Rock & Roll Frankenstein (2002)

En pengegrisk plateselskapssjef trenger desperat en ny stjerne, og hva er ikke bedre enn å lage sin egen stjerne med deler fra noen av verden beste musikere ? Så med hjelp av nevøen sin Frankie Stein og et dophue av en roadie setter dem ut for å finne den perfekte delene. Og gravene til både Elvis, Hendrix, Holly, Vicious og Morrison blir plyndret. Men ting går ikke helt slik dem skal, og monsteret til Frankie havner opp med den gale penisen, altså ikke Jim Morrison sin, men Liberace sin. Noe som ikke funker helt bra, siden denne lille fyren ikke vil nærme seg jenter i det hele og store...

Let's pack some fudge!

Så hva skjer når man blander en nekrofil vitenskapsmann, et homoseksuellt monster med en forkjærlighet for marsvin og den obligatoriske sex, dop og rock `n` roll oppskriften ? Vel, resultatet er nok langt i fra det man hadde forventet seg, men dette viser seg merkverdig nok til å funke som faen, for dette er en perle av en film. Som man kanskje ser er plottet av den originale sorten, og det er ikke hver dag man treffer slike karakterer som i denne filmen, og godt er det, for her finnes en del tvilsomme typer. Frankie Stein er på langt nær så eksentrisk og besatt som sine forgjengere, han jobber under ordre fra sin pengeglade onkel, og er bare glad han får jobbe med slike ting siden han mistet sin gamle jobb grunnet endel tafsing på lik. Og på fritiden liker han å slappe av med en god ronk til bilder av diverse døde kropper og innvoller. Monsteret til Frankie er en forvirret sjel, han skjønner ikke helt hva som skjer med kroppen sin og får ikke til å like jenter i det hele tatt, "pussy is what i want up here, but fat hairy butt holes is what i want down here". Og etter en del eksperimentering med marsvin stappet i kondomer, innser både han og resten av gjengen at det kanskje ligger en liten feil med utstyret hans. Monsteret, eller The King som han heter her, naturlig nok siden han har skallen til Elvis, kan nemlig føre samtaler med lemmet sitt, og makan til griseprat som kommer fra denne fyren er helt utrolig, det var faktisk stunder jeg ikke trodde mine egne ører. Så virker noe av plottet så langt avskrekkende på deg, kan du like gjerne glemme denne filmen med en gang, for ting blir ikke bedre jo lengre man kommer i filmen.

I smell dingle berries!

Jeg må nok innrømme at jeg ble overrasket over denne filmen, jeg hadde nok forventet med en lavbudsjetts cheese-fest, men ingenting kunne forberede meg på dette. For her skjer det sannelig mye man ikke har sett før, og det var rett og slett en fornøyelse å se en film som har noe forholdvis nytt å fare med. Filmen bærer på ingen måte noe preg av å være en lavbudsjetts film, effektene er riktig så gode og jeg kan ikke si jeg så en eneste en som skilte seg negativt ut. Skuespillerne er kanskje ukjente, men de gjør en alldeles flott jobb her og løfter filmen uttallige hakk. Brian O`Hara regisserer med stø hånd, et par småfeil her og der er det nok, men disse kan lett overses når resten av filmen er så fordømt underholdende. Musikken er vel ikke så mye å si på, historien tatt i betraktning har vi en del rock i vente, men dette er riktig nok "half-assed" versjoner av kjente og kjære sanger, som sikkert koster alt for mye for disse karene å bruke i sine original versjoner. Bandet til The King er kanskje ikke så mye å skryte av, men de gjør en grei nok jobb dem, musikken passer bra til filmen og det er vel det som er hovedsaken. Nå finnes det så klart bare en Elvis, men Graig Guggenheim gjør en mer enn godkjent imitasjon i denne filmen, og det blir aldri for "over the top". Filmen har fått en del pes for å lene seg for mye på homse vitser, men dette føler jeg er påstander som er meget så overdrevne, filmen har mye komedie elementer ved seg, og legningen til The King tatt i betraktning ser jeg ikke problemet med et par homse vitser her og der. En ren fornøyelse av en film, rett og slett! Karakter: 9 Regissør: Brian O`Hara Skuespillere: Graig Guggenheim, Jayson Spence, Barry Feterman m.fl.