|
8.mars - litt historie.
På den andre Internasjonale
Kvinnekonferansen i København
i 1910 kom Clara Zetkin
med forslag om å innføre en
internasjonal kvinnedag.
Det var 130 kvinner fra 16 land
som deltok på konferansen, og fra
Norge stilte Anna Gjøstein. Første
kampsak var innføringen av
stemmerett for kvinner som vi i
Norge fikk innført i 1913. Kvinnedagen
fikk stor oppslutning i
mange land.
Av Gro M. Bjerketvedt
Til å begynne med ble dagen alltid
markert på en søndag, men i
1922 ble det vedtatt (på den andre
internasjonale kommunistkonferansen
i Moskva ) at 8. mars
skulle være fast dato for kvinnedagen.
For Norges del fikk splittelsen
mellom Ap og kommunistene
betydning for dagen. Aps internasjonale
bånd ble brutt, mens
NKP hele tiden hadde forbindelse
med det Internasjonale Kvinnesekretariat.
Det ble stiftet husmorlag
som sammen med partikvinner
gjennom hele mellomkrigstiden
markerte dagen.
Under krigen skjedde det ikke så
mye på 8. mars, men dagen ble i
mange fengsle og leire markert. I
1945 var det en stor kvinnekonferanse
i London hvor 20 nasjoner
stilte med om lag 200 kvinner.
Siden den gang har det gått opp
og ned med 8. mars-markeringene,
med 1973 som et av de
tydeligste oppsvingsårene. Da
stilte Kvinnefronten, Nyfeministene,
Norsk Kvinnesaksforening,
Kvinnepartiet og Norsk Kvinneforbund
m.fl. opp i tog. Det var
kampen for selvbestemt abort
som trakk folk.
De senere åra har det vært nedadgående
interesse for denne dagen,
men kan hende dagen igjen
burde få mer tilslutning. Nedenfor
vil jeg nevne noen forhold
som det kunne være grunn til å
gå i tog for, forutsatt at man i tillegg
til å gå i tog er villig til å
kjempe for disse sakene også ellers
i året.
Saker verdt å kjempe for.
Vi får tro at retten til å stemme nå
er sikret, men retten til selvbestemt
abort bør vi kanskje ikke
være så sikre på med en abortmotstander
til statsminister og en
kamplysten Høybråten som nyvalgt
leder av regjeringspartiet
KrF.
Med kontantstøtten og innstramming
av ordningen med overgangsstønad
ved samlivsbrudd
har nevnte politikere allerede vist
at de til tross for prat om verdier
ikke er så flinke til å verdsette
kvinner. Tilbake til kjøkkenbenken
har vært budskapet de
siste åra.
Et mål for likestillingsarbeidet må
være at kvinnene blir i stand til å
kunne være mor og samtidig
kunne forsørge seg selv og barna.
For både kvinner og menn må det
være et mål at arbeidslivet lar seg
kombinere med å være foreldre,
for vi trenger faktisk barn!
I en tid hvor vi ser at gapet mellom
fattig og rik blir stadig større,
ser vi at det i den rike delen av
verden blir mer enn 50% av enslige
mødre klassifisert som fattige.
Til tross for dette kan et av
de største partiene i landet vårt gå
ut og si at alenemødre er snyltere
og at de har det for lettvint og
godt. Til de som lar seg fenge av
disse ideene, bør vi minne om at
det faktisk går an å sparke oppover
i stedet for nedover og samtidig
minne om at mens mange
av oss kan bruke av kvelder og
helger til å jobbe for å tjene noen
ekstra kroner, er dette faktisk ikke
mulig for en alenemor som må
bruke denne tiden til å ta seg av
barna.
I vår del av verden er det i dag
slik at flere jenter enn gutter tar
lange utdanninger, får bedre eksamener
enn guttene og er ofte
flinkere til å tilpasse seg ny teknologi.
Allikevel er det de fleste
steder fremdeles slik at det er
kvinnene som har hovedansvar
for hjem og barn og dermed ofte
arbeider dobbeltskift. Mange
kvinner sliter med konstant dårlig
samvittighet fordi de føler de
får for liten tid til både jobben og
familien, og er man vellykket slik
samfunnet i dag ser det skal man
jo i tillegg til jobb og familie
gjerne også ha et sosialt liv med
venner og fritidsaktiviteter.
