Daglig liv i Praha... eller om hvordan jeg lærte om Pavlov...

Hvis Mistress har en pisk innen rekkevidde, og samtidig bar hud innen synsvidde, blir øynene hennes som vinduer ut mot et sort hav. Det er et fryktinngytende uttrykk for den skremmende understrømmen i henne, og som konstant nærer den enorme livsappetitten hun har. Og som med annen appetitt, finnes det aperitiffer. Få av dem kan måle seg med min mer eller mindre ufrivillige ulydighet, og den 'korrigering av atferd' som dermed uunngåelig blir rettferdiggjort. ..... Det som å sette et glass vodka foran en alkoholiker

Den skotske aften på den franske restauranten her i Praha, med min kiltdebut og mitt påtvunget strikkhopp, var tydeligvis en slik appetittvekker. Allerede da vi våknet og koste i senga, forsto jeg noe var i gjære. Hvorfor fant hun ikke strikken igjen under duken? Hadde jeg virkelig klemt lårene sammen? Vet ikke slaven hva som er gjeldende regel om Mistress' uhindret adkomst og utsyn til godsakene? Hun spurte i den samme kjærlige tonen jeg innbiller meg en katt har når den begynner å leke med musen. Men hun var likevel så kjærlig at jeg håpte dette var bare godprat....

Jeg gjorde meg flid med frokosten hennes. Egentlig hadde jeg ikke annet valg etter at hun kurrende lekte med tungespissen i øret : "Mmmmm... kokt egg til frokost... klarer du å strekke deg så langt, tror du? Prøv å ikke la det sprekke, da vennen..."

Men ved selve frokosten. Da hadde hun fått det fjerne blikket... og jeg måtte stå som en kelner i giv akt ved siden av henne mens hun spiste, igjen bare iført halsbånd og aftershave, og med tekannen konstant parat. Det ga meg følelsen av at det brygget opp til uvær, slik den dystre værmelder kunngjør når han sier: 'kan hende med torden..,'

Hun var intenst oppslukt av morgennyhetene på TV men hun gomlet brødskiver og satte til livs egget som jeg etterhvert greier å koke uten at hele gryta ser ut som melkesuppe. Sånn ca 25 rapp til sammen med det jævligste jeg vet, - spanskrøret,- hadde til slutt lært meg knepet.

Når hun er slik konsentrert, som for eksempel nå, i morgennyhetene, har hun en trivelig vane; - hun fomler distré med ballene mine, eller hvis det faller seg slik, klør katten på magen hvis det er den som er innen rekkevidde. Katten og jeg er etterhvert blitt uforsonlige fiender i kampen om denne gunsten. Jeg har mange rasende risp på hendene fra de gangene jeg har lempet den forbannede kjetta bort fra sofaen og plassert meg selv diskré og vennlig malende der, mens hun sitter i stolen ved siden av, fordypet i disse tykke bøkene fra universitetet, og venstre hånden hennes lever sitt eget liv....... åhhhh..

Da hun våknet av nyhetstrancen, og ble vár det struttende resultatet av fingerleken, gikk et fort lite glis over leppene, og med en nonchalant bevegelse hengte hun servietten over den nye stumtjener-knaggen som var oppstått ved siden av henne.

"Kan brukes til så mangt...." mumlet hun mens hun tømte cornflakes, syltetøy, sukker og melk i en skål og satte på golvet. Deretter tryllet hun fram håndjernene, lenket armene mine sammen bak ryggen, og pekte på skåla på golvet.

"Det er til deg," sa hun. "Kom inn på soverommet når du har spist." Det var en tydelig opptakt. Jeg begynte å ane hvilken dag som ventet.

Soverommet er enten himmel eller helvete. Jeg hadde vonde anelser. Jeg skulle få rett. Det ble ikke harpespill i dag. St. Peter hadde tydeligvis funnet noen røde merknader i den store protokollen, og besluttet å sende meg ned i kjelleren....

