MADAMA BUTTERFLY SEIER FOR HJEMMEHOLDET

HJEMMESEIER Av Henning Høholt Fotos: Erik Berg Sesongpremieren på Giacomo Puccinis opera Madame Butterfly er som oftest en begivenhet, slik var det også i år. For å holde det i fotballspråket: Det ble hjemmeseier. Det ble også en flott markering av et generasjonsskifte i mange av rollene. Henrik Engelsviken sang strålende, med en imponerende vakker stemmeprakt, sikkerhet, overskudd, kraft og utstråling. Ole Jørgen Kristiansen sang rollen som konsulen med vakker malmfull røst og ga rollen ekthet og troverdighet via små nuanserte detaljer i skuespillet. Svein Erik Sagbråten var sleip, ekte og troverdig, og sang rollen glimrende. Ingebjørg Kosmo sang vakkert, i tillegg til at hun spilte godt de mange nuanser, som ligger i hennes rolle i samspillet med ikke minst Cio-Cio-San. På grunn av hennes vakre mørke stemmeklang ble Blomsterduetten et høydepunkt.  Disse fire sangere sammen med et meget vellspillende orkester under ledelse av en følsom sjefsdirigent Olaf Henzold, med flotte nyanser, på hjemmelaget gjorde at denne Madame Butterfly kvelden ble en musikalsk suksess. SHINOBU SATO SOM MADAMA BUTTERFLY Kveldens gjest i tittelrollen som Madame Butterfly, Shinobu Sato, ble en blandet fornøyelse. Det var forestilling no 114 av denne produksjon. Den Norske Operas ledelse har gitt oss svært mange fremragende sangerinder i titelrollen, både gjester samt våre egne mange velsyngende sopraner gjennom årene. Dette gir oss dessverre, (eller heldigvis), muligheten for å sammenligne, hvem vi synes er gode, og mindre gode.  Shinobu Sato viste seg som en fremragende skuespiller, som hadde en særdeles gjennomarbeidet tolking av rollen, med godt gjennomtenkte detaljer, som understrekte handlingens og musikkens fornemme oppbygning. Imidlertid var det ikke den best syngende av de titelrolleinnehavere vi har opplevd gjennom årene. Det startet allerede ved entreen, hvor Butterfly synger back stage i spissen for koret, det var skrikende, og, etter min oppfattning, med alt for voldsomt vibrato, som umiddelbart ga et feilaktig inntrykk av sangerinden. Heldigvis bedret dette seg når hun kom frem på scenen, selv om den sjenerende sterke vibrato ble hengende ved helt til siste akten, hvor dette avtok, og hvor der også var mer sang og mindre skrik. Hennes store arie i andre akten ble mer foredraget enn sunget, og mistet dermed noe av dets karakter av en stor arie, noe jeg synes den tapte på. Totalt set var Shinobu Sato´s rolletolking overbevisende på grunn av hennes gode skuespill, som gjorde at rollen stod sterkt. Imidlertid har mange andre sunget rollen mye vakrere, og sammen med Henrik Engelsvikens vakre tenor, kunne vi her ha fått noen av de helt store duett opplevelser, noe dette ikke ble, på grunn av at Sato´s sang ikke var spesielt vakker. I de mindre, men viktige rollene, gleder vi oss spesielt over Gabriel Birjovanu som Kommissæren, dette var vakkert og godt å høre på, det samme var Gregg Santas få, men vakre strofer som Prins Yamadori. Magne Fremmerlid var strålende som Onkel Bonzo. Mirjam Kammler var vakker og tillitsfull som barnet. Sjefdirigent Olaf Henzold ledet Den Norske Operas orkester, han ga seg tid, der hvor dette trengtes, slik at både vi og orkestret fikk tid til å tenke inn mellom alt det virtuose, dette ga en skjønnhet i musikken som gledet meget. Konsertmester Odd Hannisdals vakre fiolinsoloer, spesielt på slutten av første akten og i andre akten gledet meget, de ble formet uanstrengt og meget vakkert. Der var det ikke tale om pressing, gnikking og gniing, men om å formidle skjønn musikk. Den Norske Operas kor sang vakkert, både på scenen og bak scenen. Wilhelm Sandven har en sikkerhet over denne regien, som fungerer godt, spesielt er det en glede å se når hjemmeholdet, (og gjesten), følger hans anvisninger i de mange nyanser så godt opp, da blir det ekte og troverdig, og vi får en god operaopplevelse ut av dette, til og med når det er en opplevelse, som vi, publikum,, og jeg, som kritiker, med glede gjentar med alle de skiftende besettninger år etter år. Glødende kirsebærblomster!!!!!!!!!? Jeg husker enda da denne produksjonen første gang ble spilt. Det var en turnepremiere i Hjertnes Kulturhus i Sandefjord midt på 1980 tallett, dengangen var kirsebærblomsterne i taket lyssatte, slik at de glinset vakkert rosa, og så helt ekte ut og fremhevet den romantiske atmosfære. De er dessverre ikke lenger lyssatt, selv om det må være en enkel jobb, med det fremragende utstyr som Den Norske Opera rår over i dag.  Kunne vi få lov å se kirsebærblomsterne gløde igjen før denne produksjonen blir skiftet ut? Om ikke annet en spesiell kveld for meg? Jeg ser at der på rollelisten ikke står hvem der er lysansvarlig for denne produksjon, er det derfor? Henning Høholt, hoeholthus@c2i.net www.operaen.no

SHINOBU SATO OG HENRIK ENGELSVIKEN Foto: Erik Berg

Magne Fremmerlid som Onkel Bonzo Foto: Erik Berg

Shinobu Sato og Ole Jørgen Kristiansen Foto: Erik Berg

Shinobu Sato og Ingebjørg Kosmo i Blomsterduetten Foto: Erik Berg