Reidar Bleikvassli forteller:
- Vi dyrka korn og treska og mol litt til eget bruk. Det var ikke alle somrene det ble virkelig bra. Det kunne variere mye.
- Vi hadde kjøtt, og sådde litt korn som vi tjuvmol på kverner nede i Leirskaret, sier Ole Tverå.
Ingen fare
Kåre Sundsli fra Røsvatnet forteller at de hadde bra med mat heime under krigen.
- Vi hadde absolutt ingen fare. Potet avla vi, så det hadde vi rikelig av.
Og i den tida sådde de åkrene. Byggen trenger ikke så lang sommer når den blir sådd tidlig. Vi hadde bygg og ei vasskvern som vi mol på, både til oss og til andre folk.
De prøvde til og med å male beisa korn, som skal være giftig, men de overlevde det óg.
Sjølberga
Kåre Sundsli minner om at man i tidligere tider stort sett hadde vært sjølberga på gardene.
- Han Kristian Mikkelsa, stamfaren i Bessedøra, bessfar til Heggmo-karene, hadde de et hermelse etter. Han sa at han aldri noen gang hadde kjøpt brødmjøl.
Da jeg var ung, hadde vi bygg hvert et år. Vi skar og staura på gammeldags-måten. Du veit, i den tida var det naturalhusholdning. Det var om å gjøre å kjøpe minst mulig.
-Under krigen fiska vi mye ved Røsvatnet. Vi hjalp nå andre litt også, så de fikk litt fisk. Vi dreiv litt byttehandel, sier Kåre Sundsli.
- Det ble tatt mye ryper i snare ved Røsvatnet under krigen. Jeg satte mi første snare som sjuåring. Jag hadde tre snarer, og fikk to ryper, sier Gulle Røsvassbukt.
- Jeg trur ikke vi sulta. Vi hadde gard, og derfor hadde vi potet sjøl og kjøtt og smør. Vi fiska i vatnet og salta, forteller Arne Tortenli fra Røsvatnet.
- Det var verre for de som ingenting hadde. Det var jo mange som hamstra. Det var helst smør og kjøtt de var ute etter. Det var ikke store smør-rasjonen en hadde, minnes Arne Tortenli.
Hamstring og tvangslevering
- Mange Hemnesværinger for her for å få tak i mat under krigen. De hadde som en "hovedstad" i Sørdalen, men var også mye vad Favnvatnet og Nordvatnet, forteller Gulle Røsvassbukt.
- Jeg skyssa på mange hamstra, hemnesværinger som var ved Favnvatnet og handla en masse: smør og kjøtt. De bytta ikke, men kjøpte for penger, minnes Kåre Sundsli.
- Vi hjalp mange så de fikk litt. Men det var ikke så enkelt for folk heller. Det var leveringsplikt, så man kunne ikke gi bort til Per og Pål.
Kåre Sundsli sier at det gikk an å lure unna en kalv, så den ikke kom med i regnskapet.
- De for på telling, men da visste en om det, så en kunne lure noe bort i ei løe, for eksempel.
De for og målte potetbingene også, men heldigvis var det nordmenn, fra forsyningsnemnda, og de orka knapt å gløtte ned i kjellerne, minnes Kåre Sundsli.
Var kontrollør
- Høsten 1943 var jeg engasjert av Landbruksselskapet som areal-kontrollør i Sør-Rana og en del av Vefsn kommune. Vi kontrollerte 10 prosent av brukene, minnes Molvin Villmo fra Korgen.
- Under krigen var det nesten ikke gjødsel å få tak i, så avlingene gikk ned til et minimum. Man måtte slå på myrene og over alt for å få fôr. Vi dyrka korn i den tida, både bygg, havre og en del kveite. Det var tvangsdyrking av korn.
Under treskinga skulle det være en kontrollør med. I tillegg var det stikkprøve-kontroller, og i tredje instans kom lensmannen og kontrollerte kontrollørene.
Arealene på gardene, hvor mye som ble brukt til potet, korn og grønnsaker, ble kontrollert. Også villahagene ble det ført statistikk over.
Kverna i Korgen
De fleste hadde nok noe som de hadde lurt unna tvangsutskrivinga. Lensmannen plomberte bygdakverner. Men det var forskjellige måter å lure seg unna dette på. I Innerdalen hadde de to kverner. Lensmannen fant bare den ene. Den plomberte han, men den andre mol de på under heile krigstida, sier Molvin.
Martin Nerleirmo i Korgen hadde ei elektrisk drevet mølle som han mol på etter avtale med Statens Kornforretning. Det som bøndene hadde leveringsplikt på, kjøpte Martin og solgte til butikkene. Det var mest bygg, men også kveite og havre.
Hjørdis Nerleirmo, datter til Martin, minnes at det meste av mjølet ble malt om natta.
- Det var så dårlig med strøm at det ikke var lov å bruke mølla om dagen, sier hun.
Det var strenge restriksjoner, men folk lurte unna korn og bytta til seg eller kjøpte "ulovlig" korn. Også dette hjalp Martin Nerleirmo folk med å få malt i dølgsmål.
Etter krigen sa Martin Nerleirmo at hvis han hadde blitt sendt på straff for alt det kornet han mol illegalt, ville det ha tatt lang tid før han kom tilbake til Korgen.
Krisekyr på Hemnesberget
Forsyninga av melk til Hemnesberget var mangelfull. Dette kan man blant annet lese om i offisielle dokumenter. Den prekære melkeforsyninga var blant annet fleire ganger behandlet som egen sak i "herredstinget".
Men oppfinnsomme hemnesværinger fant sine egne måter til å bøte på melkemangelen.
I 1942 kjøpte Dorthea og Egil Axelsen ei ku ved Favnvatnet, ei god melkeku å ha under rasjoneringa. I den vesle "krisefjøsen" deres på Hemnesberget ble det etterhvert både ku, kalv og gris.
"Vedlass"
Egil Axelsen hadde en liten lastebil som han brukte flittig til å dra oppover i bygdene på hamstring. Det ble kjøpt kjøtt, smør, ost og andre varer på gardene. Som oftest kjørte de til Røsvassbukta og tok dampbåten "Kolbein" videre til Sørdalen. Derifra gikk de fra Varntresk til Grublia, og ofte videre til Favnvatnet og Favnlia, heilt til Skjellmoen. Andre ganger for de til Varnvatnet. Da rodde de opp Stillelva.
På lasteplanet hadde Axelsen gjerne plassert et "vedlass". Det vil si, det var bare skallet som var laget av ved. Inni var det hulrom, hvor både varer og mennesker kunne fraktes.
Når de kom heim med hamstra varer, måtte kvinnene ta rede på matvarene - hermetisere og salte kjøttet. Det var som regel fleire om disse hamstringsturene, og varene ble fordelt mellom dem.
- Mannfolkene, Henry Gullesen, Arne Arntzen og Egil Axelsen, dro i 1942 på hamstringstur til Anna i Grublia ved Favnvatnet, forteller Dorthea Axelsen.
- De kjøpte tre levende dyr: en storokse, ei kvige og en kalv. De kjøpte også landssmør. Dyra leide de ned til Røsvatnet, og på Tolkmoen ble oksen og kalven slakta.
Egil beholdt kviga, og de kom heim med den og kjøttet. Videre ble kua, sammen med smør og kjøtt, frakta med "Kolbein" til Røsvassbukta. Her ble kviga og matvarene skjult inne i vedlasset, og det bar med lastebil til Hemnesberget.
- Etter en del diskusjon ble det til at vi skulle beholde kua. Den fikk navnet "Stjerna", og Egil laga en liten fjøs nedenfor verkstedet.
Svigermor melka kua den første tida. Den ga mye melk, noe som var veldig fint. Vi hadde små unger, og andre her omkring fikk også melk.
Vi måtte leie kua rundt omkring for å finne steder hvor det var gras til den. Om sommeren hadde vi den på "unnadraging" på Nyrudsetra i Korgen.
Vi kjøpte høy til vinterfôr. I tillegg ga vi den celluloseplater som den åt mye av. Den åt også porøsplater som var spikra på fjøsveggene.
Kua fikk kalv. Det ble et heilt gardsbruk her, for vi hadde en gris også.
Da svigermor døde våren 1944, måtte jeg overta fjøsstellet. Fjøsen lå i et område hvor det ikke var noen hus i nærheten. Jeg var redd for å gå dit aleine. Det var jo blending, så en kunne ikke bruke lys eller lommelykt der nede, heller, minnes Dorthea Axelsen.
Hausten 1944 ble Egil Axelsen arrestert, og familien bestemte seg for å kvitte seg med kua. "Stjerna" ble sendt tilbake til Grublia igjen med lastebil og båtskyss.
Ei kriseku
- Vi hadde ei jente på to-tre år, men fikk ikke tak i fersk melk. Da bestemte vi oss for å prøve å få tak i ei kriseku, forteller Kathinka Pedersen (født 1904) på Hemnesberget.
- Som jordmor reiste jeg jo rundt mange steder. På en gard i Bardal sa de at de hadde ei ku jeg kunne få kjøpe. Ho melka godt og hette Fagerlin.
Kua plasserte de i fjøsen på prestegården. Kathinka gikk hver morgen og kveld, alle krigsåra, fram og tilbake til prestegården for å melke krisekua si.
- Høy fikk vi bare av og til. I stedet brukte vi "kulefse", cellulose som kua fikk. Tenk at ho melka på det også!
Om sommeren måtte vi ha henne ute på marka, men bare på steder hvor folk ikke slo graset. Dette var litt av en jobb. En gang jeg kom lå ho, og jeg trodde ho var død. Da hadde ho fått en knekk i korsryggen, noe ho hadde heilt til vi slakta ho da krigen var slutt.
Jeg måtte gå forbi alle tyskerne på Prestjordet når jeg skulle gå for å melke kua. Jeg var mange ganger redd, men de gjorde meg ingen verdens ting. De ville kjøpe egg, melk og smør hos meg, for de trodde jeg hadde en stor gard, forteller Kathinka Pedersen.
Våpen eller kjøtt?
- Vi fikk nær sagt regelmessig kjøtt fra Bardal. De dreiv for salg, med både melk og kjøtt, forteller Nils Pedersen (født 1901) på Hemnesberget.
- Bardalsværingene frakta kjøttet med motorbåt til Osmoodden, hvor den la seg i skjul for Hemnesberget. Der lasta de kjøttet i robåt og rodde det til Juvika. Fra Juvika dro de det på slede til Hemnes.
Men en gang var de uheldige. I Juvikskogen møtte de en tysk patrulje, og de ble dødsens redde.
Når tyskerne så en kasse, trudde de det var våpen. Men da de slo opp disse kassene, så de snart at det var kjøtt. Da flirte bare tyskerne, så bardalsværingene fikk kjøre videre - og vi fikk kjøttet likevel.
- Bøndene heromkring var veldig flinke til å levere varer til hemnesværingene.
En haust traff jeg en småbruker. Nærmest i galgenhumor spurte jeg ham etter kjøtt. Jo, han skulle slakte kjøreoksen sin, og den kunne jeg få. Jeg fikk et lår som var over 30 kilo, men betalte bare åtte kroner kiloen. Det var ingen ublu pris, og kjøttet var godt, forteller Nils Pedersen.
Om kjøtt og litt til
- En gang gikk det galt med noe kjøttønner på Hemnesberget. Det var smuglakjøtt som en av betjentene hos Præsteng dro på ei handvogn, men midt foran butikken falt det av ei tønne. Den gikk i stykker og kjøttbitene lå strødd i gata.
Men da lensmannen kom, var kjøttønnene borte. Det var bare uerstønner som stod igjen, og resten var gjemt bort.
Det var en som pleide å komme til Hemnesberget for å selge kjøtt. Jeg trur han nærmest livnærte seg av denne handelen. Jeg tror noe av varene hans var slikt som hadde kommet fra England, forteller Per Jakobsen.
- Man kunne kjøpe litt av hvert hos ham. Jeg trur ikke han ble tatt noen gang.
