http://www.sv.no/dokument/kropp.htm

Forord og sammendrag

Som norske forbrukere har vi vært vant til å stole på at lov- og regelverket har beskyttet oss mot skadelige stoffer og overførbare sjukdommer i mat. Denne tiden er definitivt forbi.

Nye tilsettingsstoffer, økt matimport, nye produksjonsmetoder og mer intensiv landbruksdrift øker behovet for et strengt regelverk, bedre kontroll og økt viten om maten vi spiser og hvordan den er produsert.

Det er vanlig å skille mellom tre ulike effekter av kjemikalier i maten: Akutt giftig effekt, allergisk effekt og langtidsvirkninger. Innenfor den siste gruppen er det særlig kreftframkallende effekter og påvirkning av arvestoffer forskningen har vært opptatt av.

To hovedprinsipper må legges til grunn for emnet mat og helse: "Føre var" og "retten til å vite".

Føre var

Før var-prinsippet kan formuleres enten slik at stoffer som ikke er dokumentert uten negative helsemessige virkninger, skal være forbudt - alternativt at stoffer der det foreligger den minste mistanke om negative effekter, skal være forbudt. Særlig når det gjelder inntak av matvarer, er det viktig å ha så strenge regler for godkjenning som overhodet mulig.

En naturlig konsekvens av føre var-prinsippet er at tilsettingsstoffer som ikke har noen dokumentert effekt på matvarenes kvalitet, eller som kan erstattes av andre og "sikrere" stoffer, ikke skal være godkjent.

Føre var-prinsippet må gjelde ikke bare for stoffer som tilsettes maten, men også for prosessen som leder fram til matvaren. F.eks vet vi i dag svært lite om mulige skadelige effekter ved genmodifisering av matvarer. Det vi vet er at egenskaper ved maten endres - men vi vet ikke hvordan disse endringene virker inn på menneskekroppen.

Et stort problem er det faktum at ulike kjemikalier som oftest opptrer sammen med andre. Effekten av den totale påvirkning og hvordan stoffene reagerer når de opptrer sammen, er vanskeligere å måle. Dette gjelder ikke minst for en rekke av de kreftframkallende stoffene, der effekten kan bli kraftig forsterket når mennesker eller forsøksdyr samtidig utsettes for andre og i seg selv ufarlige stoffer.

Retten til å vite

Et tilsettingsstoff er ikke nødvendigvis i seg selv farlig, selv om det ikke forekommer naturlig i den aktuelle matvaren. En rekke tilsettingsstoffer er nødvendig, f.eks for å øke matvarenes holdbarhet. Det er imidlertid en forutsetning at bruk av tilsettingsstoffer merkes, slik at forbrukeren har visshet om hva en matvare inneholder.

Merking av mat tjener tre hensikter, informasjon, valg og makt. For mennesker som reagerer allergisk mot stoffer, eller som av andre grunner skal unngå inntak av visse stoffer, er slik merking helt nødvendig. For det andre gir det oss som forbrukere mulighet til å velge mellom produkter. For det tredje besitter forbrukerne på denne måten en betydelig makt til å påvirke matproduksjonen slik at den bedre ivaretar miljø og helse.

Aktuelle forhold å merke er f.eks opprinnelsesland, bruk av genmodifiserte organismer, dyrehelse og bruk av antibiotika og veksthormoner i kjøttproduksjon, bruk av plantevernmidler og kunstgjødsel, bestråling o.s.v.

"Retten til å vite" må også innebære "retten til å forstå". Det betyr at det er nødvendig med en generell heving av kunnskapsnivået hos forbrukerne. For enkelte stoffer bør det også innføres en "advarselsmerking" etter mønster av tobakksmerking (på Cola Light-flaskene bør det f.eks opplyses om at "Stort daglig inntak av benzoat (E 211) kan medføre helseskade, spesielt for barn").

Andre forslag

SV fremmer følgende krav til andre tiltak knyttet til mat:

Oslo, juni 1996

Menneskekroppen som laboratorium

- om mat og helseplager

Kjemikalier i maten kan ha en rekke helsemessige konsekvenser. Det er vanlig å skille mellom tre ulike effekter: Akutt giftig effekt, allergisk effekt og langtidsvirkninger. Noen stoffer er i seg selv giftige i tilstrekkelige mengder, f.eks natriumnitrat (E 251). Andre stoffer kan forårsake allergi og intoleranse, f.eks flere såkalte azofargestoffer. Noen stoffer har vist seg å framkalle kreft ved dyreforsøk, f.eks sakkarin (E 954), mens atter andre stoffer kan bidra til å forsterke effekten av stoffer som kan gi kreft, f.eks cyklamat (E 952).

Akutt giftig effekt

Akutt giftige stoffer er naturligvis ikke tillatt brukt som tilsettingsstoffer i mat. Imidlertid er det tillatt å tilsette natriumnitrat i hvite ostetyper (unntatt Cheddar, Normanna og Norzola). Nitrat i store mengder kan gi forgiftning bl.a hos spedbarn, men da skyldes det vanligvis altfor høyt nitratinnhold i drikkevann. Nitrat er imidlertid først og fremst problematisk fordi det i kroppen omdannes til nitrosaminer, som hører til de mest kreftframkallende stoffer vi kjenner.

En problemstilling som vil kunne bli aktuell framover er i hvor stor grad matsminke og andre måter å behandle maten på (f.eks bestråling, genmodifisering) kan bidra til å skjule mangler ved maten, f.eks ved at forråtnelse - som kan gi svært alvorlig matforgiftning - ikke blir synlig.