Etter å ha fått i meg frokosten (som var en krevende jobb under slike vilkår), tuslet jeg inn i soverommet og forsøkte å se sjarmerende ut, men samtidig som om jeg var prylt og full av anger og ruelse allerede. Men mine forsøk på sjarmoffensiv hadde små muligheter for å lykkes, særlig ettersom stumtjeneren hadde mistet sin bruksverdi og så like prylt og mistrøstig ut som sin herre....

Hun låste opp håndjernene.

"Hva er instruksen din om benstilling i Mistress' nærvær, slavegutt?" Det kom i den lave, frysende tonen hun innleder forhørene med.

"Aldri legge bena over kors, eller knipe lårene sammen," svarte jeg, fort og beredvillig, som en lærevillig og vettskremt rekrutt.

"Nettopp, og hva skjedde i går kveld, på restauranten?"

Nå forsto jeg! Den kurrende tonen i senga i morges var den samme innsmigrende hvisling som hos en kobra som hypnotiserer sitt bytte! Den uutholdelige pinen da strikken smalt mot kronjuvelene, hadde ganske riktig fått meg til å klemme lårene sammen, inderlig bestemt på at hun skulle ikke få gjenta moroa.

"Jamen... "stammet jeg, "det gjorde så jævlig vondt, .. å klemme lårene kom som en refleks !"

Hun sukket oppgitt, som over en tungnem og dorsk elev. "Når skal du lære at det betyr ikke et kvekk hva du synes om noe som helst. Foretar jeg meg noe med deg du synes er vondt, er det fordi det behager meg. Og ditt bidrag er å delta slik at det behager meg. Forstått! Er det ikke nettopp ved å følge mine minste ønsker og pålegg, i DETALJ, at slaven viser sin hengivenhet og kjærlighet til sin Mistress?"

"Jeg er lei meg, " hvisket jeg. "Jeg skal forbedre meg."

"Feil igjen, svarte hun, mens hun snudde, gikk bort til skapet, låste det opp, og slo dørene til side slik at hele registeret av pryleredskaper framsto i all sin heslighet. Jeg følte jeg begynte å svette.

"Det er jeg som skal forbedre deg." sa hun. "Du trenger mye temming ennå," - og så dukket det samme, forte gliset opp igjen - "men jeg liker å temme! Nå kan du velge redskap."

Jeg forsøkte å skjule en viss lettelse. Det er stor forskjell på smerten fra de forskjellige instrumentene, og nå lot det til at jeg kunne slippe forholdsvis billig.

"Paddle," sa jeg. Og så oppdaget jeg realiteten i den gamle klisjeen:' Blodet frøs til is,' da hun svarte: "Greit, da starter vi med paddle ..!!??" Starter !

"På rygg på senga!" Hun hadde den herlige, forferdelige kommandotonen.

Jeg lystret, og fikk så håndleddene lenket til hver sin sengestolpe. Jeg ventet på fotlenkene, men de kom ikke. Av en eller annen grunn gjorde det meg nervøs. Jeg hadde aldri ligget lenket akkurat slik før.

Det var selvfølgelig en forklaring.

Hun slo noen prøvende, susende slag i luften med paddl'en mens hun så forskende nedover bena mine.

"Hør etter," sa hun. "Hvis du prøver å knipe lårene sammen i løpet av den temming som nå kommer, begynner jeg bare helt forfra igjen. Nå får du anledning til å vise at du lystrer. Forstått?" Tonen var fortsatt til å få frostskader av.

"Forstått!" svarte jeg. Ja - jeg nærmest ropte det ut. Det er lenge siden jeg vennet meg av med bare å nikke eller mumle. Det førte ubønnhørlig til tre-fire sviende piskeslag på de mest følsomme steder, og et irritert utbrudd: "Har du mistet munn og mæle! Jeg vil vite om du har både hørt og skjønt!" Nå svarer jeg som jeg lærte i marinen; med høy og sterk og tydelig gjentagelse av kapteinens kursordre.

