Ny side 1

Kroppens immunsystem spiller en betydelig rolle i evnen til å motstå utvikling av kreft. Dette gjelder både i forebyggende henseende og ved å forsinke veksten av ondartet kreft. Vitamin C er viktig for å effektivisere immunsystemet.

Immunsystemet omfatter både visse celler (for eksempel proteinmolekylet C₁esterase) og immunglobuliner. Sistnevnte evner å gjenkjenne ”ikkeselv” celler samt forene seg med dem og merke dem for ødeleggelse. Personer som har et inntak av store doser vitamin C produserer mer immunglobuliner enn de med lavt inntak (34). C₁esterase kreves for denne prosessen, og også C₁esterase betinger vitamin C. Etter at ”ikkeselv” cellene er merket for ødeleggelse, angripes og ødelegges de av fagocytter (celle-etende celler). Lymfocyttene synes å være de viktigste blant disse i kreftbekjempelsen. Immunsystemet forsterkes og gir dermed en forebyggende effekt mot kreft, hvis lymfocyttene mettes med vitamin C (83). Forsøk ved National Cancer Institute i USA av Yonemoto et al (36, 37) viser at friske unge menn mellom 18 og 30 år som fikk 5.000 mg vitamin C daglig i 3 dager, økte sin produksjon av nye lymfocytter med 83%, hvilket fortsatte i en uke. En dagsdose på 10.000 mg tredoblet resultatet, og en dagsdose på 18.000 mg økte resultatet til fire ganger effekten av 5.000 mg. Dette forsøket viser etter Camerons mening (83) at store dagsdoser vitamin C bedrer kroppens forsvarsmekanisme, og at det gitt til kreftpasienter kan føre til en gunstigere prognose for pasientene. Flere forsøk er nødvendig for å avklare hvor stort inntak som vil føre til maksimal produksjon av lymfocytter. Resultatene av forsøket til Yonemoto et al antyder at det optimale perorale inntak kan være større enn 18.000 mg/dag. - Horrobin et al (89) påviste at prostaglandin PGE1 spiller en hovedrolle i reguleringen av T-lymfocytt funksjonen, som spesielt øker kroppens motstandsevne mot kreft. De fant at bl.a. vitamin C har en nøkkelrolle ved produksjonen av PGE1.

Det er også rapporter i litteraturen om at vitamin A bidrar til å øke lymfocyttenes immunkompetanse. En kombinasjon av disse to vitaminene kan derfor etter Camerons mening være gunstig.

En alternativ strategi for å stoppe kreftutvikling, er å forhindre kreftcellenes invasive evne. Kreftceller avgir stadig enzymer som er i stand til å ture frem gjennom nesten enhver barriere. Den primære barrieren er den allesteds-nærværende intercellulære substansen som binder de normale cellene sammen. Denne substansen inneholder meget lange molekylkjeder (glykosamino-glykaner) som gir den styrke, og den inneholder også kollagenfibre, som forsterker substansen på samme måte som armeringsjern forsterker betong. Det er kjent at noen (sannsynligvis alle) ondartede kreftceller avgir et enzym (hyaluronidase) som forårsaker at glykosaminoglycanene deles i mindre molekyler, og på denne måten svekker den intercellulære substansen. Dessuten avgir noen kreftceller, kanskje alle, også et annet enzym (kollagenase) som spalter kollagenfibrene i små molekyler; og ytterligere svekker det normale vevet og gjør det lettere for kreftcellene å invadere.

Den sekundære barrieren består av spesialiserte celler som bindes sammen av den intercellulære substansen. Alle celler, så vel godartede som ondartede, får sin næring ved en diffusjonsprosess. Næringen siver gjennom kapillærveggene og gjennom den mellomliggende intercellulære substansen. Hvis disse mellomliggende barrierene er fjernet av de invasive enzymene, er diffusjonsprosessen forsterket, og det er årsaken til at kreftcellene alltid skaffer seg storparten av tilgjengelig næring. Det er forklaringen på den kjente situasjonen med en svulst som vokser i en pasient som blir mer og mer utmagret. Hvis man kunne stanse kreftcellenes invasive evne, ville også næringstilførselen til dem stoppes, og det ville redusere deres vekst. Pauling tror at kreftcellenes raske formering stoppes når frigjøringen av hyaluronidase stopper, og setter derfor mye inn på å stoppe den. Han fokuserer mot en naturlig feedback-mekanisme. Denne er avhengig av eksistensen til et naturlig sperrestoff mot hyaluronidase, PHI (Physiological Hyaluronidase Inhibitor). I en frisk situasjon ligger konsentrasjonen av PHI i serum innenfor en ganske smal spredning. Hos pasienter med kreft stiger PHI konsentrasjonen alltid, men til et variabelt nivå. Hvis serum PHI økes til det maksimalt mulige nivå i pasienten, kan det bli en forbedring i kreftbehandlingen. Pauling hevder at inntak av vitamin C er effektivt i dette.

Fremskreden kreft viser i den premortale fasen identiske trekk med de som forekommer i den premortale fasen av skjørbuk. Skjørbuk bekjempes som kjent med vitamin C.

