StalinKnutsen
Rikets tilstand
De var der alle da Kredittilsynets 100-årsjubileum ble markert
med et seminar på høyt nivå om finansregulering før og nå, i
Den Gamle Logens store sal i Oslo:
Økonomene,
nasjonalstrategene, de navnløse fra Finansdepartementet,
tilsynets egen geriljagruppe, og pengetrillerne fra børs og
meklerhus.
Ut over Dagbokas utsendte var det bare én herre som
ikke fulgte slipskoden, Sverre Knutsen, amanuensis ved BI,
best kjent fra 70-tallets studentsamfunn som «Stalin-Knutsen».
Han la fram sitt historiske arbeid sammen med Gunilla Eklund.
Språkføringen var upåklagelig, og bare i vendinger som «... og
hvem tjente på det?
Bankene, selvsagt!» kunne man gjenkjenne
den dialektiske retorikken.
NTBtekst
1989-11-07
OPPRØRERNE SOM BLE AUTORITETSTRO
- 5 -
Oslo (NTB): Hvordan kunne anti-autoritære opprørere ende som tilhengere
av en totalitær teori?
Hva kan ml-bevegelsens vekst og fall på
1970-tallet lære oss om dette tiåret i det norske samfunnet?
Disse spørsmålene var Terje Tvedts utgangspunkt for presentasjonen av
boka (ml) på en pressekonferanse i Oslo tirsdag.
Terje Tvedt, nå forsker
ved Senter for utviklingsstudier i Bergen, tidligere trikkekonduktør,
lagerarbeider, sosialarbeider og reisesekretær i Rød Ungdom, har det
felles med bokas seks øvrige medforfattere at de tilbrakte 70-åra som
aktive, idealistiske og selvutslettende medlemmer av ml-bevegelsen.
Siden har de meldt seg ut.
Den mest prominente av forfatterne er uten tvil Sverre Knutsen, alias
Stalin-Knutsen, partisekretær og med i leder-troikaen i AKP(m-l) sammen
med Tron Øgrim og Pål Steigan i en årrekke.
Sverre Knutsen var AKPs
Haakon Lie. Han skriver i boka om "Sannhetsministeriet" i AKP, et
ministerium som ifølge Pål Steigan både ble opprettet og bestyrt at
Sverre Knutsen selv.
Gamle kjente
Forfatterne har med andre ord solide egenerfaringer å øse av.
Det hadde
også en stor del av de frammøtte på den meget godt besøkte
pressekonferansen der boka ble presentert.
Ikke rent få av hovedstadens
medier, fra hele den politiske fargeskala, var representert med utsendte
medarbeidere som kunne føye egen erfaring til studiet av AKPs rolle i de
norske 70-år.
Fagterminologien voldte intet besvær for de frammøtte,
kaffekannene ble tomme på svært kort tid og ingen hadde noen gang hørt
om røykeloven.
Krigsåra
- Sverre Knutsen var min tyrann, sa den tidligere reisesekretær Terje
Tvedt, men slo samtidig fast at boka på ingen måte var skrevet ut fra
hevnmotiv mot den gamle ledelsen i ml-bevegelsen.
-Dette er ikke
bekjennelseslitteratur eller forlengede utmeldelseserklæringer.
Vi
ønsker å gi et bidrag til forståelsen av hva som skjedde i det norske
samfunnet på 1970-tallet.
For mange av oss var 70-åra det krigsåra var
for foreldregenerasjonen, sa Tvedt.
70-tallsgenerasjonen, eller "Vietnam-generasjonen" blir karakterisert
som den generasjonen Arbeiderpartiet tapte, og boka beskriver
sosialdemokratiets kalde skulder mot opprørsk ungdom som en av
hovedgrunnene til at ml-bevegelsen fikk så stor oppslutning.
AKPs
alternativ var konkret, opprørsk handling koblet med en ideologi som
tilbød oversikt og helhetsforståelse, en "altomfattende
verdensanskuelse".
I denne ideologien lå både styrken og svakheten i
bevegelsen: Fordi man hadde alle svarene, ble virkeligheten etter hvert
prinsipielt uinteressant, som en av forfatterne formulerte det.
Død eller levende?
