Hemnes i krig II
Tilbake til hovedsida.
Kurer for Heimefronten
Mange, spesielt blant de som var unge under krigen, var involvert i ulike typer illegalt arbeid. I mange tilfeller er denne krigsinnsatsen blitt lite påakta av ettertida. Arthur Stornes sin krigsinnsats er et eksempel på dette. Han gikk i fleire år som kurer med spionrapporter over fjellene til og fra Sverige.
Arthur Stornes (1922-97) bodde heime på Storneset ved Tustervatnet da krigen brøt ut. Han tok seg arbeid som dreng hos noen samer som dreiv med rein på begge sider av riksgrensen i Hattfjelldal-Røsvatn-traktene.
- Vi hadde rein der ved grensen, og sanka den ned til Jovatnet (Joesjø), og der slakta vi reinen, forteller Arthur Stornes. Som reingjeter fikk han offisiell tillatelse til å passere svenskegrensen, noe svært få ellers hadde.
Verva til kurer
- Lensmann Kalkvik i Hattfjelldal var ved Jovatnet på den tida. Da han fikk rede på at jeg var der, ble jeg innkalt til ham. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte begynne å bære post fra Sverige til Mosjøen, og tilbake igjen, sier han.
Lensmann Kalkvik var rømt til Sverige. Han var med i det norske etterretningsvesenet, XU, og hadde blant annet som oppgave å verve kurerer. Kurerene gikk med meldinger og annen informasjon fra agenter på norsk side til motstandsbevegelsen sine folk i Sverige.
Med pakker
- På turene fra Jovatnet stansa jeg heime og tok en rast. Så rente jeg videre, beint til Mosjøen. Det tar fem timer å gå på ski fra Storneset til Mosjøen.
Oftest lå jeg over i Mosjøen, men noen ganger starta jeg med en gang på tilbaketuren.
Jeg kunne av og til få med meg forskjellige ting under vegs, oppe i bygdene. Det var slikt som mosjøkarene hadde brakt dit, filmer for eksempel. Folk kunne komme stikkende med de små pakkene, uten å si noen ting, forteller han.
- Dette arbeidet kunne være risikabelt. Noen ganger hadde jeg med både tobakk og sigaretter i sekken, til motstandskarene i Mosjøen. Hadde jeg da blitt stoppa og ransaka, ville jeg ha vært ferdig.
Razzia
Turene gikk ganske bra, men en gang jeg kom til Mosjøen hadde tyskerne holdt razzia. Jeg ble dem ikke vis, men torde ikke å fare fra byen igjen. Jag ga meg av, mens andre var ute og spionerte om det var trygt å fare.
Dette var den eneste gangen jeg var redd, for jeg kunne ha blitt tatt. Det var bare såvidt jeg unngikk det, for det kunne like godt ha vært razzia akkurat i de gatene hvor jeg gikk. Det kunne dessuten like godt ha vært meg de var ute etter.
Mange turer
Jeg veit ikke hvor mange turer jeg gikk mellom Jovatnet og Mosjøen, men det var mange. Det kunne være en tur i veka, av og til fjorten dager mellom hver gang.
En svensk toller utstyrte meg med en liten revolver. Det var en liten pistol, så liten at jeg hadde den inni votten. Jeg rekna med at jeg skulle kunne skyte gjennom votten. På nært hold kunne jeg nok klart å plaffe ned to-tre mann. Jeg ville ha brukt pistolen hvis jeg hadde vært nødt til det. Men heldigvis slapp jeg det.
Møte på fjellet
En gang trodde jeg at jeg måtte bruke den. Jeg kom over Varnfjellet fra Sverige. Det var ei hytte der, og da jeg kommer nær den, ser jeg to kvitkledte karer som står med mauserne klare. Jeg lot som ingen ting, rente bare rett bort til dem. Det viste seg å være kjensfolk fra Vefsn, motstandsfolk som var kommet fra England og nå var på tur vestover.
Vi kokte ekte kaffe der. De grov seg ned i snøen til det ble mørkt. Da jeg gikk videre, laga jeg løype til dem om natta, i et ulendt terreng. Dette var fordi de ikke skulle komme i nærheten av der det bodde folk.
Fra England
En gang seinere kom det også motstandsfolk fra England forbi, og de overnatta hos oss på Storneset. De kraup i hop på golvet med revolverne i soveposen. De hadde ei flaske brennevin med seg da de var der, og den tømte de, så det ble et heilt liv! forteller han.