Allergi og intoleranse

En betydelig og økende andel av befolkningen reagerer med intoleranse og overfølsomhet overfor tilsettingsstoffer i maten, i dag kanskje opptil 25%. Dette kommer i tillegg til den delen av befolkningen som lider av "tradisjonell allergi", f.eks mot egg, nøtter og skalldyr. Det er imidlertid de færreste av de som lider av slik intoleranse som er klar over det, og som vet hvilket stoff de er intolerant overfor.

De tilsettingsstoffer som først og fremst er forbundet med overfølsomhetsreaksjoner er fargestoffer, antioksidanter, konserveringsmidler, syrer og aromastoffer. Intoleranse overfor aromastoffer er spesielt problematisk, fordi det finnes et utall tillatte stoffer, og færre enn ti av disse blir merket. Et næringsmiddel man typisk bør holde seg borte fra dersom man lider av overfølsomhetsreaksjoner, er godterier.

Symptomer på overfølsomhetsreaksjoner er f.eks hudforandringer, irriterte slimhinner, muskelreaksjoner, migrene, fordøyelsesproblemer.

Langsiktige virkninger

- Kreft

Noen av stoffene som er tillatt har ved dyreforsøk vist seg å ha kreftframkallende effekter. Dette gjelder f.eks sakkarin (E 954), som brukes søtningsstoff bl.a i drikkevarer, sursyltede grønnsaker, sjokolade og andre godterier. Tillatt mengde ligger imidlertid langt under det nivået som har gitt kreft ved dyreforsøk.

Problemet med slike grenser er flere. Kan vi være trygg på at grenser som er satt ut fra noen års testing på rotter, kan overføres til et menneske som skal leve i 70-80-90 år? Hvordan virker den totale belastningen på oss når vi får i oss en mengde stoffer gjennom maten, og utsettes for en rekke stoffer i det miljøet vi til daglig oppholder oss i? Vi vet at noen stoffer kan bidra til å forsterke effekten av stoffer som kan gi kreft, f.eks gjelder det søtningsstoffet cyklamat (E 952), men den totale virkningen av det konglomerat av stoffer vi omgir oss med er i dag svært dårlig kjent.

De enkeltstoffer det har vært størst oppmerksomhet om er konserveringsmidlene natriumnitritt (E 250) og natriumnitrat (E 251). Natriumnitrat er i denne forbindelse ikke farlig i seg selv, men det kan omdannes til nitritt både i matvarene og i kroppen. Nitritt kan være akutt giftig ved at det binder seg til hemoglobinet i blodet, og dermed reduserer blodets evne til å transportere oksygen. Mer sammensatt og usikker er faren for langsiktige virkninger ved dannelse av kreftframkallende stoffer - nitrosaminer. Dette er en stor gruppe kjemiske stoffer som dannes når nitritt reagerer med naturlig forekommende aminer enten i maten eller i kroppen etter inntak av nitrat eller nitritt.

Også her møter vi problemet med at det er vanskelig å holde kontroll med det totale inntaket av et stoff. Nitrat inngår i kunstgjødsel, og forhøyede nitratkonsentrasjoner kan finnes i en god del grønnsaker uten at det finnes noen varedeklarasjon for dette.

- Antibiotikaresistens/immunitet

Et tema som bør vies større oppmerksomhet framover er økt forbruk av antibiotika, delvis brukt som vekstfremmende middel, og delvis i sykdomsbekjemping og, i enkelte tilfeller, sykdomsforebygging. Årlig forbruk av antibiotika i Norge er 3,1 tonn i fisk, 11 tonn i dyr og 25 tonn til mennesker.

Økende antibiotikabruk er et problem fordi det svekker kroppens naturlige immunsystem. Mer alvorlig er imidlertid at et generelt økende antibiotikaforbruk gjør at stadig flere bakterier blir resistente mot antibiotikabruk. Dette er en hovedårsak til at vi nå opplever spredning av nye og farlige sykehusinfeksjoner, og at sykdommer som kolera, gulfeber, tuberkulose og difteri - sykdommer legevitenskapen på det nærmeste hadde utryddet - nå kommer tilbake.

Biologiprofessor Dag O Hessen ved Universitetet i Oslo sier det slik (Aftenposten 8/2-96):

"Overraskelsen ligger kanskje mest i hvor ufattelig raskt resistensen utvikles, og dette bærer bud om en seier som aldri vil vinnes endelig. Bakterienes forse er deres korte doblingstid og enorme antall - blant milliardene er det alltid en potensiell vinner. I tillegg har de et snedig laugsvesen med bytte av resistensgener også på tvers av familiegrenser. Dette er organismer som har hatt suksess gjennom 4 milliarder år nettopp på grunn av disse egenskaper. (...) Tilsynelatende lå den fulle kontroll over naturen innen rekkevidde, men nå glipper taket, og vi føler den snikende trusselen fra usynlige fiender som dreper våre celler og parasitterer vårt arvestoff."

Overlege Mogens Jensenius ved Lovisenberg sykehus skriver i Arbeiderbladet (mars 1996):

"Men prognosene er illevarslende. De siste 15 årene økte antibiotikaforbruket i Norge med ca. 30 prosent - uten at befolkningen ble "30 prosent sykere" i denne perioden. EØS-avtalen muliggjør økt import, og derved økt forbruk, av antibiotika. Hvis vi ikke klarer å snu trenden, kan resistente enterokokker, pneumokokker og stafylokokker, raskt feste grepet. Og har de først festet grepet, så slipper de det ikke".

