Jeg var på vei for å treffe Herren min. Skulle jeg være helt ærlig var det med en smule blandede følelser jeg tok det fatt på den siste delen av veien.

Jeg mente selv at jeg i utgangspunktet var en ganske så lydig tøs for min Herre. Men etter hvert som forholdet vårt hadde gått frem dukket det stadig opp flere "rampete" trekk.

Jeg klarte rett og slett ikke la være å provosere litt innimellom. Var som jeg bare MÅTTE prøve meg. Kunne jeg klare å gjøre noe "ulovlig" å komme unna med det? Kunne jeg greie å få han til å miste fotfeste? Hvor godt kjente han egenlig seg selv, og hvor godt kjente han meg?

Jeg måtte medgi at jeg til nå ikke hadde greid å "slippe unna" med noe som helst. Uansett hvor hardt jeg hadde forsøkt, brukt alle mine triks, så endte det bestandig opp med at det var han som vant. Ergelig! Tenkte jeg. Samtidig visste jeg at om jeg noen gang kom til å vinne ville det ikke bli noe annet enn et gigantisk nederlag. En seier jeg ikke ønsket. Når jeg ikke ønsket å vinne, hvordan kunne det ha seg at jeg fortsatte å prøve?

Kanskje jeg rett og slett hadde blitt for glad i straffen?…. NEI!, jeg likte IKKE straffen. Jeg avskydde straff! ….men etter på… Når HAN hadde vunnet, når alle mine argumenter var slått til jorden. Når Hans løsninger atter en gang viste seg å være bedre enn mine. Når jeg satt der tilbake, uten argumenter, rødmende og liten og jeg kjente skammen bre seg i kroppen. Ja, da var jeg ikke bedre enn at jeg ønsket denne velkommen. Faktisk frydet det meg å kjenne hans styrke og min svakhet. Kjenne hvordan hengivenheten og ydmykheten vokste seg stor og varm i brystet. Føle gleden over å få tilhøre nettopp HAN. Ja i de stundene var jeg i min himmel.

Men litt om sen brytes atter magien og den mer trassige og selvstendige meg dukker opp. Så er jeg i full gang igjen, i full gang med å bygge opp under neste straff, en straff jeg vet jeg kommer til å mislike men like fullt fortsetter jeg. Tankene spinner "Men denne lille tingen kan da vel ikke være så farlig… Lirke å lure… prøve med litt sjarm her.. liten spøk der… hvor var det nå grensene gikk igjen.. på samme sted som før.. eller har det skjedd noe jeg kan utnytte til min fordel …?"

At han orker tenker jeg til tider. Hva om han tenker "men lærer hun da aldri denne lille tøsen. Hva om han går lei av meg? Ja, hvor gjør jeg vel av meg da?

…Tankene mine ble avbrutt idet jeg tok siste steg opp mot leiligheten. Jeg banket på døren, hørte han komme for å åpne. Smilet i ansiktet hans, han er glad for å se meg, like glad for å se meg som jeg var for å se han. Vi gikk inn i leiligheten mens vi snakket og lo. Satt oss ned i sofaen sammen, koset og fortsatte å snakke.

Etter en liten stund med prat og kos ble det plutselig stille. Jeg ser i ansiktet hans og øynene hans er alvorlige. Jeg stivnet, kjente at det isnet litt nedover ryggen. Hva hadde jeg gjort? Når jeg tenkte meg om visste jeg jo det. Jeg var faktisk helt klar over hva det var jeg hadde gjort og ikke gjort. Kjente lette stikk av anger. Hvorfor hadde jeg ikke vært lydigere? Åh, om jeg bare kunne gatt tilbake å gjort det om. Men selvsagt var det var for sent. Og jeg måtte bare innse at jeg hadde en god del ubehagelige overraskelser foran meg…

