godt. Både sanglig, og at han har den rette størrelse for en slik ruvende rolle.   MARITA KVARVING SØLBERG Når det gjelder de kvinnelige rollene, er jeg ikke fullt så positiv. Jeg opplevet at Marita Kvarving Sølberg først riktig kom til sin rett etter de første par timer, i scenen hvor hun i sin fortvilelse over at Tamino ikke taler til henne, hvor hun vurderer å ta sitt eget liv. Plutselig var det som om jeg opplevde hennes forse, nettopp i dette sørgelig dramatiske er hun glitrende god. Tross min sympati, så ble jeg ikke revet med, og kan ikke si at jeg var spesielt begeistret, selv om der var mye vakker sang. Jeg oppleve dette som en ny Pamina, - en av de mange. MARI-KJERSTI TENNFJORD Som Nattens dronning lyktes Mari-Kjersti Tennfjord først i sin andre store arien. Den første synes jeg ble ødelagt av at resitativet ble for sent, og der med mangler man den spreke spensten, som jeg synes denne rollen trenger.  De tre damene Rita Heigre, Trine Øien og Hege Høisæter så flotte ut, og var nærværende, og sang og spilte kokétt komedie, slik som de skulle. CHARLOTTE FONGEN som PAPAGENA Den store glede for meg blant de kvinnelige rollene var Papagena, elegant og vittig tolket av Charlotte Fongen. Jeg kan ikke erindre å ha opplevd en så dansant rolletolking før av denne rollen, dette var sprekt og morsom og sjarmerende, et forbilde for kommende Papagenaer, som gjerne kan låne lidt av Charlotte Fongens bevegelighet. Hun passet også godt sammen med Tom Erik Lie, slik at dette ble et jevnbyrdig og flott par.  I tillegg så sang hun godt både alene og sammen med Tom Erik Lie. Hun ga fremdrift i forestillingen, og var en av de rolletolkinger som i tillegg til Helge Rønning og Magne Fremmerlid kom best fra sine respektive roller. Jeg går ut fra at koreografen Toni Herlofson har hatt en finger med i spillet, som gjorde Papagena skikkelsen så bevegelig. Regissøren Wilhelm Sandven kjenner forestillingen svært godt, og tilpasser den til personene, samt gjør sitt beste for at den ikke skal stivne, men det er dessverre ikke nok. EIVIND AADLAND Som dirigent debuterte Eivind Aadland på DNOs hovedscene. Han er påpasselig, og får dette til å henge godt sammen, men i blant ble noen av detaljene for nøyaktige, slik at dette ble lidt for tregt, og dermed går det utover spensten. Jeg setter somme tider pris på, at sangerne får muligheten for å gå dypt inn i sin fremføring av et krevende parti, men dette må ikke gå ut over det overordnede i tolkingen og gjennomføringen og i dette tilfelle fremdriften i operaen. Derfor ble dette ikke ubetinget noen 100% vellykket sesongpremiere på Tryllefløyten. Det ble rett og slett for langt og treigt. Henning Høholt, hoeholthus@c2i.net

SE ERIK BERGS FOTOS FRA TRYLLEFLØYTEN

Les også vår kritikk av SPAR DAME Vilnius RIGOLETTO Oslo SPAR DAME København CARMEN Vilnius AIDA Gøteborg