- Utvikling av allergier

Det er vel kjent at miljøpåvirkninger bidrar til utvikling av allergier. Dette gjelder også miljøpåvirkning gjennom stoffer vi får i oss i maten, men det foreligger svært lite opplysninger om slike effekter, og om hvordan stoffene virker i kombinasjon.

- Gentuklede matvarer

Det er uhyre mye usikkerhet knyttet til inntak av mat som er genmodifisert. Genmodifisering betyr at nye egenskaper er tilført maten vi spiser. Vet vi hvordan kroppens celler reagerer på de nye egenskapene matvaren er tilført?

F.eks vet vi at matvarer genmodifiseres bl.a for å bli motstandsdyktig mot bakterier som opptrer i miljøet utenfor kroppen, men ikke hvordan det virker på kroppen vår når den gentuklede maten møter kroppens bakterieflora. Vi vet også lite om inntak av levende genmodifiserte mikroorganismer har negative konsekvenser for bakteriefloraen i mage og tarm. Vi vet ikke om resistens mot plantesykdommer kan overføres til menneskekroppen på noen måte. Og hva skjer når planter som er genmodifisert for selv å kunne produsere insektgifter, tas opp i kroppen?

- Arveegenskaper/fosterutvikling/hormoner

Hormoner er kjemiske budbringere som har en avgjørende rolle i utviklingen fra befruktet egg til menneske. Samspillet mellom hormonene og balansen mellom dem er ikke bare avgjørende for kjønnsutviklingen, men også utviklingen av nervesystem osv.

Nye kjemiske tilsettingsstoffer kan forstyrre dette hårfine samspillet og ødelegge kommunikasjonen mellom organismens forskjellige deler (kjertler, hjerne, organer m.m) ved å etterligne et hormon eller ved å blokkere senderne/mottakerne (reseptorene).

Forfatterne Colborn, Dumanoski og Myers stiller følgende hårreisende spørsmål i sin bok "Our stolen future":

"Når dyreforsøkene viser at kunstig hormonpåvirkning typisk påvirker adferden før den blir så massiv at det forstyrrer selve kønnsutviklingen, er det da ikke sannsynlig at menneskers innlæringsevne, aktivitet, intligens og kjønnslige preferanser? er påvirket?"

Dessuten er det ikke alltid at dyreforsøk gir indikasjoner på hvordan et stoff virker på menneskets fosterutvikling. Legemiddelet Thalidomid var således nærmest uten skadelige effekter på forsøksdyr. At legemiddelet hadde alvorlige virkninger på menneskefostre skulle imidlertid være vel kjent.

Dette tilfører vi kroppen vår

Tilsettingsstoffer

Tilsettingsstoffer i mat er kjemiske stoffer som tilsettes matvarer for å øke holdbarheten, forbedre smaken, gi maten et bedre utseende osv.

Bruken av tilsettingsstoffer i mat gjør bl.a. at man kan oppbevare og transportere mat over lang tid og store avstander. Men overdrevet bruk av en del av disse stoffene kan ha negative helseeffekter, eller skjule matvarer av dårlig kvalitet. Også av hensyn til spesielt utsatte grupper bør bruken av tilsettingsstoffer begrenses.

ADI-verdier

FN-organisasjonen Verdens Helseorganisasjon (WHO) har utarbeidet en oversikt over hvor mye av de ulike tilsettingsstoffene man kan tåle å få i seg pr. dag uten at det skal oppstå skadevirkninger. Dette kalles ADI-verdier (Akseptable Daglige Inntak).

En del av befolkningen, kanskje opp mot 25 %, reagerer med overfølsomhet på visse næringsmidler og tilsettingsstoffer. Det ser ut som om antallet personer som reagerer på tilsettingsstoffer er økende. Disse gruppene er ikke tatt hensyn til i beregningen av ADI-verdiene.

Kontroll av bruken av tilsettingsstoffer

Statens Næringsmiddeltilsyn (SNT) har fastlagt regler for bruk av tilsettingsstoffer i mat i Norge. Det har også stått for kontrollen av at reglene følges, sammen med de lokale næringsmiddeltilsyn. SNT har også nedsatt en egen "Faggruppe for tilsettingsstoffer" som gir anbefalinger om hvilke stoffer som bør tillates i de ulike næringsmidler, og i hvilke mengder. Norge ligger stort sett på linje med de andre nordiske land når det gjelder hva vi tillater og ikke tillater.

Men norsk regelverk er i ferd med å endres. Ved inngåelsen av EØS-avtalen blir EUs regler på tilsettingsstoffområdet lagt til grunn. Dette er uheldig fordi det er mye vanskeligere å påvirke regelverket, og fordi EU er mer liberal når det gjelder bruken av tilsettingsstoffer. I dag tillater EU bruk av omlag hundre flere tilsettingsstoffer enn Norge.

Noen viktige grupper tilsettingsstoffer

Konserveringsmidler

Konserveringsmidler brukes for å unngå at mat blir bedervet. En del produkter, som kjøtt, fisk, egg og melk, kan lett ødelegges og bli helsefarlige dersom de ikke behandles i det hele tatt.

Men noen konserveringsmidler kan forårsake helseproblemer. Benzosyre (en naturlig forekommende syre) gir overfølsomhetsreaksjoner hos enkelte. Dessuten er bruken av denne syren så utbredt i Norge at enkelte grupper kan overskride ADI-verdien. Dette burde tilsi en innstramming i bruken, men med EØS-direktivene vil vi måtte tillate mer bruk av benzosyre.

