For ikke lenge siden ble jeg
anbefalt å lese noe av K.A. Pollestad.
Jeg er veldig glad jeg tok turen innom biblioteket, og lånte med meg
alle bøkene jeg kunne finne av forfatteren.
Av de 5 jeg fikk låne med meg, valgte jeg ut den tynneste boka som også
virket mest interessant for meg.
Tittelen var ”Livet er bedre enn sitt rykte” og det var bilde av en søt
liten gutt på framsiden.
Jeg åpnet boken og begynte å
lese. Og vanligvis ved bøker jeg leser
går jeg fra perm til perm og er inne i en eller annen form for historie i
mellom permene. Det skjedde ikke ved
denne boken. Det var tider hvor jeg
faktisk måtte stoppe opp med å lese for å virkelig forstå hva som stod der, og
for å få nok tid til å tenke over det som faktisk stod.
For denne boken var virkelig
en tankevekker altså!
Da boka var ferdig lest, fikk jeg plutselig lyst til å skrive av noe av det som stod og legge det ut på hjemmesiden min. Så kanskje du også får lyst til å lese litt av hans litteratur.
Thor Heyerdahl ble spurt hvordan han forestilte seg det å dø. Det kom et eget mildt drag over den gamle mannens livserfarne, vakre ansikt da han svarte: ”Jeg tror det blir som å våkne etter en lang drøm.” I dette lå det neppe noen bestemt religiøs trosbekjennelse, en henvisning til noen fasttømret dogmatikk. Snarere lød det som en veloverveiet konklusjon fra en mann som har brukt sitt liv til å studere de forskjelligste menneskelige kulturer og samfunn i fortid og nåtid. Heyerdahl er selv et slående eksempel på hvilket rikt liv som kan åpne seg for et menneske når det bevarer barnets undring og nysgjerrighet, og legger sin lidenskap i å finne ut hva som er sant. Da blir livet selv et eventyr, og belønningen kommer som innsikt, klokskap og livsvisdom. Lykkelige er de menn som virkeliggjør sine guttedrømmer, enten de blir berømte eller ikke. Gjennom hele livet bærer de med seg en aura av inspirasjon og begeistring som virker foredlende på omgivelsene, og ofte får de medarbeiderne til å yte sitt beste og overgå seg selv.
………(Scipio levde rundt 128 før Kristus) Den unge Scipio undret seg, og lurte på om også hans egen far levde videre i himmelen, og ”alle de andre som vi anser for å være sluknet”. ”Selvsagt lever de,” svarte farfaren, ”de er fløyet ut av kroppens lenker som fra et fengsel. Det dere kaller liv er egentlig død! Ser du ikke Paulus, din far, som kommer mot det?” Da fikk han øye på ham og ”utgjød en strøm av tårer”, men faren omfavnet og kysset ham og bad ham holde opp med å gråte. Sønnen spurte: ”Siden dette er livet, hvorfor blir jeg da værende på jorden? Hvorfor skynder jeg meg ikke å komme til dere?”
Faren gir ham belæring om hvordan alt henger sammen. Alt han ser for sine øyne i dette himmelske perspektiv er Guds tempel. Aller innerst sees den lille kulen som heter jorden. Den er omgitt av ni sfærer, én for hver av planeten, med månen nærmest jorden. I den niende og ytterste sfæren, den himmelske, svever de evige ildkuler som kalles stjernene. Menneskene er skapt til å leve på jorden og dyrke den, men Gud har skjenket dem en gnist av stjernenes evige ild ved å gi dem en udødelig sjel. Derfor bærer menneskene en lengsel mot stjernene og den himmeleske sfære. Men sjelen kan ikke forlate livet på jorden så lenge den er bundet til legement; til himmelen kan den ført stige når det behager Gud å løse den fra legemets bånd. ”Så bør du da dyrke rettferdigheten og fromheten, Scipio, således som din farfar og jeg som avlet deg… deri ligger veient til himmelen og til samlivet med dem som har levet og som nu er løst fra legemet og bor på det sted du her ser, det som grekenre har lært dere å kalle Melkeveien.”
