Av Dag
Viljen Poleszynski, cand. scient.*
Kilde: Publisert i Klassekampen, kronikk, 23. juni 1998
De siste årene har en økende økologisk forståelse i
befolkningen ført til en sterk økning i tilbudet av økologiske matvarer.
Dersom store deler av landbruket legges om til økologiske driftsformer, vil det
få store konsekvenser for de økonomiske aktørene som i dag tjener gode penger
på salg av giftmidler og kunstgjødsel.
Det kan dessuten
få betydelige virkninger på bosettingsmønsteret, på landskapet, på
dyrehelse, mangfoldet i naturen, og ikke minst på befolkningens helsetilstand.
Temaet er derfor i høyeste grad politisk, og meningene florerer. Det hadde vært
å håpe at våre universitetsansatte inntok en åpen holdning til temaet og at
de innså at det finnes mange gode argumenter for økologiske driftsformer.
Dessverre finnes det mange eksempler på uforstand også blant vår presumptivt
intellektuelle elite.
Et eksempel på
hvordan denne eliten tenker om økologisk mat ble nylig levert fra Institutt for
Ernæringsforskning på Blindern, da professor Christian Drevon skrev en liten
artikkel i Aftenposten 23. april om økologisk versus konvensjonelt dyrket mat.
Artikkelen avslører manglende kunnskaper omkring sammenhengene i naturen,
inkludert helsekonsekvensene av ulike dyrkingsmetoder. Drevons hovedargument er
at et landbruk basert på plantevernmidler og kunstgjødsel best sikrer en
"bærekraftig utvikling" og at alt er såre vel om vi bare kutter ned
kjøttforbruket og spiser mer frukt og grønt.
Det er neppe
mange økologer som vil si seg enig i et slikt syn, ei heller i at en slik
dikotom tenkning er hensiktsmessig. Drevons første feilslutning er at man må
velge mellom å redusere "den totale overproduksjon av melk og kjøtt"
og spise kjøtt fra et økologisk landbruk. Hvis vi er enige om at man bør
spise mindre kjøtt basert på kraftfôr som egner seg til menneskeføde, har
man tilsynelatende et valg mellom to muligheter: Man kan spise mindre kjøtt,
eller man kan endre fôringspraksis. Et tredje alternativ er å gjøre begge
deler, men denne muligheten eksisterer tydeligvis ikke hos Drevon.
Fra et
ressurssynspunkt er det uheldig å bruke mat som mennesker kan spise, til å ale
opp dyr. Kyr kan imidlertid beite fritt i utmark og spise gras og andre (for
mennesker) uspiselige utmarksvekster. Slike kyr blir mindre fete enn kyr som står
på bås og lever på kraftfôr, og kjøttet får en gunstigere
fettsyresammensetning. Samtidig blir de negative økologiske konsekvensene av
husdyrhold mindre. I 'kjøttlandet' USA har enkelte produsenter satset på kjøtt
fra en blandingsrase av bison og okse som lever på gress. Poenget er å få
fram kjøtt som minner mer om storvilt, som er magert med mye flerumettet fett.
Når kyr beiter
i utmark, sprer de møkk og urin over et større område, slik at belastningen på
miljøet minker. Erfaringsmessig er økologiske kyr friskere og trenger mindre
antibiotika enn kyr som står på bås. Antibiotika som brukes i dyreoppdrett,
bidrar til resistente bakterier og endret bakterieflora i jurene, samt spredning
av antibiotika i miljøet. Begge deler kan ha negative konsekvenser for
mennesker i form av økt sykelighet på lang sikt. Hvis avkastningen ved
omlegging til økologisk landbruk skulle bli noe lavere enn konvensjonelt, er
det ikke et helseproblem. Vi klarer oss jo utmerket uten kjøtt. Der er Drevon
og jeg enige.
Et argument mot
økologisk landbruk er at det vil føre til sult verden over, fordi det vil gi
lavere produksjon enn kjemisk landbruk. Dette er ikke nødvendigvis korrekt. I
1975 beregnet f. eks. en forskergruppe ledet av biologen Barry Commoner at
amerikanske gårdsbruk som kun brukte organisk gjødsel, trengte 2/3 mindre
energi enn gårder som brukte kunstgjødsel og kjemiske sprøytemidler.
Produksjonen av nyttige matvekster var bare ubetydelig lavere ved organiske bruk
(lavere for mais og havre, like høy for soya og høyere for hvete), men lønnsomheten
var bedre.
Produksjon av
kunstgjødsel kan neppe kalles bærekraftig - den krever gjerne fossil energi
(en begrenset ressurs) som gir skadelige miljøutslipp, eventuelt elektrisitet
fra vannkraft, som det er økende knapphet på. Ifølge Klassekampen (24.7.98)
har Professor Lars Bakken ved Norges Landbrukshøgskole beregnet at det fra
norsk landbruk "forsvinner" omkring 33 000 tonn nitrogen hvert år. En
del av dette omdannes til lystgass, som bidrar til global oppvarming og gir også
sur nedbør. Avrenning av nitrogen ender dessuten ut i bekker og grunnvann, hvor
det dannes nitritt og nitrater som kan omdannes til kreftframkallende
nitrosaminer i magesekken hos dem som drikker vannet. Nitrogen øker algeveksten
i vassdragene og bidrar derved til fiskedød.
