Den beste Bibelen

Av og til får jeg litt dårlig samvittighet.Jeg vet at det fins mennesker i verden som enda ikke har adgang til en hel Bibel på sitt språk - og selv hvor Bibelen er tilgjengelig, er den ofte svært vanskelig å få tak i. Jeg, derimot, sitter her med en elleve-tolv forskjellige bibelutgaver på diverse språk - og da har jeg ikke regnet med dem på PC-en. Denne artikkelen handler altså om et luksusproblem men det er allikevel en problemstilling som er reell nok for en del norske kristne, og et spørsmål som ofte blir stilt: Hvilken er den beste Bibelen? Hvilken utgave skal vi stole på?

Dette er et relativt nytt problem i Norge, hvor man lenge hadde bare den ene autoriserte bibeloversettelsen (eller rettere sagt, de to: bokmål og nynorsk). Etter hvert har utvalget utvidet seg, og det hjelper ikke akkurat at utgiverne gjerne reklamere med at deres oversettelse er mer "direkte oversatt", mer "nøyaktig", mer "trofast" i forhold til grunnteksten enn de foregående. Spørsmålet blir da ofte formulert på en måte som stiller opp oversettelsene mot hverandre i en slags konkurranse: Hvem har rett? Det er som om man fortsatt tror at bare én oversettelse kan være "riktig". Dette er i utgangspunktet ganske håpløst. Uansett hva man forsøker å oversette, finnes det ikke "fullkomne" oversettelser. En oversettelse kan bare vurderes i forhold til oversetternes intensjoner, og brukernes ønsker.

Saken er at alle oversettelser er tolkninger. En "ord for ord" oversettelse, selv om det var mulig å gjennomføre (som er heller tvilsomt), ville være ubegripelig for leseren(1). Derfor lager man et kompromiss. Man kan legge vekt på forfatterens intensjoner - meningsinnholdet (hva ville forfatteren si med dette?), stil og form (Salmene er poetiske, Paulus brev er stort sett ikke det). Man kan legge vekt på leseren - lesbarhet, naturlig norsk språk. Man kan legge vekt på å gjenskape nærmest mulig den effekten teksten ville ha på de opprinnelige leserne (såkalt "ekvivalens", eller kommunikativt likeverd). Men det er sjelden mulig å gjøre alt dette på en gang. I de alle fleste tilfellene må man foreta et valg som gjør at noe prioriteres framfor noe annet. Hvis man prioritere naturlig norsk, vil kanskje noe av meningsinnholdet gå tapt - men hvis man prioriterer innholdet, og nøyer seg med et unaturlig språk, vil kanskje meningen gå tapt allikevel, fordi oversettelsen blir så vanskelig å lese. Legger man vekt på formen, blir det umulig å være like nøye med meningsinnholdet, og kanskje heller ikke lesbarheten.

Bare for å gjøre livet enda mer vanskelig, har man ikke én grunntekst, men flere, som alle variere i noen grad, og i det hele tatt er meningsinnholdet ikke alltid tydelig, slik at man må foreta enda flere valg: Skal denne setningen tolkes sånn eller sånn? Skal vi ta den med i det hele tatt? På denne måten foretar man teologiske tolkninger allerede før man begynner å skrive. Og alle disse valgene blir påvirket av oversetternes personlige ståsted og tradisjon.

Det er et under at Bibelen overlever alt dette - men det gjør den. Skriftens ord beholder sin kraft selv i den "frieste" omskrivningen, og de som ærlig ønsker å finne Guds Ord vil finne det der, nesten uansett språk. Det er noe av underet ved Bibelens inspirasjon. Allikevel kan det være nyttig å vite hva man leser. Bibelselskapets 78/85 utgave er nok den mest lesbar av de norske oversettelsene, men "tolker" også mest. Det var nettopp tolkningsgraden som inspirerte oversetterne av Norsk Bibel 88. De ville være mer nøye med grunntekstene, men resultatet er av og til fryktelig unaturlig å lese. Og som sagt: all oversettelse innebærer tolkning. Den "norske King James" er en litt pussig sak. Den er ikke en oversettelse av den amerikanske King James versjonen(2), slik navnet kunne antyde, men er oversatt (i følge reklamen!) etter de samme prinsippene. Man har valgt én grunntekst som man følger ganske slavisk, og dette gjør at den av og til skiller seg merkbart ut fra de andre norske utgavene, som baserer seg på nyere forskning (det vil si: nyere enn 1611!). Ellers forsøker man å følge grunnteksten så nøye som mulig, noe som kan gi inntrykk av et opphøyd språk - men et som samtidig er langt fra lesbar.

Alle norske utgaver sliter med ett stort problem: Norsk grammatikk. Gresk, i likhet med engelsk, elsker å bygge opp setninger med partisipper ("-ing" ordene på engelsk), noe som ikke går an på norsk. Dette kan føre til at enkelte nyanser i teksten går tapt. I Jakob 5,14, for eksempel, blir "be" og "salve" likestilt på norsk:

"Er noen blant dere syk? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn."

På gresk, derimot, er hovedverbet "de skal be", mens "salve" kommer i en leddsetning - "havende salvet ham", hvis man skal forsøke å oversette ordrett. Det fins mange eksempler på at ord blir "forfremmet" på denne måten i den norske oversettelsen, rett og slett fordi partisippformen ikke er naturlig norsk. I Matteus 28,19-20, for eksempel, er det bare "gjør til disipler" som er hovedverb, alt det andre er partisipper som er avhengige av denne hovedideen. Om dette har noen egentlig betydning er et spørsmål for bibeltolkerne, men det skader ikke å være klar over det når man skal velge hovedpunktene for forkynnelsen!

Men tilbake til spørsmålet: Hvilken er den beste Bibelen? Svaret er antakelig: Alle og ingen. Ønsker man å vite mest mulig nøyaktig hva som står i de hebraiske og greske tekstene, velger man Norsk Bibel 88 heller enn "En levende bok". Ønsker man en lettlest Bibel å gi til en nyomvendt kristen, vil man kanskje ta "En levende bok" allikevel. Det beste er nok å ha så mange utgaver som mulig, for å få teksten belyst fra mange sider. Den fullkomne oversettelsen er en umulighet - men gjennom alle språklige vanskeligheter, feiltolkninger og misforståelser, fortsetter Gud å tale til oss gjennom Bibelens ord. Det er i seg selv et av verdens største undere.

1. "Ut frå eit slikt syn på omsetjing er det ikkje berre umogeleg å få til likt innhald ved formulering i eit anna språk - det er i røynda eit feilaktig mål. Det som tel er korleis versjonen ... kan ha ein funksjon som er likeverdig den funksjonen originalen har for sine lesarar." Sylfest Lomheim, "Omsetjingsteori", Universitetsforlaget 1995.

2. "King James" er den amerikanske betegnelsen for "The Authorized Version" (AV), bestilt og autorisert av den engelske kong James i 1611. Denne har blitt revidert flere ganger, fra 1800-tallet og til i dag. "The New King James", som den "norske King James" er inspirert av, tror jeg, er en amerikansk utgave og er, så vidt jeg kan skjønne, uavhengig av disse revisjonene. I prinsippet er den det samme som 1611-utgaven, bare med et noe modernisert språk. AV er mer populær i USA enn i Storbritannia, hvor den brukes nesten ikke lenger i menighetene. Den er allikevel fortsatt populær blant privatpersoner (særlig de eldre).

[Toppen] [Tilbake]