…… Kroppens sanser er sløve. Kroppen er dødelig. ”Men du er ikke dødelig,” sier farfaren, ”bare kroppen. For du er ikke den som din ytre skikkelse viser, det er sjelen som er deg, og ikke det som synes som hånden berører. Du skal vite at du er en gud, eftersom det er en gud som har livskraft, som føler, minnes, bærer omsorg, som styrer og bruker og beveger den kroppen som du er herre over på samme vis som den høyeste Gud beveger den forgjengelive verden, slik blir ditt skrøpelige legeme beveget av din udødelige sjel.” Mennesket er et univers i miniatyr, et mikrokosmos, og i dette univers er sjelen gud.
Det er gjenklanger av Platons lære om sjelen Cicero her legger inn i den himmelske samtalen. Ingen har som de gamle grekere funnet uttrykk for troen på sjelens udødelighet. Hvordan oppstår en slik tro? Hvordan vekkes denne forestillingen om at vi har en sjel som lever videre når kroppen dør og går i oppløsning? Jeg kan bare svare for meg selv: Det skjer i møte med døden. I barndommen så jeg aldri et lik; de fleste barn gjør ikke det i den moderne verden. Da farfar døde, var jeg femogtyve år. Han hadde vært død i flere dager da jeg kom hjem til begravelsen og bad om å få se ham. Mannen fra begravelsesbyrået møtte meg på likhuset, åpnet kistelokket og fjernet det hvite kledet som var lagt over ansiktet. I samme øyeblikk skjønte jeg hva ”sjel” var: den var det som var farfar i farfar. Nå var den borte. Farfar var der ikke lenger. Det som hadde vært hans ansikt, lå igjen som en stiv, kald og litt flatklemt maske. I kisten lå ikke annet enn det som med et uttrykk fra Skriften kalles ”vårt jordiske hylster”. Et lik bærer preg av at noen har forlatt det. Dermed lærte jeg like meget av min farfar som unge Scipio lærte av sin: ”Det er sjelen som er deg.” Eller sagt på en annen måte: Sjelen er det som er deg i deg.
Du går alene langs en strand, med blikket senket mot bølgene som brytes og ruller skummende innover sanden. Lyden av dem er som pulsslag i den jevne havduren. Du hører skriket fra et par måker. En varm sommerdag tar du kanskje av deg på bena og lar saltvannet skylle innover føttene dine. Du merker et søkk under hælen idet dragsuget fra bølgene drar med seg noe av sanden du står på. I horisonten ser du linken hvor hav og himmel møtes. Hva tenker du en slik stund? Faller det deg inn at slik kunne også et steinaldermenneske stå, og høre det samme, se det samme, føle det samme? Merker du gleden over å være til i universet? Aner det deg at du i et eneste øyeblikk innånder selve evigheten? Et menneske står oppreist på en strand mellom hav og himmel; du kan legge alt annet bak deg, gamle bekymringer og onde minner, la bølgene ta dem og begrave dem i dypet, sammen med din uro for morgendagen og fremtiden. For dette øyeblikket er ditt, angsten siger av deg, begjæret mister sin makt over deg, for du skal ikke noe, du har ingen annen oppgave enn å være.