Arthur Stornes sier han sjelden var redd under disse oppdragene, men han var fullt klar over farene som lurte. Blant annet fikk han høre om hvordan bonden på Linnerud ble arrestert, under opprullinga i kjølvatnet av Majavass-affæren. Fjellgarden Linnerud i Hattfjelldalen ligger midt i smørøyet i forhold til den ruta som Arthur Stornes og de andre heimefront-kurerene gikk, og ryktene om begivenhetene der satte nok en støkk i mange.
Risikabelt
Å passere grensen med spionrapporter til den norske Heimefronten i Sverige var sjølsagt svært risikabelt. Det hendte at Arthur støtte på løypa etter tyske patruljer som hadde passert.
Meldingene var skrevet i kode, og kurerene visste ikke noe om hvilke opplysninger de bar med seg. Det pleide gjerne å stå et kvinnenavn på konvolutten som meldingene lå i. Opplegget var at hvis kureren ble tatt, skulle han si at han hadde henta brevet på en eller annen gard.
Det fulgte en kodenøkkel med som man måtte ha for å tyde innholdet i brevene. Denne nøkkelen var skrevet på en papirlapp som var så liten at man kunne spise den hvis man ble arrestert. Arthur Stornes sier han pleide å ha lappen med kodenøkkelen bak lokket på lommeuret sitt. En annen kurer i denne trafikken, Anton Granefjell, berga seg med at han spiste kodenøkkelen idet han ble stoppet av en tysk patrulje og ransaket.
Sender ved Tustervatnet
- Vi hadde en sender i Orrhaugen ved Tustervatnet, forteller Arthur Stornes videre.
- Senderen var installert i ei løe oppe i lia. Han som lå der hadde våpen, og senderen ble drevet med bilbatterier, så det var jo ei heil bør å få det fram dit fra Sverige.
Meldingene var skrevet i to eksemplarer. Når vi kom fra Mosjøen med meldinger, var vi framme på Orrhaugen med det ene eksemplaret, og så for vi videre til Sverige med gjenparten. Hvis vi ble tatt på grensen, skulle meldingene komme fram likevel.
Jeg dreiv med denne farten heilt til krigens slutt.
Sistpå ble Erling Tustervatn med, slik at han gjorde den siste turen.
Bar senderen tilbake
Arthur forteller at da krigen var over, måtte han og Erling Tustervatn bære senderen og alt utstyret - blant annet de tunge bilbatteriene - tilbake til Sverige igjen.
I løpet av krigsårene 1942 til 45 ble det mange turer på ham mellom Joesjø og Mosjøen, ei løype på godt og vel åtte mil over fjellene. Han var godt trena, og rente både natt og dag.
Arthur Stornes fikk etter krigen et diplom for innsatsen sin, med forsvarssjefen, daværende kronprins Olav, sin egenhendige signatur. I tillegg fikk han ei slipsnål i sølv.
Men noen annen påskjønnelse for fire års risikofylt krigstjeneste som kurer for motstandsbevegelsen har han aldri fått.
- Har du ikke vært bitter for det at du ikke har fått mer påskjønnelse enn dette for krigsinnsatsen din?
- Man kan bli litt bitter når man hører hva andre har fått av påskjønnelser, sier Arthur Stornes.
Folk som gjorde slik krigstjeneste som dette måtte like fullt avtjene verneplikten etter krigen. Arthur Stornes var ikke noe unntak. Han ble sammen med mange andre sendt på en temmelig strabasiøs førstegangstjeneste til det krigsherja Finnmark i 1945, men det er ei anna historie.
Erling Tustervatn forteller:
- Jeg kom seinere inn i denne trafikken. Arthur Stornes og Johannes Vesterfjell var de første, forteller Erling Tustervatn (70 år).
- Den 6. eller 7. mai 1945 for jeg til Joesjø med kurerpost fra Mosjøen. Der ble det fest.
På nattmorran den 9. mai for jeg heim. Johannes Skjellmo og en mann til ble med og bar batteri til motstandsmannen som var stasjonert i Orrhaugen. Men da motstandsmannen fikk høre at tyskerne hadde kapitulert, ville han til Mosjøen for å få kontakt med en kollega som var stasjonert der. Så jeg fikk meg bare mat, og så bar det over fjellet og heilt til Mosjøen om kvelden. Jeg hadde 25-30 kilos oppakning den dagen.
I Mosjøen ble vi satt til å gå en slags vakt i gatene, men dette var dårlig organisert. Jeg var der bare etpar dager, så for jeg heim.
