Bare en ting først for ordens skyld....Bildene på denne siden er ikke av meg.... :-)
Egenrådig, sta, stolt, Snill og tolerant jente med ben i nesen og glimt i øyet... på overflaten... Under ligger nok en del egenskaper som ville fått mange i min daglige omgangskrets til å gispe i vantro, stemple "uhelbredelig psyk" i pannen min og ønske meg lykke til videre på vei mot min egen undergang..
Vil ikke klandre de for å gjøre det, er ting ved meg
selv jeg ikke kan finne noen fornuftig forklaring på.
Og mennesker er nå en gang slik at man fordømmer
og kritiserer ting man ikke kan forstå. Er ikke så greit
når ting som føles riktig skal være så feil. Jeg har flere
ganger før "bitene begynte å falle på plass" grublet
og undret meg, til tider vært oppgitt, frustrert og
overbevist om at jeg må ha vært noe av det "rareste"
og "sykeste" som er å finne i to sko.
Har vel alltid vært slik som nå, hatt denne legningen. Etter at jeg tok det skrittet og innrømte ovenfor meg selv at jeg er "submissiv" har mange ting som jeg har undret meg over falt på plass. For meg er dette noe jeg er født med. Kan ta et meget greit eksempel som sikkert alle kan forholde seg til.. Indianer og Cowboy. Mens de andre barna var ivrig opptatt med å tvi seg enten å være farlig indianer eller tøff cowboy, sto jeg heller å håpet på å få bli liten indianer jente... tatt til fange, bundet til en stolpe... merkelig ikke sant?....
Jeg følte selv at å skulle komme med dette ønsket ville virke noe underlig, anderledes.. så jeg sa aldri noe om dette. Passet heller på å komme på det svakeste partiet, slik at jeg lett kunne bli fanget.. Dette var vel i en alder av 5 år... Så på grunnlag av denne opplevelsen, og mange lignende kan jeg føle meg temmelig sikker på at dette er en medfødt egenskap. En del av hvem jeg er, min personlighet.
I det daglige liv opptrer jeg som en hvilket som helst annen person, tror ingen kan se noe "merkelig" ved meg eller noe av det jeg foretar meg (om de ikke ser veldig nøye etter da.. ;-) Selv om jeg er både underdannig og ydmyk er jeg ikke dermed en nikkedukke og viljeløs tøs for andre enn min Herre.
Jeg er ganske enkelt en vanlig person som er heldig nok til å kunne kjenne seg selv, og tørre å leve etter hva jeg føler er riktig. For ikke å nevne hvor heldig jeg er som har funnet min Herre. En person jeg får stadig større respekt for, ser opp til og stoler hundre prosent på . Han behandler meg respektfullt som den slaven, horen og tøsen jeg er, tar vare på meg og gir så mye av seg selv for at jeg til en hver tid skal ha det så godt som mulig.Det å tillate ett annet menneske å eie seg er ingen rask eller enkel prosess. Det krever at man finner en person som man stoler på og føler er verdig å gi seg fullstendig henn til. Dette er den viktigste og beste avgjørelsen jeg har tatt i mitt liv, å la HAN få eie meg. Når jeg er sammen med min Herre er jeg virkelig den jeg er, uten tanke på hva andre mennesker måtte mene å føle, hvor feil dette er i de fleste menneskers øyne (for ikke å snakke om hva kvinnegruppa Ottar ville sagt... ;-)
Med min Herre er jeg "fri og lykkelig". Så kan man heller drøfte å diskutere hvordan et kroppslig og mentalt fangenskap kan føles befriende.. Er jo en gigantisk motsigelse i seg selv. Må innrømme at dette har jeg ingen forklaring på. Det bare er slik.......................................................[ til toppen av siden ].....................................................
