«Il faut fléchir au temps sans obstination,

Et c’est une folie à nulle autre seconde

De vouloir se mêler de corriger le monde.»

(Molière, «Le Misanthrope», 1666)

«Du må tilpasse deg tiden uten gjenstridighet, og det er en tåpelighet uten sidestykke å ville rette på verden». Så sier Philinte til Alceste i Molières teaterstykke «Le Misanthrope». Boken har stått på hyllen i mange år, men jeg tok den fram forleden dag da jeg så at stykket nå har blitt satt opp i Oslo. Alceste, som er hovedpersonen, er til de grader selvgod at han ikke tolererer noen feil hos andre mennesker. Han føler seg tvert imot forpliktet, i ærlighetens navn, til å opplyse sine medmennesker om alt som feiler dem - og han sier selv at han hater alle mennesker (derav navnet «Misanthrope» - «menneskehater»).

I denne situasjonen må man må ha litt sympati med Philante - det fins nok av bedrevitere i verden, og det blir fort kjedelig å høre på all den kritikken hele tiden. Men på den andre siden er ikke Philantes filosofi helt sunt heller. Det var nettopp slike tanker som tillot Hitler å komme til makten - «Mitmachen und nichts sagen» - «Følg strømmen og ikke si noe». Og på den andre siden, er mesteparten av det som er godt i verden blitt gjennomført av mennesker som nektet å «tilpasse seg tiden». Hans Nielsen Hauge, Mahatma Gandhi, William Booth. Alle som én ble de latterliggjort og forfulgt før de til slutt fikk oppreisning og gjennomslag for det de stod for. De ville ikke følge strømmen når de så at noe var galt med systemet.

Men jeg har kanskje mest sympati for alle de navnløse som aldri fikk oppreisning - i alle fall ikke i sin egen tid. Alle de som historien har glemt, men som torde å være «tåpelig» for det de mente var rett. Jeg vet ikke hvem de var, eller hva de gjorde. Det kan godt hende at de ble oppfattet som plagsomme «bedrevitere», eller selvgode menneskehatere. Men jeg vet at de må ha vært der, og jeg vet at det de gjorde ikke var forgjeves, selv om de aldri fikk sin egen kapittel i historiebøkene. Ingen av våre helter kunne ha gjennomført så mye hvis de ikke hadde fått støttespillere rundt omkring som var villig til å trosse sitt nærmiljø og omgangskrets «for saken».

Jeg er ikke noen William Booth, jeg tror ikke jeg ville våge å «rette på verden». De fleste av oss er ikke sånn. Men kanskje du og jeg kan være blant de navnløse, som på en eller annen måte går mot strømmen, i håp om at strømmen en dag vil snu i vår retning...

Paul M. Waters 07.01.97

All pages on this site © Jane Brakstad & Paul Martin Waters