Du står oppreist for deg selv og er til. Sjelen våkner fra sin dvale under tingenes og bekymringenes byrde. Fra sitt innelåste kammer innerst i hjertet stiger en rusten, lavmælt jubel opp i deg, en gjenklang fra din glemte barndom. Så fremmed er den blitt for deg selv at den lyder ny og ukjent; du synes ikke lenger den er din. Du hadde glemt at livet er en gave før det er en oppgave, men nå gjennomstrømmes du av noe nytt som du likevel halvt kan huske, en fjern sommerdag med blåklokker og tørt høy og en ildrød sløyfe i din kusines hår. Du kjenner sanden som glir under føttene idet enda en bølge drar seg ut. Hud! Jeg har hud! Sier du til deg selv. Den hadde du ikke ofret en tanke siden du ble kvitt kvisene. Nå stiger salte bølger opp i deg gjennom huden og forfrisker din sjel. ”Vederkveger” deg: Et avleggs ord fra et skinnbind med gotisk skrift i oldemors mellomstue kommer ubedt til deg og sammenfatter dette øyeblikket av gratis liv og lykke. Var det ikke slik alt sammen var ment, den første morgen, da mennesket reiste seg på jorden og gav tingene navn? Hender, øyne, sjel og kjønn, og hår som blafrer i sønnavinden under en ildrør sløyfe! Vederkveger: Gjør deg kvikk på ny.
På Solastranden utenfor Stavanger stod det plutselig hundre nakne menn og stirret utover Nordsjøen. De var støpt i jern, i rustbrun legemsstørrelse, slanke og virile, stivnet i et blikk. Noen var plassert helt ute i bølgene, med bare overkroppen synlig over havoverflaten. Det var en kunstutstilling. Folk strømmet til i tusentall, og da utstillingen var over og skulpturene skulle fjernes, ble protestene så overveldende at mennene holdt stillingen på ubestemt tid. De ble turistattraksjon. Vi ble beveget ved å se på dem. Bak oss lå flyplassen med støy av fly som landet og lettet, litt lenger nord brant den ”evige” ild fra et oljeraffineri; hele det moderne liv var på kloss hold med sine lyder og rette linker, sine grelle farver og påtrengende symboler. Men folk kom i store skarer, parkerte bilene langs den asfalterte veien, vendte ryggen til fly og fart, og stirret på mennene og havet. Hvorfor var det så gripende? Hva var det som talte til oss i dette tause bildet? Var det ikke likesom en gammel forestilling ble vekket i oss, et bilde vi hadde båret på uten å ane det? Lignet ikke møtet med statuene mer en gjenkjennelse enn en overraskelse? En overraskelse fremkaller gjerne utrop og kommentarer. Her ble de fleste stående stille, som i et tempel. Vi stirrer i taushet på skjønnheten i selve det skulpturale uttrykket, det overveldende antall høyreiste skikkelser i sand og sjø, alene og hver for seg, men samtidig forenet i ett og samme blikk mot horisonten av hav og himmel.
Hundre nakne menn, støpt i jern, stående på en hvit strand, som søyler i et usynlig tempel…. De har stått slik i ti tusen år. De kunne ha kommet rett fra steinalderboplassen på Viste, de kunne være menneskeetere fra en øy i Stillehavet, eller marinesoldater på perm fra Madlaleiren.
Alle spor av sivilisasjon er skyllet bort, det finnes intet tegn på tilhørighet i en tid og på et sted. De er avkledd alt slikt som vi vanligvis ser etter, for å bedømme hverandre og innordne oss i forhold til hverandre. Intet språk røper dem. Alt vi kan si om dem er at de forestiller menn som står på en strand og ser utover havet.
Mennene på stranden bærer intet preg av paradisisk livsfylde og innadvendt lykke i sine ansikter. De stirrer mot solnedgangen, og noen står så langt ute at de når som helst kan bli overskyllet av bølgene. Døden er mellom dem, og Paradis er dunkelt minne eller en fjern drøm.
….vi står, hver for oss, på livets strand, og i gode stunder side ved side. Undrende løfter vi blikket mot horisonten. Slik har vi stått i uminnelige tider, slekt etter slekt. Noen lysglimt har vi mottatt, nedfelt i gamle bilder; det meste fatter vi ikke. Men vi vet at vi så lite vet, og vi aner tross alt at det på jorden ikke finnes noe helligere tempel enn Mennesket selv.