Jeg rodde fleire ganger til sagkaia, hvor han pleide å ligge for å laste material eller ved. Jeg var om bord og kjøpte sukker og kjøtt og andre slags varer. Sukkeret kosta fem kroner kiloen.
Det lå mange hollendere på Hemnesberget med lektere under krigen. De bodde om bord, og frakta forskjellige varer etter tyske ordrer.
Etter krigen var en av lekterne full av brennevin. Heimevernet skulle holde vakt over båten og lasten, så ikke noe av dette kom på land. Men hollenderne frakta det andre vegen. De lasta bare over i en båt og rodde i land.
De var rause, og tok ikke bare til seg sjøl. 17. mai 1945 kom de roende over fjorden, til en fest på Hestneset. Hollenderen hadde flasker stående fra ripe til ripe i båten. Han stod og skreik: "Alle norske som ikke har brennevin skal få en flaske hver!"
Køkultur
Folk fikk venne seg til å stå i kø under krigen.
- Som oftest var det kø i butikken hver morgen. Man stilte seg opp tidlig når man hadde hørt rykter om at det var noen varer å få tak i. Sjelden ble det nok til alle som stod i køen. Det var mye folk som sokna hit og handla på Hemnesberget, fra Bardal, Utskarpen, Elsfjorden, Sjona og delvis fra Straumen. I tillegg var det veldig mye folk som jobba på jernbanen, minnes Per Jakobsen.
- Jeg holdt en gang på "å bli ihjelslått" i køen. Jeg og nabogutten kom dit om morgenen for å få tak i epler. Vi ble enige om å spille de som stod der et puss. Vi spurte: "E det kje nån som har trekt lappa?" for som oftest måtte man trekke nummerlapper. Kjerringene sprang om hverandre for å trekke lapper - inntil de ble klar over at det var ingen lapper å trekke denne gangen. Vi kom først til døra, men fikk en hard medfart!
Indigofarging
Hjørdis Valla forteller om hvor oppfinnsomme folk var under krigen.
- Det var fargepakker å få tak i, for eksempel indiogofarge som vi kjøpte og farga gamle klær, slik at vi fikk "nyklær".
Jeg reiste til Trondheim på handelsskole i 1945, og det var ikke snakk om å få seg noen nye klær. Men jeg fikk ei gammal vinterkåpe som ho mor hadde hatt, og den ble spretta sund, vrengt og skredder Reidar Yttervoll på Hemnes sydde nykåpe av den.
Laken-skjorte
Folk var veldig hjelpsomme mot hverandre. En familie hadde en gutt som skulle konfirmeres, men han hadde ingen skjorte. Av naboen fikk de et par laken som det ble skjorte av.
Folk måtte være oppfinnsomme, også i matvegen. De som var flinke, fikk til det utroligste. Men det kunne være andre som bare så det ulikt. De hadde det atskillig trasigere.
Vi hadde et stort gode, vi som hadde margarinfabrikken her. Spill-margarin ble tatt vare på, og det fikk folk av.
I butikken var det ikke enkelt å lure unna noe. De kom og kontrollerte at det som var solgt måtte stemte over ens med merkene, minnes hun.
På bygda etter mat
- Jeg gikk en gang på ski fra Bjerka til Melandshaugen i Leirskardalen og til Stykkan, for å kjøpe egg og melk, forteller Morits Bystadhagen.
- Der bestemte jeg meg for å dra opp i Melandslia en tur.
Der tok jeg meg et par terboven-skiver som jeg hadde med meg. Jeg vassa i snø til langt oppover leggen. På tur nedover datt jeg, ved Kverntjønna. Enten du trur det eller ei: ikke en melkeskvett var kommet ut, og ikke et egg var sundt.
En gang sykla jeg til Skjeftmoen og gikk opp på setra og kjøpe mysost. Ellers var vi mye i Vekthaugkåra og Målvatnet for å kjøpe mat.
Bøndene tok vanligvis ingen overpriser for maten. Men en gang skulle en fange på en gard her og kjøpe seg melk. De tok fem kroner literen, og det var mye, sier Bystadhagen.
Forbudte handleturer
Handleturer til Sverige er for lengst blitt en hverdagsopplevelse for oss. Handel på tvers av riksgrensen har foregått i hundrevis av år. Heller ikke den tyske okkupasjonen satte en riktig stopper for grensehandelen. Mange fra grensetraktene dro over på handleturer, sjøl om det egentlig var stor risiko forbundet med slike turer under okkupasjonen.
Til Mjölkbäcken
- Når vi fulgte flyktninger over, hendte det vi gikk til Mjölkbäcken for å handle, forteller Ole Tverå.
- En gang vi bare var på smuglertur hadde jeg en sammen med meg som hadde dårlig ski og var lite trena. Han ble så avspika at jeg skulle ikke ha fått ham med meg. Vi rente fra Kjensvatnet til Breviken og tilbake igjen. Jeg måtte ta sekken hans også, på magen.
Da vi kom til Skarstua ved Kjensvatnet, kokte jeg suppe på tørka frukt som jeg hadde kjøpt i Sverige.
Da sa han: "Før eg ska far åt Sverige etter snus, så ska eg gang i kloster!"
Vi var fleire ganger i Sverige for å handle. Vi overnatta oftest i Högstaby. Vi dro til Mjölkbäcken og handla kaffe, sukker og blandafrukt. Tørka frukt var så mye billigere enn her. Vi kjøpte den i 12-kilos-kasser, forteller han.
Men de ulovlige Sveriges-turene gikk ikke alltid like knirkefritt:
- En gang vi kom inn på butikken i Mjölkbäcken var det en mann som fikk det så travelt med å fare ut. Da sa ei dame at dette var en som brukte å rapportere folk, og ho trudde ikke vi skulle overnatte i Högstaby.
Vi måtte bare stikke rett over grensen, og etterpå fikk vi vite at grensevaktene hadde vært og leita etter oss, sier Ole.
10 kg sagogryn
Olav Heggmo forteller:
- I 1940 var vi fleire turer i Sverige og handla. En gang fikk vi med oss tre kilo sagogryn, tre kilo risengryn og 10 kilo kveitemjøl. Jeg minnes en gang vi var fem stykker som dro i veg. Vi rodd austover, og da såg vi tyskeran holdt plasking me Steikvasselva. Vi undtrest på om de skulle komme roende etter. Da sa han Jakob Bang: "Nånei, di når oss no kje, vi e no såpass å ro". Tyskerne hadde vakter i Steikvasselva, men det var det ingen som brydde seg noe større om. De for ikke så vidt omkring.
Arthur Stornes husker også illegale handleturer:
- I Jovatnet hadde de et lager med kveitemjøl og flesk og forskjellige sorter klær. Vi tok med oss heim det vi klarte å bære. Særlig Erlandsen på fjellstua på Krutfjellet var ofte over grensen.
Oddmund Fjeldavli sier at bror hans, Olav, var på handleturer i Sverige, men helst for å kjøpe tobakk og snus.
Store bører
- Vi var smått og bjura varer i Sverige. Tolleren ved Jovatnet hadde litt som han delte ut til nordmenn. Litt kveitmjøl fikk vi tak i. En gang fikk jeg og bror min, Jakob, både gryn og røykaflesk. Vi hadde store bører da vi for heim, forteller Kåre Sundsli.
- Det var så populært å få sukker fra Sverige. Det var de som fikk fire-fem kilo i gangen. Kaffe var svært, men det var ikke så lett å få fatt i kaffe i Sverige heller, for det begynte å bli lite der og.
Vi var fleire ganger over. Vi var store i penger den tida, for vi hadde så mye skinn. Vi bar med oss skinnruller som vi solgte i Sverige, slik at vi fikk svenskpenger for dem. Det var hovedsakelig geitskinn, som det var god avsetning på i Sverige, sier Kåre Sundsli.
Bytting
Bytting av varer var et velkjent fenomen under krigen. Ettersom mange dagligvarer var så vanskelige å få tak i, var det mer interessant å bytte i noe en trengte enn å selge en vare. Man kunne bytte nær sagt hva som helst i hvilken som helst vare, men noen varer var mer ettertrakta byttemidler enn andre.
Det fortelles om blikkenslager Simonsen på Hemnesberget som var flink til å bytte til seg varer. Ei kone spurte ham om han hadde noen spanner å selge.
- Nei, jeg har itt'no spanner! svarte blikkenslageren.
- Men bare ei spann, da?
- Nei, jeg har itt'no spanner!
- Det va synd, før eg ha litt smør eg tenkt å bytt med.
- Ja, da har jeg spanner! svarte Simonsen.
Tobakksdyrking
Skikkelig røyketobakk, snus og skråtobakk var det vanskelig å få tak i under store deler av okkupasjonstida. Tobakksvarene var rasjonert. Mange prøvde seg på å dyrke tobakksplanter sjøl. Brødrene Lloyd og Molvin Villmo i Korgen dyrka tobakk, med bra resultat.
- Frø fikk vi fra Grimstad Gartneri. Vi dyrka ikke så lite. Det ble god avling. Plantene var i alle fall en meter høge. Virginia ga den fineste kvaliteten. Noe ble kalt Bondetobakk, og den var forferdelig sterk. Den ble helst brukt til å lage snus av, minnes Molvin Villmo fra Korgen.
- Det var mange som kom og ville ha, om det så var bare de grønne tobakksbladene de fikk, for nikotinen var jo der.
Bladene hengte vi til tørk på eldhusloftet. Folk kunne innbille seg litt av hvert også. En gang kom det en fra Korgen og ville ha tobakk. Bare mor var heime. Hun tok feil. I stedet for tobakksblad tok hun og ga ham noe grønnkål som også var oppe på loftet. Hun spurte ham en gang siden om hvordan han likte tobakksbladene, og han sa "De var rektig bra!"
Fermentering
Tobakken var best når den ble fermentert. Da la vi bladene tett sammen i en boks som vi grov ned i hestemøkkerdyngen, hvor det ble varmt. Det ble nærmest som en silo i boksene, brune, fuktige blad, som vi kunne rulle sigarer av. Det smakte også sigarer av dem.
Oslo Tobakksfabrik tok imot blad og laga røyketobakk for hobbydyrkere. Lloyd sendte inn, og fikk tilbake ti esker med fin tobakk.
Noen brukte tobakksstilkene til å lage snus av. Det var nok den reine varggiften.
Hestehov ble mye brukt til tobakkserstatning. Folk ble oppfinnsomme og lærte av hverandre. Det fantes også brosjyrer med forskjellige oppskrifter i, forteller Molvin Villmo.
Kirke i krig
Det offisielle kirkelivet fikk ei vanskelig tid under okkupasjonen. I Hemnes la sokneprest Gjeitanger ned sitt statlige embete i 1942, og 24. mai 1944 ble han arrestert av Gestapo. Prestefamilien bodde et par års tid på Holmslet i Leirskardalen. De flytta dit allerede før presten ble arrestert, antakelig fordi Gjeitanger følte seg utrygg på Hemnesberget.
- Jeg husker at vi fikk en vikarprest. Ellers var det andre prester som steppa inn og holdt gudstjeneste i Korgen. Dette skjedde gjerne i sommerhalvåret, når det ble holdt kristne leirer i Korgen. Onkelen min, Torvald Øberg som var prest, pleide alltid å forrette når han var nordover på besøk, husker Lidvor Heimstad (født 1926), som i dag bor på Foldereid i Namdalen. Lidvor vokste opp på Holmslet i Leirskardalen, og har skrevet ei erindringsbok fra ungdomstida si.
Stopp for Kongebønn
- Kongebønnen, hvor Kongen og Fedrelandet velsignes, var forbudt å ha med i gudstjenesten. Når presten kom til det stedet i ritualet hvor Kongebønnen skulle leses, stoppa han alltid opp og tok en pause. Dette skjønte alle som var i kirka, kanskje unntatt tyskerne. De pleide å sitte på galleriet. Vi trudde de var der for å spionere, men kan hende gikk de i kirka som oss, fordi de var troende.