Svovelforbindelser (sulfitt) har flere biologiske virkninger, og kan gi alvorlige overfølsomhetsreaksjoner hos spesielt mottakelige mennesker, særlig astmatikere.

Nitritt/nitrat anses som det største problemet når det gjelder konserveringsmidler. Det kan ha to ulike giftvirkninger. Enten akutt giftighet gjennom binding til blodfargestoffet hemoglobin, slik at blodets evne til å transportere oksygen blir nedsatt. Eller gjennom en mulig dannelse av kreftfremkallende nitrosaminer. De dannes ved reaksjoner mellom nitritt og andre vanlige komponenter i kosten (ulike aminer), under tilberedningen av maten eller i kroppen vår.

Det er vanskelig å vurdere helserisikoen nitritt-framkalt kreft representerer, men fagfolk mener at bruken bør holdes på et lavest mulig nivå. I dag finnes nitritt i nesten alle bearbeidede kjøttprodukter på det norske markedet.

EUs forslag til regulering av nitritt/nitrat som tilsettingsstoffer foreslår mye høyere mengder enn hva vi tillater i dag. Dersom EUs regelverk gjøres gjeldende i Norge må vi tillate opptil 5 ganger så mye nitritt som i dag. Både Danmark og Sverige kjemper for å slippe å implementere EUs regler på dette området.

Søtstoffer (E- 950-967, og 420,421)

Det er to hovedgrupper av søtstoffer. De intense søtstoffene er rent syntetiske produkter som i svært små mengder får matvarer til å smake søtt, uten å gi noe særlig kalorier. I Norge tillater man bruk av de intense søtstoffene sakkarin, cyklamat, aspartam og acesulfam K.

Den andre gruppen søtstoffer er sukkeralkoholer. De forekommer også i naturen. Eksempler på disse er sorbitol, xylitol, mannitol og maltitol. De har omtrent samme søtningsevne og kaloriinnhold som sukker.

Grunnen til at man bruker søtstoffene istedenfor sukker er for å unngå tannråte (begge gruppene), fordi diabetikerne tåler det (særlig de intense søtstoffene), og fordi det reduserer kaloriinntaket (de intense).

Det intense søtstoffet aspartam regnes i dag ikke for å utgjøre noen helserisiko, hvis man holder seg innenfor ADI-verdien.

Sakkarin (også intenst) er påvist å være svakt blærekreftfremkallende hos hannrotter. Det er ikke klart hvilke mekanismer som ligger bak dette. Men for sakkarin regner man at det finnes en sikker nedre grense for inntak hvor man helt kan utelukke kreftrisiko. De mengdene sakkarin som ga blærekreft hos hannrottene ville tilsvare flere hundre liter leskedrikk med sakkarin daglig for et menneske.

Cyklamat (intenst) har også vært i søkelyset for mulige kreftfremkallende egenskaper. Man regner nå med at cyklamat ikke er et kreftfremkallende stoff, men at stoffet kan forsterke virkningen av andre blærekreftfremkallende stoffer.

Fordi ulike befolkningsgrupper har ulike matvaner mener forskere at inntaket av sakkarin og cyklamat i enkelte deler av befolkningen kan ligge for høyt i forhold til ADI-verdiene.

Sukkeralkoholene regnes som lite helsefarlige, og har heller ingen ADI-verdier. Det har allikevel vist seg at inntak av store mengder sukkeralkoholer pr. dag kan gi diare, spesielt hos mindre barn. Det er store individuelle forskjeller i følsomhet for denne effekten.

SNT og Faggruppe for tilsettingsstoffer har ført en restriktiv linje når det gjelder bruk av søtningsstoffer her i landet. EUs regelverk for søtstoffer fra 1994 er mye mer liberalt når det gjelder antall varer som kan søtes, og mengden søtstoffer som kan brukes. På grunn av EØS-avtalen ("matsminkedirektivene") kan disse reglene også bli gjeldende i Norge.

Fargestoffer (E-100-180)

Fargestoffer er en gruppe tilsettingsstoffer som omfatter både naturlige farger fra planter og dyr, kunstig framstilte stoffer med samme struktur som de naturlige, og rene synteseprodukter oppfunnet i laboratoriet. Problemet med bruken av fargestoffer har vært overfølsomhetsreaksjoner, som astma og høysnue. Men det er delte meninger om hvor omfattende problemet er, og hvilke fargestoffer det gjelder.

Det viser seg at det finnes fargestoffer som utløser allergiliknende symptomer både blant de syntetiske og de naturlige fargene. Det er flere syntetiske enn naturlige fargestoffer som utløser slike reaksjoner. Mest ugunstig er en gruppe syntetiske stoffer som kalles azofargestoffer. Disse stoffene har med få unntak vært forbudt i Norge siden 1978. Men de kan komme tilbake på markedet igjen i Norge hvis vi implementerer EUs fargestoffdirektiv (ett av "matsminkedirektivene"). EU tillot i 1994 nesten alle kjente matfargestoffer.

Det er vanskelig å få oversikt over tilsettingsstoffenes virkninger, særlig i kombinasjon med andre stoffer vi får i oss.

Bioteknologi

Med bioteknologi menes systematisk bruk av levende celler og organismer for å framskaffe nye produkter. Mennesket har i lang tid benyttet seg av levende organismer i produksjonen, bl.a. gjennom bruk av gjær til baking og brygging, tradisjonell avl av dyr og utvelgelse av spesielle planter - systematisk bruk av arveegenskaper. Moderne bioteknologi kan manipulere arvestoffene til organismer for å gi dem mer ønskelige egenskaper.