Forlagsredaktørene Andreas Hompland og Pål Steigan var blant
paneldeltakerne på presse-presentasjonen.
De røk raskt uenige om objektet
under lupen var dødt eller levende.
Hompland har i over 10 år forfattet
nekrologer over ml-bevegelsen, og sa seg glad for at så mange hadde møtt
fram til det han karakteriserte som et offentlig likskue.
Pål Steigan
takket for kondolansene, men mente å konstatere at det fremdeles kom
livstegn fra liket.
- Det er riktig at maoismen som vekkelsesbevegelse avgikk ved døden
rundt 1980.
Men det har tross alt skjedd en del også siden da.
Bevegelsen har blitt mindre pirrende, men ikke mindre kreativ, sa
Steigan.
Som med henvisning til Reiulf Steens ferske bok konstaterte at
maktkamp, manipulasjon og lurvete metoder på ingen måte var noe særsyn
for ml-bevegelsen.
Steigan etterlyste kritikernes alternativ: -For oss
veletablerte middelklasseintellektuelle i det rike nord kan kanskje
kapitalismen fortone seg som en suksess.
For flertallet av jordas
befolkning er den et helvete.
Å styrte et slikt menneskefiendtlig system
mener jeg fremdeles er et meningsfullt prosjekt, sa Pål Steigan.
Men det hyppig etterlyste oppgjøret med fortidas avvik, den endelige og
altomfattende sjølkritikken, den kom ikke på denne pressekonferansen.
1989 © NTBtekst
- De historiske erfaringene viser at valutaunioner kan
fungere godt over lengre perioder.
Men de er skjøre
konstruksjoner.
Og nasjonale valutaer har også spilt en
rolle som nasjonale symboler, sier førsteamanuensis Sverre
Knutsen ved Handelshøyskolen BI.
Han underviser i økonomisk
historie, og bruker en valutaunion der Norge var med som
eksempel.
Skandinavisk myntunion
Den skandinaviske myntunionen mellom Danmark, Sverige og
Norge virket brukbart i en mannsalder etter innføringen på
1870-tallet.
Den gang ble gullstandarden innført, mens den
norske sølvstandarden ble fortrengt.
- Unionen virket så lenge det var få handelshindringer.
Men i 1897 vedtok den svenske Riksdagen regler som satte opp
barrièrer i fellesmarkedet som eksisterte, ikke minst mellom
Norge og Sverige, forteller Knutsen.
I tillegg kommer uforutsette begivenheter som truer slike
valutamessige byggverk. Utbruddet av den første verdenskrig
medførte at de skandinaviske landene suspenderte
gullstandarden. Myntunionen var en saga blott.
I realiteten viser den skandinaviske konstruksjonen den
gang at en valutaunion er avhengig av at landene går i samme
retning - og gjerne i samme takt.
Det er vanskeligere uten
felles institusjoner og integrerte markeder. En myntunion i
Latin-Amerika gir lignende erfaringer.
Nasjonale strømninger
I tillegg er valutaunioner tidligere blitt svekket av
nasjonale strømninger. Sedler og mynter med nasjonale konger
og forgrunnsfigurer har vært verktøy til å bygge den
nasjonale selvfølelsen.
I Tyskland har slike følelser spilt
en viktig rolle også under gjenreisningen etter krigen.
I dagens pengeunion innen EU har medlemslandene etablert
en overnasjonal og uavhengig sentralbank.
Det er en sterk
institusjon som kan bidra til å holde euro-sonen sammen. Men
andre deler av det politiske byggverket er ikke bygget ut fordi man hadde alle svarene, ble virkel
samme grad.
- Om man hilser denne fellesvalutaen velkommen eller ikke,
er avhengig av den enkeltes politiske synspunkt.
Euroen er i
hvert fall et dristig eksperiment, mener BI-historikeren.
Historiker:
Lokale banker hindrer vern mot utlandet
Særnorsk.
Politikernes ønske om små og lokale
finansinstitusjoner er en viktig årsak til at de nå ikke
klarer å hindre utenlandske oppkjøp, mener historikeren
Sverre Knutsen.
Norge er det eneste vestlige industriland som har forsøkt
å drive strukturpolitikk innenfor finansnæringen.