Ved avslutninga av gudstjenesten sang vi alltid fedrelandssalmen, stående. Men vi sang ikke det siste verset: "No er det i Noreg atter dag..." Det fikk vente til etter frigjøringa. Når jeg i dag hører Fedrelandssalmen, tenker jeg alltid på Korgen kirke, sier Lidvor.
- Det kristne livet fikk en oppblomstring, det ble en vekkelse under krigen. Det ble stifta kristelige ungdomsforeninger i bygdene, og de dreiv mye med sang og musikk. Misjonsarbeidet blomstra opp. Både krigssituasjonen og folk sin økonomi var trolig årsaken til dette, sier hun.
Arrestert
- Etter at en av de kristne leirene i Korgen var slutt, ble det igjen en del mat. Man spurte ledelsen i fangeleiren om å få gi fangene denne maten, men dette ble avslått. Da tyskerne så oppdaga at noe mat var skjøvet inn under gjerdet i fangeleiren, ble dette satt i sammenheng med det kristne stevnet. To av lederne, Sand og Skauge, ble arrestert og ført til Mosjøen, hvor de satt arrestert på brannstasjonen. Ei natt fikk de selskap av jøder som var blitt arrestert, forteller hun. Dette må ha vært like etter 25. november 1942, den norske "Krystallnatten" da jødene her til lands ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleir.
Lidvor og hennes den gang forlovede - seinere ektemann - Peer Heimstad kom dagen etter til Mosjøen for å besøke de to kristne lederne. Da fikk de høre om jødene som var arrestert. Da Peer Heimstad reiste videre til Trøndelag, dro han med det samme toget som de deporterte jødene ble sendt med.
På brakkedans
Det var forbud mot å holde dans. Store sammenstimlinger var også forbudt, men det fantes måter å omgå forbudene på.
- På jernbane-brakkene hendte det at de hadde dans likevel. En gang ble flere av oss jenter på Finneidfjord invitert på dans i Breivikbrakka. Det var en som kom syklende utover, og bød oss på dans lørdagskvelden. Vi hadde reisegrammofon der, og hadde det trivelig og dansa, minnes Hjørdis Valla.
- Så var det en eller annen - kanskje en nazist - i hvertfall hadde det spurtes at det hadde vært dans og at vi finniværingan hadde vært der. De hadde angitt meg spesielt, og sagt at jeg hadde vært på Breivikbrakka og dansa.
Ei stund etter kom lensmannen med papirene og skulle ta forhør. Om jeg hadde vært på dans? "Ja". "Hvem andre som var der?" Han skulle ha fleire navn. "Nei", jeg mintes ingen ting av det. Så når han las opp forklaringa, ble jeg så full av flir, for det virka som om jeg absolutt ikke kunne ha klart å sykle og holde meg på vegen, for jeg mintes jo ingen ting - men dansa hadde jeg gjort.
Lensmannen sa til slutt: "Ja, men du for vel ikke hjem alene?" "Nei," sa jeg, "det kunne godt hende!" Jeg husket jo ingen ting...
Komme sammen
Folk var så mye meir sammensveisa. Sosialt samvær betydde så mye. Folk var mye flinkere til det enn nå. Han Rolf Moen som hadde vært i Amerika pleide å si at man skulle "kom sammen". Han brukte å invitere til "kom sammen" borti nabohuset, og det var koselig, minnes Hjørdis Valla.
Reiseforbud
Ikke bare var fester og sammenstimlinger forbudt. Folk fikk heller ikke lov til å reise noen steder uten tillatelse.
Alle voksne personer i de områdene som lå nærmest svenskegrensen, det vil i praksis si for eksempel heile Helgeland, måtte ha et spesielt "grenseboerbevis". Dette var et pass som folk måtte bære på seg heile tida.
Hvis man skulle ferdes utenfor heimstedet sitt, måtte man i tillegg ha en spesiell reisetillatelse, enten utferdiget av det lokale tyske Ortskommandantur eller lensmannen.
Arne Tortenli fra Røsvatnet forteller:
- Tyskere for det jo og rak under krigen, og de spurte etter pass og grenseboerbevis. Olaus på Sundsåsen var en original som ikke ville ha noe grenseboerbevis. En gang kom tyskerne dit. Han hadde ikke legitimasjon, og det vart pinadø gærnskap. De kom ned til oss i nabohuset og satt og gløtta oppover mot huset der han bodde. Smått gjorde de seg en tur og skulle se om han ville stikke av. De trodde selvfølgelig det var en sabotør, en utlending. Men til slutt ringte de til lensmannen og skulle ha rede på hva det var for slags kar. De fikk da greie på at han hørte til på garden.
Etterpå tok jeg bilde av ham, og han fikk seg grenseboerbevis, tilføyer Arne Tortenli.
Fint tvangsarbeid
- Sammen med noen andre ble jeg i en periode utskrevet til tvangsarbeid. Vi skulle samle jern i branntomtene på Hemnesberget, husker Nils Pedersen.
- Dette arbeidet ble leda at den tyske Organisation Todt, antakelig den største sabotasjeorganisasjon tyskerne hadde.
Vi arbeidde aldri mer enn tre og en halv time om dagen, for vaktene fant enten ut at det var for kaldt, eller at det snødde eller regna for mye. Mesteparten av tida satt vi inne og leste aviser. Det var den fineste straff man kunne unne seg! sier han.
Heil Churchill!
Først på krigen var ikke tyskernes spesielle hilsen "Heil Hitler!" særlig godt kjent lokalt.
Nils Pedersen forteller om da to tyskere kom på kontoret hans på lysverket.
- Da de gikk, smelte de hælene sammen og ropte "Heil Hitler!". Jeg hadde ikke hørt dette før, og trodde de sa det for å provosere meg. Derfor kvitterte jeg med "Heil Churchill!"
Jeg hørte det ble høglydt diskusjon ute på gangen, trolig om hvordan de skulle angripe dette. Så slo de opp en latter, og sprang ned trappa og ut!
Kunne begge ta feil?
I 1940 var en del hemnesværinger evakuert til Korgen og omegn. Ei av dem var gamle frøken Theting, minnes Molvin Villmo.
Nyttårsaften 1940 var noen mennesker samla på Villmoen. Blant dem var frøken Theting, som for øvrig var utdanna husstell-lærerinne.
En mann fra bygda som var kjent for å ha ganske høge tanker om seg sjøl, satt og la ut om begivenheter fra verdenshistoria. Frøken Theting ble meir og meir imponert over kunnskapene hans, og utbrøt:
- Si meg, Kristensen, tror De krigen varer lenge?
- Ja, det e kje så gått å sei nøyaktig, men eg gjett på tre år.
- Det går da ikke an - da er vi sultet i hjel, alle sammen!
- Ja, det høres nifst ut. Men det e kje berre eg så sei det. Han Churchill sei akkurat det samme, å det va merkele om vi sku ta feil begge to!
Jordmor
- I 1940 var jeg i Leirvika ved en fødsel. Mens vi stod der og holdt på med fødselen, kom tyskerne og satte opp maskingeværer på begge sidene av huset.
Da tyskerne for om kvelden, var barnet kommet til verden, forteller jordmor Kathinka Pedersen.
- Tyskerne respekterte jordmora som måtte reise både natt og dag. Jeg hadde et spesielt jordmorpass.
Det var dårlige biler under krigen, og ofte var det ikke dører på bilene heller, den gang.
Når jordmora i Korgen var opptatt med andre fødsler, ble jeg tilkalt. Jeg var heilt i Vekthaugkråa i fødsel. Dit gikk jeg i luggene.
Jeg husker første gang jeg var ved Røssvatnet, en vakker oktoberkveld da vatnet lå blankstille. Jeg hadde bilskyss fram til Røsvatnet og Johan Røsvassbukt rodde meg videre, for jeg skulle til Sundsåsen. Den siste biten gikk til fots, og fødselen gikk bra.
Det var ei begivenhetsrik natt. Da vi for tilbake, spurte Johan om hvordan det stod til med folk på Hemnesberget. Blant annet spurte han om hvordan det gikk med Bjarne Paulsen og frue. Det viste seg etterpå at han natta før hadde kjørt dem over vatnet, og at de var flykta til Sverige.
Skole i krigstid
Allerede høsten 1940 ble det gjort forsøk på å få de norske lærerne til å skrive under på at de ville arbeide for "den nye tid" i undervisninga si. Men lærerne nekta, og kom i stedet med ei mot-erklæring: "Jeg vil være tro mot mitt lærerkall..." Lærerne aksjonerte fleire ganger. Et nytt nazifiseringsforsøk kom i februar 1942, da Quisling-regjeringa ville tvangsinnmelde lærerne i NS-organisasjonen Lærersambandet. 80-90 prosent av dem nekta. Svært få av lærerne i Hemnes, Korgen og Sør-Rana lot seg innrullere i Lærersambandet.
Skolene i heile landet ble stengt for "brenselsferie" i slutten av mars 1942, og ca. 1.300 lærere ble arrestert. De fleste mannlige lærere fra Hemnes ble sendt til fangeleiren Falstad i Nord-Trøndelag. Noen av lærerne sine fremste tillitsvalgte ble sendt til Finnmark. Men motstanden holdt seg. Etter noen uker slapp lærerne heim, og skolene ble etterhvert åpna igjen.
Tok skolen
Her i distriktet ble de tyske styrkenes bruk av skolelokalene et av de største problemene for gjennomføring av normal skolegang.
Lærer Berner Svendsen, som skolte på Finneidfjord, har fortalt om hvordan det var å holde skole under krigen.
- Skolen var særlig utsatt. Vi måtte evakuere i begynnelsen av mai 1940. Om ei tid kom vi tilbake. Skolen var ødelagt etter at en granat fra et engelsk krigsskip hadde truffet den. Til høsten fikk vi den reparert, og kom i gang med undervisninga.
- Om høsten 1940 begynte skolen til vanlig tid, forteller Elisabeth Bech, som var også lærer på Finneidfjord.
Hun forteller at tyskerne til stadighet bodde på skolen i perioder da det ikke var undervisning, men at de som regel flytta ut når det var skole.
- Etter at det hadde vært tyskere på skolen, måtte vi vaske rundt. Jeg husker en dag vi plutselig så fullt av tyskere utenfor. Da måtte vi ut. De hadde da lagt så mye saker på golvet i gangen at jeg måtte løfte de minste ungene over. Det ble stopp for skolen for den gangen, men etter ei tid for de sin veg igjen. Vi vaska rundt på nytt, og fortsatte å skole, forteller hun.
- Ei tid fikk vi skolerom hos Johan Fineide, hvor vi var noen uker. Ett år hadde vi på grunn av at tyskerne brukte skolen bare hatt 50 prosent av undervisninga, så det gikk ut over elevene, har Berner Svendsen fortalt.
Skole i prestegården
Tyskernes bruk av skolelokalene til forlegninger later til å ha vært hverdagskost i mange skolekretser.
- Den ene dagen kunne det være skole, men den andre dagen var det fullt av tyskere. Gymnastikksalen hadde de heile tida. Det ble også skolt i prestegården ei tid, minnes Per Jakobsen fra Hemnesberget.
Skole hos private
- Tyskerne tok skolen i 1944, så vi gikk formiddags-. og ettermiddagskift, annahver uke. Ettermiddagsskiftet gikk på klokka to. Det var gjevt å ha ettermiddagskift, hvis en var trøtt om morran, forteller Hjalmar Villmones fra Korgen.
Bea Jørgensen har i et radiointervju fortalt om skolegangen i Korgen under krigen:
- Skolen forsatte som normalt til høsten 1944, da finlandstyskerne kom og skolen ble okkupert. Da var det skole hos Edvard Nylund. Handarbeid hadde vi i stua heime hos lærer P. K. Lyngstad.
Svenskesuppe
- På slutten av krigen fikk vi svenskesuppe, havresuppe som var søtsatt med sukra boksemelk. Det syntes vi var veldig god mat. Det kom svenskepakker med sko og strekkbukser. Man fikk bare en av delene.