At kvinner tar del i yrkeslivet i
stadig større grad enn tidligere
har så klart betydning for også
andre sider av samfunnslivet.
Kvinner blir mer selvstendige og
de kan lettere bli hørt. Når en
kvinne kan gjøre alt det en mann
kan, hvorfor skal hun da finne seg
i å tie i forsamlinger eller gjøre
som mannen befaler.
Kapitalistene er interessert i
kvinnearbeidskraft, men vil helst
slippe å betale for den. Kvinners
lønn er 50-80% av menns, og i
alle land i hele verden tjener kvinner
mindre enn menn.
Mange av sektorene som kvinner
er representert i, bl.a. utdanning
og helse, blir privatisert eller rammes
av nedskjæringer. Dette fører
til at mange av disse oppgavene
igjen havner hos kvinner,
bare at nå skal de gjøres gratis.
Med kapitalistklubber som
Verdensbanken, WTO og IMF får
man en politikk som innebærer
kutt i det offentlige, og resultatet
blir at oppgavene føres over til
profitørene. Resultatet blir dårligere
tilbud, arbeidsledighet, dårligere
helse, skole, renhold osv.
I tillegg fører denne privatiseringen
til dårligere arbeidsforhold og
mye usikkerhet ved at man kun
blir ansatt for korte engasjement.
Norges regjering med Victor Normann
i spissen vil gjøre denne
praksisen enda mer utbredt, samtidig
som det nå ser ut til at fremtidige
pensjoner skal bli svekket.
Her er det selvsagt også kvinnene
som kommer dårligst ut av det,
selv om det også i dag er slik at
det er flest kvinner blant minstepensjonistene.
Det finnes i dag mange som trekker
på smilebåndet når de hører
snakk om kvinnesak, 8. mars eller
likestilling. De som gjør det
assosierer gjerne disse ordene
med lilla skjerf og fotformsko, og
de tror at det i dag eksisterer likestilling
mellom kjønnene - det
eneste de etterlyser er flere kvinner
i de store konsernenes styrerom
og større tilgang på billige
hushjelper fra fjerne himmelstrøk…
I 1917 gikk russiske arbeiderkvinner
ut i gatene og krevde
”brød og fred”. Denne parolen er
dessverre også i dag aktuell for
folk i store deler av verden. Clara
Zetkin mente i sin tid at ethvert
samarbeid med de borgerlige
kvinnebevegelsene måtte avvises
og at kvinnene måtte gå sammen
med mennene av sin klasse og
kjempe sammen for et mer rettferdig
samfunn.
Så alle kvinner og menn - bruk 8.
mars til å kreve brød og fred samt
lik lønn for likeverdig arbeid, og
husk: ingen kvinnekamp uten
klassekamp, og ingen klassekamp
uten kvinnekamp!
Noen historiske forgrunnsskikkelser i kvinnebevegelsen.
Katti Anker Møller
(1868-1945)
Katti Anker Møller er særlig kjent
for to ting. Det ene er de Castbergske
barnelover som er oppkalt
etter hennes svoger, stortingsrepresentanten
Johan Castberg.
Lovene var da de ble vedtatt i
1915 for en liten revolusjon å
regne. De ga barn født utenfor ekteskap
en bedre status ved at de
fikk navne- og arverett etter faren.
Det andre Katti Anker Møller er
særlig kjent for er opprettelsen av
det første Mødrehygienekontoret
som ble etablert i 1924. Dette ble
stengt av Gestapo da krigen kom,
men hadde inntil da bidratt til å
spre opplysninger om kjønnsliv
og prevensjon. Møller var første
styreformann for det første
mødrehjem opprettet i 1902 og
hun så det som sin oppgave å bedre
kårene for arbeiderkvinner og
deres barn og hun og datteren legen
Tove Mohr bidro til at abortloven
ble forandret i 1930.
