Henning Høholt
Foto: Erik Berg
Den Norske Opera hadde satt alle de fremste ressurser inn på at Tosca premieren skulle bli en uforglemmelig festaften av det helt store format, siden dette samtidig skulle være operaens gave til vår store sopran Aase Nordmo Løvberg i anledning hennes 80 års fødselsdag nylig.
Dette lyktes fullt ut, og ble en stor suksess for alle medvirkende, solister, kor, barnekor, orkester, i fornt av en helt utsolgt operasal med et vellopplagt og operakyndig publikum.
Et strålende trekløver strålte øverst på rollelisten, sopranen Nelly Miricioiu i titelrollen, tenoren Jorge Pita som Cavaradossi, og Trond Halstein Moe som Scarpia. Godt supplert av Magne Fremmerlid som en ruvende Angelotti, Anders Vangen som en morsom Sakristanen, Svein Erik Sagbråten som flott Spoletta, som klarte å få sine få sanglinjer til å klinge meget vakkert i tillegg til at han laget en ekte skummel karakter. Markus Kvits er blitt enda bedre som Sciarrone, adjutanten som adlyder og utfører Scarpias minste ordre helt kaldt og kynisk.
Gregg Santa fikk alt det der var i rollen ut av den lille fangevokter rolle. Som gjetergutt klang Joachim Sebastian Kjesbu vakkert.
Den Norske Operas orkester spilte meget melodiøst og vakkert under Olaf Henzolds sikre ledelse, kun et par enkelte steder kunne jeg ha ønsket andre nyanser, dette gjelder for eksempel ved avslutningen av Tårnarien, hvor dirigenten dro ut det repeterte etterspillet i det uendelige, og ikke ga publikum anledningen til den, tradisjonelle, velfortjente applausen til tenorsolisten.
Jeg forstår godt at dirigenten kan ønske seg et verk fremført som en helhet, men på den annen side, når man har et velopplagt og veloppdratt publikum, - såpesielt på en festforestilling, da bør dirigenten forstå at dette publikum ønsker å gi sin begeistring fritt løp en gang imellom. Det er da rett å gi dem den anledning frivillig, i stedet for å arbeide i mot, og dra det hen i det uendelige, slik at publikum ikke kommer til. På denne kvelden var publikum for velloppdragent til å ville avbryte. Det var synd. Neste gangen håper jeg at de bare braker løs med sitt bifall og ikke sidder og venter på at dirigenten skal få gjort seg ferdig med etterspillet. Dette er med til å gjøre en stor festaften enda mer festlig. Tiden vil vise om jeg har rett i dette.
Tosca - Nelly Miricioiu.
I tittelrollen gjorde den rumenske sopranen Nelly Miricioiu en meget god figur. Hun kjente sin rolle til bunns, sang strålende, med særdeles vakre høydetoner, men kanskje noe mindre vakkert i det dype leie.
Så vel i hennes soli, som i duetter med Cavaradossi og hhv. Scarpia ga dette oss også meget vakre uttrykk, som ble satt pris på. Hun spilte rollen, slik at den ble meget troverdig. Via sin formidling av de mange detaljer ble dette en udelt strålende opplevelse. Enkelte av publikum kunne kanskje ha ønsket seg en yngre Tosca, men Miricioiu hadde den forse, at hun ikke hadde tillagt seg noe sjenerende vibrato, slik enkelte voksnere sopraner har, dermed ble den musikalske opplevelsen helt første klasses.
Cavaradossi - Jorge Pita
Jeg skal gjerne innrømme at jeg likte denne tenoren, ubesværet og sikker, - meget vakkert. Det må være en fornøyelse for de andre sangerne å synge mot en slik vakker og velformulert stemme prakt. I ett og alt opplevde jeg ham som ideell i hele sin fremtoning og vakre stemmeføring.
Scarpia - Trond Halstein Moe
Jeg tror jeg har opplevd alle de der har sunget Scarpia på Den Norske Opera de siste snart 25 årene. Jeg er ikke flau over å måtte innrømme at så vidt jeg husker er dette den flotteste opplevelse jeg har hatt til nå. Tradisjonelt er rollen som Scarpia alltid blitt godt tatt vare på av alle våre fremragende nasjonale Scarpia barytoner, den ene etter den andre, som da også har gjestet "over alt" i rollen med bravur, jeg minnes spesielt 17. mai 1987 (?) på Bolshoi med Knut Skram sammen med Makvala Kashrashvilli og Zurab Sotkilava
Forskjellen på alle de andre og Trond Halstein Moe er at publikum i denne sammenhengen tror han er Scarpia, hvor de andre fremfører rollen. Moe er så infernalsk, sleip og sjarmerende på samme tid, samtidig med at hans vokale format er på verdensnivå, både klanglig, skjønnhetsmessig, demonisk og styrke når han trenger dette, dette var et høydepunkt, kanskje kveldens fornemste prestasjon.
Produksjonen er gammel, men den er fortsatt særdeles brukbar, Lubos Hruza har med sin scenografi og kostymer gitt en hel autentisk ramme, som gleder en tradisjonell type som meg. Per Fosser har gitt den regimessige helheten som fungerer meget godt, med god understrekning av mange små fine detaljer, som skal til for at publikum skal kunne få med seg handlingens nyanser.
Den Norske Operas Barnekor illuderte og sang meget bra, Operakoret er strålende, det vet vi, og i denne sammenhengen var det helt på høyden med sitt beste, jeg ser at der etter hvert har blitt mange utskiftinger, som for en del sikkert skylles pensjonering m.m. Jeg føler at klangen er god, jeg har ikke klart å skaffe meg overblikket over om der også er klangmessige forbedringer, eller forverringer i forhold til tidligere. Imidlertid har jeg bemerket at koret kanskje i noen nye produksjoner kan oppfattes som lettere å benytte i de tilfelle hvor regissør kanskje i samarbeide med en koreograf har ønsket mer bevegelse i koret, slik at koret illudrer som en kulisse, eller konkret med dans. Dette er meget positivt, og et godt tegn. Imidlertid går utviklingen i denne retning innen teaterverdenen, slik at det kun understreker at Den Norske Opera følger utviklingen den riktige veien.
Henning Høholt, hoeholthus@c2i.net
Fiorenza Cedolins debuterer som Tosca paa Bastille Operaen i Paris 8. septb. 2003