Etter lang tørke

Sommeren er grå nettopp nå forunderlige kveld.

Regnet smyger seg ned fra himmelen

og lander stille

som om det gjaldt å overliste en sovende.

Vannringene myldrer på sjøoverflaten

og det er den eneste flaten som fins –

alt annet er høyde og dybde

stige og synke.

To furustammer

skyter i været og fortsetter i lange hule signaltrommer.

Borte er byene og sola.

Tordenen fins i det høye gresset.

Det er mulig å ringe til hildringens øy.

Det er mulig å høre den grå stemmen.

Jernmalm er honning for tordenvær.

Det er mulig å leve med sin kode.

Postludium

Jeg sleper som en dregg langs verdens bunn.

Alt jeg ikke behøver blir sittende fast.

Oppgitt indignasjon, glødende resignasjon.

Bødlene henter stein, Gud skriver i sanden.

Stille værelser.

Møblene står flyveferdige i måneskinnet.

Jeg går sakte inn i meg selv

gjennom en skog av tomme rustninger.