De eneste arrangementene vi kunne være med på var juletrefester på skolen og i kirka. I kirka var det servering. Bønder leverte inn spanner med melk som det ble kokt kakao av, minnes Bea Jørgensen.
Gikk fem kilometer
- Skolevegen min om vinteren gikk gjennom skogen, på ski over Villmoen, gjennom Hesthagen og fram til skolen. Vi var i grunnen heldige, for vi var noen jevnaldringer her som gikk i lag. Det var straks bedre når vi var fleire, forteller Jakob Fagereng.
- Skolevegen var om lag fem kilometer. Nedover gikk det bra, men heim ble det en del motland.
En bekk de kalte Avindalsbekken pleide å flomme og demte opp. Vi måtte bryte bar i skogen og hive framfor oss for å komme oss over.
Vi var ofte gjennomvåte når vi kom fram. Noen ganger når vi kom heim var sokkene frosset fast i skoene.
Men merkelig nok var det sjelden vi ble forkjøla, tilføyer han.
På internat
- Jeg gikk på skolen i Varntresk under krigen. Vi bodde på internat, opp til en måned i trekk, forteller Gulle Røsvassbukt.
- Vinteren 1942 var det elleve veker med kald austavind. Det var hard kost å gå over vatnet til skolen. Jeg hadde bare en knickers og tynne strømper og kommager. Det hendte at føttene var fastfrosset i kommagene når jeg kom fram til Varntresk.
En gang bar jeg med meg et ti-liters melkespann heimefra. Jeg starta i sju-tida om morgenen. Det var klabbeføre, og da jeg kom til skolen, var det fem minutter igjen av siste time.
Læreren syntes ikke jeg var tidlig på han...
Kontakt med tyskerne
I løpet av de fem okkupasjonsåra var det mange som kom i kontakt med vanlige tyske soldater som stort sett var vernepliktig ungdom. Noen fikk venner blant tyskerne, jenter fikk seg kjærester. I ettertid kan vi klart se det urettferdige i den fordømmelsen disse kvinnene ble utsatt for, og enda verre sjikaneringa av barn som hadde tyske fedre. Holdninga overfor denne gruppa var for eksempel en heilt annen enn overfor menn som tjente penger ved å arbeide på tyske militæranlegg.
Erfaringene var delte. De som så SS-soldatene sin brutalitet overfor krigsfangene i Korgen fikk gjerne et annet forhold til tyskere enn de som daglig var i kontakt med de mange Wehrmacht-soldatene som var forlagt på Hemnesberget. Oppe i dalene kunne det gå lang tid mellom hver gang en over hodet så en tysk uniform.
Populære østerrikere
De østerrikske soldatene ble nok rekna for å være spesielt sympatiske innstilt til nordmennene og lite Hitler-vennlige.
- Sommeren 1940 kom det mange østerrikske alpejegere til Korgen. Blant annet bygde de seg en stall. Vi hadde mye kontakt med dem. Det var neppe mange av dem som var nazister, minnes Molvin Villmo.
- Østerrikerne gikk mye i gardene, og ville komme i kontakt med folk. En av dem, Heinrich Gruber, kom på besøk til oss fleire ganger, en sanitetssoldat som var forlagt i Doktorhytta i Korgen, ei tømmerhytte hvor distriktslegen hadde kontor.
Siste kvelden de var her før de skulle til Murmanskfronten, kom denne soldaten til oss. Han hadde lurt seg ut for å ta avskjed med oss. Vi hørte ikke mer fra han før i 1942, da pappa fikk brev fra ham. Da lå han hardt såra på et lasarett i Trondheim, og hadde fått ei sykesøster til å skrive for seg. Det var siste gangen vi hørte fra ham. Antakelig hadde han dødd, sier Molvin Villmo.
Mishandlet
Det finnes noen få beretninger om tyskere som uprovosert mishandla sivile. Men i de tilfellene da slikt ble anmeldt, ble de som hadde forgrepet seg som regel strengt straffa av sine egne.
Fleire har fortalt om da John Bjerkmo fra Korgen ble mishandla av to tyske soldater.
Det var vinteren 1942. Noen jernbanearbeidere måket snø på jernbanelinja som går nær riksvegen like sør for Bjerka.
Nå får de se at John Bjerkmo kommer kjørende med hest og slede, og at han plages med to tyskere som går i vegen for hesten hans. Den ene tyskeren hopper opp på sleden og slår plutselig Bjerkmo hardt i ansiktet med pistolen, slik at han faller av lasset. Et titalls jernbanearbeidere tar nå snøskuffene sine og løper for å komme Bjerkmo til unnsetning. Tyskerne truer dem først med pistol, men stikker så av.
Det viste seg at de samme to tyskerne tidligere på dagen hadde vært heime hos John og prøvd å true ham til å gi dem poteter. Han nekta, og da hadde de slått ham. Da han seinere kom kjørende til Bjerka, hadde de kjent ham igjen. John Bjerkmo var sterkt forslått. Han måtte få distriktslege Drøpping til å stelle sårene sine, og overfallet ble anmeldt.
Bjerkmo ble innkalt til Finneidfjord, hvor soldatene var forlagt. Han skulle forsøke å identifisere de to som hadde overfalt ham. De var ikke å finne, men i neste omgang ble de gjenkjent og visstnok sendt til et straffekompani som skulle til Østfronten.
Tok høns
Lidvor Heimstad forteller om en gang noen tyskere på hamstringstur kom til Holmslet for å kjøpe høns.
- Tyskerne var fulle. De kom med lastebil. Før de kom til oss hadde de vært lenger opp i dalen og fått tak i en kalv. Nå kom de inn til oss og forlangte å få kjøpe høns. Mor svarte at vi hadde ingen høner å selge. Da kommanderte de Peer (Heimstad) til å gå i hønsehuset og hente noen. Dem stappa de i en sekk.
Da de kom inn og ville betale, svarte mor enda en gang at hun ikke skulle selge høner. De hadde stjålet dem, framholdt hun. Tyskerne slengte fra seg noen penger og dro sin veg.
Kalven hadde stått tjora på lasteplanet. Men de hadde bundet den med et dårlig papir-tau som den hadde gnagd av. I en skarp sving borte ved saga for kalven av kassen. Tyskerne la etter den bortover åkeren med mye skrål, men de fikk tak i den igjen, forteller Lidvor Heimstad.
"Vi rekvirerer"
En dag i begynnelsen av 1945 kom Gestapo til gards hos John Bang Holmslet i Leirskardalen.
- Vi hadde fått beskjed om det på forhånd gjennom telefonen. Med seg på sleden hadde de Olav Sørgård, som var arrestert. Vi trodde at far også skulle arresteres, men det ble han ikke forteller Lidvor Heimstad. Hun har skrevet om denne episoden i boka "Takk for livet":
"Etter ein samtale i stua, vart det full undersøkelse i alle husa på garden. Dei sa vi hadde fleire tusen kilo sukker lagra for butikken i Korgen. Ein eller annen hadde angitt oss for det, men dei fann ingen ting. Så ville dei ha mat. "Det høver ikkje no, for arbeidsfolket skal eta," sa far. Då skreik dei: "Vi rekvirerer!" "Javel, det er vi vant til," sa far. Vi jentene skulle dekke på bordet og servere brød og melk. Det låg ein duk på bordet. "Aldri i verda skal dei karane eta på duk," tenkte eg, og tok demonstrativt duken av bordet og sette brødfatet og melkemugga til dei. Dei skjøna det nok, men sa ingen ting."
"Elles ville Gestapo vita om vi hadde radio, og om far hadde søner i Sverige. "Nei, dei står der," sa far og peika på brørne mine som då var tolv, åtte og seks år. Då skulle dei gjere seg vener med gutane og bydde dei sjokolade, men gutane snudde ryggen til og gjekk sin veg. Etterpå fekk dei pengebelønning hos far."
John Bang Holmslet unngikk å bli arrestert, men resten av tida fram til frigjøringa hadde han en ferdigpakka sekk, i tilfelle han skulle bli nødt til å rømme til Sverige.
Beholdt båten
- En kveld kom to tyskere til meg fra Sandnessjøen. De sa de visste jeg hadde en småbåt, og at de var kommet for å rekvirere den, forteller Nils Pedersen fra Hemnesberget.
- Dette ville jeg se papirer på. De hadde ingen anelse om at jeg kunne tysk, og det stod at den ene av dem hadde fullmakt til å kjøpe fem småbåter på Hemnesberget. Han skulle bløffe meg!
Da trua jeg med å ringe Hemnes Ortskommandantur, og gjorde oppmerksom på at det var ikke lov for noen fra ett ortskommandantur å rekvirerer i et annet.
Men de for sin veg. Seinere gikk jeg på kaia. De hadde fått tak i fem småbåter, men ikke min!
Privat var privat
- Vi hadde mye handel med "Elsfjordtyskerne", de som var på jernbanen, Eisenbahnpionieren som de offisielt ble kalt, forteller Nils Pedersen.
- Kassereren kom aldri på kontoret. Han kom privat, for han var så interessert i å komme i private heimer. Men jeg gjorde ham oppmerksom på når kontortida var, så han viste seg ikke mer heime hos meg.
Rekvirerte rom
- En dag ringte kona til meg på jobb, om at jeg måtte komme heim. Tyskerne hadde rekvirert et rom, og møblene også.
Hun var rasende og sa at før tyskerne fikk sitte i lenestolen, skulle hun brenne den opp. Tyskerne stod med ei ordbok for å finne ut hva hun sa.
Det bar til Ortskommandantur, og jeg lot som om jeg ikke kunne tysk, sier Nils Pedersen.
- Si til mannen at han har å velge mellom fem soldater eller en offiser, sa kommandanten, som satt med hodet i hendene.
Jeg lot som jeg ble hoppende glad over å få en offiser. Men imens hadde kona rydda rommet, så bare lysekrona var igjen. Offiseren ble så sint at det skumma i munnvikene på ham.
"Hvis du hadde vært franskmann eller tysker, hadde du blitt skutt", sa han. Men den samme mannen var flau da han seinere kom som kunde på kraftlaget, for der var det jeg som var herre.
En offiser som bodde på dette rommet hos oss ble redd da nordveststormen kom. Han rømte midt på natta, og kom aldri igjen. Det var ikke den tyske Wehrmacht, men den norske vér-makt som skremte ham!
Unger og krutt
- Vi prøve både bombekastere og annet krigsmateriell da vi var gutter. Vi plukka opp forskjellig ved Storkaia. Det var slikt som var kommet på kaia før "Nord-Norge" ble senka. En god del av dette var ramla i sjøen, og lå på grunt vatn. Vi hadde ei råd å fiske det opp. Jeg veit ikke om tyskerne noen gang renska opp i dette, sier Per Jakobsen fra Hemnesberget.
- En gang rigga vi til en bombekaster, men tyskerne kom til og skreik før vi fikk skutt. De tok fra oss heile kassen. Jeg tror vi hadde greid å skyte. Det var meninga at vi skulle sikte ut mot Ranfjorden...
En gutt holdt en engelsk handgranat som hadde ligget i sjøen, og han dro ut splinten. "Ke det her e før nåkkæ?" sa han. Så kasta han den, men den eksploderte ikke...
Vi gjorde opp varme og heiv maskingeværbelter på bålet, slik at det smalt. Vi tok ut kulene og samla sammen krutt. Mange ganger hadde vi mye krutt som vi tente på. Det brant godt.
I minefelt
Det var minefelt nesten over alt. Vi ungene var mange ganger borte i minefeltene uten å vite det, men det gikk bra.
En gang for fotballen over minesperringa, men et par unger hoppa over for å hente ballen.
Da kommer tyskerne og skriker at de må stå stille. De dro da ned på pionerbrakka og henta folk. De kraup og stakk og lette etter miner. Guttene sto i ro til de fikk hjelp til å komme seg velberga ut av minefeltet.