"La meg så se hvordan du vil presentere deg og dine tilbud hvis Mistress plutselig kom inn i rommet og du lå slik du nå ligger."

Jeg inntok øyeblikkelig noe jeg trodde var en forførende, bred benstilling, passende en ung stut. Men jeg hadde en følelse av at det lignet mer på en ballerina-katastrofe; - en tragikomisk spagat utført liggende på rygg; ikke videre grasiøst, tror jeg, men forhåpentlig slik hun ønsket.

Det samme, forte gliset: "Nå ja... det er mon i mindre... lyskestrekk får du nok av på banen. Si meg, har du hørt om Pavlov og hundene hans?"

"Eh... er det han gamlingen i første etasje?" spurte jeg fåret.

Et nytt, fort smil, men ikke i sadistisk fryd denne gangen, men av en annen, lattermild type som ofte dukket opp hos henne og som jeg kjente igjen. Nå som før hadde jeg inntrykk av at hun forsøkte å skjule dette spesielle smilet som ofte ble fulgt av uforståelige, mumlende utsagn som: "Har man det ikke i hodet, har man det i bena...." Og som også denne gangen førte til at hun plutselig med et skremmende sultent uttrykk tok et saftig brutalt tak i låret mitt og klemte til med det samme grådige uttrykket hun får når hun renser fisk så blod og innvoller spruter omkring.

"Jeg skal forklare det etterpå," smilte hun, og gjorde noe høyst uventet. Hun slo på CD-spilleren, og The Cardigans ljomet i rommet... det var noe nytt, - hva i himmelens navn var meningen? Musikk til arbeidet?

Men så rettet hun seg opp, siktet seg inn, og lot paddl'en suse med et smell mot innsiden av venstre låret. Au ! Oi ! Men det var til å holde ut, - så langt. Det skremmende var øynene hennes. Dette kom ikke til å bli moro. Hun fortsatte å slå, - ti mot det venstre, så ti mot det høyre, alle på innsiden. Dette var ingen lek. Dette var alvor. Det begynte å svi mer enn jeg likte. Jeg var for lengst kommet forbi det masochistiske stadiet da jeg kunne nyte smerten. Jeg visste at nå mente hun straff! Nådeløs straff!

Jeg greide å ligge nesten i ro, selv om det holdt hardt, og jeg sukket lettet da hun stoppet og hengte redskapen opp i skapet igjen. Men hvor lenge var arve i paradis? Jeg så med redsel at hun hentet fram katten. Jeg har vært noe flåsete de siste dagene omkring sjakkpartiet vi har gående, og hvor jeg har overtaket. Hun har blitt irritert, og har knyttet en knute på endene av katten hver gang jeg, frekk og hoven, har harselert over spillets mistrøstige gang for henne.

Nå kom rettferdighetens straffende svøpe! Hun tok på ny sikte, og smelte til med katten. Nå greide jeg hverken å ligge stille lenger eller være taus. Dette var uutholdelig vondt! Det virket som hvert eneste slag rev opp huden, det brant og sved noe bort i veggene, og det var umulig å la vær å stønne og kaste meg omkring.

"Nei ! Ikke mer, vær så snill!!" stønnet jeg. Det var som å rope til månen... Ti på innsiden av hvert lår igjen, og da hun stoppet, kastet jeg meg tilbake i senga, pustet voldsomt ut og tenkte at hadde hun fortsatt nå, hadde jeg gått fra vettet....

Men det var nettopp hva hun gjorde! Jeg trodde jeg skulle rive senga i filler da hun dro fram ridepisken, slo noen prøvende slag i håndflaten sin, og sa, med det uhyggelig, sorte blikket, som om hun ikke var her i det hele tatt...: "Husk, presser du lårene sammen, begynner jeg bare forfra. Og jeg har hele dagen og natten for meg!"