Det sier
førsteamanuensis Sverre Knutsen ved Handelshøyskolen BI. Han
er spesialist i økonomisk historie og har studert flere
finanssammenslåinger på 1990-tallet.
Den særnorske strukturpolitikken har lange historiske
røtter. Formålet har hele tiden vært å sikre
finansinstitusjoner mange steder i landet, og å sikre mange,
og dermed små, enheter.
- Det er et paradoks at denne strukturpolitikken
innenlands har gjort det umulig for politikerne å drive
strukturpolitikk globalt.
Det blir umulig for dem å hindre
utenlandske oppkjøp, sier Knutsen.
Han regner med at det
bare er et tidsspørsmål når DnB og Storebrand også blir
solgt ut av landet.
- Dermed kan vi bli det eneste industrialiserte landet
utenom New Zealand som ender opp uten noen nasjonalt eide
finansinstitusjoner, sier Knutsen.
Han kritiserer politikerne for å ha hengt fast i gamle
tankemønstre i en ny tid.
Det var kanskje riktig med mange
enheter da det ikke var utenlandsk konkurranse, men det var
ikke riktig da grensen ble åpnet.
Johnsen enig
Tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen er enig i mye av
det Knutsen sier.
I begynnelsen av 1990-tallet satt han med
ansvaret for mange av de vanskelige struktursakene.
KAMPEN MOT STOREBRAND
Sampo-saken kan svekke Statoil
Svekket.
Det statsdominerte DnBs forsøk på å hindre Sampos
oppkjøp av Storebrand kan svekke utlendingenes interesse for
å kjøpe aksjer i Statoil, hevder norske og utenlandske
analytikere.
Nye trekk.
Regjeringen jobber med nye trekk for å forsøke
å få til en sammenslåing av Storebrand og DnB.
Historiker
Sverre Knutsen mener at politikernes ønske om små og lokale
finansinstitusjoner er en viktig årsak til at de nå ikke
klarer å hindre utenlandske oppkjøp.
Førsteamanuensis ved Handelshøgskolen BI og ekspert på økonomisk historie,
Sverre Knutsen, sier at politikerne ikke i nyere tid har forsøkt å instruere
Folketrygdfondet.
Det har i hvert fall ikke skjedd etter at finanssektoren ble liberalisert
på 80-tallet, sier han til NTB.
Frykter depresjon
Børsene stuper i hele Vesten
Av THOR SØRUM-JOHANSEN
Blodbadet på verdens børser kan være begynnelsen på en ny
depresjon.
- Det er all grunn til å være bekymret, sier
førsteamanuensis Sverre Knutsen ved Handelshøyskolen BI.
Det som begynte som en krise i IT-sektoren, har for lengst
spredd seg til den «gamle økonomien». Knutsen, som er ekspert
i økonomisk historie, er betenkt.
- Jeg ser flere karakteristiske trekk som vi også tidligere
har sett i forkant av økonomiske nedgangstider, sier han og
ramser opp:
Aksjer innen en bestemt sektor blåses opp - før bobla
sprekker. I uroen som skapes, sprer nedgangen seg til andre
sektorer.
Det er stor kredittvekst, noe det også var på 80-tallet og
før det store krakket på 30-tallet.
Knutsen mener det i dag
ligger en «gjeldsbombe» i den amerikanske økonomien, fordi den
voldsomme veksten USA opplevde på 90-tallet langt på vei er
lånefinansiert.
Utlånsveksten er sterk også i Norge.
Får
husholdningene og bedrifter problemer med å betale gjelda si,
er bankene i trøbbel.
Husholdningene er usikre, vegrer seg mot å investere i
aksjer og handler mindre.
Forbruket reduseres, noe som i sin
tur rammer både servicenæringen og vareprodusenter.
Ubalanse
- Flere krefter trekker i negativ retning.
Det er ubalanse i
økonomien med stor gjeldsoppbygging og aksjespekulasjon.
Hvis
ikke vi får betydelig produktivitetsvekst framover, kan dette
være innledningen til en varig nedbremsing av økonomien.
Jeg
er redd aksjekursene har gått vesentlig høyere enn det er
grunnlag for, sier Knutsen, som understreker at det er - og
alltid har vært - umulig å forutse en økonomisk krise.