Genmodifisering: Endring av egenskaper ved en organisme gjennom å manipulere genene. Bygger på kunnskap om hvilke gener som henger sammen med hvilke egenskaper.

Genspleising: Overføring av et helt nytt gen fra en art til en annen, slik at organismen får egenskaper den ikke hadde fra før. F.eks. kan gener fra en fisk overføres til en plante, eller fra en plante til en annen.

Moderne bioteknologiske teknikker gjør mennesket i stand til å utnytte planter, dyr og encellede organismer på en helt annen måte enn tidligere. Genmodifisering av planter kan gjøre dem motstandsdyktige mot plantevernmidler, slik at ugresset dør som følge av sprøyting, mens nytteplanten ikke skades. Plantenes egenskaper kan endres slik at de selv produserer insektgift. Innholdet av næringsstoffer i planten kan endres, slik at den produserer mer av det som er gunstig for oss, eller mindre av det som er skadelig. Eller de kan tilføres arveegenskaper som gjør at de har lengre holdbarhet, og kan fraktes over lange avstander og lagres lenge uten å bli dårlige.

Skepsis mot moderne bioteknologi

Men skepsisen til moderne bioteknologi i forbindelse med matproduksjon er stor. Mange forbrukergrupper reagerer på at maten blir stadig mer bearbeidet. Vi kommer stadig lengre vekk fra å få oppfylt ønsket om å spise naturlig mat.

Det er viktig å se på alle kjente risikoer ved produktet før det kommer i salg. Hvilke egenskaper som er endret, om produktet kan gi allergier eller motstandsdyktighet mot antibiotika, hvilke konsekvenser endringene kan få for helsen osv.

Når nye næringsmidler utvikles, vil det også være en fare for at de tradisjonelle matvarene blir dyrere eller vanskeligere tilgjengelige. Det må være et viktig krav at man også i framtida skal ha muligheten til å få kjøpt mat som ikke er genmanipulert, dersom man ønsker det. Det krever både en grundig merking av matvarene, og en bevisst "matvarepolitikk" når det gjelder pris og tilgjengelighet.

Lovgivning og kontroll av bioteknologi

Genmanipulering av organismer er regulert av den norske genteknologiloven fra 1993. Den skal sikre at framstilling og bruk av genmodifiserte organismer skjer på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte. Bruken av genteknologi skal ikke forårsake helse- og miljømessige skadevirkninger. Disse kravene setter også EU i sitt regelverk. Men i den norske genteknologiloven stilles det også krav til samfunnsmessig nytteverdi av produktene, og at de ikke skal være til hinder for en bærekraftig utvikling. Produksjon og bruk av genmodifiserte organismer skal meldes eller godkjennes etter bestemte prosedyrer.

Merking av genmodifisert mat på markedet

Genmodifisert mat finnes i dag både på det europeiske og det amerikanske markedet, men foreløpig ikke på det norske markedet. Det er imidlertid all grunn til å tro at det bare er et tidsspørsmål før vi også får det her til lands. For at forbrukerne skal kunne velge om de ønsker å spise genmanipulert mat er det viktig å få til gode merkeordninger. Dette kan være vanskelig, bl.a. fordi genmodifiserte matvarer ofte blir brukt som råstoff til produkter heller enn til ferdig vare.

Selv om det foreløpig ikke er påvist negative konsekvenser av genmanipulert mat, må forbrukerne ha lov til å velge selv. Man kan ha motforestillinger utfra eventuell helsefare som ikke ennå er oppdaget, eller på etisk eller religiøst grunnlag.

Produktene som utvikles gjennom genmodifisering kan gi oss større valgfrihet. Men man kan spørre seg om det er etisk forsvarlig å bruke ressurser på å utvikle spesialprodukter for de som har nok mat, istedenfor å hjelpe de som ikke får nok eller riktig mat. Vi vet heller ikke hvilke konsekvenser disse produktene har på kroppen vår på lengre sikt.

EUs regelverk

EU arbeider nå med å lage et felles regelverk for det de kaller nye næringsmidler (novel food). Dette omfatter både genmodifiserte næringsmidler, og andre produkter som er framstilt gjennom moderne bioteknologi. Direktivet vil sannsynligvis bli gjeldende i Norge også, som følge av EØS-avtalen.

Et eksempel på et slikt produkt er kjøtterstatningen Quorn, som er framstilt av gjærceller. Produktet tilsettes smak og farge og selges som erstatning for svinekjøtt, lammekjøtt, oksekjøtt eller kylling - alt etter hvilke smaksstoffer som er tilsatt.

Lettprodukter ventes også å komme i stadig større omfang. Ønsket om kalorifattig mat som også skal smake godt gir grobunn for fettetterligningere som inneholder lite eller ingen kalorier. På den måten kan man spise like mye mat, men unngå å få i seg så mye kalorier.

Eksempel: Genmodifisert veksthormon til kyr

En av de mest omtalte bioteknologiske nyvinningene i den senere tid har vært veksthormonet BST (bovine somato tropin) som kan sprøytes inn i kuer for å øke melkeproduksjonen. BST er produsert ved hjelp av genmodifiserte bakterier. Det har vært stor motstand mot bruken av dette veksthormonet, blant forbrukerorganisasjoner og landbruksorganisasjoner. De mener at man ikke vet nok om helsekonsekvenser av langtidsbruk av denne melken. De behandlede kyrne er også mer utsatt for jurbetennelse.

Fram til år 2000 er det forbud mot innsprøyting av BST både i Norge og EU. Men hormonet brukes aktivt i USA.