Og så begynte hun å delje løs med ridepisken! På den samme såre innsiden av lårene som for lengst var røde som ild...

Jeg greide ikke å holde hverken hyl eller tårer tilbake lenger. Dette var på grensen av hva jeg kunne tåle... jeg klemte desperat leggene rundt hver sengekant for ikke å risikere å klemme lårene sammen i ren selvoppholdelsesdrift, og jeg kunne høre at jeg mistet kontrollen på stemmen. Den gikk over til smerteskrik som hos et fanget dyr, hyl, brøl, trygling om nåde, - ja, Cardigans ble nesten overdøvet av ropene mine. Kroppen kastet seg rundt som i krampe i paniske forsøk på å unnslippe de fryktelige, sviende slagene. Like før jeg tror jeg hadde besvimt, stoppet hun. Da hadde hun gitt meg ti nye, forferdelige slag på hver innside igjen. Nå var den røde flaten full av blå bloduttredelser og hissige striper i tillegg, og jeg gråt ubehersket og følte at jeg var blitt torturert mer enn jeg noensinne ville komme over....

Mistress hengte pisken på plass uten et ord. Cardigans drev på med voldsomt volum. Jeg gråt ubehersket og så alt som i et skjærende, hvitt lys av smerte. Og jeg var fylt av en forferdelig redsel for at hun skulle fortsette..... Gud, jeg trodde hun var glad i meg. Hvem er hun når hun er sånn? Jeg kjente hele kroppen skalv ukontrollert..

Mistress satte øynene direkte i mine. De sloknende, kullsorte øynene hadde små, gule glimt. Det var blitt stille i rommet. Cardigans var ferdig spilt. Bare bytrafikken hørtes fjernt.

"Kan jeg så få høre hvordan du fra nå av vil oppfatte din posisjon som slave?" Stemmen var som iskald sno. Hun så avventende på meg.

Jeg tenkte desperat... og begynte å snakke, med grøtet stemme, i villrede om hva jeg skulle si, med tårer i øynene, og med så brennende smerter i lårene at det ble vanskelig å konsentrere seg bare av den grunn.

"Mistress, ..... jeg er din eiendom," begynte jeg nølende og stotrende. "Jeg skal ta i mot straffen du gir meg, selv om jeg hater det. Men jeg vil alltid se deg inn i øynene, i kjærlighet, selv om jeg er full av redsel for hva som vil komme og som jeg vet hvordan vil føles. Men jeg vil tvinge meg til å tåle smerten. Ikke bare fordi jeg fortjener det, ikke bare fordi du ønsker og har behov for å påføre meg smerte, men fordi jeg ønsker å gjøre alt i min makt for å glede deg slik at du vil være glad i meg igjen og ta vare på meg og holde rundt meg. Du kan piske og plage meg og gjøre med meg hva du vil. Hvis du bare vil elske meg... og la meg få elske deg..."

Jeg kunne føle det gjorde inntrykk på henne. Hun så tankefullt bort et øyeblikk. Jeg håpet at kjærligheten min for henne syntes gjennom tårene og den grøtete og stammende stemmen. Mistress nikket stille, som for seg selv, og snudde seg igjen mot meg. Øynene hennes var.. litt fuktige..? Rolige. Hun beveget seg stillere. Stemmen hennes var blitt myk: "Det var vakkert, vesle arve."

"Det er sannheten " hvisket jeg. Jeg ønsket så inderlig å kunne holde om henne, kjenne den bedøvende duften av huden henne, brystenes ufattelige mykhet..

