Det er med stor sorg jeg til slutt må innrømme at et av de største band i historien har måttet kaste inn håndkledet uten å ha vært i nærheten av å få den suksess de fortjente. Vi ser igjen et tragisk bevis på at markedsføring i dag teller mer enn musikalske kvaliteter. Hvor bittert er det ikke å se 'artister' som Jon Bon Jovi, Bryan Adams og Bruce Springsteen selge som hakka møkk (hvilket det også er) og fylle gigantarenaer kveld etter kveld, mens disse gudbenådede 'road-dogs' knapt klarer å fylle en telefonkiosk.
Da jeg først oppdaget dette bandet i 1995 (takk til Henrik), oppnådde jeg en høyere musikalsk bevissthet som har vært ytterst få forunt i moderne tid. Igjen et bevis på at stor kunst kun forstås av de få utvalgte.
Noen få har sammen med meg sett lyset; vi har en urokkelig felles tro:
Vår himmel blir et helvete for SCW, for de må spille hele tiden. En ydmyk takk til:
Mike Farris, Terry Thomas, Rick White, Steve Burgess & Bobby Watkins. |