- De som sier noe annet, tar feil.
Frykter depresjon
Børsene stuper i hele Vesten
Sverre Knutsen, Even Lange og Helge W. Nordvik:
Mellom næringsliv og politikk, Universitetsforlaget
Einar Lie: Den norske Creditbank 1982-1990,
Universitetsforlaget
Det er å håpe at mange - både i og utenfor bankvesenet -
leser og lærer.
Den 28. september 1921 hadde Nicolai Rygg, sjefen for
Norges Bank, et møte med de da kriserammede norske bankene.
Han kom da inn på årsakene til bankkrisen, og sa bl.a.:
"Det er ikke bare elementenes rasen, som bærer skylden; der
maa ogsaa pekes paa den maate, hvorpaa der har været
manøvreret".
Sitatet, som er gjengitt i boken om
Kreditkassens historie, sammenfatter dommen som
historikerne nå feller over bankkrisen i Norge på
nittitallet.
Dommen er selvfølgelig riktig.
Eller er den
det?
Det er to velskrevne og fengslende bøker som nå foreligger
om Kreditkassen og Den norske Creditbank.
Selv om de dekker
ulike perioder - Sverre Knutsen, Even Lange og Helge W.
Nordvik har skrevet om Kreditkassen fra 1918 til 1988, mens
Einar Lies bok om DnC begrenser seg til årene 1982-1990 - er
hovedproblemstillingen den samme:
Hva var de dypere årsaker
til at de to største forretningsbankene i Norge kræsjlandet
i 1990-91.
Svaret er også langt på vei det samme: Krisen
hadde sammenheng med den makroøkonomiske utvikling; men den
hadde også klar og direkte sammenheng med den
bedriftsøkonomiske strategi hver av bankene valgte tidlig
på 80-tallet og med kvaliteten på det bankmessige håndverk
som ble utført i årene etterpå.
Krisen var ikke en
uavvendelig konsekvens av makroøkonomi og avregulering; den
kunne ha vært unngått om man hadde manøvrert bedre.
I det perspektivet er boken om Kreditkassen den mest
interessante, fordi den begynner med den forrige, store
bankkrisen og viser hvordan nettopp Kreditkassen, takket
være strategi og godt håndverk, kom helskinnet gjennom den.
Banken motsto fristelsen til rask vekst under første
verdenskrig og aksepterte i stedet at banken, fra 1914 til
1922, gikk fra tredje til sjetteplass på listen over de
største bankene i landet.
Resultatet var langt mindre tap
enn de andre bankene (i tyveårsperioden 1917-1936 måtte DnC
avskrive fire ganger så mye tap som Kreditkassen).
Det ga
på tyvetallet banken en tillit og handlefrihet som gjorde
at den kunne vokse mens de andre var i krise; og i løpet av
kriseårene ble da også banken den klart største
forretningsbanken i Norge.
Historien om K-bank og DnC på 1980-tallet er den motsatte.
Grunnlaget ble lagt i strategiarbeid tidlig på 80-tallet,
som f.eks. førte til at Kreditkassens styre i 1982 vedtok
at bankens mål var "størst mulig vekst med akseptabel
lønnsomhet" og "større vekst enn andre banker".
Omtrent
samtidig sa Leif Terje Løddesøl at DnCs mål skulle være å
beholde "sin posisjon som den ledende bank" i Norge, og at
det tilsa betydelig raskere vekst "enn normal vekst skulle
tilsi".
Begge bankene skulle altså øke sine markedsandeler.
Det var også de fleste andre bankers mål. Resultatet måtte
bli så sterk konkurranse at det i hvert fall måtte gå på
bekostning av lønnsomheten.
Det hadde kanskje allikevel ikke gått så ille om
håndverket hadde vært bedre. Det var det ikke.
Kreditkassen
ekspanderte uhemmet i alle retninger:
I Nord-Norge gjennom
overtagelsen av Fiskernes Bank; i utlandet gjennom
etablering av datterbanker i Luxembourg, London, New York
og Singapore; i nye norske markeder gjennom
ventureselskaper og andre tiltak som skulle gjøre banken
til investeringsbank.
"Kredittbehandling og kontroll av
kredittbeslutninger ble . . . i liten grad definert som noe
strategisk problem," observerer Knutsen, Lange og Nordvik
lakonisk.