Norges
Husmorlagsforbund
Norges Husmorlagsforbund ble
stiftet i 1937 og var en sammenslutning
av 40 arbeiderhusmorlag
fra det ganske land. Kvinnene
som var med hadde NKP-tilknytning
og hadde fra 1926 arbeidet i
distriktene, men dannet i -37 en
landsomfattende organisasjon.
Blant kampsakene var skolebespisning,
mødrehygienekontorer
og priskontroll. Man definerte
seg som arbeiderhusmødrenes
fagforening og klassekamporganisasjon
og 8. mars ble hvert
år feiret med møter og demonstrasjoner.
Første formann var Dagny Sjølander
(1889-1950). Organisasjonen
gikk i oppløsning i 1940, men
mange av lagene fortsatte å jobbe
illegalt under krigen. Forbundet
ble gjenoppbygd i 1945 og slo seg
i 1954 sammen med Norges Demokratiske
Kvinneforbund og ble
til Norsk Kvinneforbund.
Aleksandra Kollontaj
(1872-1952)
Kollontaj var sovjetisk politiker,
teoretiker og forfatter.
Fra 1917-18 var hun folkekommisær
for sosiale saker. I begynnelsen
av 1920-åra var hun medlem
av Kominterns eksekutivkomité
og senere talskvinne for Arbeideropposisjonen.
I 1922 ble hun diplomat
i Norge, deretter i Sverige
hvor hun fra 1943 var ambassadør.
Da Kollontaj ble utnevnt til minister
for sosiale saker rett etter
oktoberrevolusjonen fikk man fra
Sovjetregjeringa de mest radikale
dekreter i hele Europa hva familie-
og kvinnepolitikk angikk.
Kollontaj forsøkte allerede i 1915
å få i stand en 8. mars-markering
i Oslo. Da den første markeringen
av Kvinnedagen gikk av stabelen,
var Kollontaj blant talerne.
Hun levde et turbulent liv. I 1908
måtte hun flykte fra Russland etter
å ha skrevet en pamflett om
Finland og oppfordret til væpnet
opprør mot tsaren.
Hun bodde bl.a. i Tyskland, Mexico,
Norge og Sverige. Hun deltok
i Pariserhusmødrenes streik
mot høyere brødpriser i 1911 og
var i 1913 i England og talte imot
de borgerlige sufragettene for å
styrke den sosialistiske kvinnebevegelsen.
Hun var ofte på kant med ledelsen
i Sovjet, men skrev på eldre
dager Stalin-vennelige artikler og
jobbet i diplomatiet. Hun var ved
siden av Stalin selv den eneste
overlevende fra den 1. sentralkomiteen
etter Moskvaprosessene.
Clara Zetkin (1857-1933)
Clara Zetkin var tysk sosialdemokrat, senere kommunist og en
av de mest fremstående i internasjonal
kvinnebevegelse. Mellom
1920 og 1933 var hun medlem av
Riksdagen for kommunistene.
Gjennom pamfletter, taler og artikler
leverte hun det største tilskuddet
til den marxistiske kvinneteorien
etter Marx, Engels og
Bebel.
Hun hevdet at man ikke kan få
virkelig kvinnefrigjøring før sosialismen
er innført og det var
også Zetkin som på en kvinnekonferanse
i København i 1910
foreslo og fikk gjennomslag for
å gjøre 8. mars til internasjonal
kvinnedag. Hun avviste alt samarbeid
med den borgerlige kvinnebevegelsen
og mente menn og
kvinner sammen måtte kjempe
mot kapitalismen.
I motsetning til mange av sine
samtidige kvinner innenfor arbeiderbevegelsen
var hun imot både
fri abort og prevensjon. Hun var
for monogamiet.

Kirsten Moe
Hansteen (1903-1974)
Hun var en norsk politiker og
kvinnerettsforkjemper. Hun kom
til Kristiania i 1927 for å studere
og kom her inn i et radikalt miljø
og gikk sammen med søsteren
Gerda (Evang) med i Mot Dag-gruppa.