Bestråling av maten

Det har i lang tid vært forsket på hvordan man kan bruke stråleteknikker for å forbedre matprodukter. Det kan være for å forlenge holdbarheten, uskadeliggjøre mikroorganismer som bakterier og sopp, forlenge modningstiden, eller få fram ønskede kjemiske forandringer ved et produkt.

Bestråling av maten skjer med ioniserende stråling. Stråleenergien trenger inn i cellene og ødelegger arvestoffet og enzymsystemene i cellene. Maten blir ikke selv radioaktiv. Som strålingskilde brukes radioaktiv kobolt eller cesium. Næringsmidlene kan tilføres ulik mengde energi, og resultatet av strålingen avhenger av den dose som blir gitt. Lavdosestråling stanser eller forlenger nedbrytingsreaksjonene i f.eks. løk og poteter, og dreper eller steriliserer insekter eller larver. Mellomdosestråling uskadeliggjør mange mikroorganismer, og høydosestråling uskadeliggjør alle organismer.

FNs organ for utarbeidelse av standarder for mat og matkvalitet Codex Alimentarius, har utarbeidet normer for hvor store stråledoser som kan brukes til ulike formål. Men hvert land har egne regler.

Skepsis mot stråling

Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs mat- og landbruksorganisasjon (FAO) mener at det ikke er knyttet helserisiko til bestråling av mat. Men den internasjonale forbrukerorganisasjonen (CI) mener at kunnskapene om de kortsiktige og langsiktige virkningene av bestråling ikke er tilstrekkelig kartlagt. Det dannes nye kjemiske stoffer i forbindelse med bestrålingsprosessen. Det er ikke kjent hvilken effekt disse har på mennesker. Vi kan ikke få full oversikt over det før metoden har vært brukt i lengre tid. Næringsmiddelindustrien sier selv at den ikke har tilstrekkelig kunnskap om ernæringsmessige effekter av høydosestråling av produkter.

Bestråling av mat kan skjule at maten i utgangspunktet er av dårlig kvalitet. Maten ser frisk ut selv om den har vært igjennom en industriell prosess. Og selv om bakteriene i maten drepes, vil de giftstoffene de har produsert fremdeles være tilstede etter strålingsprosessen. I tillegg gjør usikkerheten omkring langtidsvirkningene av bestrålt mat at vi burde anvende "føre var-prinsippet", og la være å bruke radioaktiv stråling på maten. Bestråling av matvarer kan aldri erstatte god håndtering av matvarene. Men god hygiene i behandlingen av matvarene vil langt på vei gjøre bestråling overflødig.

Hvilke land bestråler maten?

I Norge er det bare tillatt å bestråle krydder, og bestrålt krydder skal være merket. Det er ellers vanlig å bestråle mat i ca. 25 land i verden. I EU er det England, Frankrike og Nederland som tillater bestråling av flest produkter. Det arbeides nå med et felles EU-direktiv om bestråling av mat. Dette har vært et krav fra den europeiske forbrukerunionen BEUC. Nasjonale forbud mot bestråling er ingen garanti for at maten ikke er bestrålt, når man har et felles marked i hele EU.

Inntil nå har det ikke vært mulig å kontrollere om mat har vært utsatt for stråling eller ikke. Men slike metoder finnes i dag, og vil sannsynligvis bli benyttet i Norge i løpet av kort tid.

Retten til å vite - retten til kunnskap, retten til makt

Et tilsettingsstoff er ikke nødvendigvis i seg selv farlig, selv om det ikke forekommer naturlig i den aktuelle matvaren. En rekke tilsettingsstoffer er nødvendig, f.eks for å øke matvarenes holdbarhet. Å forby alle former for tilsettingsstoffer er dermed verken ønskelig eller mulig.

Det er imidlertid en forutsetning at bruk av tilsettingsstoffer og prosesser merkes, slik at forbrukeren har visshet om hva en matvare inneholder. Dette gjelder både hensynet til egen helse, men også forbrukerens krav om å få vite hvordan en vare er produsert. Det er flere grunner til å skjerpe reglene for merking:

Merking av mat tjener tre hensikter, informasjon, valg og makt. For mennesker som reagerer allergisk mot stoffer, eller som av andre grunner skal unngå inntak av visse stoffer, er slik merking helt nødvendig. For det andre gir det oss som forbrukere mulighet til å velge mellom produkter. For det tredje besitter forbrukerne på denne måten en betydelig makt til å påvirke matproduksjonen slik at den bedre ivaretar miljø og helse.

Aktuelle forhold å merke er f.eks opprinnelsesland, bruk av genmodifiserte organismer, dyrehelse og bruk av antibiotika og veksthormoner i kjøttproduksjon, bruk av plantevernmidler og kunstgjødsel, bestråling o.s.v.

Opprinnelsesland

Merking av opprinnelsesland gir forbrukeren et valg, og er ikke å oppfatte som noen generell advarselsmerking. Kunnskap om f.eks dyrehelse i et gitt land vil imidlertid kunne gi forbrukerne en mulighet til å velge bort kjøtt produsert i nettopp dette landet. Parallelltester av mat (testing av samme matvare i ulike land, og informasjon om testresultatene) vil også kunne gi forbrukerne veiledning i forhold til hva slags nasjonalitet hun ønsker å velge - evt. velge bort. Merking av opprinnelsesland vil også gi forbrukeren en pekepinn på hvor langt en matvare har vært transportert.

Merking av opprinnelsesland vil også kunne bidra til en skjerping av regler i land med mindre strenge regelverk.