Motstandsfolk arrestert
Noen organisert motstandsbevegelse av betydning kan man neppe si det var her i distriktet, men det fantes noen passive grupper med tilknytning til Heimefronten.
I februar 1945 ble bokhandler Øystein Jenssen fra Hemnesberget arrestert, sammen med fleire motstandsfolk i Hemnes, Sør-Rana og Korgen.
- Bakgrunnen var at jeg var med i ei motstandsgruppe som ble oppretta i 1941, med Per Valla som leder. Oppdraget ble gitt av kaptein Arne Pedersen fra Mo som da hadde rømt over til Sverige. Det ble danna fleire grupper mellom Vesterfjellet og Saltfjellet. Oppgava var å tilslutte oss Heimefronten, forteller Øystein Jenssen (født 1918).
- I denne gruppa var Leif Seljelid sjef og jeg nestkommanderende. De andre medlemmene var Sigurd Stensen, Ragnar Stensen, John Skjæran og Kristoffer Alterskjær. Alterskjær ble med fordi han hadde greie på karttegning. Gruppa vår kunne nemlig komme til å få i oppdrag å kartlegge steder for flyslipp.
Var passive
I 1941 var det ikke så enkelt å plukke ut dem som skulle være med i ei slik gruppe, for man kunne ikke vite hvordan folk var innstilt. Man gikk ikke rundt og demonstrerte standpunktene sine, verken for eller imot. Man måtte ta med folk som man kjente personlig og som man stolte på.
Vi skulle få våpen etterhvert, men dette ble aldri noe av. Vi var heilt passive heile tida. Per Valla fikk en del utstyr fra Sverige, noen armbind som vi skulle bruke under ei eventuell frigjøring eller kamper. Dette ble aldri utlevert, for det ble beslaglagt da Per ble arrestert.
Dessuten ble det delt ut tre små lomme-radiomottakere. I vår gruppe var det bare Leif Seljelid som fikk en slik. Til gjengjeld holdt han oss underretta om hva som skjedde ute i verden.
Opprulling
Det er ikke blitt hundre prosent bekrefta hvordan motstandsgruppene i Hemnes, Korgen og Sør-Rana ble opprulla i januar/februar 1945. Den forklaringa som det festes mest lit til, er at det skyldtes en person som ble arrestert i en annen sammenheng. I redsel oppga vedkommende trolig i hvertfall navnene Emil Fjelldal, Hans Skjæran og Per Valla. Dermed rakna etterhvert fleire av gruppene, sjøl om de ikke innbyrdes visste av hverandre.
Fjelldal og Skjæran var med i ei gruppe som stod for kurerforbindelse til og fra Sverige. De var aktive heile tida, og stod i forbindelse med Einar Klæboe som var i Sverige. Når han var i Norge, bodde han hos Hjalmar Favnli ved Favnvatnet. Anders Bygdås hadde forbindelsen fra Favnvatnet til Hans Skjæran på Hemnesberget. Bygdås og Arne Tuven i Bleikvasslia var de eneste i denne gruppa som kom seg i sikkerhet til Sverige da de andre ble arrestert.
Tortur
- Per Valla og Emil Fjelldal ble utsatt for meget hardhendt tortur. Gestapo så meget alvorlig på gruppene. De ville ikke tro at vi ikke hadde våpen.
Først var vi i forhør hos Gestapo i Mosjøen i en bunkers bak det gamle ungdomslokalet. Der var vi i tre-fire dager. Så ble vi sendt i kuvogner med jernbanen. Da var vi blitt 10-12 stykker. Vi var bundet sammen to og to med snøre. Leif Seljelid fikk mye juling på toget sørover, forteller Øystein Jenssen.
- I Trondheim var vi en tur innom Misjonshotellet. Men vi fikk ikke komme inn, måtte stå i gangen og vente. Derfra gikk vi oppover til Vollan, hvor vi ble putta i celler i brakka.
Enmanns-celle
Det var enmanns-celler, men vi var seks stykker på det meste, så det var ikke mye snuplass. Det gikk nå på et vis, men det var forferdelig mye lopper og lus der.
Vi fra Hemnes ble plassert i ulike celler. Sjøl satt jeg i celle nr. 10. Jeg var så heldig å bli sittende sammen med Hjalmar Favnli. Vi ble gode venner.
Vi måtte være forsiktige når det kom nye fanger inn på cella. I cella ved siden av oss fikk de inn en nazist som hadde gjort et eller annet galt. Han gikk til tyskerne og fortalte hva de hadde snakka om i cella.
