Poetenes evangelium

Natten (Jens Bjørneboe)

Natten i natt er hellig

Noen skal skje

Det som skal komme fra himlen

er ikke bare sne

Natten i natt er hellig

Noen skal dø inatt.

Nysådd og angst og matt

spirer en himmel i isen

der gaten er blank og glatt.

Natten i natt er hellig

Noen skal fødes inatt.

Vår mørke, kjøloge klode

er ikke helt forlatt.

Fra hennes lysende søstre

kommer der noen inatt.

Hymne til Josef (Inger Hagerup)

Den unge Maria vandret

engang til Betlehem by

forteller den gamle legende

som alltid er like ny.

Det var ikke rom i herberget

Man stallen var lun og varm.

Så fødte hun der sin første sønn

støtter av Josef arm.

Stjernesoler og vismenn.

Hyrder og englekor.

Hva tenkte den mørke Josef

som aldri mælte et ord?

Gjennomstrålet av himmelsk glans

lyste de hellige to.

Hva tenkte den mørke Josef

som bare var trofast og god?

Kanhende han svøpte sin kappe

litt bedre om barnte og moren.

Slik vernet han ordløs menneskets drøm,

den hellige Josef av jorden.

Salome (Jens Bjørneboe)

Tolv årvar Han, da Han stod frem i templet.

Tolv år var Jochanaan, da han dro bort

til ørkenen og kallet som stod i templet

i blikket som var innadvendt og sort.

Tolv år var du, Salome, da du danset,

og da ditt navn ble slynget om profeten,

i øyeblikket da musikken stanset -,

og mannen tok deg med til evigheten

(og dronningen bad gjestene å klappe -),

ja, tok deg med som om du var en avne

som hadde festnet i hans døperkappe,

et strø som hadde festnet i hans hår!

Slik ble du nesten ett med døpernavnet,

mens andre kongedøtres navn forgår.

Elisabet synger ved Johannes døperens død (Erik Fosnes Hansen)

Jag var for roen, alderdommen rede

da Herren gav meg fruikt å bringe frem:

En sønn, som skulle tjene ham her nede

kom hel og nyfødt til vårt stille hjem.

De la deg til mitt bryst, svøpt inn i klede.

Du vokste opp. Var aldri ond og slem.

Så ulik andre barn, jeg kunne se det -

Man å! Jeg ønsket at du var some dem!

Så dro du for å la din styrke flomme.

Du dåpte, refset, gjorde rent, så jorden

var rede for en mann som skulle komme...

Han kom. Du døde. Da var kallet omme.

Du var en evig fremmed her på jorden:

Et barn av stjerner, je. Og jeg var moren.

Fra templet ( Georg Johannesen)

Jeg drømte det var i mitt tolvte år

da stjernene sluttet å rope

ble halvmånen skjult bak en stripet sky

Og stjernene sang rundt hver snømann:

Ingen tør røpe fargen på blod

Hunden din tør ikke pipe

mot slakterhuset der kyrne slo

tom melk i en månestripe

Jeg drømte det var i mitt tolvte år

da jeg kom tilbake fra templet

ble far eller mor redd hva det var

og spurte meg hvem jeg kom fra

Jeg drømte jeg svarte. Fra ingen

Fra nå er jeg fremmed og snill

og står under skyggevingen

av alt som ikke er til.

Hvor krybben stod (Arnold Eidslott)

I Nasaret

vil de alltid tvile

De venter deg tilbake

fra ditt eksil

I Nasaret

et hode kortere

I Nasaret

tror de deg ikke

I Nasaret

er taket lavest

I Nasaret

vil de alltid tvile

Utenfor byen

venter dine sko

Gå kangt bort!

I Nasaret

tror de deg ikke

I Nasaret

vil de alltid tvile

Rytteren (Arnold Eidslott)

Inntoget i Jerusalem

Han føler pust av døden

Hvor klare øyne hvor sakte

kommer ikke det høyre til det lave

og allerede blør han fra sine sår

Fem soler for deg Jerusalem

og for dine tapte sønner

Sviket (Inger Hagerup)

Men Judas vender ofte hodet vekk

fra Brødrene, slår ofte blikket ned.

En ugjort gjerning venter ham et sted

og fyller hjertet med en uklar skrekk.

Den blinde skjebne fletter om hans navn

for alle tider skammens tornekrans,

Snart skal hans føtter trå en luftig dans

og kroppen by seg til for gribb og ravn.

Snart skal det skje. Bestemt fra evighet

er Mesterens befaling: Gjør det fort.

Og så - skjærtorsdag aften - går han bort

til sviktens æreløse rettersted.

Påske (Jens Bjørneboe)

Kurvmakeren:

Her har jeg laget noen ganske nytt

som ikke fantes før: En tornekrone.

Jeg, som er bosatt i Jerusalem

- i kurvmakerens gate er mitt hjem -

en stille mann med verksted, barn og kone;

jeg kjenner godt det arbeide jeg gjør,

og jeg har aldri gjort slik krone før.

Jeg skar mig grener av en rosenstokk,

syv slanke grener, smidige og lange,

syv myke tornegrener, det var nok.

Pø disse grenene stod mange, mange

av årets unge roser sprunget ut.

Jeg satte alle rester i et krus,

- det mørke, røde og det våte, grønne -

slik dufter de til glede for mitt hus,

og brenner langsomt ned som ild.

Men ingen her på verkstedet kan skjønne

hvad de skal bruke slik en krone til.

Den fremmede (Kaj Skagen)

Jeg fulgte to som vandret for seg selv

I sorg på veiene til Emmaus;

Jeg så at alt de trodde lå i grus,

Og lot som om jeg ville ta farvel.

Men lyset sank, og dagen var på hell,

I ødemarken vidt om Emmaus;

De så at jeg var fremmed i hvert hus,

Og ba meg: Vandrer, bli hos oss i kveld.

Jeg ble hos dem og hørte at de satt

Forvåkende og talte om en bror

som Gud lot dø alene og frolatt.

Da sto jeg opp, av sorg for disse ord;

Alene gikk jeg bort fra byens natt,

Og gav meg hen til dyr, og trær, og jord.

Den fremmede taler til mennesket (Kaj Skagen)

Jeg kledde meg i deg som i et klede

Av kveldsblå jord og skumringsduse tanker,

Da jeg ble hengt på treets grove planker

I kroppen din på Hodeskallestedet.

Jeg steg som undersjøisk tre her nede,

Fra rogn og melke gytt på aurebanker,

Med moden frukt i overfylte ranker,

Og lysblå egg i kronens bokfinkrede.

Hver fugl som frøs i hjel i kalde netter,

Ga jeg nytt liv i skogene i sinnet,

Og hekkeplass i muskelvevets gletter.

Slik himmelriket dør i sanseskinnet

Fra snøfjell og til planetenes rosetter,

Blir jorderiket født påny her inne.

Engelen (Håvard Rem)

Om han er død?

hans blod og kropp

er vin og brød.

Og vin og brød

tar dere opp

i blod og kropp.

Hans blod og kropp

er jordens salt.

Han står i alt.

Han står i alt,

hver minste del,

som jordens sjel.

Som jordens sjel

har han gått opp

i jordens kropp.

Get your FREE HOMEPAGE at GeoCities!!