Gentukling

I utgangspunktet mener SV at genmodifisert mat, herunder produkter framstilt av genmodifiserte organismer, fortsatt bør være forbudt å omsette i Norge. Dette delvis fordi de helsemessige virkninger ved inntak av slik mat er for dårlig belyst, og delvis fordi de miljømessige konsekvenser ved utsetting og spredning av genmodifiserte organismer i naturen kan være svært alvorlige. Det er også knyttet store etiske betenkeligheter ved at mennesker på denne måten "tukler med naturens egne byggesteiner" ved å gå inn og endre organismenes arveanlegg.

Gjennom bl.a EØS-avtalen kan Norge bli tvunget til å slippe inn genmodifiserte matvarer på markedet. Det må da være en forutsetning at slike matvarer merkes, slik Stortinget vedtok 31. oktober 1995, også dersom de er produsert på grunnlag av genmodifiserte organismer (f.eks tomatpure produsert av gentuklet tomat). Dette gir forbrukeren ikke bare nødvendig informasjon om maten hun spiser, men også muligheten til å velge bort mat som er produsert på en måte hun finner etisk betenkelig.

Dyrehelse, økologisk produksjon

I Sverige og Danmark er spørsmål rundt etisk produksjon av animalske produkter og miljøaspektene ved landbruket satt på dagsorden i en langt større grad enn i Norge. Salget av "alternative egg" i Danmark steg i løpet av ett år fra 14 til 40 prosent. Den svenske Riksdagen ønsker forbud mot burhøns. I Danmark viser en undersøkelse at 77 prosent av de spurte mente at økologiske produkter er sunnere enn andre, og over 80 prosent mente at økologisk produksjon er bedre for miljøet enn den tradisjonelle. I Østerrike er 10 prosent av landbruket lagt om til økologisk produksjon, og dette er også satt som målsetting av svenske myndigheter. I Norge viser imidlertid interessen for økologisk melk at også norske forbrukere ønsker matvarer produsert med alternative metoder.

SV ønsker en sterkere satsing på økologisk landbruk, som bl.a må innebære økonomisk støtte til alle bønder som ønsker å gå over til økologisk landbruksdrift. Økologiske produkter blir i dag merket. Men også omvendt må det utvikles merkesystemer som gir forbrukeren mulighet til å velge bort matvarer som f.eks er produsert ved hjelp av hormontilskudd, antibiotikabruk, sprøytemidler osv.

Bestråling

SV mener primært at bestråling av mat ikke bør benyttes. Men dersom slik bestråling skjer er det viktig med en grundig merking av de bestrålte matvarene. Både bestrålt mat og bestrålte ingredienser i en sammensatt vare må merkes. Dessuten må det garanteres for at bestråling ikke blir brukt for å skjule at produktet har dårlig kvalitet.

Produksjons- og pakkedato

Nordiske forbrukerorganisasjoner har også stilt krav om at pakke- og produksjonsdato, og ikke bare holdbarhetsdato, må oppgis. Slik merking vil gi forbrukeren indikasjoner på om matvaren har vært utsatt for bestråling eller andre metoder for å "holde produktet kunstig i live". Dette kan være et lettere krav å få gjennom i internasjonale sammenhenger, og er derfor en minimumsløsning dersom det ikke lykkes å komme fram til regler for merking av gentukling, bestråling osv.

Faremerking

Merking av tilsettingsstoffer gir forbrukeren informasjon om hvilke stoffer en vare er tilsatt, men ikke noen opplysninger om hvilke mulige helsefarer som kan være forbundet med disse stoffene. For forbrukeren kan den ene E-en se like bra - eller ille - ut som en annen E. De stoffene det er knyttet spesiell usikkerhet til, f.eks nitrat/nitritt, og de stoffer som ved store inntak kan gi negative helsevirkninger, f.eks enkelte søtningsstoffer, bør angis særskilt. Eksempler på slik merking kan være "Bacon: Inneholder E 250 Natriumnitritt - stort inntak kan gi dannelse av nitrosaminer som er kreftframkallende", eller "Light-brus: Stort daglig inntak av benzoat (E 211) kan medføre helseskade, spesielt for barn").

Andre krav knyttet til mat

Økt kontroll

Økt matvarehandel over landegrensene, krever økt innsats på kontrollsiden. En opprettholdelse av dagens kontrollomfang er i realiteten en svekkelse av kvaliteten på matvarekontrollen. Økt kontroll må rettes inn både mot overføring av sykdommer, og mot innholdet av tilsettingsstoffer og andre fremmedstoffer i maten.

Økt forskning

Flere tilsettingsstoffer, nye prosesser og en generelt økende bevissthet blant forbrukerne krever økt innsats på forskningssiden. Særlig er det viktig å rette forskningen inn mot forhold som er særegne i Norge og nordiske land, f.eks den overhyppighet vi har av allergier sammenliknet med mange andre land.

Det feltet vi kanskje vet minst om i dag, er hvordan det totale inntaket av fremmedstoffer, og mer generelt den totale påvirkning fra ulike miljøfaktorer, påvirker vår helse. SV mener at forskning på sammenhengen mellom ulike stoffer og virkningen av det totale inntaket av fremmedstoffer må styrkes kraftig framover.

Som en konsekvens av behovet for økt forakning framover, må utdannelseskapasiteten innenfor de relevante fagområdene økes. F.eks er dagens tall på ca. ti toksikologer i Norge altfor lavt.