Vi hadde god forbindelse mellom cellene. Med banking fikk vi forbindelse med nabocella som formidla beskjeder videre til andre celler. På den måten holdt vi rede på hvordan det gikk med kameratene våre.
Trangt
Vi var trøtte og glade til når de ropte "Slafen Gehen!" Vi la oss to og to i bredd på golvet, med føttene oppå skuldrene til hverandre for å få plass. Men vi sov til vi ble vekket klokka seks: "Aufstehen!"
Maten bestod for det meste av salt sild og annen salt fisk, og havregraut en gang i veka. Til frokost og kvelds fikk vi et par brødskiver og litt kaffeerstatning. Man åt det man fikk.
Ei tid satt jeg sammen med tre trøndere fra Haltdalen. De åt ikke fiskeskinnet, så vi "som kunne spise fisk" fikk skinnet til å spe på med.
Juling
Vi fikk juling når vi gjorde noe feil. En gang tok jeg feil dør da jeg skulle ut og tømme dobøtta. Døra til WC var den midterste av tre dører. I den første døra stod en tysk vakt. Jeg trengte meg forbi ham og inn gjennom døra bak ham, i det jeg sa "Bitte verbeigehen zu dürfen!" Dette ble betrakta som et angrep på vakta, og jeg fikk straffe-eksersis.
Øystein Jenssen forteller at det ikke var vindu i cellene, men øverst oppe var det ei glugge med sprinkler. Rett overfor brakka lå det som ble kalt "Loftet", en sal hvor det var fanger som av tyskerne ble betrakta som mindre farlige. Fra glugga under taket kunne man se rett mot vinduene på "Loftet", hvis man stod på en brisk.
Morsesignaler
- En dag så jeg noe som blafra i vinduet på "Loftet", noen som snudde på et lite papirark. Det gikk opp for meg at det var morsesignaler som jeg hadde lært da jeg var speider. På cella satt en jernbane-telegrafist, men han så for dårlig til å oppfatte signalene.
Jeg fikk ham til å repetere morse-tegnene, og klarte å ta imot meldingene og sende svar. Mange av fangene på "Loftet" var ute på arbeidskommando om dagen, og snappa opp nyheter som de på dette viset sendte videre til oss. Blant annet fikk vi ferske nyheter da Roosevelt døde og Truman overtok.
De siste dagene før kapitulasjonen var det nesten ikke noe vakthold, så da kunne vi få med oss enda mer nyheter.
I begynnelsen av mai fikk vi inn en trondheimsmann. Han var tatt for å ha feira frigjøringa for tidlig, da det rundt 1. mai gikk rykter om at krigen var slutt. På Bakke Bru hadde han skutt et gledesskudd i lufta, og sa heiv han pistolen i elva. Han ble arrestert og havna på cella hos oss. Han ble veldig plaga med straffe-eksersis.
Fri 8. mai
Jeg var den første som slapp ut på Vollan, om morgenen 8. mai. Jeg venta en time eller to på kompisene fra Hemnes.
Vi ble sendt heim med det første av de såkalte Fangetogene. Det eneste som ikke var bra med den turen, var at vi stoppa på nesten alle stasjonene og fikk mat. Folk tålte maten dårlig etter fangenskapet. Det ble kø på toalettene.
Vi reiste med toget til Elsfjorden, hvor vi ble henta med båt til Hemnesberget.
Ikke alle fangene kom samtidig. Vi fra Vollan kom med første tog, mens de som var på Falstad og Grini kom seinere.
Kommunalt krigsstyre
De lovlig valgte kommunestyre og formannskap i Hemnes, Korgen og Sør-Rana fungerte tilsynelatende som normalt fram til krigsutbruddet og ei tid etter.
18. desember 1939 besluttet formannskapet i Hemnes kommune å opprette forsyningsnemnd med forretningsfører, med sikte på å møte tider med krig og vareknapphet i Europa. 2. januar søkte man derimot om dispensasjon fra å ansette folk i stillinga.
31. januar ble det holdt et kostholdsmøte, og valgt fem medlemmer i ei nemnd for å arbeide "for riktig utnyttelse av våre matvarer i krisetider". Styrer på Fylkesskolen, A. Wicklund, ble valgt til formann.
7. februar behandla herredsstyret opprettelsen av evakueringsnemnd. Lensmann Johs. Selseth ble formann. I samme møte ble medlemmene av 17. maikomiteen valgt.