Hun satte seg på sengekanten, lente seg framover, - hun var helt nær meg, jeg kunne høre og kjenne pusten hennes. Jeg var på nippet til å spørre om straffen var over for denne gangen, men jeg hadde lært. Jeg lå så stille jeg kunne og lukket øynene. Fingrene hennes var i håret mitt. Kjærlig. Ingen lugging denne gangen. Et godt tegn. Så kom det deilige, vesle musebittet i øreflippen, og tungen som lekte som et lite, sultent dyr i øret. Så god som bare hun kan være. Jeg begynte å slappe av, og kjente pulsen gikk ned. Hun begynte å bli seg selv igjen, jeg så og følte det. Hun var på vei opp fra den mørke, kolde vampyrkjelleren...

eg elsker deg," sa jeg. Nå greide jeg å få stemmen myk og naturlig. Den vidunderlige nærheten hennes nå, kinnet hennes mot mitt, ene hånden hennes på begjærlig søken nedover brystet, magen ...

"Jeg vet du gjør det, arve. Vis meg det, her og nå, ved å stole på meg. Bare en gang til. For meg...."

"Eh.... OK....." svarte jeg, som en liten, hjelpeløs gutt. Jeg følte meg på ny forferdelig nervøs, og greide ikke å spørre hva hun tenkte på.

Hun gikk bort til skapet igjen, og kom tilbake med omtrent det verste jeg vet; klesklyper! Nevene fulle av dem.

"Å nei.." hvisket jeg, men tok meg i det... hva hadde jeg nettopp sagt? Hun leste tankene mine (som alltid).

"La oss se om det er sannheten, som du sier, " sa hun smilende og låste opp håndjernene. "Vis meg nå om du vil la meg gjøre med deg hva jeg vil. Nå kan du stoppe meg, vet du. Hendene dine er fri, og du er sterkere enn meg"

Vi så hverandre inn i øynene mens hun tok en klesklype i hver hånd, åpnet dem, og satte dem brutalt på hver brystvorte. Hun var ikke lenger den blinde vampyren som da hun pisket i sanseløs fryd og bare gliste av hylene mine. Jeg mente å lese i øynene hennes at hun måtte overvinne seg selv for å gjøre dette.

Og smerten som fulgte var glødende, og jeg greide ikke å undertrykke et djupt stønn. Hendene fløy instinktivt fram og tok rundt håndleddene hennes. Men med en kraftanstrengelse greide jeg å styre meg fra å klemme til og skyve henne bort. Øynene hennes fulgte hendene mine. Ville jeg bruke muskler? Mens jeg pustet og stønnet og bet tennene sammen og kjente tårene strømme på ny, lot jeg i stedet for hendene mine gli langsomt og kjærlig oppover underarmene hennes, overarmene, skuldrene, nakken.... for til slutt, langsomt og sitrende, å legge dem på kinnene hennes, trekke hodet hennes stille og varsomt til meg, og så kysse henne så mykt og inderlig jeg kunne på de fyldige, fuktige leppene hennes. "Det er sannheten, hvisket jeg. "Jeg har aldri elsket noen som deg..."

Hun lukket øynene, leppene hennes skilte seg, - og så var det hos henne tårene strømmet. Hun fjernet forsiktig klypene (smerten var enda fælere idet blodet strømmet tilbake, men gikk fort over), - og falt i armene mine som en filledokke. Hun skaket av gråt.

"Hjertet mitt vrir seg over å se deg slik..." gispet og hulket hun. "De sterke beina dine - blå og røde streker over det hele....Jeg elsker deg sånn! Og så gjør jeg dette....!"

"Så, så, kjære Mistress.. trøstet jeg. Det er helt i orden. Jeg er OK."

I det neste kvarter greide hun ikke si et ord, bare holdt rundt meg så hardt at det var nesten vanskelig å puste. Dekket ansiktet med kyss, blandet med salte tårer, og lot meg si om og om igjen: "Det er helt i orden, Mistress, jeg er OK."

Omider frigjorde hun seg, gikk ut på badet og kom tilbake med en krukke. Og mens jeg lå nytende på rygg, smurte hun kjølig, svalende salve på lårene mine. Det var eventyrlig!