Miner i nota
I 1945 var far og jeg på notkasting på nordsida av Hemnes, og vi fikk nota full av elektrisk-miner. Vi rodde dem bortpå og søkte dem.
Miner som rak i land ble også demontert. Det var minesprengstoff i bruk. I 1945 var jeg hos Torvald i Hestneset og grøfta. Det var en stein vi skulle sprenge. Han hadde lite dynamitt, men mye minesprengstoff. Han visste ikke hvor sterkt det var - men det var kraftigere enn vi hadde rekna med. Det ble atskillig mindre i neste hull.
Noen var virkelig eksperter på å ta sund miner. Det var nok mye flaks, men de demonterte uansett hva slags mine det var, forteller Per Jakobsen.
Ulovlige våpen
Etter kapitulasjonen i 1940 ble alle våpen innsamla av tyskerne, og det forbudt for folk å inneha våpen. Det å eie eller ha våpen kvalifiserte til fengselsstraff. Å ha et våpenlager - det vil si "mere enn 5 brukbare våpen" - ble straffa med døden. Mange trossa likevel forbudet.
- Vi hadde gevær under heile krigen, både krag og hagle, forteller Kåre Sundsli ved Røssvatnet.
- Det ble ikke så mye jakting. Det var de der smellene som ikke var så høvelige, i fall det kom folk. Det kunne være at man turde å bruke børsa når man var langt til fjells.
Geværene hadde vi godt gjømt. Vi hadde dem ikke med heim.
Vi hadde ei utengsløe austom Spjeltfjelldalen, på Granheim. Der hadde jeg ei børse som var tredd mellom stokkene, slik at den var ikke riktig synlig. Best som det var så vi at fullt av tyskere stod rundt løa, men de fant ikke børsa, sier Kåre.
Med tyskere på kornet
En gang fikk brødrene Ole og Ivar Tverå uventa besøk av tyskerne i hytta ved Kjensvatnet.
- Vi hadde både ammunisjon og gevær der oppe, gjemt i ei steinur. En dag det var uvær tok vi geværene til hytta for å tørke av dem og smøre dem inn, forteller Ole Tverå.
- Da kom tyskerne. Vi hadde både geværene og ammunisjonen i hytta, men geværene var heldigvis i gangen.
Vi hadde ensa dem før de kom til hytta. Jeg stakk ut, la karabinen i snøen og pakka ammunisjonen i lomma. Jeg tenkte jeg skulle ta dem da, men de var tre og hadde spredt seg. Jeg gikk inn i hytta igjen.
Vi måtte bare være høflige og koke erstatning til dem. Da de var kommet inn og til bords, lot jeg som om jeg skulle gå ut etter vatn. Vasshullet var omtrent hundre meter fra hytta, og dit gikk jeg og la meg med geværet.
Men de undersøkte ikke hytta, og dro videre til Bleikingan.
Ivar sa etterpå: "Jeg har aldri vært så glad når fremmedfolk for!"
Jeg følte meg trygg. Jeg rekna med at heilmantelen måtte gå gjennom mer enn en tysker. Når de var tre og jeg lå skjult, rekna jeg med at jeg skulle ha tatt dem. Vi kunne ha venta til blodet størkna. Vi hadde skikjelke som vi kunne ha dratt likene på til Smalsundet, hvor det var råk.
- Hvis dere hadde gjort dette, måtte dere vel ha rømt til Sverige?
- Nei. Det ble sånt uvær natta etterpå at du så ikke spleisen av spor. Jeg trur det ville ha gått godt. Tyskerne ville antakelig ha trudd at de tre vaktene var rømt.
Men geværene ble ikke båret til hytta fleire ganger, tilføyer Ole Tverå.
Friluftsliv
- Det ble fjellet, skogen og naturen vi benytta i fritida. Onkelen min hadde ei lita hytte. Dit for vi når det var vær til det, sommer som vinter.
Den gang gikk vi på ski. Det var ikke noe som hette scootere. Det var ingen som drog oss. Vi kom oss fram for egen maskin.
Det var fem flotte friluftsår. Jeg tror virkelig jeg fikk min fysiske oppbygging i de fem åra. Jeg trur aldri jeg hadde blitt så glad i fjellet og naturen ellers. I en alder av 73 år tar jeg skiene på meg og drar fjellviddene innover, og da er jeg 18 år igjen! sier Hjørdis Valla.
Påskeferie 1944
- I 1944 var vi, to ektepar pluss en person til, på påskeferie i Steikvasselva, forteller Kari og Øystein Jenssen fra Hemnesberget.
- Vi fikk hesteskyss fra Sund til Finneidfjord. Mennene snørekjørte, mens jentene satt på sluffa. Fra Finneidfjord fikk vi lastebilskyss til Svartvassmoen. Vegen var ikke brøyta lenger enn dit. Men før det hadde vi stoppa i Korgen og kjøpt to appelsiner i butikken hos Gudrun Pedersen.
Ved Svartvatnet var det kaldt, 20 kuldegrader. Derfra gikk vi til Johan Røsvassbukt, hvor vi overnatta.
Etter appelsiner
Før vi dro videre, oppdaga jeg at jeg hadde glømt de to appelsinene i Svartvassmoen. Jeg tok like godt en skitur for å hente dem. Det hadde ikke vært nå man hadde gått en mils veg for to appelsiner!
Vi hadde tunge sekker. Kompisen min datt med en sekk på 30-40 kilo, og vi hadde et heilt strev med å få ham på føttene igjen.
Johan kjørte lasset over Røsvatnet til Bessedør. Der tok vi pakningene sjøl.
Det var en opplevelse, med stor oppdisking hos Ida i Steikvasselva. Vi var der i mange dager, med turer til Okstindan og Hjartfjelltinden.
Da de kom tilbake fra Okstindan ved midnatt, etter en lang dag uten mat, ble de servert kjelost i Steikvasselva. Øystein sa da at "Hvis Okstindan hadde vært utav kjelost, så skulle jeg ha gnagd dem like flat som Røsvatnet".
Bygde radioer
I 1941 ble de aller fleste radioapparater beslaglagt i Norge. Norge var det eneste tysk-okkuperte landet hvor dette ble gjennomført. Bare medlemmer av Nasjonal Samling fikk lov til å eie radio og lytte på radiosendinger. Sjøl om det var straffbart, var det mange som likevel skaffa seg radio og lytta på de norske sendingene fra London, det som nazi-avisa Fritt Folk kalte "eterløgner fra motbydelige giftkilder".
Iver radiobygger
Iver Jakobsen på Hemnesberget var kjent som en mann med store praktiske kunnskaper og ferdigheter. Både før og etter krigen var det et munnhell som sa at Iver fiksa alt. Det var nær sagt ikke den tekniske innretning han ikke kunne reparere - eller lage. Under krigen kom evnene hans godt med, ikke minst når det gjaldt å lage illegale radioer.
Per Jakobsen (født 1928) er sønn av Iver. Han minnes faren sine radioer og mer til:
- Vi mista huset i krigsbrannen. Det stod der hvor hotellet står nå. Vi flytta til Jakob Hansa-brygga i Odden, der svensken Sundbäck nå bor. Der bodde vi til i 41, da vi flytta til Mariussen-brygga i samme området, hvor vi bodde til hausten 1942.
Hytte
Iver Jakobsen bygde da ei hytte i Brennesvika. På den andre sida av fjorden var det mye høveligere å drive med virksomheten hans.
Han syntes det var for kummerlig nede på bryggene, og så var det for gjennomsiktig. Det tyske Ortskommandanturet lå i andre etasje i huset til Johannes Arntsen, bare 50 meter fra brygga, og tyskerne fulgte godt med i hva som foregikk.
- Det gikk mye folk der. Noen skulle ha reparert radioer, og andre skulle høre på London. Det var helst nyhetssendinga ved midnatt de kom og hørte. Vi lytta på London heile tida, forteller Per Jakobsen.
Far hadde radioen på soveværelset, en radio uten kasse som stod på kant, og som det var hiva et plagg over. Det hendte han lå med øreklokkene på og sov når vi stod opp om morran. Du kunne høre musikken, men han sov.
"Smørklepper"
Iver bygde masse radioer. De fleste han bygde var små, på størrelse med en halvkilos margarinklepp. De hadde øretelefoner.
Det var batteriradioer. Jeg husker at han laga batteri også, for det var veldig vanskelig å få tak i tørrbatteri.
Gjemt i ulla
- Kom han aldri under mistanke for dette?
- Joda. Han ble arrestert hausten 1944. De ringte etter ham fra kommandanturet på Hemnes. Gestapo var der da han kom dit. Da var det bare beint om bord i ei skøyte, og rett over fjorden.
Mor holdt på å spinne. Hun plukka noen av småradioene og hiva dem i ullkorga, under ulla. De fant andre radioer, men han kunne oppgi navn på tyskere som eide dem. Far var et par tre dager i Mosjøen til avhør før han ble sluppet fri.
Radio-levering
Per Jakobsen var fleire ganger sammen med faren sin og leverte ut radioer til folk.
- Mange ganger for vi langt av sted med radioer, helst etter at det var blitt mørkt. Jeg husker vi dro fra Hemnes om ettermiddagen, rente på ski over Hestnesfjellet og ut gjennom Bardalsbygda til Austvika med radioer. Vi hadde bør tilbake igjen også, med radioer som skulle repareres.
Iver kjørte film for tyskerne, på Hemnesberget og på Ytteren. En gang i veka var han på Ytteren. Han holdt på å gjøre siste reis en gang i Gangvika. De kjørte rundt med bilen, med alle koffertene til filmutstyret i bilen. Men det gikk bra.
Enkelte ganger kunne han få brød hos tyskerne. Det var skikkelig brød.
Smuglerturer
Iver Jakobsen var dessuten på mange smuglerturer med båt, turer som kunne ta fleire døgn.
- Det var kjøttvarer og mjøl, potet, korn, egg og smør de smugla, forteller Per Jakobsen.
- De hadde varer med seg til mange. En gang hadde han med 350 kilo kjøtt tilbake, men de var fleire om det. Han tok det på land borte på andre sida av fjorden, og så kom de i mørket og henta det.
En gang ble de stoppa, men båten ble ikke undersøkt.
Han pleide å være i Austvika, mellom Bardal og Levang, etter mjøl. Kverndøra der var plombert, men de gikk opp gjennom golvet og mol om natta.
Tyskerne hadde tatt noe mjøl under en razzia i butikken hos Henriksen på Hemnesberget. Dette ble frakta til Finneidfjord. En mann der stjal noe av det ifra tyskerne igjen, slik at det kom tilbake til Hemnesberget.
Lurt gjemmested
- Radioen gjemte vi mange steder. Vi hadde to kammersloft, og mellom dem bygde vi dobbel vegg. Der gjemte vi radioen, slik at ingen kunne finne den.
Vi hørte på London heile tida, særlig om kveldene, da det var mindre sjanse for at noen skulle komme og avsløre oss, forteller Kåre Sundsli ved Røsvatnet.
- En morgen vi nettopp hadde hørt nyhetene, pakka inn radioen og satt den bak ytterdøra, kom det fullt av uniformerte folk til gards. Jeg husker vi la batteriet i senga til far som lå sjuk. Men da "tyskerne" kom inn, sa de: "Vi er franskmenn. Vi er på tur til Sverige". Mor hadde i farta tatt feil av uniformene de hadde på seg. Det var fem krigsfanger, forteller Kåre Sundsli.
- Jeg hadde radio fra 1943. Det var en alminnelig stor, gammeldags radio. Folk på Sund måtte levere inn radioene på skolen. Paul Jensen stjal en radio der som jeg fikk låne. Tyskerne fant merkelig nok ikke den radioen da de kom på razzia, enda den stod i et kleskott på kvisten, forteller Øystein Jenssen på Hemnesberget.