En nær beslektet effekt av vitamin C, som skyldes vitaminets nødvendighet for dannelsen av kollagen, er kreftpasientens økende evne til å kapsle inn sin svulst, dvs. å omslutte den med en membran av arrvev. En heldig pasient med stor tilførsel av vitamin C kan[2] utvikle en meget langsomtvoksende, praktisk sett en ikke invasiv svulst innkapslet i en tett, nesten ugjennomtrengelig barriere av arrvev; hvilket gir ham en klinisk diagnose som atskiller seg lite fra en frisk person med normalt antatt levealder (83).

Kreftpasienter er utsatt for en sekundær bakterieinvasjon. Effektiv fagocytose, som avhenger av tilstrekkelig tilførsel av vitamin C, gir en viss beskyttelse mot disse ellers uunngåelige komplikasjonene. Blant infeksjonene av spesiell interesse for kreftpasienter er lungebetennelse (83). Store doser med vitamin C er effektivt mot begge. Pitt og Costrini (90) utførte et forsøk med 800 marinerekrutter i en treningsleir. 400 fikk 2.000 mg vitamin C/dag og 400 fikk placebo. I løpet av 8 uker var forekomsten av lungebetennelse 7 ganger større for placebogruppen enn den andre gruppen.

I samarbeid med molekylært oksygen og visse enzymer i kroppen, konverterer vitamin C giftige substanser, inklusive de som forårsaker kreft, til ugiftige derivater som så elimineres i urinen. Denne avgiftningen er blitt avklart for en rekke stoffer (91) , blant annet kreftfremkallende hydrokarboner og nitrosaminer.

· Ikke mirakelmiddel, men kan forebygge, forlenger liv og skaper bedre livssituasjon

Vitamin C er ikke et mirakelmiddel for å kurere kreft, men det kan forebygge mot kreft, og forlenger kreftpasientenes liv betydelig. Pasienter med uhelbredelig lungekreft øker sin overlevelsestid mer med store doser vitamin C enn om de får kjemoterapeutiske midler. (Se punkt 9.10.8.) Dessuten forbedrer det pasientens resterende liv på en slik måte at han er mer veltilpasset, nyttig, produktiv og tilfreds. Store doser vitamin C til pasienter med fremskreden kreft, gir vanligvis gunstig utfall for pasienten fra ca. den 5. dagen. Pasienten vil da hevde at han føler seg bedre, sterkere og mentalt mer våken. Bekymringsfulle symptomer som smerter fra svulster i skjelettet, reduseres og kan også bli fullstendig borte. For en utenforstående virker pasienten mer livlig samt viser større interesse. Han spiser mer samt føler seg ikke lenger kvalm og elendig (83).

Vitamin C i tillegg til annen behandling er til stor nytte for alle kreftpasienter og kan være til dramatisk fordel for et lykkelig fåtall som får sin kreft under kontroll.

Cameron og Campbell (92) beskrev et forsøk med 50 pasienter med fremskreden kreft som hver fikk 10.000 mg vitamin C eller mer /dag. Det var ventet at 90% av dem ville dø innen 3 måneder; i realiteten døde halvparten av dem før den 101. dagen etter at de ble vurdert som uten mulighet til å ha nytte av behandling, og vitaminkuren startet. De andre levde mye lenger enn ventet. 20 døde fra dag 101 til dag 659, gjennomsnittlig overlevelsestid var 261 dager. 5 levde fortsatt da rapporten ble skrevet. Selv om det ikke var noen som fikk placebo, synes det sikkert at pasientene fikk leve mye lenger på grunn av vitamin C. Pauling og Cameron hevder at et større kvantum enn 10.000 mg antagelig ville gitt enda gunstigere resultater. Det ble for øvrig registrert at pasientene etter at de hadde fått vitamin C kom inn i en periode preget av økt velvære og generell klinisk forbedring. De opplevde en reduksjon i tilfellene av ondartet ascites (bukvatersott) og ondartet hydrothorax (lungehinneveskeansamling), reduksjon av blod i urinen, en viss reduksjon i forstørrelse av leveren og ikterus (gultone på hud og annet vev), samt redusert senking av serum seromucoid nivået.

· Hoffer og Pauling (85) gjennomførte fra 15.4.1988 til 1.1.1990, et forsøk med 134 pasienter med fremskredet kreft. 101 pasienter fulgte Hoffers kur på gjennomsnittlig 12.000 mg vitamin C/dag samt tilskudd av 800 int. enheter vitamin E, 1.500 mg vitamin B3, 25 til 50 ganger anbefalt dagsdose av andre B vitaminer, 0,2 mg selen, og til enkelte pasienter tilskudd av andre mineraler som sink og kalsium; 33 var kontrollgruppe. De som fulgte kuren levde vesentlig lenger enn kontrollgruppen. I kontrollgruppen levde pasientene i gjennomsnitt bare noen måneder etter at de var registrert av Hoffer. De 101 levde i flere år. Deres gjennomsnittlige overlevelsestid etter at de var registrert av Hoffer var ca. 16 ganger så lenge som i kontrollgruppen. (Det er da korrigert for sannsynlig overlevelsestid for det store antall som fortsatt levde da forsøket ble avsluttet.) -Pauling mener at resultatene ville blitt enda gunstigere for de 101 hvis de i tillegg til vanlig terapi hadde tatt vesentlig mer vitamin C, nemlig helt opp til deres mage-toleranse.

