|
Oppbrudd Av Arne Ekeland.
Østfold
Flyktningeruter i Østfold
I Østfold sto ikke NKP særlig sterkt før krigen. unntaket var Sarpsborg, hvor de hadde 4 representanter i bystyret og et formannskapsmedlem. Denne var elektrikeren William Mikalsen
0*)
, som spilte en aktiv rolle i det illegale arbeidet under krigen. Han bidro sterkt til at NKP fikk hele 11 representanter i bystyret i 1945, og Mikalsen ble også valgt til varaordfører i byen rundt storbedriften Borregaard.
Mikalsen ble tidlig arrestert, men slapp ut og gikk umiddelbart "under jorda".
Han var ofte i Sverige, hvor han bl.a. hentet sprengstoff for Asbjørn Sunde.
Den siste krigsvåren lå han i dekning i ei hytte nær Moss. Der traff han det unge ekteparet Solveig og Gunnar Herning. De lyttet på London, og sammen med Mikalsen trykket de den illegale avisa Kureren, som ble delt ut på bedrifter i Østfold. Solveig og Gunnar Herning ble drivende krefter i å bygge opp partiet og ungdomslaget i Moss straks etter frigjøringa. William Mikalsen fikk gode kontakter med de illegale faglige utvalgene, der NKPeren Frank Bjerkholdt var fylkesleder, og kommunistene kom til å stå sterkt i fagbevegelsen i Østfold etter krigen.
I Moss hadde NKP ca. 10 medlemmer før krigen, og flere av disse havnet på Grini og ble dermed satt ut av spill. Sverre danielsen jr. forteller at han og andre unge kommunistsympatisører den 9. april dro til Fredrikstad til mobilisering.
Der var det fullt kaos blant offiserene, og de fleste ble sendt hjem. Han kom imidlertid i uniform, men avdelingen dro straks inn i Sverige, og han kom tilbake etter noen måneder. Danielsens far satt på Grini. Han forteller at Friheten var den mest utbredte illegale avisa på Moss verft der han arbeidet, [og] også på andre bedrifter. Flere kommunister og kommunistsympatisører deltok i Milorg, og noen av disse ble kjernen i det nye NKU-laget. Arne Andersen ble etter krigen lagleder i Heimevernet, men ble mobbet ut som lagleder fordi han var aktiv kommunist.
I Fredrikstad-området var det sterke radikale krefter i AUF-miljøet. En beretningsprotokoll fra Nabbetorp AUF viser at dette laget tok avstand fra AP-ledelsen og de borgerliges hets mot Sovjet-Unionen under Finlandskrigen. Allerede før krigen hadde Arne Pettersen fra NKU-ledelsen i Oslo vært på besøk i laget og diskutert aktuell politikk. Under krigen ble laget besøkt av Arne Gauslå som var ute for å organisere motstandsgrupper. Et av disse besøkene ble meget dramatisk. AUF-lederen, Angell Simensen, hadde invitert NKP-lederen Arne Molteberg og Arne Gauslå til sitt hjem i Gamlebyen i Fredrikstad. Dette hadde Gestapo fått snusen i og omringet huset. Gauslå klarte å komme seg gjennom og over isen på Glomma mens kulene hvinte rundt ham. Molteberg og Simensen ble tatt, og etter harde forhør hvor tenner ble sparket ut, ble de sendt til KZ-leir i Tyskland. Etter krigen ble de med på å bygge opp parti og ungdomslag, og Angell ble en toneangivende partikamerat i mange år etter krigen.
AUF-laget på Nabbetorp vedtok med 37 mot 1 stemme å gå inn i Norges kommunistiske ungdomsforbund etter krigen. Om det illegale arbeidet forteller Angell Simensen i et intervju 1*) i avisa Demokraten at det tidlig ble dannet en studiesirkel i avholdsforeningens lokale. Foruten AUFere deltok en ledende kommunist, Arne Molteberg, og en student, Karsten Johansen, som hadde fått sin marxistiske skolering av NKP-medlem og rektor Jens Jensen. Studiesirkelen ble et rede for illegal vireksomhet. Molteberg dro ofte på kurerturer til Oslo og begynte en systematisk spredning av illegale aviser, bl.a. NKPs radionytt. Avisene ble hentet hos medsammensvorne på postverket, og fordelt på de større bedriftene i byen. Senere fikk laget lyst til å lage sin egen avis, som fikk navnet Friske viljer. Den ble stensilert i 400 eksemplarer, kom en tid ut 2 ganger i uka og fikk skryt på arbeidsplassene.