Tilfluktsrom
15. april, etter krigsutbruddet, hadde formannskapet møte. Man drøfta bruken av to kjellere som tilfluktsrom i tilfelle flyangrep på Hemnesberget, nemlig H. Henriksens og Andreas Christensens kjellere.
Nå ble det tett med møter. 20. april møtte i tillegg til formannskapet også lensmann Selseth og formannen i Det frivillige vern, Sigurd Stensen. De behandla evakueringsspørsmålet. Lensmannen redegjorde for evakueringsnemnda sitt arbeid. Ei "fellesnemnd" på seks personer, "Hemnes krisenemnd", ble oppretta. Man beslutta å plassere ei oppslagstavle på Cafe Urd for viktige kunngjøringer til befolkninga.
23. april møttes Krisenemnda, for å drøfte innsamling av utstyr og penger til regimentet (IR14). Samme møte tok opp dyrking av poteter. Prestegårdens forpakter hadde gitt tilsagn om 10 mål mellom Høghågen og Langbakken. Det skulle brukes til potetdyrking i kommunal regi.
30. april var det møte i formannskapet igjen. Her ble det valgt medlemmer til diverse styrer og råd, og varamenn til de medlemmer som var innkalt til militærtjeneste.
1. mai var det møte i Krisenemnda. Formannen redegjorde for arbeidet med å få materialer og utstyr til splintfrie tilfluktsrom. Det hadde visst seg vanskelig å få arbeidshjelp til å losse ei sandpram. Den skulle losse sand til sandsekker, til bruk i beskyttelsesrom.
6. mai var det nytt møte i krisenemnda, hvor man vedtok garanti for de som ville kjøpe potet og kunstgjødsel til bruk av åkeren ved prestegården. Det ble i samme møte vedtatt å opprette et frivillig brannkorps. Opprop skulle settes i Nordlands Avis, for å skaffe midler til korpset.
Rådløst formannskap
Dette var det siste møtet i kommunenes ledelse før 10. mai, da Hemnesberget ble angrepet. 31. mai møttes formannskapet for første gang etter at Hemnes var "okkupert av den tyske hærmakt": "Formannskapets nærmeste overordnede, fylkesmannen i Nordland, har man mistet forbindelsen med. Det er således rådløst for formannskapet gjennom de lovlige norske myndigheter å tilveiebringe midler til opprettholdelse av de kommunale funksjoner og institusjoner. Forsorgshjelp, alderstrygd m.v. ser formannskapet seg ute av stand til å skaffe på vanlig vis." Derfor henvendte man seg til lensmannen for å skaffe "midler og varer som er nødvendig til å dekke behovet for kommunens innvånere".
I nytt møte 6. juni ble det referert et skriv fra "adj. fylkesmann Selseth" om at de kommunale organer skal fungere som før. "Hr. Selseth har søkt om et lån på ca. kr. 25.000,- til kommunen, og "Adj. fylkesmann Selseth opplyste at de bevilgede midler kr. 20.000,- idag er ankommet til ham og skal fordeles av ham og ordførerne i kommunene Hemnes, Sør-Rana og Korgen." 9. juni ble det holdt ordførermøte i Korgen, hvor lensmannen var til stede, og hvor de ekstraordinære midlene ble fordelt.
Veg til Korgen
Korgen herredsstyre fatta i januar 1940 ei enstemmig henstilling til myndighetene om å få bevilgninger til "veien Luktvatn-Korgen". 5. mars vil formannskapet "påny understreke betydningen av at jernverket blir lagt i Rana".
Korgen formannskap behandla 10. januar 1940 et skriv fra IR14 om "forberedelser for utskriving av hester og kjøretøy ved mobilisering". Det kommunale Hesteutskrivingsutvalget ble bedt om å ha lista klar innen 1. februar.
Sekker til Finland
22. januar var det i Korgen samla inn i alt 30 ryggsekker til Finland, går det fram av et skriv fra ordføreren. I februar ble ytterligere seks ryggsekker sendt, samt strømper, underklær, vanter, sokker og skotøy, deriblant "1 par lappesko til en finsk soldat".
Den tiltakende internasjonale krisa gir seg utslag i at herredsstyret oppnevnt en komite for å arrangere folkemøte i Korgen "om krigsberedskap i landbrukets produksjon".
4. februar ble det nedsatt ei kostholdsnemnd med Ludvig Jakobsen som formann og Karl Evjen som nestformann.
26. februar ble det valgt evakueringsnemnd, med lensmann Selseth som formann og gårdbruker Ludvig Jakobsen som nestformann.