· Cameron og Pauling (93) rapporterte fra en undersøkelse med 100 terminale kreft-pasienter som fikk store doser vitamin C, samt 1.000 tilsvarende pasienter. De siste besto av 10 kontrollpasienter for hver pasient som fikk vitamin C, og disse var like med hensyn til kjønn, alder, primær krefttype, og klinisk status for ”ubehandlingsbarhet”. Den 10.8.1976 var alle 1.000 kontrollpasienter døde, mens 18 av pasientene som fikk vitamin C var i live. På den datoen var gjennomsnittlig overlevelsestid etter datoen de var funnet ”ubehandlingsbare” 4,2 ganger så lang for de som hadde fått vitamin C som for deres kontroller. Den 15.5.1978 var 11 flere av de som hadde fått vitamin C døde, og overlevelsestiden hadde økt til 5,6 ganger. 5 av de 7 andre var fortsatt i live 15.9.1979 , og overlevelsestiden var økt til 6,6 ganger lenger. I gjennomsnitt hadde pasientene som fikk vitamin C levd 300 dager lenger enn deres tilsvarende kontroller, og i tillegg var det forskernes kliniske inntrykk at pasientene som fikk vitamin C hadde levd lykkeligere gjennom sin terminalperiode. Utover dette syntes det som de 5 lot til å ha fått sin kreft under kontroll, ved at de var frie for åpenbare utslag av kreft og levde et normalt liv. De fortsatte å ta sine daglige doser av natriumaskorbat.

· Cameron og Pauling (94) utførte undersøkelse nr. 2 av terminale kreftpasienter ved Vale of Leven Hospital. Også denne gang med 100 pasienter som fikk 10.000 mg vitamin C/dag og 1.000 tilsvarende kontroller som ikke fikk. De 100 som fikk vitamin C og deres tilsvarende kontroller ble inndelt etter krefttype i 9 grupper; for eksempel hadde 17 vitamin C behandlede pasienter og 170 kontroller alle kreft i tykktarmen. Resultatene var slik:

*) Plusstegn etter antallet uttrykker at noen av pasientene i gruppen var i live etter 15.5.1978. Av disse var 5 i live 15.9.1979.

Undersøkelsen viser at pasientene som fikk vitamin C fikk en betydelig forlengelse av sitt liv. Pr 15.9.1979 var gjennomsnittlig økning av overlevelsestiden 330 dager. Behandling av pasienter med fremskreden kreft med vitamin C i store doser viser fra dramatisk tilbakegang av kreften til ingen effekt i det hele tatt, med majoriteten av pasientene i en midlere gruppe som får en betydelig forlengelse av sitt liv.

Creagan et al (95) gjennomførte 1978-79 et dobbelt blindforsøk der de 2 førstnevnte forsøkene av Cameron og Pauling skulle kontrolleres. Man kunne ikke påvise statistisk signifikant forskjell mellom pasienter som fikk 10.000 mg vitamin C/dag og de som fikk placebo, og fant derfor ikke å kunne anbefale store doser vitamin C til pasienter med fremskreden kreft etter at de hadde fått strålebehandling eller kjemoterapi. I dette meget omtalte forsøket fikk imidlertid 52 av de 60 pasientene kjemoterapi før forsøket med vitamin C startet. Det hadde også 56 av 63 pasienter i kontrollgruppen. (I forsøket til Cameron et al hadde bare 4% av de som fikk vitamin C fått kjemoterapeutisk behandling.) Det er kjent at cytotoksisk (dvs. som dreper celler) kjemoterapi ødelegger immunsystemet og kan hindre vitamin C i å være effektiv. Rapporten viser imidlertid at pasientene som fikk vitamin C oppnådde 33% lenger overlevelsestid.

Moertel et al (116) utførte imidlertid en dobbelt blindtest med placebo der 100 pasienter med fremskreden kreft i tykktarmen eller endetarmen, alle med metastaser, hvorav 82% i lunger og/eller lever, og som ikke hadde fått kjemoterapi, fikk 10.000 mg vitamin C/dag eller placebo så lenge som pasientene var i stand til å ta kapslene peroralt. Medianinntaket varte for dem som fikk vitamin C 2,5 måneder, og for dem som fikk placebo 3,6 måneder. Pasientene ble revurdert etter 4 uker, deretter hver uke. Revurderingen omfattet medisinsk utvikling, fysisk undersøkelse, laboratorieprøver, lungerøntgen, vektvurdering, vurdering av prestasjonsnivå samt måling av tilgjengelige svulstarealer hos de 38% der det var mulig. Overlevelsesprosenten var det første året omtrent den samme for dem som fikk vitamin C (49% overlevde), og de blant dem som fikk placebo (47%). Forbausende nok, og kanskje tilfeldigvis ifølge meningen til Moertel et al, var det imidlertid en større andel av langvarig overlevende blant dem som fikk placebo. Vitamin C viste i dette forsøket ingen fordeler i forhold til placebo med hensyn til intervallet mellom behandlingens start og sykdomsutviklingen eller pasientenes overlevelse. Dette ble hevdet å gi som konklusjon at store doser vitamin C ikke er effektivt mot fremskreden kreft med metastaser, uansett om pasienten ikke har fått foregående kjemoterapi. Etter Paulings oppfatning viser forsøket bare at kreftpasientene ikke skulle ha stoppet å ta vitamin C.