Jeg kom til å tenke på noe: "Hvem er egentlig denne hersens Pavlov?" Igjen dette flyktige, lystige smilet hos henne.

Uten å svare slo hun på CD spilleren. Cardigans ljomet på ny i rommet. Og du store alpakka! Lårene mine spratt fra hverandre i en slags ukontrollert krampe, og jeg skvatt i redsel..!! Hva i himmelens navn ...??

Så fortalte hun meg om russeren Pavlov som eksperimenterte med hunder, målte spyttsekresjonen deres, ringte med en bjølle før han satte fram mat, og fikk på kort tid framkalt spyttsekresjon uten å sette fram mat, bare ved å ringe med bjølla. "Betinget refleks, kjære arve. Når jeg fra nå av vil minne deg om min uhindrede rett til godsakene, er det bare å sette på The Cardigans."

Hun fortsatte å masserte inn salven, forsiktig til begynne med, men etterhvert mer og mer, - hva skal jeg si....? Heftig? Lidenskapelig? Sultent? Jeg så på henne, i smug. Den samme, sorte fargen dukket opp i øynene mens hun masserte, med grådigere og grådigere tak... men nå var det ikke sadisme, .. men hva var det ? ... var det? ....Oi ...var det simpelthen..... kåthet?

Plutselig var det som jeg forsto. I et slags profetisk syn følte jeg at jeg så henne slik hun så seg selv. En kvinne med en stor og frysende ensomhet, på tross av all tilsynelatende styrke, sikkerhet, utdannelse og vellykkethet... innerst inne var det en liten jente som krøp gråtende sammen alene i mørket, fortvilet over at ingen ville elske henne....

En ufattelig ømhet veltet opp i meg. Impulsivt bøyde jeg meg fram, førte hånden min ned til den myke ettergivende frukten mellom de fuktige, åpne leppene. Hun rykket til ved berøringen, men lukket øynene og mumlet 'fortsett...' lente seg bakover og stoppet å massere og ble sittende sitrende stille før hun plutselig med et klynkende stønn kastet seg ned på ryggen og dro meg over seg og vi begge sank sammen på sengen og hun kastet seg voldsomt under meg da jeg trengte inn i det varmeste mest levende jeg hadde kjent, fullt av brennende nerver der noe grep og slapp meg, åpnet og lukket seg og førte meg ut i en rød tåke av av rus og uvirkelighet der Prahas summende fjerne trafikkstøy og alt annet forsvant.....

Jeg våknet da jeg hørte Mistress illskrike rett inn i øret på meg. Jeg ante ikke hvor lenge hun hadde skreket. I det nirvana jeg hadde vært i, hadde jeg vært døv og blind for noe som helst. Jeg slapp ut all tilbakeholdt pust, og falt sammen over henne og lå slik.... lenge.. Også hun pustet tungt, .. veldig tungt. Til slutt hevet jeg hodet og så ned i øynene hennes Hun så rett tilbake på meg. "Det var det deiligste jeg har kjent," hvisket hun. "Gjør det en gang til!" Jeg så bestyrtet på henne, og prøvde å komme meg løs, men hun hadde låst bena rundt ryggen på meg som en skrustikke. "En gang til!" sa hun.

"Men snille Mistress," stønnet jeg, - "ingen mann kan gjøre det to ganger så like etter hverandre.."

Hun svarte ikke, snudde bare hodet mot nattbordet på sin side, strakk ut høyre armen, lukket opp skuffen, rotet litt rundt og kom opp med noe mellom fingrene. Jeg greide ikke å se hva det var før hun holdt det opp foran meg. Det var den forferdelige broderinålen hun brukte tidligere når hun mislikte tempoet mitt i sengen! Med venstre hånd fant hun min vinsekk, grep brutalt omkring den, høyre hånden løftet hun som hevet til hogg:

"En gang til, sa jeg !!"

fortsettelse følger......