Leie av ferje
26. april sender ordføreren i Korgen et brev til IR14. Dette er tydeligvis et svar på en tidligere henvendelse om leie av den gamle bilferja i Korgen til bruk i Svenningdal. Ordføreren mener imidlertid at ei ferje med kjøl ikke kan brukes der, og forslår at man bygger ei ny, med flat botn. "Flere dyktige båtarbeidere her er villige til å utføre arbeidet. De forlanger kr.1,00 pr. time, fri reise og betaling for reisedager en vei". "En 30 fots ferge vil komme på ca kr. 2200,00, og vil ta ca 10 dager å bygge (6 mann)", skriver ordfører Svend Kibsgaard blant annet.
Ferja er også tema i et brev fra ordføreren i Korgen til ordføreren i Hemnes 12. september. Her framgår det at Hemnes skal leie den gamle bilferja som ligger i Korgen.
For den mellomliggende tida er det sparsomt med dokumentasjon om de kommunale organene si virksomhet.
Svenskehus
I et møte i Hemnes formannskap 2. august 1940 behandles for første gang oppsettinga av de såkalte "Svenskehusene"
"Skrivelse fra fylkesmannen i Nordland av 31/7 ang. gave fra Svenska Røda Korset til krigsskadde steder i Norge. Gaven består i 30 hus, som etter opplysninger i pressen er tilstillet Hemnes kommune". Det framgår også at kommunen hadde fått lånt 30.000 kroner som skulle fordeles til boliglån for å reparere krigsskadde hus på Hemnesberget.
2. september 1940 vedtok Hemnes herredsstyre neste års budsjett som balanserte med 98.618 kroner og 71 øre. Budsjettet ble ikke godkjent av fylkesmannen, og måtte reduseres med nærmere 13.000 kroner.
Korgen kommune sitt budsjett var på kr. 60.907,99.
"Nyordning"
25. september 1940 ble alle politiske partier i Norge utenom Nasjonal Samling forbudt. 16. oktober kommer et pålegg til kommunene fra fylkesfullmektigen i Nordland om å sende inn opplysninger om de folkevalgte i utvalg og nemnder, og hvilke partier de er valgt fra.
I medhold av "kommuneforordningen" av 21. desember 1940 ble de lovlig valgte formannskap og herredstyrer i januar 1941 avsatt. I stedet ble NS-folk utnevnt til ordførere. Disse skulle lede kommunene etter "førerprinsippet", sammen med et "herredsting" som bestod av et antall handplukka "formenn".
"Ordføreren vedtar"
I Korgen ble Nils O. Rydsaa i 1941 utnevnt til ordfører under okkupasjonen. I Hemnes var lensmann Selseth ordfører, og i Sør-Rana Johan Fineide.
15. januar 1941 er siste formannskapsmøte i Hemnes som ledes av den lovlig valgte ordføreren, Jens Jenssen. Protokollen er 4. mars undertegna av den nazistiske ordføreren. Nå heter det "Ordføreren traff sådan avgjørelse...", men det som behandles i "Hemnes Herredsting" er fremdeles stort sett vanlige kommunale saker.
Men innimellom bevilges det av knappe kommunale midler til nazistiske formål. 2. juli 1943 fatter ordføreren i Hemnes vedtak om å bevilge 500 kroner til Frontkjemperkontoret. I samme møte bevilger ordføreren 50 kroner "i anledning av reising av bauta i Nord-Norge over minister Gudbrand Lunde". Samtidig fant man å måtte beskjære det kommunale tillegget til alderspensjoner med 249 kroner, for å få kommunebudsjettet til å balansere.
I Korgen holdtes 24. april 1941 det første møtet ledet av "den nyoppnevnte ordfører".
- Bomber ikke med Pfannkuchen
Nils Pedersen var herredsstyre-medlem i Hemnes før krigen. Da de folkevalgte i alle styrer og råd ble avsatt, ble de fleste erstatta med nazister. Men dette var ikke godt å få til fullt ut, fordi det fantes så få NS-medlemmer og -sympatisører.
- Det var så lite nazister på Hemnes. Derfor måtte de bruke jøssinger også, ser du. Blant annet fikk jeg jobb som sjef for sivilforsvaret, forteller Nils Pedersen.
- En søndag vi hadde en middagsgjest heime ringte lensmannen til meg. Det gikk rykter engelskmennene bomba Rørvik havn, så jeg måtte mobilisere mine tropper. Jeg gjorde ikke annet enn at jeg ringte sjefen for sambandet og sjefen for brannmannskapene, og satte meg til å spise igjen.