NB: I forsøket til Moertel et al fikk ikke vitamin C pasientene vitamin C frem til de døde, og de hadde lenge ikke fått vitamin C (median 10,5 måneder). De hadde bare fått vitamin C en kort periode (median 2,5 måneder). For øvrig var utbredelsen av metastaser i Camerons forsøk ikke kjent.

Enstrom et al (84) publiserte i 1992 en undersøkelse basert på 11.348 personer i alderen 25 – 74 år som var undersøkt i 1971-75. For samtlige forelå omfattende kost- og ernæringsdata. 93% av disse ble undersøkt på nytt mellom 1982 – 84. Av disse var 40% menn og 60% kvinner. Dødsårsakene ble definert av National Center for Health statistics. Personene ble inndelt i 3 grupper: Den første var de som i kosten fikk mindre enn 50 mg vitamin C/dag. Den andre gruppen var de som fikk mer enn 50 mg/dag (gjennomsnittet ble estimert til 150 mg/dag), og i den tredje gruppen var de som i sin kost fikk mer enn 50 mg/dag og som dessuten tok vitamintilskudd. I denne siste gruppen ble gjennomsnittsinntaket anslått til 500 mg/dag. Resultatene viste at menn i den tredje gruppen hadde 21% og kvinner hadde 7% lavere dødsrate pga. kreft og andre sykdommer enn cardiovaskulære sammenlignet med gruppen som fikk mindre enn 50 mg vitamin C/dag . Pauling antar at hvis inntaket hadde vært vesentlig større enn 500 mg vitamin C/dag, ville sannsynligvis resultatene vært enda bedre for både menn og kvinner.

Cameron og Pauling (83) presiserer at det nå bl.a. er generelt akseptert av National Cancer Institute i USA, the American Cancer Society og the National Academy of Sciences-National Research Council i USA at vitaminene C, A og E har betydelig effekt i å forebygge kreft. Flere studier (bl.a. 140, 143, 145 og 146) signaliserer at store doser vitamin C reduserer risikoen for kreft.

Dr. Gladys Block, ved USAs National Cancer Institute ga i september 1990 under konferansen ”Ascorbic Acid: Biological Functions and Relation to Cancer” ved National Institutes of Health in Bethesda, Maryland, en oversikt (83) over antall statistisk signifikante forsøk som inntil da hadde vist at vitamin C har en forebyggende effekt for kreft. (Det er senere kommet flere utredninger som bekrefter dette. Eksempelvis 158, 160, 163 og 164.) Det deltok 130 forskere og doktorer som tror at vitamin C bør få større oppmerksomhet enn hittil:

Antall forsøk

Hun siterte også en studie av Howe et al referert i Journal of the National Cancer Institute 82: 561-569, 1990. Der er konklusjonen at ”vitamin C hadde det mest konsekvente og statistisk signifikante omvendte forhold med brystkreftrisiko”. Dvs. desto mer vitamin C man inntar, desto mindre er risikoen for å utvikle brystkreft; og jo mindre vitamin C man inntar, desto større er risikoen for å utvikle brystkreft. Hun siterte også 22 forsøk som viser at et stort inntak av frukt gir en betydelig beskyttende effekt mot å utvikle kreft. Konklusjonen var klar: Å øke inntaket av vitamin C og frukt kan gi et betydelig bidrag til å forebygge mot å utvikle kreft.

Før kirurgisk inngrep bør etter Pauling og Camerons oppfatning en kreftpasient tilføres vitamin C av følgende årsaker: Under operasjonen finner man hyppig klumper av ondartede celler i det perifere blodet; for eksempel i en prøve tatt fra en vene i armen under en underlivsoperasjon. Disse cellene er bokstavelig talt blitt presset ut av svulsten av kirurgens håndtering. Hver klump har potensiale til å danne en metastase, pga. transport med blodet og/eller lymfe. De fleste gjør imidlertid ikke det fordi de nedkjempes av immunapparatet. For å styrke dette mest mulig anbefaler Pauling at det tilføres vitamin C.

Kirurgiske inngrep tapper vitamin C reservene i kroppen. Situasjonen forverres dessuten av at pasienten gjerne tilføres blod under inngrepet; og lagret blod inneholder ikke vitamin C. For pasienter som skal opereres for kreft i mage/tarm- organene forverres situasjonen ytterligere ved at inngrepet betinger en forutgående faste for å tømme tarmene for avføring, samt faste etter inngrepet for å redusere risikoen for bukhinnebetennelse pga. anastomose som lekker. På denne måten blir kreftpasienten uten sin vanlige tilførsel av vitamin C i kosten i flere dager.

