Fra: 
Barnas far 
Adre Side 1 av 4 
0301 OSLO
Til: 
Oslo Fylkestrygdekontor 
Postboks 6356 Etterstad 
0604 OSLO
Oslo 7/8-1998
KLAGE TIL RIKSTRYGDEVERKET OVER BIDRAG I OVERNEVNTE SAK
Jeg viser til brev mottatt fra Fylkestrygdekontoret i Oslo datert 
20.07.98 vedrørende overnevnte sak. Der har man omgjort tidligere 
bidragsfastsettelse med ny fastsettelse av bidragsbeløp. Denne saken 
dreier seg om foreldre med nøyaktig likedelt omsorg i tid for barna og 
hvor foreldrene bærer utgiftene for barna hver for seg relativt i 
forhold til hver enkelt foreldres økonomiske evne. På denne bakgrunn vil 
jeg hevde at det ikke er grunnlag i barneloven for å ilegge barnebidrag 
i denne saken.


Lovens ordlyd
Punktet i barnelovens §51 som denne saken dreier seg om lyder: 
"... Innbyrdes har begge foreldre skylnad til å skyte til det som tregst 
etter evne."


Lovens ordlyd er helt klar. I denne saken med nøyaktig likedelt omsorg i 
tid må det derfor menes det som står klart og tydelig, nemlig at hver av 
foreldrene har plikt til å bidra økonomisk til underhold av barna - med 
egne midler - relativt seg i mellom - hver for seg. Dette er en plikt 
som begge foreldre har. Dette samsvarer også helt med Ekteskapslovens § 
79.
Barnelovens §51 er en plikt ovenfor barna som gjelder også innenfor 
ekteskapet. Hvem av foreldrene som i ekteskapet skal foreta innkjøpene 
er ikke regulert i loven. Den må således i utgangspunktet ha samme 
betydning og mening også for foreldre som separeres/skilles.
Tolkning av delt omsorg i bidragsforskriftene
I henhold til Rikstrygdeverkets rundsskriv av 8/97 punkt 5.5.6, om delt 
bosted - forskriftenes § 4 f står følgende: // I barneloven benyttes 
enten terminologien "barnet bor fast sammen med" eller "barnets faste 
bosted" om de tilfellene som inngår i forskriftenes § 4 f. Disse 
begrepene bør benyttes istedenfor "delt omsorg" eller "daglig omsorg".//
Det er videre grunn til å tolke det samme rundskrivet fra 
Rikstrygdeverket dit hen at det er den som i henhold til terminologien 
barnet ikke bor fast sammen med, som etter den samme terminologien har 
samversrett, som alltid er netto bidragspliktig - også i saker med delt 
omsorg - som definert i bidragsforskriftenes § 4 f.
Mye kan tyde på at utgangspunktet for regelverket om delt omsorg er 
tenkt slik at en av foreldrene har barnet/barna noe mer i tid, og at 
"barnets faste bosted" derved etter loven skal tolkes å være hos en av 
foreldrene. I denne saken er "barnas faste bosted" registrert hos barnas 
far.
Barnas plikt etter barneloven - en diskriminering
Barnelovens § 51, 1. ledd, 1. setning, "Foreldra skal bere utgiftene til 
forsyting og utdanning av barnet etter evne og givnad og etter dei 
økonomiske kåra til foreldra, når barnet sjølv ikkje har midlar til 
det."


Siden barn som har midler til å underholde seg selv, har plikt til å 
underholde seg selv med egne midler, kan ikke dette frata noen av 
foreldrene sin plikt til å underholde barna med foreldrenes egne midler 
- hver for seg - fullt og helt.
Bidragsfastsettelsen i denne saken er en diskriminering av barns plikter 
etter barneloven i forhold til foreldrenes plikter etter den samme 
loven.