Vi var naboer med Ortskommandanturet. De kunne se når jeg gikk ut og inn. De syntes det ble lenge før jeg kom og "samla mine tropper". Da ringte de fra Ortskommandanturet og ville vite om jeg trudde at engelskmennene bomba med Pfannkuchen (pannekaker).
Jeg svarte bare at jeg hadde ringt mine undersjefer. De måtte gi seg. Jeg tok det ytterst med ro. Vi hadde forresten ryper til middag, minnes Nils Pedersen.
Intet førerprinsipp
- De prøvde å sparke fra nemndene hvor jeg var innvalgt, men jeg ble likevel stående igjen i overlikningsnemnda, forteller Nils Pedersen.
- Det var bare seks nazister på Hemnes, og det hyra ikke stort. Overlikningsnemnda ble ei blanding av nazister og jøssinger.
I ei sak hvor formannen var inhabil ble jeg valgt til setteformann. Da sa jeg til dem at nå var det to måter å gå fram på: enten på denne ny-måten at jeg som formann lar dere snakke, og så bestemmer jeg. Eller vi gjør det som før, med diskusjon og avstemming. Da ville de ha avstemming - nazistene også, forteller Nils Pedersen.
-Dette er en spade
Tvungen arbeidstjeneste
Den tvungne Arbeidstjenesten (AT) hadde leir i Bleikvasslia fra 1941 til 44. Da ble A-tjenesten i Bleikvasslia, og mange av dem som tjenestegjorde i Hattfjelldalen, flytta til Korgen. AT-rekruttene fortsatte da arbeidet på Riksveg 50 over Vesterfjellet, etter at krigsfangene var blitt sendt til anlegg lenger nord. AT-ungdommer hogg initialer og årstall inn ovenfor vegen i Vargberget, et minne som er synlig fra E6 den dag i dag.
Tysk mønster
Arbeidstjenesten ble oppretta av nazimyndighetene allerede i 1940 etter et tysk forbilde. Den tyske arbeidstjenesten var obligatorisk for menn og kvinner, organisert etter militært mønster. Der som her ekserserte man med spader i stedet for geværer.
Til å begynne med var den norske AT frivillig. Derfor var det praktisk talt bare nazistisk ungdom som lot seg innrullere. I 1941 ble Arbeidstjenesten gjort obligatorisk for all vernepliktig ungdom, noe som vakte sterk motstand. Blant annet fryktet man at spadene skulle bli erstattet med geværer, og at de innrullerte skulle bli satt inn i krigstjeneste for Tyskland. Ei rekke sabotasjeaksjoner satte imidlertid stopp for videre innkalling til AT. En vellykka sabotasjeaksjon 18. mai 1944 tilintetgjorde det sentrale AT-arkivet i Oslo.
3. Nordland sveit
AT-leiren i Bleikvasslia, "Tredje Nordland Sveit", ble oppretta i 1941. Den lå der hvor Karihaug leirsted er i dag, men alle de gamle tyskerbrakkene er nå borte. Om lag 150 ungdommer i vernepliktig alder tjenestegjorde her i sommermånedene i årene 1941-44. Om vinteren lå leiren folketom.
Den siste vinteren var Arbeidstjenesten i bygda avvikla, og leiren i Bleikvasslia tysk forlegning med en østerriksk vaktstyrke.
Tre måneder
Carl Knudsen (født 1921) fra Narvik ble innkalt til Bleikvasslia for å gjøre arbeidstjeneste i 1942. Knudsen ble seinere fotograf. Han hadde et 135 mm-kamera med seg, og tok mange bilder fra leiren og i bygda for øvrig. Carl Knudsen har mange minner fra leiren:
- Vi var der i tre måneder. Vi bodde i brakker, og vi var også med og bygde brakker. Vi lå åtte stykker på hvert rom.
Daglig var vi på garden Bleikvassli, hos Ragna og Malla Bleikvassli, som var veldig koselige folk. Der fikk gutta gjerne ett eller annet, tettemelk eller rømmekolle eller ei brødskive. Det var veldig populært, og vi måtte innom der når vi skulle ringe heim, for de hadde telefonen.
Gjestfritt folk
Alt folk vi traff var veldig gjestfrie og hyggelige, ikke minst kjøpmann Kongsli.
Jeg var ofte hos poståpneren, og hjalp ham med å sortere post. AT-leiren gjorde at postmannen fikk mye å gjøre.