Radio i kirka
Svend Kibsgaard i Korgen var vel beslått med illegale radioer under krigen:
- Et av de siste radioapparatene jeg hadde var på kirkeloftet. Til å begynne med stod radioen på ringarloftet. Antenna festa jeg til lynavlederen. Men tyskerne kunne se denne antenna fra Engelskvillaen hvor de bodde. Da fikk jeg tak i et bedre apparat, som jeg flytta opp på kirkeloftet, i sørkorset. Ett apparat hadde vi i en mjølsekk på bryggeloftet. Vi hadde både strøm- og batteriapparat. Batterier fikk vi kjøpt hos Harald Henriksen på Hemnesberget. Jeg tror det var noen og seksti batteri jeg kjøpe hos ham. Mesteparten gikk ut over bygda. Dette har Kibsgaard fortalt i et radiointervju.
Radio på fanget
- En gang måtte jeg til Hemnes og kjøpe et radioapparat hos Henriksen. På turen heim med bussen ble jeg sittende sammen med en tysker, men han ante naturligvis ikke at jeg satt og holdt et radioapparatet i fanget, fortalte Kibsgaard.
Han har også fortalt at han en gang heilt i begynnelsen av krigen satt sammen med svigerfaren, Ludvig Jakobsen, og lytta på London.
- Da kom to tyskere inn med gevær, og sa at vi skulle bare forlate radioen, for de skulle han den for å høre på tysk radio. Vi måtte bare forlate radioen, men dagen etter lytta vi også. Da kom de samme to tyskerne inn, men da spurte de om vi hadde hørt ferdige på London.
Arrestert
Kristen Iversen fra Leirskardalen ble arrestert for å ha ulovlig radio. Det var i januar 1944, da også Kristoffer Fjelldal, Olav Fjeldavli, Konrad Hjerpbakk og Arnljot Mediå ble arrestert.
Svend Kibsgaard har fortalt:
- 5. januar 1945 ble bror min, Sverre Kibsgaard, arrestert. På posthuset, vegg i vegg med kontoret, stod et radioapparat. Dette stod innpakka i en pakke, som vi hadde skrevet et følgebrev på, med navnet på noen som vi visste var reist ifra Korgen. Sverre frykta for at de skulle begynne å undersøke i posten, og gjorde tegn til meg om å prøve å få apparatet vekk. Det var en norsk tolk der. Han stod og speila seg i et speil som hang på veggen, med ryggen mot meg. Jeg tok pakken med radioen, gikk ut og kasta den i en snøskavl. Der ble den ble liggende til neste kveld.
Radio pr. telefon
- Radioen i Steikvasselva ble ikke tatt da Harald ble arrestert. De hadde den i spiskammerset, men tyskerne fant den ikke, forteller Gulle Røsvassbukt.
- Jeg oppdaga at onkel Johan pleide å lytte på radio gjennom telefonen fra Steikvasselva. Det var sentral her, så en kunne stenge av så ingen annen hørte.
Klokka fem på halv sju skulle jeg være med til fjøset for å rive ned høy mens Johan var inne. Men en gang lurte jeg meg inn for å se. Jeg lytta på døra til telefonkammerset. Jeg hørte han ringte signalet til Steikvasselva, og så sa han "Om det ska bi nå å få hør i kveld?"
Etterpå sa jeg til ham at jeg visste noe som han ikke visste at jeg visste. Han så da lenge på meg, og sa: "Du må husk på ein teng: du må va tett!"
Jeg torde ikke en gang si det til mine egne søsken, sier Gulle.
Avisbrannen
Da radioapparatene måtte innleveres, var folk her i distriktet også blitt uten lokalavis. Den eneste avisa som kom ut i det nåværende Hemnes kommune var Nordlands Avis på Hemnesberget. Nordlands Avis (tidligere Ranens Tidende) abonnerte praktisk talt alle husstander på. Avisa hadde kommet ut jevnt og trutt i nesten et halvt århundre da den ble ødelagt i krigsbrannen 14. mai 1940. Det skulle gå nesten ni år før den kom seg på fote igjen.
"Krigen"
Nordlands Avis innfører høsten 1939 den faste spalta "Krigen", med telegrammer fra krigens utvikling ute i Europa. Men det er lite lokalt stoff med tilknytning til den urolige verdenssituasjonen.
Lørdag 6. april, tre dager før krigsutbruddet, brakte avisa på 1. side en artikkel av maskinist Ivar Hoff: "Nordlandsbanen i tunnel gjennom Svartisen". Neste nummer kommer ut 10. april, med tittelen "Tyskland overfaller Norge" på side 3. Nå bringes også nyheten om at regjeringa var flytta til Hamar, og at Quisling har danna egen regjering med seg sjøl som sjef. Det meldes at "De allierte yter Norge full støtte", og at "utenfor Norskekysten er stadig sammenstøt mellom britiske og tyske sjøstridskrefter". Samtidig bringer avisa annonser med tekster som: "Våren er i anmarsj! Kjøp frø til blomster og grønnsaker". På første side 10. april trykker Nordlands Avis et "Korgen-brev" av Jørgen Sande, som blant annet mener at det er for stor forskjell på kaffeprisene hos de ulike forretningene.
Lørdag 13. april fortsetter "Korgen-brevet" på 1. side, men nå er det mye krigsstoff i avisa. Blant annet meldes det at Narvik er besatt av tyskerne.
Stadig flyalarm
17. april meldes det at Saltfjellveien skal åpnes, og at tyske styrker er drevet ut av Narvik. Avisa skriver at flyalarmen gikk på Hemnesberget lørdag, på grunn av et fly som passerte i stor høyde, uten at en kunne skjelne nasjonalitetsmerket. Under tittelen "Kamp ute i fjordgapet!" veit avisa også å berette at "Igår formiddag hørtes på Hemnesberget kraftig kanontorden, som vedvarte noen tid og som etter lydretningen å dømme foregikk i Ranafjordens munning. Det var mange dype drønn, som tydet på svært kaliber. De falt nokså tett den tid det stod på. Umiddelbart begynte flyene å vise seg her inne over fjorden. Også om ettermiddagen gjentok kanonaden seg".
Lørdag 20. april meldes det at man både torsdag og fredag har hatt heile tre flyalarmer på Hemnesberget. Mellomriksvegen Mo-Umbukta ryddes for snø. I ei kunngjøring fra lensmannen innskjerpes at det skal være effektiv mørklegging i distriktet. Korgen forsyningsnemnd legger ned forbud mot at poteter selges ut av herredet. Otto Koch, Bodø, annonserer at vårens kles-nyheter er ankommet.
24. april er det en optimistisk nyhetsmelding om at "Tyskerne presses på alle fronter".
I 1. mai-nummeret er krigen rykka enda nærmere for avisa. I meldinga "Til abonnentene!" signaliserer redaktøren at papirmangelen er truende for Nordlands Avis. "Trekker det lenge nok ut og bl.a dersom kommunikasjonene sørover ikke ordner seg tilfredsstillende, blir vi kanskje også nødt til å innskrenke. Et ekstra parti avispapir som vi bestilte før krigen ligger formentlig fast et sted på kysten, - men må betales når det kommer!", heter det, og abonnentene blir samtidig sterkt oppfordra til å betale bladpengene.
I samme nummer har man en grundig artikkel om "Beskyttelse mot bombeangrep", og et øyenvitne forteller om bombinga av Namsos.
Livlig flyalarm
"Livlig flyalarm var her både onsdag og torsdag, da mange fly passerte i temmelig stor høyde. I går var det roligere, bare et par ganger", skriver man lørdag 4. mai. Hemnes Krisenemnd kunngjør at det finnes splintsikre rom i kjelleren under apoteket på Hemnesberget, og at kjelleren under Kaffistova skal fungere som reserve-rom til bruk under flyalarm. En notis: "Hallo Hemnesberget! Våre abonnenter her må - på grunn av evakueringa - velvilligst hente avisen på vår ekspedisjon, eller meddele oss poststed."
Redaktøren aner sjølsagt ikke at den avisa som kommer ut onsdag 8. mai skal bli Nordlands Avis' siste utgave på nærmere 9. år. "Se opp for pessimismen" er en av 1. side-titlene. Det meldes at den tyske konsulen i Narvik er en farlig spion. Signaturen "En frivillig soldat" skildrer hvordan det er å stå på vakt under felttoget. Hemnes krisenemnd kunngjør at man "har tatt opp tanken om et frivillig brannkorps på ca. 20 medlemmer under krigssituasjonen. Den foretatte evakuering har gjort brannvernet så lite virkningsfullt at det under en brannsituasjon neppe vil kunne yte tilstrekkelig beskyttelse av hus og heimer på stedet", skriver nemnda, og oppfordrer til å tegne bidrag til brannkorpset hos lensmannen.
"Mosjøen og Mo erobret!" lyder en lettere sarkastisk overskrift: "Fra den tysk-besatte Oslo kringkaster kom tirsdag den overraskende melding at tyskerne hadde besatt Mosjøen og Mo i Rana! Når tyskerne ikke nevnte at også Hemnesberget var inntatt var det vel fordi de fryktet for ikke å bli trodd!"
Seks dager seinere skjedde akkurat dette: Hemnes ble erobra av tyskerne 10. mai. Da engelskmennene 14. mai skjøt stedet i brann, strøk også Nordlands Avis med, med alt utstyret sitt.
Arbeid og tvang
Folk fra vernepliktsalderen og oppover ble av nazi-myndighetene tvangsutskrevet til ulike typer arbeid. Mange, spesielt fra Korgen, ble utskrevet til skogsarbeid. I en periode var mange derifra sendt på skogsarbeid for tyskerne på Trofors.
Folk ble også tvangsutskrevet til veg- og jernbanearbeid og til ulike andre typer arbeid som okkupantene trengte folk til.
Grøftegraving
- I 1944 var jeg med på å grave kabelgrøfter på Hemnesberget, minnes Per Jakobsen.
- Det var tyske brakker heilt fra der Langbakken skole er og inn på Myra. Tyskerne strakk blant annet kabler mellom bunkersene og stillingene de hadde.
Når vi gikk på arbeid, leverte vi inn passet på vaktstua om morgenen. Vi fikk utlevert et merke som vi måtte levere tilbake når vi gikk om kvelden. Det ble ført nøyaktige klokkeslett for når vi kom og gikk ut.
På kabelgrøftene tjente jeg godt, over fire kroner timen. Til sammenlikning hadde vi en noenogsytti da vi arbeidde på Ranabygg.
Kabelgrøftene vi grov var to meter djupe, 60 centimeter i fjell.
En fenghette...
Den tyske arbeidslederen hadde som regel med seg ei bør med feiselskaft når han kom om morgenen, for når folk ble leie, var det bare å slå av skaftet.
"Dere må ha en fenghette i hver ende for å få den til å sprenge," pleide han å si.
Det var vanlig at man tok en lunteende, stakk den inni ei fenghette, tente på og heiv det oppfor grøftekanten. Da hørtes det ut som om vi var i arbeid.
Tyskeren hadde ei stikke som han målte grøfta med, og kontrollerte at den var to meter djup. Da begynte de å smi av ti centimeter, og det gikk godt. Så smidde de av ti centimeter til, og det gikk også godt. Men til slutt ble stikka så kort at han oppdaga det.
Tok drivhuset
Man hadde lyst å være litt jævlig. Et drivhus som tyskerne hadde ble det ikke mye igjen av. Vi ladda oppe i Høghågen. Leirspruten stod, og vi hørte bare hvordan det klaska i drivbenken. Vi fikk ikke skylda, men det gjorde derimot et arbeidslag som holdt til lenger ned i bakken.
Det gikk bra heilt til vi skaut inn vinduene på skrivestua. Vi skulle ta en liten stein opp av grøfta. Den var ikke stor, men vi fant ut at vi skulle sprenge den. Vi lage til ei ordentlig ladning oppå steinen, og vinduene i heile røstveggen på den tyske skrivestua for.
Å jøsses for et liv! Den stakkars tyskeren som stod ansvarlig, han sto bare og slo sammen hælene: "Jawohl kaptein, jawohl kaptein!"