For 60 år siden ble 500 mg til 1.000 mg vitamin C/dag anbefalt for kirurgiske pasienter. Cameron hevder at nå foreskrives langt større mengder av velinformerte kirurger. Noen kirurger bruker 5.000 mg E 301 eller mer pr. liter intravenøs veske, i tillegg til å gi pasienten vitamin C før operasjonen.

Verdien av strålebehandling er udiskutabel for en rekke krefttyper. Behandlingen fører imidlertid til en betraktelig reduksjon av vitamin C reservene. Derfor bør inntaket av vitamin C økes under behandlingsperioden. Cheraskin et al (101) fant en betydelig mer positiv reaksjon hos 27 pasienter med plateepitelcarcinom i livmorhalsen som fra 1 uke før strålebehandlingen startet og i 3 uker etter at den var avsluttet, ble gitt 750 mg vitamin C/dag. Dessuten fikk de et vitamin-mineral tilskudd og kost med redusert sukkerinnhold. Kontrollgruppen på 27 tilsvarende pasienter fikk ikke vitaminer, mineraltilskudd eller kost med redusert sukkerinnhold. Strålebehandlingen var sammenlignbar for de to gruppene. Effekten av strålebehandlingen var signifikant bedre for ”vitamingruppen” (gjennomsnittsscore 97,5) enn for kontrollgruppen (gjennomsnittsscore 63,3). Pauling mener derfor at dette antyder at kreftpasienter som får strålebehandling har et økt behov for vitamin C, og at man ved å tilfredsstille dette behovet beskytter pasienten mot noen av strålebehandlingens skadelige effekter samtidig som dens evne til å ødelegge celler økes.

Strålebehandling ødelegger en ganske stor mengde vev, og effekten kan sammenliknes med effekten av et dypt brannsår. Cellene og annet utsatt vev går i oppløsning og dør, danner giftige avfallsprodukter som må transporteres med blodet og utskilles i urinen. Pauling antar at de ubehagelige sidene ved strålebehandlingen (kvalme, utmattelse) skyldes denne plutselige overbelastningen med giftige biprodukter. Vitamin C er viktig for at enzymene i leveren som tar seg av avgiftningen og avhending av skadelige substanser skal funksjonere. Det er derfor etter hans oppfatning sannsynlig at store doser vitamin C reduserer strålebehandlingens ubehagelige sider.

I tillegg til sin evne til å ødelegge celler, har strålebehandlingen en terapeutisk effekt mot kreft på en annen måte. Den intercellulære substansen i bestrålings-området blir erstattet av et tettere kollagenholdig arrvev. Det produserer et mer fiendtlig og ugjennomtrengelig miljø for omstreifende kreftceller som har overlevd stråle-behandlingens celledrepende effekt. Vitamin C er viktig for at det skal dannes maksimalt med kollagen i arrvevet. – Paulings konklusjon er at det bør tas store doser vitamin C under strålebehandlingen.

Cameron hevder å ha gitt kreftpasienter hormonbehandling (for eksempel Tamoxifen eller DES) samtidig som de har fått vitamin C, og at han har observert at disse pasientene har hatt betydelig fordel av dette.

Spørsmålet om bruk av vitamin C for kreftpasienter som får kjemoterapi er vanskelig; mye mer forskning er nødvendig. I utgangspunktet viser observasjoner av mange pasienter som har tatt store doser vitamin C at de spares for mange av de ubehagelige sidene ved kjemoterapien. I sin natur undertrykker kjemoterapien hele immunsystemet. Samtidig som det reduserer antall sirkulerende lymfocytter, fører det også til en betraktelig reduksjon av vitamin C innholdet i den enkelte lymfocytt, og reduserer på denne måten evnen til beskyttelse. Dette er et sterkt argument for store doser med vitamin C. Et punkt er imidlertid klart: Hvis en kreftpasient har fått kjemoterapi og benmargen svikter samt immunsystemet kollapser, vil vitamin C ikke kunne få det ødelagte immunsystemet til å bli aktivt igjen. – Det er et viktig spørsmål om voksne kreftpasienter med en massiv ondartet svulst i mage/tarm og lignende steder der kjemoterapi har oppvist liten verdi og som ikke har latt seg kontrollere av andre metoder, som en siste utvei bør få kjemoterapi eller vitamin C. Disse ”ubehandlingsbare” pasientene vil oppnå en viss gagn i å få vitamin C. I enkelte tilfelle har det vist seg at dette har gitt betydelig positiv effekt. Moertel (102) rapporterer at den gjennomsnittlige overlevelsestiden for pasienter med fremskreden mage/tarmkreft som fikk 10.000 mg vitamin C/dag, er lenger enn for de som fikk kjemoterapi. Samtidig hadde de som fikk vitamin C en følelse av velvære under behandlingen. Foreløpig er det ikke avklart hvor store de mest effektive dosene av vitamin C er for slike tilfelle, og hvilket supplement som bør gis av vitamin A og B, mineraler, samt en kost innholdsrik på frukt, grønnsaker samt juice. Pauling hevder at den ernærings-messige behandlingen av kreft, med hovedvekt på vitamin C, sannsynligvis er langt mer effektiv under tidligere faser av kreft enn under terminalbehandlingen. – Riordan et al (131) presenterer data som viser evnen til å opprettholde plasmanivået av vitamin C i mennesket på et nivå som er giftig for kreftceller in vitro, og foreslår en undersøkelse av å benytte vitamin C som et kjemotera-peutisk stoff.