Angell var også med på å organisere flyktningehjelp og gjemmesteder for disse når de ventet på transport til Sverige. En annen partikamerat som hadde en hytte på Hvaler, fant hytta full av fremmede folk da han en dag kom ut dit, men
da han fikk vite sammenhengen, var det sjølsagt i orden.
På Torpefabrikken hadde de måttet begynne å fyre med torv. Den ble hentet med lastabiler i Aremark, og ettersom det derfra var kort vei over til Sverige, ble disse torvlastebilene utmerkede flyktningeruter.
På Kråkerøy ved Fredrikstad laget de også illegale aviser. Partikamerat Ernst Olsen forteller 2*)
at han kom i forbindelse med kommunistene på Kråkerøy i 30-årene og ble da med i en studiesirkel. Etterpå fikk han hyre og reiste til sjøs. Etter å ha vært innom USA ble han ytterligere styrket i sin klassebevissthet. Den 9. april møtte han fram til militærtjeneste, men som tidligere skrevet, sviktet offiserene, og etter en tur innom Sverige kom han tilbake. På Kråkerøy bodde en eldre, overbevist kommunist som het Fredrik Karlsen. Sammen med ham og noen andre begynte Ernst å framstille illegale aviser. De fikk bare navnet Nyheter og ble stensilert i et par hundre eksemplarer, men ble stoppet da de mente en hirdmann var på sporet.
Ernst som var ung, ble også benyttet som kurer. Engang måtte han møte en kar på jernbanestasjonen for viderebefordring. Etter krigen fikk han se et bilde av karen i sitt fagforeningsblad. Da kjente han igjen mannen, som var den kjente Herøya-kommunisten Edvard Støland.
Dramaet ved Kroksund
For at leserne skal få en følelse av den intense spenninga og dramatikken som kunne oppstå i forbindelse med flyktningetransportene, har vi tatt med et avsnitt fra Ragnar Ulsteins bok om flyktningerutene i Østfold.
3*)
Det har kommet to lastebiler med omlag 40 flyktninger fra Oslo. De har møtt kurerer og losen som skal føre dem over grensa. De har imidlertid fått vite at Grepo og grensepolitiet snuser i området, og diskuterer hvilken rute de skal velge:
"Torkel Fornes sa tvert nei til planen. Den sjansen vil han aldri ta, å kjøre alle disse folka forbi krysset ved Kroksund. Her hadde av og til grensepolitiet vaktposter. Det skulle vere to man postert ved Kroksund. To var også postert i Hemnes, i Trøgstad og på Ørje. Den ene av Grepo-mennene i Ørje var fallen i kamp med Knut Mathiesen tidligere på kvelden.
Ole Burås kjørte ofte forbi krysset ved Kroksund til og frå arbeid, og hadde ikkje sett noe farlig der det kunne stemme. Gestapofolka var særleg opptatt av å kontrollere trafikken ved ferja som gikk over sundet. Så Burås meinte at en trygt kunne kjøre. Han ville nødig ta dette svære følgjet med alle slags folk inn over skogen. Dei diskuterte dette fram og tilbake og vart ikkje samde.
Torkel Fornes rusla bort til sjåføren frå Oslo: Var det så at dei hadde planlagt å kjøre om Kroksund? - Ja, Burås meinte at det ikkje var farleg. Å, det kunne vere farleg nok. Sjåførane Ragnvald Thoresen og Felldal sa at dei nødig kjørte lenger, helst ville dei rå til at ein kjørte flyktningane tilbake til Oslo. Men vakten meinte at slik situasjonen var, måtte ein ta sjansen og køyre dei mot grensa. Det vart ein heit diskusjon, og ikkje råd å bli samde.