Ekspansjonslysten i DnC var ikke mindre.
Utenlands, hvor
DnC i utgangspunktet var den helt dominerende norske
aktøren, var man riktignok i prinsippet relativt forsiktig;
men fordi man følte at man måtte svare på K-banks satsing,
vokste allikevel forvaltningskapitalen i utenlandske
datterbanker til det firedobbelte fra 1980 til 1986.
Innenlands var veksttrangen nærmest uhemmet.
Igjen manglet
kontrollrutinene; eller, som revisjonssjefen i DnC skrev i
1986:
"Bankvesenet var tidligere en utpreget eksponent for
orden, kontroll og sikkerhet. Slik er det ikke lenger."
Konklusjonen synes altså klar:
De to storbankene valgte
gal strategi tidlig på 80-tallet, og de gjennomførte
strategien uten å mestre det nødvendige bankmessige
håndverk.
De har derfor i stor grad seg selv å takke for at
det gikk galt.
Riktignok ble alt mye verre på grunn av
myndighetenes økonomiske politikk - kombinasjonen av
frislipp, renteerklæringer og et uheldig skattesystem frem
til 1986, og kraftig innstramning deretter - men det fritar
ikke bankene selv for ansvar.
En slik konklusjon er mer enn etterpåklokskap.
I begge
bøkene dokumenteres klart at det var nok av personer i
begge bankene som advarte underveis og som gikk inn for
alternative strategier
. Man kunne ha handlet annerledes, og
i begge bankene var det kloke hoder som anbefalte at man
gjorde det.
Det ser altså ut til at medienes og almenhetens
dom over Leif Terje Løddesøl i DnC og Sverre Walter Rostoft
jr. i Kreditkassen er både riktig og velbegrunnet.
Eller
som Lie sier det:
"Løddesøl ble rett mann til gal tid."
Dommen bør allikevel nyanseres - og det blir den også,
spesielt av Knutsen, Lange og Nordvik. Bankvesenet i Norge
skulle avreguleres.
Etter mange tiår da det å drive bank
besto i å sortere køen av låntagere, skulle bankene
konkurrere om kunder.
Hvem var de rette til å lede bankene
i en slik situasjon? Folk med lang erfaringsbakgrunn i
ordning av køer - eller ledere som forsto hva konkurranse
innebar?
I det hele tatt må vi ikke glemme at formålet med
avreguleringen var å få konkurranse i finanssektoren, altså
å få bankene til å opptre på en annen måte enn før.
Om alle
bankene hadde reagert med så si seg tilfreds med de
markedsandeler de hadde i utgangspunktet, ville
avreguleringen ha vært forfeilet.
Men i så fall må det være
galt i ettertid å kritisere bankene for at de forsøkte å
vokse. Løddesøl og Rostoft var på mange måter rette menn
til rett tid.
Det man kan kritisere dem for, er derimot at håndverket
ikke holdt mål. Da må man imidlertid huske at
avreguleringen krevde en ny type håndverk.
Det er riktig at
bankvesenet tradisjonelt var eksponent for orden, kontroll
og sikkerhet.
Noe annet var ikke nødvendig i
reguleringsperioden, siden man kunne velge og vrake i køen
av lånesøknader.
Det måtte nødvendigvis ta tid, og til dels
bitter erfaring, å utvikle kredittvurderings- og
kontrollsystemer som var tilpasset et marked med
konkurranse.
Akkurat det burde kanskje ledelsen ha forstått. Knutsen,
Lange og Nordvik peker på det underlige i at Kreditkassens
strategi "ikke hvilte på en forståelse av virkelig
usikkerhet".
Her er de nok ved kjernen i problemet.
Bankledelsen så nok de mulighetene som avregulering førte
med seg, men de så ikke den økte usikkerhet - både på mikro-
og makronivå - som også fulgte med.
I så måte var de i godt
selskap; for det samme gjaldt økonomer, politikere og folk
flest.
Bøkene om Kreditkassen og DnC representerer
bedriftshistorie på sitt beste. Det er å håpe at mange -
både i og utenfor bankvesenet - leser og lærer.
