Til minne om Robert Kopp
Reinert Torgeirson



Hvis i et enkelt billed vi skal samle
fagorganisasjonens store, sterke vekst
ifra de første skritt den måtte famle
og til idag, den overalt er dagens tekst,
da stiger elven for vår tanke frem.

Den har sitt utspring høyt vet breens brem,
først som en liten bekk, du knapt kan se
med tilsig ifra myr og is og sne,
så vokser den og brøyter som en plog
igjennem ulendt brakkmark, ur og skog
inntil den stor og mektig kursen setter
igjennem ulendt brakkmark, ur og og skog
inntil den stor og mektig kursen setter
imot de rike bygdenes vide sletter
og ruller ut i havet svær og trygg
med tømmerflåter på sin brede rygg

Vår organisasjon begynte i det små,
på bare marken tok de fatt å bygge,
en liten flokk, ja kreftene var få,
men disse få var på sin fremtid trygge,
de visste dette som de tømbret på
en da med tårn og kupler ville stå
de hadde troen, troen som gjør sterk
og derfor seiret de og deres verk.

Den mann hvis minne vi idag vil ære,
var en av dem som først var med å bære
vår store, stolte samholdstanke fram
i dagens gjerning uten brask og bram.
Han kom fra fremmed land, fra andre kår
og hadde gjennem mange vandreår
med våken tanke og med åpent sinn
erfaringer og inntrykk suget inn.

Så stod han der blandt oss en vakker dag
som en av våre, en av samme fag,
en kamerat, hvis evner skulle smi.
det forbund, som vårt våben skulle bli.
Han hadde klarere enn andre sett,
hvor vi var famlende, hvor vi stod spredt.
Å samle disse viljene til en.
og tømre opp vår bygning, sten for sten,
å smi et samhold, skinnende som stål.
det ble hans høvdingstanke, ble hans mål.

Ja, Robert Kopp, du seiret ved din tro,
det som du sådde, det fikk spire, gro.
Men det som var det største i ditt yrke,
var dette: uten avslag all din styrke
til Litografisk forbunds ve og vel,
din lønn var dettes framgang, vekst og hell.
Fordi du uten pruting gav deg hen,
vi elsket, æret deg som far og venn,
din tro og iver gav oss mot og glød,
det samhold som du skapte gjør oss sterke,
ditt navn er blitt for oss et samlingsmerke.

Den beste minnekrans vi ham kan binde,
det er å være trofast mot hans minne,
å la vår kamp bli preget av hans ånd,
mot klassestengslene, mot trykk og bånd,
å bygge videre i enig pakt,
på denne sikre grunn, som han har lagt.
Vi vet med visshet, kamerater, gjør vi de'
da vil vi målet for vårt virke se,
da er vi stridsmenn i den store strid,
som bygger sosialismens nye tid.



Prolog ved avsløringen 9. mai 1936 av Th. Matthiasens maleri av Robert Kopp, forretningsfører og formann i Norges Litograf- og Kjemigrafforbund 1905-1934. Bildet har nå sin plass i kontorene til Norsk Grafisk Forbund.


1