Til leiren hørte en lastebil som ble fyrt med knott. Den kjørte hver dag ned til Korgen for å hente varer, og av og til kjørte den til Bjerka og til Finneidfjord. Det var populært å være med på disse turene.
Vi hadde to uniformer, en arbeidsuniform og en paradeuniform.
Vi ekserserte med spader som var "våpenet" vårt. Parade-spadene var ikke de samme som vi brukte til å arbeide med. Vakta i leiren gikk alltid med spade.
Dette er en spade
Ordrene når vi ekserserte var for eksempel "på aksel spade", "ved foten spade" og "presenter spade" - omtrent tilsvarende de ordrene som brukes i militæret.
Søndag var det flaggheising, og vi skulle presentere spade og synge "Ja vi elsker". Da vi kom til "...også vi når det blir krevet" var det vanlig kotyme at de som var nazister, det vil si befalet, retta ut handa i Hitler-hilsen mot flagget.
Når vi hadde verktøylære i klasserommet, kunne befalingsmannen for eksempel si: "Dette er en spade. Det jeg holder i er skaftet. Oppe på skaftet er det plass for et håndtak. Nede på skaftet ligger selve spaden, skjæret". Da han var ferdig med dette, måtte vi alle fram etter tur og si "Dette er en spade,..." osv. En spissbur sa da i stedet: "Dette er et spett, det jeg holder i er skaftet!"
Mange av oss lærte for første gang å bruke redskap som sag, øks og stubbebrytere. Vi gjorde blant annet nybrottsarbeid for bønder. Vi gikk med trebunn-sko. Ofte lot vi med vilje øksa kløyve skoene.
Vi laga også en idrettsplass, og hadde blant annet konkurranser mor AT-leiren i Hattfjelldalen.
Jeg kan ikke huske at vi noen gang hadde teoriundervisning, eller at det ble gjort forsøk på å gjøre nazister av oss.
Musikk og sang
Vi hadde fleire dyktige musikere, folk som spilte fiolin, gitar og trekkspill, så vi var sjølforsynte med musikk. Vi hadde også et sangkor som øvde på skolen i Bleikvasslia, heilt til det ble forbudt å gå så langt fra leiren som til skolen.
Det hendte vi hadde hyggekvelder, hvor vi inviterte folket i Bleikvasslia på besøk i leiren. Da laga vi scene inne i spisesalen. Vi laga sceneteppe av noen ulltepper som vi hengte over en streng. Vi hadde litt av hvert på programmet, spydigheter om befalet og om gutta. Etter forestillinga brukte vi å ha kaffe og litt ekstra.
Maten var stort sett god. Pålegg fikk vi ofte sendt heimefra. Til søndagsmiddag var det kjøtt, men til hverdags spekesild og mye salt uer og torsk.
Ikke engang grisen
Men en gang fikk vi servert sardiner i olje, nedlagt i svartblikk-bokser. Vi fant ut at dette var uspiselig, hvoretter vi fikk beskjed om at det var sunt og godt. Da var det noen som tok noen bokser med, og heiv innholdet i grisetrauet på Bleikvassli-gården. Men da grisen var ferdig med å ete, lå alle sardinene fint ved sida av trauet. Da kunne vi si: "Se, det er ikke en gang grisemat".
I leiren var det en ti-seters do. Den ble særlig flittig brukt når vi skulle veies, for å få mest mulig ut av kroppen. Det var nemlig om å gjøre å være lettest mulig. Da fant de ut at vi spiste for lite, og det ble mer mat på oss. En kar fant ut at hvis vi bøyde oss litt framover når vi stod på vekta, gikk vi med en gang ned to kilo.
Sveitføreren og befalet var stort sett hyggelige karer. Ikke alle av dem var nazister. Noen nekta for eksempel å løfte handa til Hitler-hilsen.
Noen av befalet forstod humor, mens andre ble forbanna.
Parade for ministeren
Minister Riisnæs kom til Mo i Rana og skulle holde tale. Jeg trur det var på Folkets Hus, og vi skulle ha parade for ham. Vi paraderte gjennom Mo og sang.
Einar Ytterstad, som seinere ble ordfører i Lødingen, var med. Han var en god jøssing. Da vi kom fram til torget og skulle presentere spade for minister Riisnæs, sa Einar Ytterstad: "Tom Brown's Baby!" - og vi stemte i med den sangen. Riisnæs' hand seig mer og mer ned. I vinduene stod folk og smilte og vinka til oss.
Vi skulle få god servering og overnatting på Meye