Nosferatu, Phantom Der Nacht (1979)

Nosferatu, Phantom Der Nacht er i prinsippet delvis basert på Bram Stoker's roman Dracula, og delvis den orginale Nosferatu fra 1922. Storylinen er som følger; Renfield (Roland Topor, mannen som står bak bla. romanen som Roman Polanski baserte The Tenant på) sender Jonathan Harker (Bruno Ganz) til Transylvania for å gjøre ferdig forhandlingene om salg av et hus til en greve, og vi kan vel gjette oss til hvem det er? Forhandlingene ang. huset er ferdige, og etter noen mer eller mindre merkelige episoder fra Dracula (Klaus Kinski) så ankommer Dracula Wismar, hjembyen til Jonathan (som forøvrig er stengt inne i slottet).

Can you hear the children of the night?

Werner Herzog og Klaus Kinski hadde før Nosferatu spilt inn en film sammen (Aguirre, Der Zorn Gottes), og allerede der gikk det hett for seg. Kinski og Herzog hadde endeløse diskusjoner om hvordan Aguirre skulle oppføre seg, Kinski truet med å reise fra filmen før den var ferdig og Herzog drapstruet Kinski. Allikevel skaper dette paret noen så fantastiske filmer, til tross for det turbulente forholdet mellom dem. Dette er en remake av Murnau's Nosferatu (som jeg flaut nok ikke har sett), og har blant annet brukt tilnærmet samme make-up for Dracula/Nosferatu. Som du ser på bildet lenger ned så kan Dracula minne om en blanding av ei rotte og ei flaggermus, for å si det enkelt. Men det er ikke det som er helt unikt med fremstillingen; her blir ikke grev Dracula fremstilt som en blodtørstig vampyr som kun er ren ondskap, nei, her blir han fremstilt som en ensom og melankolsk skapning som lengter etter å bli elsket, og som ikke ønsker det evige livet han har. Kinski er rett og slett genial i rollen sin, han er så enormt god her, at jeg ikke kan få sagt det. De andre skuespillerene gjør også gode prestasjoner, bla. Isabella Adjani, kjent fra bla. Andrzej Zulawski's Possession. Hun gjør en fin-fin rolle som Harker's kone.

Herzog + Kinski = Filmmagi

Kameraføringen er også himmelsk her. Herzog har valgt en saktegående kameraføring, som passer filmen ypperlig. De mest imponerende delene i filmen, visuelt sett, er scenene der størsteparten av kulissene og rommet er mørklagt, og Dracula glir sakte frem fra mørket. Ansiktstrekkene til Kinski gjør dette til noe aldeles fantastisk, siden han har meget markerte trekk. Popol Vuh står bak musikken her, og de har gjort et ypperlig soundtrack. Et stille og rolig soundtrack, som passer til filmens generelle stil; enkel og lavmælt. Filmen er ganske saktegående, men det blir aldri noen dødpunkter. Historiemessig så står filmen og sterkt, den spiller ikke bare på den klassiske oppskriften; Dracula ankommer, suger blod fra Harker's kjæreste, blir oppdaget og drept. Historien spiller på flere strenger enn det, og inneholder bla. at Dracula fører med seg pesten i form av rotter. Slutten må og nevnes, for det er enda et sterkt punkt. Den er på et sett litt småsurrealistisk, men allikevel straight forward. Karakteren tipper mellom 9 og 10, og faller til slutt på en meget, meget sterk nier. Karakter: 9/10 Regissør: Werner Herzog Skuespillere: Klaus Kinski, Isabella Adjani, Bruno Ganz, m.fl