Han ga meg ganske så krast beskjed om å reise meg opp, stille meg på gulvet og få av meg fillene. "ja vel, ja vel" tenkte jeg "var nå mye bedre å sitte i sofa…. Å er det ikke bittelittegranne kalt her inne?… Jo, nå som jeg kjente etter en gang til var det faktisk det. Jeg kunne jo komme til å FRYSE om jeg skulle kle av meg her inne, å det ville vel ikke Herren…. At jeg skal stå her inne å fryse….ville han vel?" jeg begynte på forklaringen min med min aller søteste og mest ydmyke stemme. Alt jeg fikk tilbake var et MEGET hardt blikk. "Ok, tydelig at det ikke fungerte". Jeg resignerte, reiste meg opp og begynte å kle av meg….. saaaakte….. tok av genseren, brettet den pent sammen og la den på bordet. Tok av buksen, brettet den sammen, så på den, foldet den ut og brettet den sammen en gang til, så på den igjen, ikke perfekt, foldet den ut og brettet den på nytt sammen. Når jeg skulle til å begynne på den fjerde runden får jeg beskjed om å få opp farten. Jeg hørte på stemmen at en motsigelse her vil være nytteløst, så jeg tok kjapt av resten av klærne og la de på bordet.

Han ga meg beskjed om å sette meg i stolen på tvers av stuen og begynne å onanere. "Men Herre, jeg er jo ikke kåt nå?…." sa jeg. Den eneste responsen jeg fikk var et skrått blikk. Ikke noe særlig godt argument fra min side, og når jeg kjente etter var det nok ikke helt sannferdig…. Så jeg inntok stillingen og begynte å kose med meg selv. Kjente at jeg ble våt og kåt. Han satt fortsatt stille i sofaen og betraktet meg. Så ikke ut for å ha det travelt han nei. Jeg gned litt hardere og økte tempoet, kjente at orgasmen begynte å bygge seg opp. Pusten gikk tyngre å jeg ble rødlett i kinnene. DA reiser han seg. "BORT MED HENDENE TØS" kom det skarpt. "men… Herre…. Jeg…. Kan jeg ikke få lov å forsette litt til" forsøkte jeg. "Så du ER kåt du da" sa han med et snev av sarkasme i stemmen. "Litt.. Nå så…." svarte jeg forsiktig mens jeg prøvde å lure en hånd tilbake mellom bena. "Bare hold hendene dine der de er " fikk jeg til svar. Jeg forsøkte på en ny setning " men Herre bare litt til…." Jeg fikk ikke noe svar. Så jeg prøvde nok en gang å lirke en hånd forsiktig ned mellom bena. Han bare så på meg. Jeg begynte å bevege fingrene, først forsiktig men når han fortsatt ikke sa noe ble jeg dristigere og gnidde hardere.

Langt bak i hodet mitt kunne jeg ane noen varselsklokker ringe, dette hadde jeg ikke lov til. Han hadde bedt meg om IKKE ha hendene mellom bena….. men jeg overhørte alarmen elegant! Det var bare for godt. Om jeg økte tempoet litt, kan hende jeg klarte å få orgasmen før han stoppet meg….

"Ba jeg deg ikke holde hendene dine unna TØS" jeg skvatt til å fikk fingrene unna. "jo.. Herre" svarte jeg spakt." jeg vil komme Herre, vær så snill…" men han svarte bare med "Har du vært snill da?" "Ja, ja" stønnet jeg. Men visste innerst inne at det hadde jeg ikke. "Hva har du…"fortsatte han "Du har vært snill sier du…" Han kom med flere konkrete eksempler som jeg kjente godt igjen… Hadde nok ikke vært spesielt snill nei… Men ikke Farsken om jeg skulle innrømme det!

