Programmet begynte i 20:00-tiden oppe i Bokcaféen med lansering av antologien BØSS. Forfatterne var tilstede, noe som muliggjorde høytlesing fra samlingen. Bl.a. leste Lars Lønning noen av sine dikt, og utdrag fra "Las Vegas 14" og "Nissens Latter" ble fremført.
Ca. klokken 22:00 entret første band scenen (den lille scenen; Milliways), og det var Datsun. Memphis-trioen hadde tatt turen helt fra Texas (!!), men syntes ikke å være særlig preget av jet-lag. De spilte en håndfull hardtslående rockelåter i sine taxiuniformer, og bassist Bob Spoiler utmerket seg som en dreven bassist.
Like etter var det klart for Paven på hovedscenen. Han begynte konserten med å rakke ned på samfunnets morsomste og svakeste individer, og høstet ikke særlig sympati for dette fra publikum. Tvert imot haglet det med mishagsytringer av typen "Hold kjeft, 'a!" og "Dust!". Slageren "Dø, Wenche Foss" og noe annet materiale ble fremført. Trekk for playback. Arrangementskomitéen hadde visstnok gjort sitt ytterste for å fohindre at Paven skulle få spille, men lyktes ikke.
Neste band på programmet var Aasen på Milliways. Gutta spilte kjente og kjære melodier, og her var publikum virkelig med på notene. Egil og Lars ble litt uvenner på scenen, men heldigvis ble de fort gode venner igjen.
Sinsen sto så for tur på hovedscenen. De framførte sanger både fra den forrige og den kommende platen, men også her var det endel playback. Men man kan vel ikke vente annet fra et slikt industri-inspirert band.
På Milliways ga Cowboy-Per oss nå et lite avbrekk med sine smektende country & western-ballader fremført på sin kjære banjo. Sangene om Texas, Navaho-indianere og andre temaer fra Amerika så ut til å slå godt an hos publikum.
Nå nærmet klokken seg 23:30, og den antatte headlineren Gartnerlosjen entret hovedscenen iført helsetrøyer og lommetørklær på hodet og noen (les: Harald) med en altfor kort shorts. De spilte utelukkende nytt materiale, men det er med skuffelse jeg kan fastslå at det britisk-språklige konseptet ikke holder mål. Vi får håpe de griper til fornuften før den neste plata slippes. En nedtur av dimensjoner.
Rundt midnatt var det Aslagitar som sto for tur på Milliways. Aslag spilte en blanding av kjente og ukjente sanger, og viste med dette at han er en habil låtskriver. Han ble dessuten akkompagnert av Rudi på en sang eller to.
Bare Egil Band var vel også et av festivalens hovedtrekkplaster, og hans opptreden skulle visstnok være hans eneste konsert i år. Han begynte med nytt og ukjent materiale, men en del slo godt an blant tilhørerne, slik som sangen om Farris Light. På forespørsel fra publikum så han seg etterhvert nødt til å spille noe fra plata, og etterhvert kom både "Sko" og "Brigg". Høydepunktet var allikevel etter manges mening den fantastiske impromptu-versjonen av "Speider'n". Her satt gullkornene løst.
Hurra Torpedo var neste band ut på hovedscenen. En av de tingene det hadde knyttet seg mest forventning og omtale til i forkant av festivalen var bandets angivelige stilskifte fra hvitevarepunk til easy-listening fremført på sofaer og lenestoler. Dette viste seg imidlertid å være en gedigen bløff. Jeg mistenker bandmedlemmene for å ha kommet med disse klart villedende uttalelsene utelukkende for å lure folk til festivalen for igjen å øke sin profitt. Uansett, konserten forløp i god, gammeldags Hurra-stil. Kveldens coverlåt var en særdeles hardslående versjon av Steppenwolfs "Born to be wild".
Etter Hurra Torpedo var det klart for Rudi på Milliways. Denne finske visesangeren var nok et ubeskrevet blad for mange, men han viste seg å være en riktig kløpper på nylonstrengene. Rudi ble på noen sanger akkompagnert av en tydelig sliten Aslag Guttormsagaard på visper. Undertegnede var også selv noe utmattet på dette tidspunkt etter en konstant skytteltrafikk mellom de to scenene. Derfor passet Rudis humoristiske viser midt i blinken.
Siste band ut var mandalittene Black Zappa Mother, som gikk på scenen rundt kl. 01:30. Dette var, ved siden av Gartnerlosjen, kveldens nedtur. De hadde riktignok en tung og fet sound, men hva hjelper vel det når låtene er heller klisjéfylte. Da passet det bra at de fremdeles viste Las Vegas 14 i siderommet, noe som altså ble foretrukket framfor heavy fra Mandal.
Like etter klokken 02:00 var det hele over, og de publikummerne som hadde blitt igjen til siste slutt kunne lunte hjem etter en, totalt sett, svært vellykket festival.