Inferno (1980)

Inferno omhandler Mater Tenebrarum, The Mother of Darkness, som holder til i New York. Rose Elliot finner ut diverse ting om henne, og skriver et brev til broren sin, Mark, som er på et musikkakademi i Roma. Det ender met at Rose forsvinner, og Mark må reise til New York for å finne ut hva som har skjedd med søsteren, og hvem denne Mater Tenebrarum er. Inferno er andre del i Argento's uferdige Three Mothers-trilogi, men når den opp til forgjengeren, Suspiria?

Terror that's hotter than Hell!

Svaret er, utrolig nok, ja. Første gang jeg så Inferno ble jeg meget overrasket. Hadde Argento faktisk å gjøre en oppfølger som var like god som originalen, og med det en av verdens beste oppfølgere? En titt til ville vise at jeg hadde rett. På noen punkter er Inferno svakere enn Suspiria, men dette tar den igjen på andre punkter. Soundtracket er et eksempel på dette; hvordan skulle Argento kunne toppe Goblins fantastiske soundtrack til Suspiria? Det er en oppgave mange ville kalle ganske så umulig. Vår kjære italienske Hitchcock løser dette ved å leie inn Keith Emerson til å lage soundtracket, og det er flott soundtrack Emerson har lagd. Til tider når det faktisk opp i Suspiria-nivå, bla. når Mater Tenebrarum-sangen sparker inn. Får frysninger hver gang. Et punkt der Inferno slår Suspiria er på slutten. Der slutten på Suspiria føltes anti-klimatisk og kort, så er denne lengre, og klart sterkere. Den føles i det hele tatt ondere, om man kan kalle den det. Til en etterhvert ganske så berømt speileffekt mot slutten fikk Argento hjelp av en annen kjent italiener, nemlig Mario Bava (Black Sunday, Black Sabbath). Bava skal ha hjulpet til med diverse ting under innspillingen, blant annet denne effekten, da Argento ble syk.

Den italienske Hitchcock

Det visuelle er fortsatt på plass hos Argento, det er en grunn til at han blir kalt Italias svar på Hitchcock. Kameraføringen er på topp, en undervannsscene er mer enn nevneverdig her, og den Bava-inspirerte lyssettingen er til stede her og, enda litt mer fremtreden enn i Suspiria. Inferno inneholder og noen meget fine (visuelt sett) drapsscener. Skuespillet er godkjent? Historien tar en mer surrealistisk vri i Inferno, noe som funker flott, ved hjelp av Argentos talent som historieforteller og regissør. Argento har og valgt noen finurlige løsninger ut igjennom filmen, blant annet rørsystemet. Filmen går forover i fin fart, og inneholder ingen reelle dødpunkter. Inferno må sies å være en av verdens beste oppfølgere, og står stolt ved siden av The Devil's Rejects og Dawn of the Dead ('78)

Karakter: 10 Regissør: Dario Argento Skuespillere: Leigh McCloskey, Irene Miracle, Feodor Chaliapin, m.fl.