Her var hun med til hun i
1930 giftet seg med NKPeren
Viggo Hansteen. De fikk tre barn
sammen, og Kirsten ble alene
med disse da mannen ble dømt
til døden og skutt av tysk standrett
i forbindelse med melkestreiken
i 1941. Hun ledet redaksjonen
av det illegale bladet
«Kvinnefronten” og etter krigen
”Kvinnen og Tiden”. Fredsarbeid
var det som opptok henne mest,
men det ble i bladet også skrevet
om ømtålige emner som abort og
ugifte mødre. Ved stortingsvalget
i 1945 fikk NKP to plasser,
og Kirsten Hansteen hadde den
ene av disse, og ble slik Norges
første kvinnelige statsråd. Hun
gjorde desperat motstand mot å
se "krig som en naturkatastrofe",
og var styremedlem i Verdensfredsrådet
og var med i den norske
avdelingen av rådet ”Fredens
forkjempere”.
Rosa Luxemburg
(1871-1919)
Luxemburg var polsk-tysk sosialist
og er blant de mest betydelige
teoretikerne i sosialismens
historie, og den blant disse som
døde i kamp. Hun arbeidet blant
annet for at de polske arbeiderne
skulle stå sammen med russiske
arbeidere mot tsarens tyranni,
fremfor å være taktiske og
kjempe for nasjonal selvstendighet
sammen med det polske borgerskapet.
Luxemburg så massenes
betydning og så massestreiken
som en læringsprosess som skulle
gjøre arbeiderbevegelsen stadig
mer klassebevisst. Hun skrev
mye, men hennes politiske artikler
og pamfletter har vist seg å ha lengre
levetid enn hennes økonomiske
analyser.
I de siste årene av 1. verdenskrig
satt hun fengslet, og gikk i 1918
når hun slapp fri inn i den revolusjonære
kretsen omkring Karl
Liebknecht - Spartakusforbundet,
senere det tyske kommunistpartiet.
Hun skrev i Røde Fane og
talte på folkemøter. 15. januar
1919 ble hun myrdet av kontrarevolusjonære
offiserer.
Det sies om Rosa Luxemburg at
hun mer enn en stor teoretiker, var
en som inspirerte til handling og
tenkning, at hun var energisk, men
antiautoritær, og analytisk, men
generøs og skapende.
Elise Ottesen-Jensen
(1886-1973)
Elise Ottesen-Jensen var en av
sytten barn i prestefamilien Høyland.
Hun skulle studere for å bli
tannleg, men måtte avbryte studiene
på grunn av en ulykke. Hun
ble i stedet journalist og ble i 1909
aktiv i arbeiderbevegelsen og
medarbeider i ”Ny Tid” i Trondheim,
senere i ”Arbeidet” i Bergen.
I 1913 traff hun syndikalistenAlbert Jensen og de giftet seg og
flyttet til Danmark. Her bodde og
arbeidet de frem til de ble utvist
pga. revolusjonær virksom het i
1919. Nå flyttet de til Stockholm
hvor Elise Ottesen-Jensen i tillegg
til skriving blant annet i
”Arbetaren” også jobbet mye
med opplysningsarbeid om sexualitet
og prevensjon. Slik ble
Riksförbundet för Sexuell
Upplysning (RFSU ) til i 1933.
Dette ble til som en følge av at
Ottesen som ung kom til Christiania
og møtte mange fortvilte
unge jenter. Det var da hun så
behovet for opplysningsarbeid og
hun var også behjelpelig med å
få tilpasset pessar til jentene selv
om dette var forbudt.
Hun kjempet også de homofiles
sak og var siste del av livet sitt
svært engasjert i familieplanleggings-
politikk i u-land.
Kvinnegruppa Ottar har tatt navnet
sitt etter Elise Ottesen-Jensen.
Gro M. Bjerketvedt i:  05-03-2004.
Godt lesestoff! NKP-kvinnene, blant pionerene i norsk kvinnefrigjøring!
NKPs Inger Hagerup side
her
NKPs Aasta Holth side
her
NKPs Torborg Nedreaas side
her
NKPs Solveig Haugan side
her
Internationella kvinnodagen
her
Marxist writers. Clara Zetkin
her


|