Drevon henviser
til "16 ledende eksperter" for å underbygge påstanden om at
"all tilgjengelig, etterrettelig og publisert forskning innen kosthold og
kreft" viser at "verken plantevernmidler eller kunstgjødsel fører
til dårlig helse". Trolig henvises til en 660 siders rapport fra American
Institute for Cancer Research hvor mer enn 4500 studier er vurdert. Det kan høres
imponerende ut, men tatt i betraktning at det trolig er publisert over 100.000
rapporter om temaet, vil man lett kunne komme til en annen konklusjon. Det
finnes nemlig tallrike rapporter som klart viser at kjemisk basert landbruk har
uheldige konsekvenser for menneskers helse. Et par eksempler kan illustrere
dette:
Dr. Werner
Schuphaus drev omfattende dyrkningsforsøk i 1960-72 og sammenliknet organiske
med ulike kjemiske metoder. Bruk av kompostmineraler ga inntil 23% økt innhold
av totalt tørrstoff i plantene, inkludert mer kalsium kalium, fosfor, jern og
vitamin C, men mindre natrium. De organisk dyrkede plantene var mer
motstandsdyktige mot skadedyr, og forsøk med spedbarn viste at de som spiste
organisk dyrket mat, hadde bedre vekstkurver, samt mer betakaroten, jern og
hemoglobin i blodet og fikk dessuten mindre plager ved tannframbrudd. Organisk
dyrket mat var kjemisk dyrket mat ernæringsmessig overlegen!
Amerikaneren Bob
Smith kjøpte i 1992-3 organisk dyrket frukt og grønnsaker for å sammenlikne
dem med tilsvarende varer innkjøpt på ulike supermarkeder. Nøyaktige analyser
avslørte at organiske pærer, epler, poteter og hvete i gjennomsnitt inneholdt
over 90% mer mineraler og sporelementer enn 'supermarkedsfrukt'. Innholdet av
tungmetaller var dessuten langt lavere i de organiske matvarene.
Kjemiske sprøytemidler
forurenser miljøet og reduserer naturens mangfold; giftige kjemikalier tas opp
i næringskjeden og ender også hos mennesker. Dette kan få helsekonsekvenser,
jfr. den danske undersøkelsen av 'økologiske bønder' som sammenliknet med
konvensjonelle gårdbrukere hadde vesentlig flere sædceller. Flere studier
antyder at fruktbarheten hos menn er blitt vesentlig lavere de siste 50 årene,
noe som sannsynligvis delvis skyldes kjemikalier i landbruket, bl.a. slike som
har hormonliknende virkninger.
I 1996 ble drøyt
80% av Norges kornareal og 81% av det totale potetarealet sprøytet med
ugressmiddel, og 2/3 av potetene ble også sprøytet med soppmiddel. Kjemisk
landbruk har omfattende konsekvenser på mikrolivet i jorda og reduserer
mangfoldet av planter i åker og utmark. Bruken av pesticider i landbruket fører
til skader på dyrelivet, og rester av disse inntas av mennesker og bidrar
trolig til en rekke sykdommer, inkludert kreft. Mange utvikler allergier og
overfølsomhet mot kjemiske stoffer i maten, og en rekke kjemiske sprøytemidler
har vist seg å være kreftframkallende og gi fødselskader i dyreforsøk.
Dessverre holdes mange slike forsøk hemmelige, og det er utført få forsøk
som viser hvordan giftstoffer samvirker med hverandre. Det faktum at vi inntar
en rekke syntetiske stoffer både gjennom mat, luft, vann og huden, gjør det
til en nesten umulig å beregne de totale kreftvirkningene hos enkeltpersoner.
Argumentene mot
kjemisk landbruk trodde jeg var allment kjent etter at Rachel Carson sjokkerte
en hel verden med sin glimrende analyse av den menneskeskapte økologiske
katastrofen som allerede på 1960-tallet begynte å bli synlig for dem som ville
se. Den interesserte leser anbefales å lese "The Ecologist" (April
1998) for dokumentasjon på at giftige sprøytemidler som inntas i maten, fører
til økte kreftrater hos barn på New Zealand. Norske barn er neppe mindre følsomme
for de giftstoffene som finnes i vårt miljø.
Som konklusjon
synes det opplagt at det mest økologiske kostholdet bør baseres på økologisk
landbruk, uansett hva vi ellers måtte spise. Klarer vi i tillegg å komponere
dagens diett slik at den i størst mulig grad likner på det mennesket levde av
i Steinalderen, vil helsegevinstene utvilsomt bli store! Som Drevon skriver,
betyr det at vi bør spise mindre oksekjøtt og mer ubearbeidet mat i form av grønnsaker,
bær og frukt. I den grad det er mulig, bør vi satse på rene matvarer;
menneskeheten er som kjent ikke immun mot miljøforurensninger, ei heller mot
tilsetningsstoffer i mat og giftrester fra landbruket.