Heste-utskriving
Utskriving og rekvirering av hester til ulike typer tjeneste for okkupasjonsmakta hørte nærmest til dagens orden. Til dette ble det oppretta egne hestenemnder i kommunene.
Hestenemnda i Korgen førte nøyaktige lister over alle hestene i kommunen. På ei slik liste er i alt 197 hester registrert, oppført med kjønn, størrelse og alder. Noen av dem er merka "tatt var Wehrmacht".
I januar 1945 ble ni hester fra Korgen utskrevet til vegarbeidene over Vesterfjellet, mens seks ble utskrevet til vegen Korgen-Finneidfjord.
8. november 1943 skriver Korgen-ordføreren til Rasmus Korgen, som har solgt hesten sin til en mann fra Sør-Rana, i strid med en lov som var vedtatt samme år: "De pålegges å omgjøre denne handel og selle hesten til Knut Petersen-Øverleir", heter det i brevet. Rasmus har ikke etterkommet dette, for 9. januar melder ordføreren ifra om forholdet til lensmannen, og "ber Dem om å ta denne sak under videre forføining". "Salget er foretatt på tross av at Rasmus Korgen sikkert var kjendt med at salg av hest skulle gå gjennom hestenemnda". Hvordan "prosessen" endte, vites ikke.
Med hest til Rana
I april 1943 ble folk fra Kongsdalen og Bleikvasslia utskrevet for å kjøre hest på jernbaneanlegget i Dunderlandsdalen, sammen med hestekarer fra Susendalen.
- Årsaken til at de skreiv ut folk heilt fra Røsvatnet og Susendalen var nok at vi hadde hester som var vant til å bruke truger, sier Arne Tortenli fra Røsvatnet, en av de tvangsutskrevne.
- Nazilensmannen i Hattfjelldal stod for denne utskrivinga. Han skreiv ut hesten hans Olav Skjellmo med meg som kusk, minnes Arne.
Tre døgns reise
- Jeg kjørte med hesten fra Røsvatnet til Storforshei, og brukte tre døgn på turen.
Første etappe var til Korgen, hvor jeg tok inn hos Anders Oldernes. Neste dag kjørte jeg til Mo, og fikk inn hesten på Meyerstallen. Der fikk jeg bo i ei brakke.
Tredje dagen kjørte jeg til Storforshei, hvor jeg kjørte i ei uke. Så ble jeg sendt oppover til Nevernes, hvor susendalingene var plassert.
Kjørte lemmer
På Eiteråga ble de og jeg satt til å kjøre brakkelemmer over elva.
Harald Kongsdal og Kåre Granskogli fra Kongsdalen var også utskrevet. De kjørte tømmer på Storforshei.
To veker ble vi på Eiterå. Dette var om våren, og elva gikk flomstor. Isen var dårlig. Vi la brakkelemmer på den for å tore å kjøre.
Vi bodde i brakker.
Da de tre vekene var omme, ville vi heim. De ville holde oss der for å ha oss til å fortsette med å kjøre over elva. Men vi nekta.
Hest på toget
Jernbanen var kommet til Nevernes. Vi fikk tak i ei hestvogn, fikk hestene på toget og for til Mo. I en tunnel like før vi kom til Storforshei sporet hestvogna av. Det ble et voldsomt rabalder. Men vi var utstyrt med et rødt flagg, så vi var snare om å få flagget ut, slik at lokføreren ensa oss og fikk stoppa.
Etter å ha fått hestvogna jekka opp på skinnene igjen, bar det til Mo. Der kopla vi hestvogna ifra, men neste dag ble vi sendt oppover til Nevernes sammen med hestene igjen.
Da var vi sinte.
Men elva var nesten utgått. Det ble ikke meir kjøring, og de måtte slippe oss heim. Nå fikk jeg hesten med toget til Bjerka. Derfra kjørte jeg til Røsvatnet. Vi kjørte med støttinger på de bare grusvegene, men fra Svartvatnet og oppover var det vinterføre, forteller Arne Tortenli.
Finnmarks-evakuerte
Da de tyske styrkene ble drevet tilbake av Sovjets Røde Hær i Finnmark høsten 1944, brente de alle hus etter seg og tvangssendte Finnmarks befolkning sørover. Flere Finnmarks-familier ble evakuert til Hemnes, Sør-Rana og Korgen.
I følge tilgjengelig arkivmateriale var det et femtitalls evakuerte finnmarkinger i daværende Korgen kommune ved utgangen av april 1945.
Familien Bær, som talte 10-15 medlemmer, bodde i Skogstua i Forsmoen. Andre innlosjerte finnmarkinger er oppført med adresse Leirskar, Hjerpbakk, Brygfjeld, Krokmo, Bleikvassfors og Korgen. Den eldste av de evakuert nordfra var fisker Ivar Amundsen fra Kjelvik. Den yngste var vesle Bjørg Christensen, født 20.11.1944, som i begynnelsen av desember 1944 kom til Korgen sammen med familien sin fra Kirkenes.
I et telegram datert 22. juni 1945 oppgir ordføreren at det pr. 31. mai var 41 evakuerte i Korgen.
En del av finnmarkingene ble boende i Korgen i fleire måneder etter frigjøringa. Forholdene i det krigsherja Nord-Troms og Finnmark var kaotiske, og folk strømmet tilbake fortere enn myndighetene ønsket. 17. mai 1945 fikk ordføreren i Korgen et telegram fra fylkesmannen: "Tilbakereise av evakuerte fra Finnmark og Nord-troms må forhindres da forholdene ellers vil bli helt uholdbare her stop. De evakuerte bes underrettet gjennom lensmenn og ordførere om at arbeide for delvis tilbakeflytting er tatt opp men ingen må reise nordover uten spesiell tillatelse herfra stop. Det uskadte av Troms fylke er overbelagt med tropper og evakuerte."
Finlandstyskerne
Seint på hausten 1944 begynte tilbaketrekninga av slagne tyske tropper fra fronten i Finland og fra Finnmark. Endeløse rekker med hester, kjøretøyer og slitne soldater toget forbi, døgn etter døgn. Tyske kilder mener det var 170.000 man, 13.000 lastebiler og 40.000 hester som ble trukket tilbake østfra. Et tilbaketog av slike dimensjoner satte spor etter seg, også her i distriktet. Enkelte steder langs retrettruta slo finlandstyskerne seg til over lengre tid, før ferden gikk videre. Finlandstyskerne rekvirerte hus- og lagerrom både til troppene og til hester og utstyr.
Hjørdis Valla glømmer aldri synet av de utslitte, forfrosne soldatene, og de utmagra hestene.
- Det var just før jul i '44. Det var barfrost. De kom kjørende med store vogner og hester, natt som dag, et eneste stort tog. Det ramla i ett kjør. Dørene måtte stå åpne her, og de kom til alle døgnets tider. De bant hestene nede i Finnibakken, hvor det var tre-rekkverk som hestene beit i stykker. Fleire tyskere og østerrikere som kom innom hadde vært her i 1940, og kom nå tilbake og hilste på oss, men de var veldig psykisk skadde.
Jeg syns jeg hører dunderet av hestene og de store vognene, sier Hjørdis.
"Hitler er død"
Tysklands nederlag ved Stalingrad i februar 1943 og D-dagen, de alliertes invasjon i Normandie 6. juni 1944, var klare tegn på at den tyske krigslykken var på hell. Finlands brudd med Tyskland og den russiske frigjøringa av Finnmark seinhaustes 1944 var nye, klare tegn på at krigen gikk mot slutten. Utover etterjulsvinteren 1945 tydet stadig nye meldinger om alliert framrykning på at det ikke var år, men måneder, kanskje bare uker til marerittet var over.
1. mai 1945 kunne Hjørdis (Johansen) Valla notere i dagboka si: "Hitler er død".
- Fredag 5. mai var vi en gjeng som for på ski til Bleikingan på isfiske. Da vi kom oppover til Bjerkadalen, var det en kjenning av meg som hadde radio, og vi var på låven og lytta. Da fikk vi høre hvordan stoda var nede i Danmark, hvor kapitulasjonen var et faktum allerede, forteller Hjørdis.
- Det var fullt av folk på Målvassmoen. Johan lånte oss nøkkelen til hytta som Bjarne Valla og lærer Eilertsen hadde i Bleikingan. Vi for dit. På Leirskarhytta var en gjeng fabrikkarbeidere, deriblant Ragnar Leirskar, Gunnar Bech og Rolf Moen. Dit kom vi med tidende av hva vi hadde hørt på radioen.
Så fredsfesten foregikk på Bleikingan, to dager før freden.
7. mai for vi heim. Da vi kom til Målvassmoen, sa ho Elen at ho hadde drømt så rart. Ho hadde drømt at ho var nede i bygda, og at de flagga på alle flaggstengene.
En østerriker møtte oss på trappa heime. Han slo ut med armene og sa at nå var krigen slutt. Den 8. kom flaggene til topps.
Fangetoget heim
9. mai kom tre brødre Valla, Per, Trygve og Bjarne, pluss David Johansen heim fra fangenskap på Vollan.
Han Koch fra Bodø var med fangetoget, og han holdt en tale på stasjonen.
10. mai var en søndag. Da var det fredsgudstjeneste i Korgen, og vi sykla dit.
16. mai var det dugnad på ungdomshuset, hvor det ble vaska etter tyskerne. Det var ikke vatn der, så det måtte man kjøre fra Finni og varme på komfyren.
17. mai
17. mai var det gudstjeneste i Korgen. Sokneprest Hans W. Gjeitanger var kommet heim fra fangenskap. Det var også lærer Berner Svendsen, og han holdt en meget god 17. maitale. Da betydde 17. mai noe!
Henrik Johansen og Arne Svendsen kom ikke heim fra fangeleirene i Tyskland før 28. mai. De var blant dem som ble redda til Sverige fra Tyskland av de kvite bussene.
18. mai reiste de siste tyskerne ifra huset vårt.
Huset var stort sett blitt restaurert i 1940, men etter fem års bruk var det veldig slitt, minnes Hjørdis Johansen Valla.
...EI VERDEN LARMER MER
- Jeg husker mest den gleda som var da vi fikk vite at det var fred. Ole hadde vært og tjuvlytta i radio sammen med en av naboene. Han hadde radioen gjømt på et fjøsloft. Vi visste omtrent hva som kom til å hende, ut fra de meldingene som hadde kommet de siste dagene, særlig om kvelden 7. mai. Om morgenen 8. mai kom han heim og fortalte at nå var det skjedd, nå var det fred, forteller Berit Fagerbakk fra Bleikvasslia i et intervju med Radio Korgen.
- Man snerta nesten ikke marka. Jeg sprang det forteste jeg vant, og fortalte ho mor og han far hva som hadde skjedd. Og så sprang jeg heim, tok gitaren, stilte meg ved vinduet og sang: "Det hviler over land og by, ei verden larmer mer."
I timevis stod jeg der og spilte på gitar og sang "Gud signe vårt dyre fedreland".
Siden på dagen gikk jeg til Tverrberget, hvor de hadde radio. Der hørte vi hurra-bruset fra feiringa i Oslo.
"Vekk meg"
- Om kvelden 8. mai, da vi hadde fått vite sikkert at det var fred, tenkte jeg: "Å, noen måtte ha vekket meg i natt, så jeg hadde fått kjent hvor glad jeg er!" Dette minnes Elisabeth Bech.
Fest i Tverrberget
- I Tverrberget ble det som en fredsfest, for det var kommet mange av de som hadde vært aktive i motstandsarbeidet. Vi sang nasjonalsanger og åt bløtkake, minnes Berit Fagerbakk.
- De få som hadde flagg, heiste dem.
En østerriker pleide å være mye på gardene, og som var nokså lei for at han var tvangsutsendt, kom den dagen gledesstrålende og fortalte at "Der Krieg ist slutt".
Noen av de som var rømt til Sverige kom igjen i løpet av mai. Andre kom ikke før i juli.
Ved sankthanstider ble Fredsmarsjen arrangert. Heile bygda gikk, både gammal og ung, minnes hun.