Familier prioriterer ulikt
Virkligheten er slik at ikke alle familier har nøyaktig samme 
prosentvise andel "husholdningskostnader" i forhold til disponible 
inntekter etter skatt. Dette har jo med at mennesker er forskjellige og 
prioriterer derfor også ulikt. Enkelte pådrar seg også ekstra kostnader 
som medfører ekstra lån pga. spesielle omstendigheter. Omstendigheter de 
til og med kanskje ikke har "vært herre over". Innenfor en 
normalfordeling finnes det en normal variasjonsbredde "andel 
husholdningskostnader" som man også i barnebidragssammenheng i sin 
alminnelighet burde kunne ta tilstrekkelig hensyn til. (Det er heller 
ikke komplisert å ta hensyn til dette!)


Den faktiske økonomiske virkelighet
I denne saken har barnas far kr 350.000,- til disposisjon etter skatt. 
Av dette beløpet betaler han kr. 213.500,- til strøm, husleie og renter 
og avdrag lån. 60% av hans disponible midler etter skatt går altså til 
dekning av disse såkalte "husholdningskostnader". Etter denne kostnaden 
har barnas far kr 136.500 til dekning av sine og barnas 
livsoppholdskostnader.
For barnas mor er tilsvarende tall kr 238.500,- til disposisjon etter 
skatt. Av dette beløpet betaler hun kr. 93.000,- til strøm, husleie og 
renter og avdrag lån. 39% av hennes disponible midler etter skatt går 
altså til dekning av "husholdningskostnader". Etter denne kostnaden har 
barnas mor kr 145.500,- til dekning av sine og barnas 
livsoppholdskostnader.


En nøyaktig relativ økonomisk sammenligning
Selv om foreldrene hver for seg i denne saken har to vidt forskjellige 
andeler "husholdningskostnader", hhv. 39% og 60%, er det i denne saken 
med likedelt omsorg i tid, uten betydning for en relativ vurdering.
For eksemplets skyld og for å få til helt nøyaktige relative 
beregninger, kan man derfor beregne det som om barnas far også har 39% 
"husholdnings-kostnader" (og ikke 60% slik han faktisk har) beregnet av 
hans disponible inntekt etter skatt . Da blir den relative 
sammenlikningen med barnas mor helt nøyaktig.
39% "husholdningskostnader" utgjør i denne nøyaktige relative 
beregningen for barnas far kr 136.500,-. Han får i dette eksemplet kr 
213.500,- til dekning av hans og barnas livsoppholdskostnader.
Tar man utgangspunkt i Trygdeetatens (og SIFOs) egne livsoppholdssatser 
for en voksen og tre barn på halv tid, utgjør barnas andel ca. 40% av 
totale livsoppholdskostnader for hver familieenhet.
I dette eksemplet får barnas far altså kr 213.500,- til dekning av 
livsoppholdskostnader. Vi regner med at 40% av dette skal gå til 
underhold av barna, og utgjør derved kr 85.400,- pr år, eller kr 7.116,- 
pr. mnd. 
Barnas mor har kr 145.500,- til dekning av livsoppholdskostnader. Vi 
regner med 40% av dette skal gå til underhold av barna, og utgjør derved 
kr 58.200,- pr år, eller kr 4.850,- pr. mnd.


En forskjell på kr 2.266,- pr. mnd.
Barnas far skal altså underholde barna med kr 2.266,- mer pr. mnd. enn 
barnas mor for å innfri sin fostringsplikt. Dette er da uten å ta noe 
som helst hensyn til de faktiske forskjeller i relative 
husholdningskostnader mellom foreldrene!


Dersom foreldrene tjente likt
Det er ingen tvil i loven om at barnas mor har plikt til å underholde 
sine barn med egne midler og med sin andel av hva det koster å ha barn. 
I dette 40% eksemplet koster barna henne kr 4.850,- i mnd. Hadde barnas 
far hatt nøyaktig samme inntekt som barnas mor, hadde barna også kostet 
ham det samme beløpet kr 4.850,- i mnd. Da ville det være åpenbart at 
ingen hadde bidragsplikt, fordi loven sier "... Innbyrdes har begge 
foreldre skylnad til å skyte til det som tregst etter evne." At det ikke 
ville bli bidragsplikt i en slik situasjon er også i tråd med rundskriv 
på området.