VICTOR D. NORMAN
EksAKPer politianmeldt
AKP (ml)s mangeårige partisekretær Sverre Knutsen, også kalt
"StalinKnutsen"er blant dem som er innberettet til
påtalemyndigheten efter konkursen i Terninggruppen A / S.
"Kompetansesenteret" hvor Knutsen var konsulent og aksjonær,
har ikke efterlatt seg ett rødt øre og boet er gjort opp med
skattebetalernes penger.
ERIK NORD
Ingen av de 20 som har meldt krav på tilsammen 16,4 millioner
kroner i konkursboet, kan noen gang regne med å se sine
penger igjen.
Det var Brønnøysundregistrene som i februar iår
begjærte oppløsning av selskapet som inntil september 1988
holdt til i standsmessige lokaler på over 1000 kvadratmeter
på Aker Brygge.
Årsaken var manglende innsendelse av
regnskaper, både i stiftelsesåret 1986 og i årene 1987 og
1988.
Regnskapene borte
Bostyret med advokat Audhild F. Iversen i spissen har
også hatt betydelige problemer med å komme til bunns i
selskapets regnskapsførsel.
De har faktisk ikke funnet et
eneste regnskap.
De har allikevel greid å finne frem til
revisorerklæringer om at regnskapene for 1986 og 1987 er
revidert med anbefaling overfor generalforsamling om at disse
regnskapene ble godkjent.
Om årene 1988 og 1989 heter det:
- For årene 1988 og 1989 er regnskapet ikke ført og
sannsynligvis heller ikke revidert.
Det foreligger således
brudd på regnskapsloven og ligningsloven idet det ikke er
sendt selvangivelse for 1988 og 1989.
Spesialister på regnskap
Formålet med virksomheten i Terninggruppen skulle være
"næringsutvikling, utleie og drift av næringslokaler,
prosjektutvikling og drift av merkantile kompetansesentra".
Terninggruppen A / S fusjonerte bl.a. i 1987 med et
regnskapsfirma og presenterte seg som et kompetansesenter som
kunne tilby tjenester på områdene regnskap, økonomisk
rådgivning og juridisk bistand. Denne egenreklamen sammen med
konkursboets bunnløse rot har ført til følgende kraftsats fra
bostyret:
- Det må kunne forventes et visst minstemål av
kvalifikasjoner og krav om forsvarlig forretningsførsel av
det / de selskaper man selv har ledelsen av når man står i en
posisjon at man tilbyr nettopp slik bistand til andre. Denne
forsvarlighet er ikke utvist i ledelsen av Terninggruppen A /
S.
Hvem var ledelsen?
Bostyret har også hatt betydelige problemer med å finne
frem til hvem som egentlig utgjorde selskapets daglige
ledelse.
Det var ikke ansatt daglig leder i firmaet og
ledelsesformen var slik at selskapet ble ledet av konsulenter
som igjen var selvstendige næringsdrivende.
Bostyret har her vært nødt til å basere seg på rapporter
om hvem som har fakturert lønnsutbetalinger gjennom
selskapet. Aksjonær og styremedlem Sverre Knutsen og
styreformann Runar Ness stiller her i en særstilling.
Sverre
Knutsen har i perioden 1988 / 1989 fakturert 658 000 kroner
gjennom selskapet, mens styreformann Runar Ness i samme
periode har mottatt 423 000 kroner i honorar.
Med bakgrunn i
bl.a. dette konkluderer bostyret at det er herrene Sverre
Knutsen og Runar Ness som har hatt det "faktiske og vesentlige
ansvar for den daglige ledelse".
Oslo Politikammer neste?
Bostyrets dom over lederskapet som er utvist av Knutsen
og Ness er ikke nådig.
Begge blir ansett som uskikket til å
stifte nytt selskap.
De blir også vurdert som uskikket til å
sitte i styret eller være styreformann for aksjeselskaper på
grunn av uforsvarlig forretningsførsel.
I tillegg til
konkurskarantene foreslår også bostyret at innberetningen
oversendes Oslo Politikammer
. Efter det Aftenposten erfarer,
er innberetningen allerede oversendt.
I et brev til Oslo skifterett går Runar Ness og Sverre
Knutsen hardt ut mot konklusjonene i borapporten. De menern eft
bl.a. at konklusjonen om konkurskarantene bygger på
insinuasjoner.