Bjarne Eidsvold meinte at når ein erfaren skogsmann som Ole Burås sa at det var for blautt i skogen, fekk ein høyre på han. Men Torkel holdt på sitt og fråsa seg alt ansvar om dei skulle velje landevegen. Ein kurer i følgjet, Marit Nesse, sa at ho hadde gått til fots strekningen over skogen til grensa og visste kva det var. Og den vegen ville ho ikkje gå dersom koner og barn skulle vere med. Diskusjonsemnet var velkjend for alle losar i Norge - skulle dei ta den tunge, trygge ruta over skog og fjell, eller den lette, utrygge ruta på vegen?
Til slutt sto Torkel Fornes nokså aleine i diskusjonen inne ved Mjermen. Vaktene og Burås ville ta landvegen, og sjåførane hadde bøygd av.
Thoresen kjørte først. ved sia av seg hadde han den gravide kvinna og Ole Burås. Like bak kom Gunnar Felldal med Odd Eidsvold og kona hans ved sida.
Det var nær heilt mørkt, og dei kjørde langs Skulerudsjøen, og det var ikkje meir enn ein halv times kjøring att.
Da blinka det i to lykter framfor bil nummer ein. To Gestapo-menn sto midt i vegen, med kvar sin maskinpistol. Sjåføren Thoresen skreiv eit par dagar etter ned det som hendte:
"Jeg lar bilen stanse like foran dem, og de retter sine våpen mot meg. Da sveiver jeg ned ruta idet den ene skriker at jeg må ut, og at lemmen skal slås ned. Da jeg kom ned på stigbrettet, ble jeg beordret foran vognen i lyset.
Jeg holder hendene over hodet og sier til politimannen at han behøver ikke skyte
meg som ingen våpen har. Jeg var ikke kommet mer enn såvidt foran bilen i lysene, da jeg hører at gunnar rygget sin bil tilbake. Den ene politimannen ropte da til sin kollega: "Ta deg av den bakre bilen", og denne løp bakover for å stanse Gunnar.
Da så jeg mitt snitt til å gjemme meg bak min bil. Men i det samme skjøt han
etter meg og streifet min høyre hand. Gunnar hadde i mellemtiden rygget en del, og da politimannen kom mot ham, kjørte han i full fart mot denne."
Gunnar Felldal fortel 25 år etter:
"Jeg hadde tappa blendingsgardinene mine. Så drar jeg ut fullt lys, samtidig som jeg kjører, og så ser jeg at han skvetter ned i grøfta."
Thoresen fortsetter: "Med det samme skyter Ben (Bjarne Eidsvold) mens politimannen ligger der. Så kjører Gunnar opp på siden av meg, og Ben hopper av ved min bil, mens gunnar forserer seg videre framover. Da skyter han som står ved min vogn en serie skudd tvers gjennom Gunnars førerhus, så glasset fyker"
Felldal:"Plutselig så detter hele rattet fra meg, så jeg sitter igjen med bare
krysset. Samtidig ynker hun frua ved siden av seg. Så kjører jeg oppover, men stanser kort etter. En kar skriker: "Kjør! Kjør!". "Nei, her blir ingen kjøring,
vi har en bil til her nede!""
Thoresen skriver videre i rapporten: "Det blir en voldsom skuddveksling ved min bil. Ben og Ole går til motangrep etter å ha blitt utsatt for flere salver fra politimannen... Ole går da opp på stigbrettet for å skyte over gutta og eventuelt overrumple ham. Da blir Ole truffet og faller død om foran våre føtter. Dette gjorde et sterkt inntrykk på oss. Ben og jeg forsøkte å løfte ham opp i bilen. Men han var jo ikke mer, og han blødde forferdelig. Så vi måtte la
ham ligge. Vi ble enige om å forsøke å kjøre, for nå var alt stille. Jeg krabber inn i førerhuset, får satt meg til rette, og fru Hannestad(Else), som har ligget nede på setet hele tiden, reiser seg nå.
Med det samme jeg trår på starteren, smeller en ny serie skudd, og rattet blir skutt i stykker i hendene mine. Så måtte vi ut på baksiden igjen, og Ben måtte skyte et par skudd til før vi kom oss avgårde.