"Kom deg på bena tøs" sa han hardt. Jeg adlød. Han tok et fast tak i armen min og geleidet meg bort til spisebordet. La overkroppen min ned på spisebordet og spredte bena godt. Med vante bevegelser bandt han meg fast på bordet. Jeg var hjelpeløs, fastlåst. Jeg visste ikke hva han kom til å gjøre, men jeg hadde en anelse om at jeg ikke kom til å sette så alt for stor pris på det….

Jeg kunne høre han forsvinne inn på soverommet å komme tilbake igjen. "Vi får se om vi ikke kan få lille tøsen til å lære litt nå da" sa han med rolig og vitende stemme. "Ja, Herre" svarte jeg lydig. Jeg kjente halen på Katten gli over kroppen min og jeg visste hva jeg hadde i vente… Han lot slagene falle over baken min samtidig som at han fortalte hva han mente om den oppførselen jeg hadde vist. Jeg kunne ikke annet enn å si meg enig. Kjente at slagene kom stadig tettere, baken min begynte å bli varm nå.

Etter en liten stund stoppet han opp og stakk en hånd mellom bena mine. "KLISS VÅT" sa han. "Ligger du her og NYTER straffen tøs!" Jeg prøvde å forklare "men Herre.. jeg var jo våt fra før…." Akk jeg visste at det var nytteløst. Visst hadde jeg vært våt før han begynte, men jeg kjente at det var ingenting imot hva jeg var nå, noe han da også påpekte. "DU ER EI SMERTEKÅT HORE! Ligger her og blir kåt av å få ris på baken sin" Argh, jeg skammet meg og rødmet, prøvde å bortforklare men alt pekte mot meg, min egen kropp bedro meg til og med.

"Skal vi NYTE straffen da?" spurte han "Ja," svarte jeg, "er vel ikke noe galt i at jeg nyter straffen littegranne…" Jeg visste at svaret var feil før jeg hadde fått sagt setningen ferdig. SELVSAGT var det ikke meningen at jeg bare skulle nyte straffen. Nå ville han ta hardere i…

AU! Det neste slaget var kraftig og med en hardere pisk. Ikke mer nyting her i gården. Nå fikk jeg så det flagret. Jeg kjente smerten øke opp mot grensen for hva jeg kunne tåle. Jeg hulket og ba om unnskyldning, lovet bot og bedring… men det var ingen hjelp å få. Nå var det bare å holde ut til Herre mente jeg hadde fått min straff. Jeg fokuserte all min energi på å klare å ta imot. Jeg skulle aldri, aldri være ulydig igjen lovet jeg meg selv, og jeg trodde nok på det også…

Så endelig opphørte slagene, og jeg pustet ut. Atskillig mer ydmyk nå enn før. Å som baken brant, den måtte være blodrød nå. Han la hånden på ryggen min og strøk meg forsiktig nedover baken. Hånden hans føltes deilig kjølig mot den brennende huden min.

Jeg hørte han løsne beltespennene, "Tid for Herren og få sitt" tenkte deg. Han trengte hardt og plutselig inn i meg. Jeg kjente hvor stiv han var, og et stønn av nytelse slapp ut gjennom leppene mine. Kjente en paradoks glede av å ha gjort noe "ulovlig" slik at jeg kunne få gi han gleden av å straffe meg. Det var tydelig på måten han tok meg at han var kåt som bare juling. De harde dype støtene….det økende tempoet... og til slutt kjenne at han kom inni meg.. Gud som jeg elsket denne mannen.

Han løsnet tauene og hjalp meg opp, jeg var temmelig stiv i lemmene etter å ha stått fastbundet så lenge. Akkurat hvor lenge visste jeg ikke. Han ga meg en god klem og fortalte hvor glad han var i meg, hvor mye jeg betydde for han. Jeg var lykkelig her i hans armer. Han støtte meg bort til sofaen og vi satte oss tett sammen. Da jeg satte baken ned på det grove stoffet kjente jeg at det sved som bare pokker. Tro om jeg ikke kom til å huske denne straffen en liten stund lengre enn jeg hadde gjort med de forrige……