De oppfatter også bostyrets rapport som
krenkende og meningsløse.
De viser til at regnskap for årene
1986 og 1987 er ført på forsvarlig vis, men at de ikke har
hatt penger til å sluttføre regnskapene for 1989.
De viser i
denne sammenheng til at de selv var minoritetsaksjonærer i
Terninggruppen A / S.
Bostyrer Audhild F. Iversen opplyser til Aftenposten at
hun har lest brevet fra Ness og Knutsen og at hun muligens
kunne ordlagt seg litt annerledes i enkelte avsnitt i
rapporten hvis hun hadde hatt alt materiale tilgjengelig.
Hun
legger allikevel til at hun har hatt møte med både Knutsen og
Ness og at de har hatt full mulighet til å komme med
regnskapene i ferdig stand, men at dette ikke har skjedd.
Det
er heller ikke midler i boet til å foreta egne undersøkelser.
Iversen understreker imidlertid at konklusjonene om
konkurskarantene og innberetning til påtalemyndigheten står
fast fra bostyrets side.
Pål Steigan, tidligere formann i AKP, satt i styret for
kampfondet frem til avviklingen i 1992. - Bare i perioden
1976/77 samlet vi inn 11,5 millioner kroner i datidens
kroneverdi, sier Steigan med stolthet i stemmen.
Innsamlingsresultatene ble oppgitt ukentlig i en spalte i
Klassekampen. M-l'erne samlet inn penger på mange måter,
med bøsser og blanketter. Deltagerne på AKPs sommerleirer
kunne undertegne gjeldsbrev som ble innløst når de fikk
igjen penger på skatten.
Når fondsforvaltningen ikke lå direkte under partiet, var
det, ifølge Steigan, for å få penger også fra folk som ikke
ville støtte AKP.
Sverre Knutsen var en tid med i
fondsstyret, senere kom andre sentrale m-l'ere som Finn
Sjue, Per Gunnar Gabrielsen og Tron Øgrim. Øgrim, som gikk
av i annen halvdel av 1980-tallet, understreker at
kampfondet bare ble brukt til å samle inn og fordele
penger, ikke til å investere.
Pengene sto som regel ikke
lenge på konto før de ble overført til et verdig formål.
vor mye ble samlet inn totalt? Steigan anslår nåverdien,
ved avviklingen, til å utgjøre 20-30 mill. kr.
Men da fondet
ble avviklet, var det tomt, sier Steigan, som mener det
ikke kom inn mye penger etter årene 1983-84.
Øgrim tror
totalbeløpet i nominelle kroner neppe var over 15
millioner.
- Fondet var en del av AKPs apparat, understreker Øgrim.
Og
Steigan snakker om et nesten symbiotisk forhold.
Det
medførte at millionbeløp ble overført uten særlige
formaliteter.
I 1985 ble det utformet en formell låneavtale
med Duplotrykk for 7,5 mill. kr.
Trykkeriet, som ifølge
Øgrim gikk bra på midten av 1980-tallet, betalte så en høy
og noe skjønnsmessig fastsatt rente til fondet.
Da økonomien i Duplotrykk forverret seg, etterga AKP lånet
på 7,5 mill. kr., mot at Duplotrykk etterga et lån på 1
mill. kr. til Klassekampen, opplyser Steigan.
Både han og Øgrim forteller at det ble ført regnskap, som
siden er overlevert AKP.
GUNNAR MAGNUS
Ikkepersoner
Han (Pål Steigan) slår dermed lettvint strek
over at vi i ledelsen av den norske mlbevegelsen
i årevis sto for stil og metoder som nettopp
er typiske for sannhetsministeriet (George Orwell,
"1984").
Vi omskrev historia for å få den til
å passe med den aktuelle situasjonen.
Vi gjorde
folk til ikkepersoner når de falt i unåde.
Det er derfor et ironisk poeng at Steigans egen
bok nettopp er preget av retusjering, utelatelser
og omskrivninger i behandlinga av mlbevegelsens
historie.
Den er selv et uttrykk for sannhetsministeriets
mentalitet og ideologi.
Sverre Knutsen i
boken "(ml)" om mao
ismen i Norge