-MISS D
Av Henning Høholt
Foto: Erik Berg
Som den aller siste produksjon på Musikkteatret på Vestbanen presenterer Den Norske Opera de to enaktene, Poulencs: La Voix Humaine, med sopranen Toril Carlsen og Miss D med mezzosopranen Hege Høisæter.
To krevende samtids produksjoner har funnet hver sin gode løsninger, og er hver på sin måte blitt representative for operaens nåtids operaprogrammer. La Voix Humaine ble urfremført på Opera Comique i Paris, Frankrike i 1959, og Miss D i Adelaide, Australia i 1974.
*
LA VOIX HUMAINE
I Francis Poulencs opera La Voix Humaine, som på nynorsk har fått tittelen Menneskerøysta, som beskrives som en lyrisk tragedie, opplever vi sopranen Toril Carlsen i den eneste rollen. Hun beveger seg i et spartanske rom med en seng i sort/hvitt, kun med en antydet bakkvegg, som samtidig er et bilde av hennes kjæreste, et bilde som hun bruker å sette opp fotos av sin kjære på med stifter. Hun er selv dresset opp i en sort underkjole og har som eneste klessrekvisitt en ullen sort frakk med monogram.
Ut fra dette er vi vitne til flere telefonsamtaler, noen er feil oppringninger, som stresser rolleinnehaveren, og noen er hennes kjære, som både stresser og gleder henne. I korthet handler stykket om en kvinne, forlatt av sin kjæreste til fordel for en annen kvinne. Han ringer henne en siste gang, hun klarer å holde ham på linja i hele 40 minutter før hun tar et endelig farvel. Det hele munner ut i at hun forteller ham at "Jeg elsker deg", hvorpå hun sovner inn, antagelig for godt, etter å ha drukket en sovedrikk, med telefonledningen snodd rundt halsen som en galgesnor.
I dette miljø fremfører Toril Carlsen sin lange monolog i Bjørn Endressons nynorske oversettelse. Diksjonen er upåklagelig og lar seg ikke ødelegge av den nyanserte, tonestrømmen, tidsviss svak, tidsvis med de helt store opera utbrudd. Ikke på noen tidspunkt opplever vi at solisten presser stemmen, der er et godt, vakkert flyt, som hun krydrer med delikate understrekninger. Mimisk og plastisk er hun helt fortrolig med rollens budskap, og gir rollen alt det den fortjener, slik at den totale operaopplevelsen blir opplevd som en ekte telefonsamtale, som tilfeldigvis er satt musikk til, men det er nok ikke så enkelt.
Tore Dingstad er lyttende, og følsom fremførende sin klaverstemme, og der er et nært og godt samspill mellom de to kunstnerne. Å fremføre denne operaen med kun klaver akkompagnement tåler den godt, og dette er blitt til god en intim forestilling.
Vår seneste operaopplevelse av La Voix Humaine, var på den store scenen på operaen i Roma, våren 2001, hvor Elena Obratzova fremførte dette med stort orkester, da ble forestillingen opplevd som ganske annerledes. Tross at der kun er en enkelt medvirkende egnet den seg svært godt på stor scene. Noe å tenke på for fremtiden, svært gjerne med Toril Carlsen i rollen, hun har formatet til rollen.
Regien er ved Heidi Bruun Sørensen, som har formådd å få denne monologen til å leve og har gitt den variasjon i all sin enkelhet. Librettoen er skrevet av Francis Poulenc selv basert på et skuespill av Jean Cocteau. Oversettelsen til nynorsk er, som nevnt ved Bjørn Endresson.
*
Miss Donnithorne´s Maggot
Av Henning Høholt
Foto: Erik Berg
Mezzosopranen Hege Høisæter tolking av tittelrollen, som er den eneste rollen, bar preg av høy kvalitet hele veien. Den produksjonen var lagt opp, som å foregå i noe der først så ut som en stor bløtkake, med et blomstersmykket hjerte der omgir et brudepar på toppen.
Med musikerne plassert som spindelsvevsomkranset pynt, etter hvert går det opp for oss, at der ligger flasker utbrendte lysestaker spredt rund på bløtkaken, slik at dette periodisk kan virke som om det er minnet om en bryllupsfest for lang tid siden som vi er vitne til.
Det går da også etter hvert frem at denne enakter om Miss D gir et bilde av den skuffede lady D, som var en australsk lady og som sansynligvis var modell for Miss Davisham i Charles Dickens Great Expectations.
Kvinnen som ble sviktet ved alteret og levde resten av livet i ensomhet. Kanskje 30 år etter at hun ble sviktet. Hun gjenopplever scener fra sin ungdom og håper stadig at brudgommen skal komme: Stykkeet er både humoristisk og tragisk og gir innblikk i følelser som kanskje ikke er fremmede for noen av oss. Komponisten av verket Peter Maxwell Davies betraktes i dag som en av verdens betydelige samtidskomponister. Han komponerer alt fra verker for barn til større orkester- og kammerverker. Teksten er av Randolph Stow.
Som eneste syngende medvirkende er Hege Høisæter aleine, men hun er omgitt av både en meget nærværende dirigent, Terje Boye Hansen, som agerer som brudgom og innimellom kommuniserer, og uten ord kommenterer hovedrolle innehaveren overfor sine orkestermedlemmer, dette samspillet fra dirigent til musikere og kontrasterende til hovedrolleinnehaveren er i seg selv en prestasjon, som da også underveis ledet til mye munterhet blant publikum.
I dette arbeide opplever vi pånytt regissøren Ronald Rørvik som særdeles oppegående, han er god til å fange de små pointer og forstå og benytte dem til å gjøre en forestillingen levende. Der står ikke angitt hvem der er ansvarlig for scenografi og kostymer, verken på rollelisten eller i hovedprogrammet. I hvert fall var dette talentfullt arrangert.
Hege Høisæter formidler rollen som Miss D strålende. De i alt 8 sangene, som er relativt melodiøse, er både sangbare, for noens vedkommende, men iblant har komponisten ladet henne skråle i vei midt i bryllupskaken. Noen ganger låt det, som om man trakk en katt i halen, men det var meningen.
Det raffinerte, slik jeg opplever dette, og i dette får denne fremragende kunstnerinne vist sitt mesterverk, er hennes etterligning av de rareste lyder fra de deltagende instrumenter, som utover et omfattende perkusjons apparatur, var piano, klarinett, fløyte, fiolin og cello. Derutover slynger hun ut fraser, lyder og strofer, som et av instrumentene, helt på rette tonen snapper opp og viderefører, dette krever sansen for en helt perfekt intonasjon, og dette var strålende utført.
Den eneste detaljen som manglet var, at på enkelte steder var der for mye rare lyder, og vi mistet en god del av teksten, diksjonen ble kanskje i blant overdynget av effekter. - Vel dette er ganske forståelig med alt der skjedde. Derfor var det godt å kunne gå hjem og lese teksten. Som egentlig burde ha vært lest på forhånd. Morsomt var det i hvert fall, og en stor suksess også for denne kunstnerinnen.
Historien i programmet forteller at det sies at Miss D fortsatt var kledd i brudekjolen den dagen hun døde. Hennes dødsdag var 20. mai 1886.
Henning Høholt, hoeholthus@c2i.net
