Bjørneboe møter Bourdieu Som kjent var Bjørneboe en samfunnsrefser og sosialrealist som ønsket å trenge inn i kjernen av samfunnets indre liv og utvikling for å synliggjøre og påvirke det. Av Henry Riis Det er godt synlige grunner til at de vi velger som våre politiske og dømmende myndigheter ikke lyktes i å omforme samfunnet mot en rik humanitær og bærekraftig sosial infrastruktur. Politikere med dobbeltmoral som Victor Normann viser selve prototypen på en ond og ødeleggende utvikling (dobbeltmoralen). Victor Normanns dobbeltmoral er en virkelighet for han selv og en helt annen for andre, er en vesentlig side ved vårt system. Her innes ikke et snev av sosial realisme, sosial samvittiget eller intelligens, bare livs- og menneskeforakt. Å tenke på en måte og handle på en annen er vår tids politikermareritt. Det er en allmenn oppfatning at Bordieus intellektuelle liv tok en viktig vending med utgivelsen av hans bok "La misére du monde" (Verdens elendighet) i 1993. Det var på dette tidspunkt han engasjerte seg fullt og helt i politisk og mediekritisk virksomet. La misére du monde ble en bestselger og bidro til at mange mennesker som sannsynligvis ikke hadde noen som helst kunnskap om sosiologi, og ikke hadde noen som helst grunn til å interessere seg for faget, oppdaget det. Bourdieu innledet boken med et kapittel tilegnet dem som i aller høyeste grad føler den sosiale lidelsen, ydmykelsen og noen ganger uverdigheten på kroppen i dagens samfunn. På denne måten uttrykte han offentlig og høytidelig sitt engasjement på de utstøttes side. Den institusjonelle vold mot enkeltmennesker og grupper av mennesker var også et hovedtema i Bjørneboes trilogi om ondskapens lidelser. Det dreide seg naturligvis om alle lidelsene og overgrepene mot hele den moderne arbeiderklasse, de fattige og sultende. Den sosiale elendigheten er ikke bare et spørsmål om sosial fattigdom, men reelle overgrep mot enkeltmennesket fra samfunnets side. Som lærer på Steinerskolen i Oslo fikk Bjørneboe frie hender till å arbeide med en stor fagkrets for flere klasser fra 5. til 10. klasse. Samtidig som han var lærer, så arbeidet an samtidig båe som forfatter og sosiolog gjennom praktiske undersøkelser om ungdom i norske fengsler. Ved å intervjue 14-15 åringer i fengsel, kunne han ta opp de uholdbare forhold som førte til at 14 til 15 åringer tok livet av seg i fengslene. Det norske fengselsvesenet på 50 tallet hang fortsatt igjen i middelalderen og var ikke i stand til å se eller forstå at barn ikke bure sitte i fengsel. (I år ble nedre grense satt til 18 år.) Bjørneboes skuespill Når hanen galer var et viktig samfunnsrealistisk dokument om barn i fengsel, og hvordan det tar livet av dem. Bjørneboe var som Bordieu et menneske som alltid lot seg oppspore av verdens elendighet i alle former. Verken før eller seinere i sin karriere tenkte Bourdieu at man måtte velge mellom jakten på objektiv kuunnskap og krav om politisk og sosial handling. Selv når det gjaldt spørsmål som i prinsippet interesserer alle, var han overbevist om at et er en avgrunn mellom en profesjonelle sosiologens metodiske, presise og vitenskaplige beandling og den retorikken og ordgyteriet som intellektuelle mer enn gjerne uttaler seg til mediene med. Etter at Forskningsrådet ble avslørt som det korrupte ormebol det er, har begrepet vitenskapelig viten fått et vingeskudd. Bjørneboe valgte selv som nevnt ovenfor å framstille sine vitenskaplige analyser som litteratur, dikt og teater. Dvs. han valgte det kunstneriske medium som i mindre grad lar seg undertrykke av vitenskaplig profesjonskamp og korrupsjon. Som Bordieu viser i sine bøker, så prøver han å hevde den klare og rene tanke om verdens elendighet, samtidig som an ønsket å ta del fullt og helt i politisk og mediekritisk virksomet. Den franske professor i filosofi Jacques Bouverese ved College De France, er forfatter av boken "Bourdieu savant en politique" og