Økt informasjon til forbrukerne

Økt informasjon til forbrukerne oppnås ikke bare gjennom bedre merking av den enkelte matvare. Like viktig er det at informasjon om forskningsresultater og funn av farlige stoffer ikke unntas offentlighet, men tvert imot aktivt meddeles opinionen. Skrekkeksempler på at det siste ofte ikke er tilfellet er tilbakeholding av opplysninger om radioaktivitet i melk på 50- og 60-taller, og britiske myndigheters vegring mot å oppgi hvilke merker av morsmelkerstatning det er funnet rester av miljøgiften ftalat i.

SV mener at myndighetene aktivt må etterleve prinsippet om "retten til å vite", ikke bare ved å informere om bekreftede funn, men også ved mistanke om at matvarer inneholder skadelige stoffer, bakterier e.l. Dette er også nødvendig for å styrke tilliten til kontrollapparatet.

Toveiskommunikasjon, slik at forbrukeren selv kan stille spørsmål, er viktig. I England er det i samarbeid med forbrukerorganisasjonene etablert informasjonsstasjoner for å gi forbrukerne svar på spørsmål knyttet til genteknikk og mat. Det bør videre vurderes om bruk av Internett eller annen informasjonsteknologi er egnet for denne typen informasjon.

Økt støtte til forbrukerorganisasjonene

Forbrukerorganisasjonene spiller en svært viktig rolle ikke minst i kraft av sin uavhengige stilling i forhold til næringsinteresser og myndigheter.

Forbrukerorganisasjonene utgjør en svært viktig kanal i informasjonen til befolkningen. I tillegg må Forbrukerrådet settes i stand til selv å utføre uavhengige tester av mat, og delta i det internasjonale samarbeidet bl.a med parallelltesting og politikkutvikling. I dag har Forbrukerrådet kun 0,8 årsverk knyttet til dette vitale arbeidet. Denne innsatsen må styrkes betraktelig.

Økologisk Landbruk

Undersøkelser bl.a fra Danmark viser at mange forbrukere ønskere lettere tilgang til økologisk dyrkede matvarer. I Norge viser etterspørselen etter økologisk melk - til tross for at den er en del dyrere enn ordinær melk - at også norske forbrukere er svært bevisst på matvarenes kvalitet.

SV mener at Norge, i likhet med land som f.eks Østerrike og Sverige, bør sette klare målsettinger, med tidsfrister, for hvor stor del av landbruksproduksjonen som skal legges om til økologiske dyrkingsformer. Virkemidlene må delvis være rettet inn mot den enkelte gardbruker, slik at alle som ønsker å legge om gis nødvendig økonomisk støtte. I tillegg må de økonomiske virkemidlene rettes inn slik at økologisk produsert mat ikke blir dyrere til forbruker enn matvarer produsert på tradisjonelt vis.

Regjeringens målsettinger for økologisk landbruk er svært lite konkrete. Det er ikke satt noe måltall for hvor stor andel av produksjonen som bør foregå økologisk. Det er heller ikke lagt inn noe mål om å øke etterspørselen, tvert imot legger regjeringen til grunn at forbrukerne skal betale en merkostnad på 10-25% på økologisk dyrkede matvarer.

SV vil foreslå følgende mål for omlegging til økologisk produksjon:

Mat og klasse

Det å etablere merkesystemer er viktig for å sikre forbrukernes rett til å vite, og rett til å velge. For mange forbrukere vil imidlertid økonomien være svært avgjørende for hva slags mat som velges. Det er viktig at det ikke utvikles et klassedelt matvaremarked hvor kun de rikeste og best informerte har anledning til å velge bort produkter som kan medføre helseskader.

Dette betyr at økonomiske støtteordninger til produksjon av mat, og prismekanismer for å regulere matvareprisene, må legges opp slik at produksjon og salg av "rein" mat ikke prises ut av markedet for den vanlige forbruker. Forholdet er f.eks at intensiv landbruksdrift gir billigere mat, men også dårligere produkter. I Spar-kjeden er i dag økologisk melk omlag 3 kroner dyrere pr. liter enn vanlig lettmelk, og andre økologiske produkter er stort sett også tilsvarende dyrere enn "ordinære" varer. Særlig for barnefamilier utgjør matutgiftene en stor del av det totale familiebudsjettet, samtidig som hensynet til barna jo gjør at nettopp disse forbrukerne burde oppmuntres til å velge "riktigere" produkter.

Samtidig må informasjonen om matvarenes helsemessige effekter være tilgjengelig for alle som ønsker det, og på en måte som er lett for den enkelte å få tak i og forholde seg til. Rekken av E-er på merkelappen vil for den jevne forbruker være svært vanskelig å forholde seg til. Forslaget om faremerking vil være ett bidrag til å øke bevissthetsnivået hos forbrukerne. Styrking av forbrukerorganisasjonenes og andres informasjonsvirksomhet rettet mot den vanlige forbruker vil være et annet bidrag.

Spørsmålet om mat og helse omfatter ikke bare tilsettingsstoffer og produksjonsmetoder, men også den totale sammensetningen av kostholdet til den enkelte. Det ligger en betydelig helserisiko i et skeivt kosthold. Bevisstheten om nødvendigheten av et allsidig og balansert kosthold må derfor økes i takt med den økende bevisstheten og oppmerksomheten om tilsettingsstoffer. Forbrukerne dynges i dag ned med reklame fra ulike næringsinteresser med sikte på å øke salget av enkeltprodukter. Myndighetene har derfor en viktig oppgave, gjennom skoleverk, organisasjoner og holdningskampanjer, i å øke bevissthetsnivået i befolkning om viktigheten av et sunt og "reint" kosthold.