Matt. 18.20
Kirketjeneren satt og
døste ved siden av kollektbøssa. Det
var en varm dag og en lang preken.
Presten var ung og likte å høre sin egen stemme. Under en preken kan man som kjent godt sitte
med gjenlukkede øyne uten å få dårlig rykte.
Og kirketrjerenen hadde rutinge.
Dagens tekst var fra
Matt. 18.20. ”for hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt i
blant dem.”
Det knirket i
døra. Ganske svakt riktignok…
Kirketjeneren rynket pannen. Sikkert
dåpsfolk.. men han tok feil. Det stod
en neger i døråpningen. En høy,
radmager neger. ”hysj,” sa
kirketjeneren, ”vet du ikke at dette er en kirke for hvite?”
Den andre svarte
ikke, bare stod og stirret framfor seg med store, sørgmodige øyne. ”ut med deg!” hveste kirketjeneren. ”vil du
se å komme deg ut, din svarte gærning!” under alt dette hadde presten fortsatt
å preke. Bare et par løftede øyebryn
viste at han la merke til det som skjedde.
Men de som satt på de bakerste benkene, hadde snudd seg.
Negeren stod fortsatt
ubevegelig. Men blikket hans begynte å
gli over menigheten. Øynene flakket
ikke, de søkte. En etter en møtte de
blikket hans, en etter en vendte de seg bort. Så møtte presten øynene hans, og
det ble stille i kirken. Kirketjeneren
var den første som brøt forhekselsen. I
et sprang var han borte hos den formastelige. Og nå hvisket han ikke lenger.
”ut!” skrek han. ”ut,
din dumme svarting. Kan du ikke lese? Ser du ikke oppsalget på døra! Dette er en hvit kirke.” han tok et godt tak i skulderen på den
fremmede og ville dra ham med seg ut.
Men negeren rikket seg ikke.
Menigheten
knurret. Et par av mannfolkene reiste
seg halvt opp. Presten kremtet, ”jeg
tror det er best du går,” sa han og så forlegent i golvet, ”denne kirken er
bare for hvite. Ingen fargede får slippe inn her.”
”har dere ikke
kjerker nok for dere sjæl!” var det en som ropte.
Kirketjeneren gjorde
et nytt forsøk på å skyve negeren ut.
To mann fra bakerste benk kom til for å hjelpe. ”få ham ut,” ropte en ung pike. ”se hvordan han står og stirrer på oss. Å, gud få ham ut!” ”De blir verre og verre
for hver dag,” utbrøt en eldre dame.
”tenk at vi ikke kan få være i fred for dem selv her i kirken.”
En av mennene gikk
tett opptil negeren, ristet knyttneven opp i ansiktet på ham og sa: ”sånne som
deg skulle en binde etter bilen og trekke gjennom søla. Se og pell deg ut før jeg drar til deg!”
Negerne stod fortsatt
like rolig, og den andre av de to mennene gjorde det som den første hadde
lovet. Hele menigheten resite seg. En smal stripe blod rant nedover haken på
negeren, men fremdeles hadde han ikke sagt et ord. ”er du stum!” brølte han som hadde slått. ”svar når en hvit mann sprø deg.” presten klubbet salmeboka. ”vi må huske på at vi er i Guds hus,”
stammet han. ”skynd dere nå og få ut
dette mennesket, slik at vi kan fortsette.”
Kirketjeneren åpnet
døra, og sammen med sine to hjelpere fikk han halvveis skjøvet, halvveis løftet
negeren utenfor. Forbipassende stoppet
nysgjerrig opp. Snart var det samlet en
hel liten flokk rundt kirketrappa.
”skulle være moro å gi deg en omgang.”
sa han som ikke hadde slptt, ”bare for å høre om det var låt i
deg.” ”hva gjelder det?” ropte
folk. ”Hva er det som står på?”
”denne forbanna
svartingen kom inn og ville starte bråk i kjerka.”
negeren var fortsatt
taus, men øynene var blanke av tårer.
En kvinne lente seg fram og spyttet ham i ansiktet. ”det pakket,” hveste hun, ”de skulle henges
alle sammen.”
flokken presset seg
stadig nærmere. ”la oss begynne med han
der!” var det en som ropte. ”la oss
dukke ham i tjære og sette fjær på ham!”
”faen ta det skabbete
pakket.”
men nå dukket det opp
to politimenn. Bevæpnet med køller og
pistoler brøytet de seg vei gjennom flokken av tilskuere, tok obligatorisk
judogrep på negeren og førte ham bort til en ventende bil. Samme kveld ble han erklært skyldig i
gudsbespottelse og dømt til døden av en enstemmig jury. Bøddelen sa etterpå til sin kone: ”det var
et merkelig menneske. Han sa ikke et
eneste ord under hele rettsaken. Bare stod
der og så på oss med disse store, varme hunde-øynene sine. Men selv om han var aldri så mørk i huden,
tror jeg ikke han var ordentlig neger. En
slags bastard kanskje. Men du skulle
sett hendene hans! Han hadde et dypt
sår i hver håndflate – som om noen hadde moret seg med å drive nagler gjennom
dem. Stakkars jævel.”