Arne Gauslaa Ved Arne Gauslås båre. Jeg minnes i dag når vi står overfor det aller siste bevis for at du ikke er mere, en liten episode fra mange år tilbake. Jeg steg av toget i Sandsvær sammen med årets rekrutter som skulle avtjene sin verneplikt på Heistadmoen. Blant flere hundre fremmede ansikter, så jeg plutselig ditt, og jeg løp for å innhente deg. Men du viste meg tilbake med disse ordene, hold deg unna, det er ikke bra at vi to sees sammen. Jeg forsto deg ikke straks, jeg var skuffet, men jeg bet det i meg og trakk meg tilbake. Du var en av de store forkjempere for vår sak, mens jeg var blant de små, og jeg regnet ikke med meg selv. Øyensynlig tenkte du allikevel annerledes, og jeg bøyde meg for det faktum at du forsto bedre enn meg. Du fikk også rett. De viste deg bort, uten argumenter, men de fant det vel ikke tjenlig å ha deg gående løs blant så mange ungdommer hvem krisen og arbeidskampen hadde preget tross deres unge år. Du kunne være farlig, men det ble ikke sagt for hvem. I dag er du død. Du falt som kjemper for landet og friheten. Du fikk allikevel bære våpen for fedrelandet og gikk i første rekke som alltid. Så håper jeg også, at de som engang viste deg bort, i dag når de ser deg blant fedrelandets falne helter, husker en liten episode fra mange år tilbake. E.T., I: 27. oktober 1945.