· Dødeligheten av magekreft er gått tilbake. Dette antagelig pga. større forbruk av frukt og grønnsaker, mer fiberrik kost, mindre forbruk av røkt og stekt mat, noe mindre bruk av nitrater i matvarene og bruk av kjøleskap. Vitamin C forebygger dannelse av kreftfarlige nitrosaminer (83). Prinsipielt aksepteres dette av Nordiska näringsrekommendationer 1996 (1), som imidlertid på grunn av behov for mer data ikke har lagt dette aspektet inn i sin anbefaling om dagsdose.

· Zhang et al (130) påviste at store doser vitamin C hemmer veksten av helicobacter pylori som er en risikofaktor for utvikling av kreft i magesekken.

· Correa (159) påviste at vitamin C kan forhindre dannelse av nitrosaminer i magesekken og at vitamin C i magesaften kan gi beskyttelse mot magekreft.

· Block og Menekes (166) påviste at vitamin C er effektivt i å redusere og forebygge dannelsen av nitrosaminer.

· Byers og Guerrieri (160) påviste at stort inntak av vitamin C korrelerer med redusert risiko for kreft i magesekken.

· Kreft forekommer langt hyppigere i tykktarmen enn i tynntarmen. Årsakene er i tillegg til utløst arveanlegg at avføringens gjennomløpshastighet synker etter hvert som de flytende substansene absorberes, og avføringen blir tykkere. Moderne ferdigmat med lavt fiberinnhold bidrar til dette. Samtidig som hastigheten synker øker faren for dannelse av kreftfarlige stoffer i avføringen. (Nitrosaminer) Dannelsen av nitrosaminer kan forhindres ved å ta en tilstrekkelig mengde vitamin C. En stor dose vitamin C vil for øvrig virke lakserende, og på den måten redusere den tid som tykktarmen og endetarmen utsettes for kreftfremkallende stoffer i avføringen.

· Bjelke (99 og 100) gjennomførte en undersøkelse av 4.888 norskfødte menn i USA, 17.818 andre menn i USA og 8.054 menn i Norge. Han benyttet spørreskjemaer og intervjuer for å få informasjon om kosthold og andre faktorer, og fulgte opp forekomsten og dødligheten av kreft. Han fant at den viktigste faktor for mage- og tarmkreft er kostens innhold av vitamin C: Et høyt totalt inntak av vitamin C og høyt inntak av grønnsaker reduserer tilfellene av mage- og tarmkreft betydelig.

· Freudenheim et al (133) påviser at risikoen for endetarmskreft øker med økende kaloriinntak, fett, karbohydrater og jern, samt at risikoen synker med økt inntak av karotenoider, vitamin C og dietetiske fibre fra grønnsaker. Fiber fra korn, kalsium, retinol (vitamin A) og vitamin E medførte ingen risiko.

· Pasienter med multiple polypper i tykktarmen utvikler ofte kreft i tykktarmen i løpet av sitt voksne liv. Inntak av vitamin C har vist å fremme tilbakegang av polyppene (96-98).

· DeCosse et al (96), Lai et al (97) og Watne et al (98) refererer studier av 16 personer med arvelig polypose. De ga som resultat at et inntak av 3.000 mg vitamin C/dag fikk polyppene til å forsvinne hos halvparten av pasientene. Cameron og Pauling hevder at det er reell mulighet for at et langt større inntak, 10.000 mg eller 20.000 mg/dag ville ha kontrollert sykdommen også hos de øvrige (83).

· Hofstad et al (167) gjennomførte en 3-årig dobbel blindtest på Ullevål Sykehus for bl.a. å finne ut om en daglig tilførsel av visse antioksidanter og 1600 mg kalsium ville redusere polyppveksten. Dessverre inneholdt den daglige tilførselen av vitamin C kun 150 mg, slik at konklusjonene av forsøket må ses bort fra.

· Block og Menkes (166) påviste at det i 1989 var blandede konklusjoner som kan trekkes om den beskyttende virkning av vitamin C mot endetarmskreft, men at enkelte studier antyder en sterkt beskyttende effekt.

Schlegel et al (86 - 88) har påvist at regulært inntak av store doser vitamin C nøytraliserer mange kreftfremkallende stoffer i urinblæren, samt i betydelig grad reduserer fremvekst og utvikling av svulst i urinblæren.

Cameron og Pauling (83) har observert at når kreft i prostata fører til spredning i skjelettet, kan store doser vitamin C bedre smertene.

Godartet follikulært lymfom kan fjernes kirurgisk. Akutt eller kronisk lymfatisk leukemi behandles med stråling eller kjemoterapi. Cameron og Pauling (83) fant at pasienter som ikke hadde fått en slik behandling, fikk en betydelig bedring i sin situasjon etter at de hadde fått store doser vitamin C.