tar der for seg den sterke profesjonskamp som kommer til syne i det nye mediesamfunnet. Bourdieu ønsker å forsvare en intellektuelles rett til å fremstå som en slags fagperson. Mediesamfunnet har på så mange måter ønsket å finne fram til en hel nygruppering av medieprofeter som mediefilosofer, fremtidsforskere, sosialantropologer og sosialøkonomer. Når begrepene intellektuelle og kvasi-intellektuelle viser at det på mange måter er gått inflasjon i begrepene, så er de blitt ubrukelige. Forskningsrådets systematiske korrupsjon av vitenskapen har vist at mange begreper i det norske samfunn ikke lenger ar noen verdibetydning. Mediene har på mange måter innørt sitt eget maktsystem som kan betegnes "den demokratiske ukontrollerbarhet". Den sosiale elendigheten er imidlertid ikke bare et sppørsmål om materiell fattigdom, men den kan også på en rekke måter tjene som eksempel innad i den intellektuelle verden selv. Bourdieu ble derfor i sine siste år betegnet som en ordinær vitenskapsmann som valgte aktivistens arbeidsform. Når mediene selv dannet sitt eget maktsystem og sitt eget maktspill, så er det tydelig at de også prøver å utvile sine egne medienisser, en slags meningsprodusenter. Crisopher Lasch bemerker at massekommunikasjonens vesen forsterker, i likhet med samlebåndet, maktkonsentrasjonen og det strukturelle hierarkiet i industrisamunnet. Ved å behandle alle kontroverser og alle konlikter som like interessante og aktuelle, vs. likeverdige til å ange opp oppmerksometen til mange åndsfraværende seere, og dermed like fort blir glemt og like mye blottet for betydning, så viser dette maktkonsentrasjonen og hierarkiet. Massemedienes ovedrolle blir dermed systematisk brukt til å tilintetgjøre den kolllektive hukommelse, dvs. å erstatte naturlige autoriteter som det var mulig å stole på, med en elt ny type medienisser. Disse nissene blir brukt kontinuerlig, og eneste kvalifikasjon er ofte at de bare er der for å bli vist fram, uten å a noe å bidra med. Som Bourdieu, var også Bjørneboe opptatt av at formyndersamunnet, den institusjonelle makt, er opphavet til skillet mellom de som domineres. Selve undertrykkelsen av den menneskelige arbeiskrat, og fagarbeidets lave status, på tross av at ele samunnet er avhengig av at slikt arbeide blir utført, er en tragedie. Skal verdier skapes, må noen skape dem, og da er det rimelig at den fagidentitet, arbeidskraften som skaper dette, også ar en øy status i samfunnet. Det må være riv ruskende galt når en bløffmaker som Victor Normann viser sin store forakt for denne arbeidskraften, som de økonomene an ar utdannet skal tjene penger på. Med hans dobbeltmoral, så er det jo helt tydelig at an har stor forakt for de andres virkeliget. Eva Joly og hennes bok beskriver i detalj en ny type korrupte menn med økonomisk utdannelse, som når som hest kan skape livstruende terror og anarki i samunnet. Hun spør da, er det en slik verden vi ønsker oss, og hva eller hvem kan motarbeide dette. Både Bjørneboe og Bourdieu ville være enige med Eva Joly i hennes viktige konklusjoner. Det leninistiske slagordet "bare sannheten er revolusjonær" bæres fram av både Bjørneboe og Bourdieu og illustreres på sin måte av sosiologien. Med andre ord: det man må gjøre for å være til nytte for de aller svakeste, er å oppdage og si sannheten. Bourdieu sa engang halvt i alvor - spesielt når han kritiserte tenkemåten og adferden til mange motstandere - at han følte seg som den eneste virkelige marxistiske intellektuelle i Frankrike i denne perioden. Med dette mente han at han var alene om å utføre det analysearbeidet og den empiriske forskningen på den sosiale virkeligheten som marxister i dag burde føle seg forpliktet til å gjøre. Sosialrealisten og forfatteren Bertold Brecht skulle også tilføre viktige elementer til dette bildet, noe som førte til at Bjørneboe skrev en egen biografi over hans liv og forfatterskap. Henry Riis i: 16-04-2004.