Da vi hadde kjørt et stykke, slapp Gunnar meg foran, fordi jeg kjørte på bensin og han på knott. Nå begynte et voldsomt race på en forferdelig veg, og det var rene hellet at alt gikk bra. Da vi kom til en skarp kurve, stanset vi for å vente på Gunnar. Men vi ble snart enige om at under slike usikre forhold var det ikke bra å stå der og vente. Ben gikk da ut av bilen og bemerket at han hadde to kuler igjen, en til dem og en til seg selv. Han tok nå post for å vente på Gunnar."
Gunnar forteller:
"Vi kjørte på en forferdelig tømmervei og ble dirigert nedover mot Flataseter, over sånne små bekkefar med trebruer. Så sier jeg til Ben at han skal slenge en wire rundt brua der, så drar vi den med oss. Og det gjorde vi, dro så tømmerstokka føk til høyre og venstre. Plutselig mens jeg kjører, så sitter jeg med girspaken i handa. Den har spretti opp. Og jeg kjører spaken ned, og jammen går den rett i gearet, og jeg satt, nei hang på spaken videre nedover. Vi tok med oss noen bruer til, og så kjørte vi til Flatasetra"
Sjåførane hadde planlagt å kjøre bilane ut på Rømungen og la dei gå gjennom isen, så politiet ikkje fekk tak i dei. Men det var så gjørmet ved land at dei kom ikkje utpå. Dei tok av skilta, slik at politiet skulle få vanskar med å finne eigarane, og at dei kunne få tid å røme unda. Så gjekk alle saman rundt bukta og kom i god behald til Sverige og Paul Edvinsson. Da så dei lyskastarar frå tyskarane, der dei hadde sett frå seg bilane. Nesten et halvt hundre mennesker var redda, og ingen alvorleg såra.
Men dagen etter kom losen og bonden Hans Østreng til gårdsguten sin, Torkel Fornes og fortalde at Ole Burås var fallen"
Torkel hadde fått rett i at det var farlig. 40 mennesker var kommet i frihet, men losen Ole var blitt skutt, og kona hans satt igjen med 11 barn. Sven
4*) som var 17 år, gikk inn i farens sted og hjalp mange over til Sverige. Bygdefolket reiste i 1945 en bauta*) til minne om Ole Burås, og denne blir bekranset hver 17. maidag. Torkel Fornes, som var vestlending , hadde slått seg ned i Rømskog og sluttet seg til kommunistene i deres arbeid med "Storruta". han dreiv også som kurer og var med i "slippgjengen" som tok imot det første engelske våpenslippet i Marker i Østfold den 28.11.1944.
0*)
Wiliam Mikalsen / Tor Inge Berger
http://www.nkp.no/historie/william.html
1*)
"Også vi når det blir krevet -" : Angell Simensen fra Nabbetorp. Del 2. /
Tor Inge Berger
http://www.nkp.no/historie/angell2.html
2*)
Med nyheter i strømpene : Ernst Olsen og Rolf Normann Hansen
fra Kråkerøy forteller / tekst: Tor Inge Berger.
http://www.nkp.no/historie/ernst.html
3*)
Torkel Fornes sa tvert nei til planen ...- S. 171-174.
Flyktningar til Sverige 1943-45 / Ragnar Ulstein.
Oslo : Samlaget, 1975.
339 s. : pl. : ill., kart. - (Svensketrafikken ; 2)
ISBN 82-521-0499-1
Avsnitt fra kapittel 6: Tungt døgn. - S. 161-189
4*)
"Dom har skøti far din!" : et møte med Sven Burås,
sønn av grenselos Ole Burås som falt i kamp april 1944 /
Tor Inge Berger.
http://www.nkp.no/historie/buraas.html
Østfold. - S. 147-152 : ill.
I : Død over de tyske okkupanter :
de norske kommunistenes motstandskamp 1940-1945 /
Birger Bakken, Reidar T. Larsen, Arne Jørgensen, Åge Fjeld.
[Moss] : Informasjonsforlaget, 1998. - 251 s. : ill.
ISBN 82-994859-0-8
bakover
innholdslista
forover
|