Fredssalutt
- 9. eller 10. mai kjørte jeg skrotet etter tyskerne som hadde vært på Karihaugen. Tyskere kom i en stor lastebil og henta det som var igjen. Før de dro herifra, stilte de opp maskingeværet og skaut ei heil salve med skudd mot lia ved Bygdåsen. Det var liksom avskjedshilsenen, forteller Reidar Bleikvassli.
- Da freden kom, var det voldsomt til glede blant folket. For det begynte å bli verre og verre, både med mat og klær, og de var jo glade at det var slutt.
Det var no bare å vara glad. Man ha kje så mykje å feir med, då. Alle var kjempeglade. Det var ingen her i bygda som var tilhengere av Nasjonal Samling, sier Oddmund Fjeldavli.
Feira i vekesvis
- Vi feira i vekesvis. Vi for fra gard til gard ned gjennom bygda, minnes Arthur Stornes.
Ednar Fagermo:
- Jeg husker godt da freden kom. Vi hadde ikke telefon, og radio hadde vi jo ikke heller. Jeg minnes som om det skulle være i dag. Han Saras på Flatmoen kom nærmest springende og ropa at no var det fred.
- Feira dere at det var fred?
- Nei, det va vel lite å feir med, sier Ednar.
Henta radioen
- Fredsdagen minnes jeg. Det var storslagent. Vi hadde venta så lenge på freden. Vi fikk radioen igjen, men hadde ikke batteri til den. Jeg sykla da til Mosjøen, men på forretningene var ingen batterier å oppdrive. En slektning kjente noen som hadde overtatt et tysk-lager, og jeg fikk et nytt bilbatteri i bytte for litt smør. Akkurat da jeg skulle heim, fikk jeg være med et ekstratog med de som hadde sittet i fangenskap. Blant annet var Emil Fjelldal med der. Jeg var med toget til Bjerka, og jeg husker at ei ung jente stod der og holdt en tale for de heimkomne fangene.
Etterpå for jeg til Nils Storeng i Leirskardalen for å få lada batteriet. Han hadde en lader i tilknytning til lysverket der. Det viste seg nå at batteriet var tomt for syre. Heime hadde jeg stående noe svovelsyre som vi brukte til å sprøyte mot ugress. Jeg tok sjansen på å fylle denne syra på, og det gikk bra. Batteriet ble opplada, og det fungerte i fleire år, forteller Molvin Villmo.
Kor for fangene
- Da fangene fra Hemnesberget kom heim, var Hans Skjæran blant dem. Han var dirigent for mannskoret. Mannskoret leide en båt til Elsfjord for å ta imot dem, så de ble møtt med korsang. På Hemnesberget var det fullt av folk på kaia, som gråt og klappa og ropte. Det hadde gått bedre enn vi hadde trudd, sier Elisabeth Bech.
Tale for Kongen
17. mai 1945 var det gudstjeneste i Korgen kirke. Presten Gjeitanger, var da kommet heim fra fangenskap. Alle de tidligere fangene gikk inn i kirka i samla tropp, og menigheta reiste seg da de kom inn.
Utenfor kirka holdt Jarle Olsson en tale for Kongen.
Til 17. mai ble det bygd en tribune på torget på Hemnesberget, hvor hornmusikken spilte, mannskoret sang, og hvor man holdt taler. Det var tog i gatene, og ferja gikk gratis-turer rundt på fjorden.
Det var veldig få norske flagg som hadde overlevd brannen på Hemnesberget. I stedet for flagg, braut folk store greiner av bjørker, som de bar med seg i 17. maitoget.
Gjenreising
I forhold til størrelsen var antakelig Hemnesberget det tettstedet i Nordland som fikk hardest medfart under krigen. Ved fredsslutninga lå fremdeles store deler av bebyggelsen i ruiner.
Den første ladninga med gavehus fra Sverige, "svenskehusene", kom allerede på sommeren 1940, etter at krigshandlingene var slutt. Dette var ferdighus, seksjoner som de reiste relativt fort. Ellers var det svært liten byggevirksomhet før freden kom, og på grunn av fortsatt rasjonering på byggematerialer tok det ennå tid før Hemnes var fullt gjenreist.
Innsetting av lovlig styre
De legale norske myndighetene handla raskt da den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 var et faktum. Detaljerte planer for innsetting av demokratisk norsk styre var lagt, og ble ved frigjøringa umiddelbart satt ut i livet.
8. mai ble Karl Borthne (1909-1995) konstituert i stillinga som lensmann i Hemnes, Sør-Rana, Elsfjord og Korgen. Den formelle beordringa til stillinga kom dagen etter, i form av et telegram fra fylkesmannen og politisjefen: "I henhold beordring overtar De straks lensmannsbestillingene i Hemnes".
17. mai-stemning
- Vi kjørte over Saltfjellet på frigjøringsdagen 8. mai, med to norske flagg framme på bilen. Det var reine 17. mai-stemninga. Tidligere russerfanger stod langs vegen og vinka og ropte, mintes Karl Borthne. Borthne ga dette intervjuet til denne boka kort før han døde 23. mars 1995.
I denne Bodø-drosjen, som var rekvirert av fylkesmannen og politisjefen, satt også lensmannsbetjentene Hjalmar Dolmen, som var beordret til å overta som lensmann i Saltdal, og Erling Mentzoni, som skulle gjøre den samme jobben i Rana.
- Jeg tok papirene med meg, gikk til daværende lensmann i Hemnes, presenterte meg og fortalte at nå kom jeg for å overta. Han hadde ingenting å si på det. Han var forberedt, fortalte Borthne.
Innsatte ordførerne
I løpet av 9. og 10. mai innkalte Karl Borthne også ordførerne i Sør-Rana, Hemnes, Korgen og Elsfjord. Han hadde med seg fylkesmannens beordring, hvor de lovlig valgte ordførerne som hadde blitt avsatt etter okkupasjonen ble gjeninnsatt. Disse skulle fungere fram til valg kunne holdes samme høst.
- Det var mye å gjøre. Man arbeidde døgnet rundt.
Etter åtte dagers tid kom polititroppene fra Sverige og overtok etterforskninga av landssviksaker. Den første fredstida var i alt fem-seks mann i arbeid ved Hemnes lensmannskontor.
Mange tyskere
Det var ennå mange tyskere igjen i distriktet, spesielt på Hemnesberget hvor det var relativt store forlegninger. Allerede første natta etter frigjøringa ble tyskerne uskadeliggjort. Lensmannen og folkene hans var bedt om å fare forsiktig fram og unngå provokasjoner, for dette var en farlig jobb. Lensmannen hadde assistanse av Heimefront-folk fra Mo i dette arbeidet. Avviklinga av det lokale maktapparat til tyskerne gikk uten uhell. Etter noen uker var de aller fleste tyskerne sendt heim til Tyskland.
- Bare i ett tilfelle var det kritisk. Jeg ble trua med pistol inne på kontoret av en tysker som ville ha fatt i noen delikate papirer. Han ble sjølsagt arrestert etterpå, fortalte Borthne.
Motstandsmann
Karl Borthne var under krigen lensmannsbetjent i Folla, som omfatta Sørfold, Nordfold og Kjerringøy herreder. Han var under heile okkupasjonstida aktivt med i motstandsbevegelsen. Blant annet var han med på illegal utdeling av radioer som var beslaglagt, og han var med på å organisere flyktningeruter til Sverige. Rutene gikk over Nordfold, Hamarøy og Tysfjord.
- Den første tida vi var okkupert prøvde nazistene å få politiets embets- og tjenestemenn kollektivt innmeldt i NS. Det ble sendt ei oppfordring til kamrene om å melde seg inn kollektivt. Standpunktet var at hvis vi ble innmeldt kollektivt, slutta man på dagen. Mange gjorde det, og det var ikke nok folk til å fylle stillingene. Derfor forstod nazistene tidlig at dette gikk ikke, og presset for å melde folk inn i NS ble mindre.
Turde ikke slutte
Følgen var at jeg ble sittende i stillinga som lensmannsfullmektig, samtidig som jeg var med i motstandsbevegelsen og fikk fleire og fleire "svin på skogen". Jeg ble redd for å forlate jobben. Man måtte sitte så lenge som det gikk an. Hvis man slutta, kunne en nazist bli satt inn i stillinga, med den følge at illegalt arbeid ble avslørt.
Jeg avslo også fleire tilbud om å ta sivile jobber, fordi jeg ikke turde å forlate politijobben. Samtidig hadde jeg sekken pakka og retretten klar, hvis noe skulle skje. I Sørfold var det flyktningeruter som gikk over til Sverige, fortalte Borthne.
I krigstida ble Karl Borthne bedt om å overta lensmannsjobben i Saltdal, etter at lensmann Christensen var blitt meddelt avskjed. Men Borthne avslo. Dette førte til at lensmann Christensen ikke ble avsatt likevel, men ble sittende til krigens slutt, fordi nazimyndighetene ikke hadde folk å sette inn i hans sted. Borthne ble også tilbudt lensmannsjobben i Bindal etter at lensmann Fossem ble skutt i 1942, men avslo også dette.
"Overta straks"
Svend Kibsgaard hadde vært ordfører i Korgen kommune fram til han ble avsatt av nazimyndighetene i 1941.
Han fikk beskjed om å møte på Finneidfjord om ettermiddagen 9. mai. Der møtte han for første gang den unge lensmann Karl Borthne. Borthne hadde med seg papirer fra de legale norske myndigheter om å gjeninnsette ordførerne i Hemnes (Jens Jenssen), Sør-Rana (Ole Evensen), Korgen (Svend Kibsgaard) og Elsfjord (Levi Vatshaug).
En jobb å gjøre
For Kibsgaard og de andre ordførerne og formannskapsmedlemmene ble det meir enn nok å henge fingrene i. Kommunevalg skulle holdes høsten 1945.
"Underskrevne Svend Kibsgaard er i henhold til provisorisk anordning av 5. mars 1943, jfr. Kgl. resolusjon av 15. desember 1944, av fylkesutvalget i Nordland fylke opnevnt til midlertidig ordfører i Korgen kommune. Oppnevnelsen er foretatt den 8. mai 1945, og stadfestet med telegram av 9/5 45 fra fylkesmannen", står det innført i formannskapsprotokollen.
Allerede 11. mai utnevner han midlertidige medlemmer av det nye kommunestyret: Hilmar Leirskar og Saras Brygfjell. Samme dag fritas lederen for forsyningsnemnda fra stillinga si. Medlemmer av nemnder og råd erstattes med nye. Et av telegrammene Kibsgaard sender ser slik ut: "Til Jens Bech, Vallabotn, Bjerka. De oppnevnes herved som midlertidig formann i Korgen jordstyre. Stillingen overtas straks".
18. mai holdes det første herredstyremøtet i Korgen etter frigjøringa, hvor Hilmar Leirskar velges til varaordfører.
15. mai 1945 hadde det nye, midlertidige kommunestyret i Hemnes sitt første møte etter frigjøringa. I protokollen kan man lese: "Ordføreren hadde pr. telefon 14. mai fått fylkesmannens fullmakt til å avholde møte i kommunestyret idag". Det har vært tett med møter våren og sommeren 1945. Noe av det som den første tida etter frigjøringa stod øverst på dagsorden også her var å oppnevne nye medlemmer av kommunale nemnder.
Landssviksaker
Arrestasjoner av nazister og etterforskning av landssviksaker tok til straks etter frigjøringa 8. mai. Det drøyde imidlertid en del før alle sakene var kommet for retten. I det området som utgjør nåværende Hemnes kommune ble relativt få dømt for landsforræderi, men noen var det. Et eksempel er forhenværende lensmann og ordfører Hemnes. Han ble dømt til fem års fengsel, fikk 25.000 kroner i bot, måtte betale 45.000 kroner i erstatning til statskassen. Dessuten fikk han 18.000 kroner i inndraging og ble idømt 10 års tap av borgerrettigheter