Leukemi er karakterisert av et økt antall hvite blodlegemer i blodet. Lymfatisk leukemi oppstår i lymfekarsystemet, og blodet inneholder et stort antall lymfocytter. Myelogen leukemi oppstår i benmargen, og er karakterisert av en økt mengde umodne stamceller, som skilles ut fra benmargen. De akutte variantene av leukemi er mer alminnelige hos barn. Symptomene på akutt leukemi er identiske med skjørbuk, og de sirkulerende hvite cellene har et unormalt lavt innhold av vitamin C. Pauling hevder at en korreksjon av dette underskuddet ved å ta vitamin C er gunstig.

Cameron og Pauling (83) refererer et forsøk om 126 pasienter med lungekreft som kom til Vale of Leven District General Hospital i Skottland fra 23.11.1971 til 22.11.1976. Dette sykehuset har ikke en spesialisert thorakskirurgisk avdeling. For øvrig blir distriktets ca. 120.000 innbyggere betjent av flere klinikker som har spesialisert seg i sykdommer i åndedrettsorganene. Følgelig blir de fleste pasienter med lungekreft sendt til andre sykehus, og de som kommer til Vale of Leven Hospital lider gjerne av fremskreden uhelbredelig kreft. I løpet av 5-års perioden var det bare 1 av de 126 pasientene med lungekreft som man fant kunne få kurativ behandling, i dette tilfelle operasjon. Denne pasienten levde fortsatt, 5 år etter lobektomi. Av de øvrige 125 pasientene fikk 14 strålebehandling, 17 fikk kjemoterapi (Mustin eller Cyclophosphamid), 24 fikk vitamin C og 70 fikk bare smertestillende midler. Gjennomsnittlig overlevelsestid etter innskrivningsdagen på sykehuset var for de 4 alternativene:

Pasientene som fikk strålebehandling eller kjemoterapi hadde nok i utgangspunktet en noe bedre prognose enn de øvrige, men Cameron antar at utvelgelsen av pasienter for vitamin C og ingen behandling i det alt vesentlige var tilfeldig. Pasientene som fikk strålebehandling fikk en lenger overlevelsestid enn de som ikke fikk noen behandling. Gjennomsnittlig overlevelsestid for de som fikk kjemoterapi, 90 dager, er bare marginalt lenger enn de som ikke fikk noen behandling; mens pasientene som fikk vitamin C, 187+ dager, er betydelig lenger.

Block og Menekes (166) hevdet i 1989 at bevisene for at vitamin C kan forebygge lungekreft er svake, mens de er meget sterke for karotenoider.

Hunter et al (136) har i et forsøk med 89.494 amerikanske kvinner i alderen 34 til 59 år over en 8 års periode, undersøkt om bl.a. ”store inntak” av vitamin C reduserer risikoen for brystkreft. Studiet viser at ”store inntak” av vitamin C ikke gir noen beskyttelse mot brystkreft. Forsøket lider imidlertid av den feil at de såkalte store inntak er summen av vitamin C som det beregnede matinntaket samt multivitamintabletter gir. Dette er vitamin C mengder som ligger langt under de kvanta som Pauling anbefaler. Studiets konklusjon er derfor ikke relevant. – Se for øvrig avsnitt 9.10.1, avsnittet ”Betydelig dokumentasjon av forebyggende effekt”.

Block og Menkes (166) påviser at det er sterke bevis for at vitamin C forebygger kreft i spiserøret, i munnhulen og i livmorhalsen. For strupehodets vedkommende foreligger det bare en undersøkelse, men resultatene antyder en signifikant beskyttende effekt. Det samme gjelder for bukspyttkjertelen.

Block og Menkes (166) fant i 1989 at det ikke forelå noe bevis på at vitamin C har en beskyttende effekt mot kreft i prostata. Da forelå imidlertid ikke undersøkelsen til Menon et al (135) fra 1998. De har påvist at vitamin C hindrer svulster i å vokse, og foreslår vitamin C som et antikreft stoff mot prostatakreftceller.

Chappell et al (126) påviste i en test med placebo av 283 kvinner med høy risiko for pre-eklampsi (krampe), at de ved å få 1.000 mg vitamin C/dag og 400 IU vitamin E under svangerskapets 16. til 22. uke, fikk redusert forekomsten av pre-eklampsi.

Sakai et al (127) ga i en test med rotter som var påført leddbetennelse en gruppe 500 mg vitamin C/kg kroppsvekt, en annen gruppe 1.000 mg vitamin C/kg kroppsvekt, en tredje gruppe 2.000 mg vitamin C/kg kroppsvekt samtidig som de hadde en kontrollgruppe. Vitamin C ble injisert 2 ganger pr. uke i 3 uker. Kroppsvekten, ødem i baklabbene og artrittscore for ekstremitetene ble fulgt opp under forsøket. Kontrollgruppen viste signifikant økning i labbvolum og artrittscore fra dag 11. Denne utviklingen ble doseavhengig redusert for de 3 gruppene som fikk vitamin C. Forsøket viste at store doser vitamin C reduserte økningen av ødem i baklabbbene, artritt i ekstremitetene og infiltrasjonen av betennelsesceller i leddhinnene.

Et av stoffene som inngår i den muskulære aktiviteten er karnitin. Mengden av karnitin som dannes i kroppen er avhengig av inntaket av vitamin C.

Økt inntak av vitamin C reduserer total kolesterol, LDL-kolesterol (low-density lipoprotein) samt triglycerider, og øker HDL-kolesterol (high-density lipoprotein); og hjelper på denne måten til å beskytte mot hjertesykdommer. Ginter (70) fant i en undersøkelse av pasienter med et gjennomsnittlig startnivå på 263 mg/dl total kolesterol, at et inntak på 1.000 mg vitamin C/dag i 3 måneder reduserte dette nivået med 10% og reduserte triglyseridnivået med 40%. Vitamin C hadde liten effekt på kolesterolnivået til pasienter med et normalt nivå under 200 mg/dl, men hadde effekt ved å redusere høye nivåer med 10 til 20%.

LDL-kolesterol utløser atherosclerose når LDL-kolesterol skades av frie radikaler. Flere antioksidanter, herunder vitamin C, beskytter LDL-kolesterol (129).

· Dice og Daniel (33) har funnet at for hvert 1.000 mg vitamin C som en diabetiker tar peroralt, kan insulindosen reduseres med 2 enheter.

· Eriksson og Kohvakka (144) utførte en dobbelt blindtest der 56 hjemmeværende diabetikere deltok. De som fikk 2.000 mg vitamin C/dag fikk også 600 mg Mg/dag i 270 dager. Både det systoliske og diastoliske blodtrykket sank. (Se for øvrig punkt 10.6) Undersøkelsen viste at pasienter med ikke insulintrengende diabetes mellitus, får en gunstigere utvikling av lipidene i blodet og av blodsukkerkontrollen.

Howald et al (6) påviste at et dagsinntak av vitamin C på 1.000 mg har vist seg å gi idrettsfolk en gunstig effekt både på cardiovaskulære og metabolske parametre under trening, og anbefaler derfor idrettsfolk et normalt til økt dagsinntak.

C vitaminnivået i røkeres blodplasma er ca. halvparten eller to tredjeparter av nivået hos ikke-røkere (110). Antydningsvis ødelegger hver røkt sigarett 25 mg vitamin C (109). Dette kan kompenseres med inntak av noen tusen mg vitamin C/dag. På denne måten kan enkelte ulemper av å røke forebygges. – I Nordiska näringsrekommen-dationer 1996 (1) hevdes at behovet for vitamin C er 40% større blant røkere enn ikke-røkere. – I en dobbelt blindtest med placebo (112) fant man at vitamin C ble sterkt redusert av røking, men at det kan erstattes med moderat tilførsel av vitamin C. I denne testen ble det gitt 272 mg/dag. – J.Zhang et al (118) påviste at røking førte til en markert reduksjon (40-50% 1 til 5 minutter etter røkingen) i den mikrosirkulære blodstrømmen hos 23 av 24 testpersoner. Denne reduksjonen ble minsket med mer enn 50% hos de samme etter inntak av 2.000 mg vitamin C 2 timer før de røkte. Inntak av 1.000 mg vitamin C hadde ingen signifikant effekt.

· I en dobbelt blindtest fant man at pasienter med for høyt blodtrykk får dette redusert med vitamin C (113). Målingene ble utført før inntak av 2.000 mg vitamin C og etter 2 timer, samt fortsatt i en 30-dagers periode der det ble gitt 500 mg/dag. 1 måned etter testens start var det systoliske blodtrykket redusert fra i gjennomsnitt 155 til 142 mm Hg, dvs. med 8%. Placebogruppen viste ingen endring. Det diastoliske blodtrykket ble for de som fikk vitamin C redusert fra gjennomsnittlig 110 til 100 mm Hg, dvs. med 9% mens placebogruppen ikke viste noen endring. Det ble påvist en invers korrelasjon mellom endringen i gjennomsnittlig blodtrykk og endringen i askorbatkonsentrasjonen i blodplasma.

· Galley et al (142) fant i en dobbelt blindtest at blodtrykket kan reduseres hvis pasientene tar 200 mg sinksulfat, 500 mg vitamin C, 600 mg vitamin E og 30 mg betakaroten daglig i 8 uker.

[1] Synspunktene som vedrører kreft fremgår av kilde 83. Ewan Cameron M.B., Ch.B. F.R.C.S. (Edinburgh og Glasgow) har over 30 års erfaring i å behandle kreft som kirurg. Størsteparten av sin karriere har han ved Vale of Leven Hospital, Loch Lomonside, Dunbartonshire,Skottland; som Medical Director ved Linus Pauling Institute of Science and Medicine fra 1983. Han startet utprøving av vitamin C på kreftpasienter i 1971 og døde i 1991. Instituttet ble grunnlagt i California i 1973. Det hadde på slutten av 1980-tallet ca. 60 ansatte. Etter at Pauling døde i 1994 flyttet instituttet i 1996 til Oregon State University, der det har navnet Linus Pauling Institute og beskjeftiger ca. 25 personer.

[2] Det dreier seg muligens om pasienter med en lite agressiv kreft. (Dokumentforfatterens anmerkning.)

[3] Gjennomsnittsverdier