Innkjøpsmønster, vurderinger og prioriteringer
Siden barnas far tjener noe mer enn barnas mor, koster barna ham kr 
7.116,- pr. mnd, altså kr 2.266,- mer pr. mnd. Denne saken dreier seg i 
virkeligheten kun om hvem som skal disponere de kr 2.266,- pr mnd.
Det er helt naturlig og politisk udiskutabelt at generelt sett vil en 
som tjener mer vri forbruket sitt etterhvert som inntekten øker. Man 
spiser ikke nødvendigvis mer mat, men kjøper dyrere mat. Også vedrørende 
innkjøp av klær og fritidsutstyr endrer man ofte preferansene og kjøper 
dyrere, "bedre" og sannsynligvis også flere varer og tjenester - både 
til barna og seg selv.


To måter å vurdere bidraget
Ved den fastsatte bidragspåleggelse i denne saken, er barnas far netto 
bidragspliktig med kr 2.400,- pr. mnd. (kr 6.000,- brutto mot barnas 
mors bidrag med brutto kr. 3.600,-). Man tar altså kr 2.400,- pr. mnd. 
fra barnas far og gir til barnas mor.
Jeg antar at bidraget i teorien ikke er ment for at barnas mor skal 
betale relativt mindre for sine barn med egne midler. Jfr. hovedreglens 
prinsipp om at siden det er barna man har forpliktelser overfor, kan 
ikke eventuelle inntektsforskjeller redusere den andres forpliktelser 
til underhold av egne barn med egne midler. Dette skal altså være helt 
uavhengig av den andres midler. (Jfr. dog bidragsforskriftenes § 4c.)
Derved kan det teoretisk tenkes at bidragsmottager skal benytte hele det 
mottatte bidraget på underhold av barna i tillegg til sine egne midler. 
I denne saken skal barnas mor altså først benytte kr 4.850,- av egne 
midler, pluss hele bidraget på kr 2.400,- fra barnas far. Altså skal hun 
benytte kr 7.250,- til underhold av barna pr. mnd.
Men selv et slikt mulig teoretisk syn kan ikke ha noen dekning innenfor 
Barnelovens §51 og §52. Det er ingenting i lovens ordlyd som tyder på at 
den som tjener minst skal disponere "merbidraget" til den som tjener 
mest. Tverimot. Heller ikke hovedregelens prinsipp, jfr. avsnitt om 
hovedregel over, gir støtte for et slikt syn. Tvertimot her også.








Menneskesyn
Uansett synsvinkel må en slik praksis med bidragsfastsettelse når det 
dreier seg om likedelt omsorg i tid og hvor foreldrene bærer utgiftene 
for barna hver for seg med egne midler - bero på en misforståelse. En 
slik praksis kan lett oppfattes på en måte som ikke kan aksepteres. 
Dette enten det bygger på at den som tjener mest, er minst egnet til å 
vite hva som er barnas behov, eller det bygger på at barnas far, som 
mann, ikke er tillitten verdig til å disponere egne midler på egne barn. 
Begge syn er like feilslått og kan ikke være i samsvar med barnelovens 
mening og intensjon.
Det er også mest sannsynlig at den som tjener mest har et annet 
innkjøpsmønster og derved i utgangspunktet vurderer innkjøp annerledes. 
Denne kjøper altså dyrere mat, klær, fritidsartikler etc. og 
sannsynligvis også flere varer og tjenester - både til barna og seg 
selv. Det er derimot mer sannsynlig at et bidrag til barnas mor, 
reduserer hennes egne utgifter på barna. Altså reduserer de kr 4.850,- 
hun skulle benyttet av egne midler.
Også dette tilsier at barnas far selv må ha rett til å vurdere barnas 
behov ut ifra eget syn og må derigjennom ha disposisjonsretten over egne 
midler.


Det beste for barna
Det er vel hevet over enhver tvil at barneloven er kommet i stand for å 
beskytte og være til det beste for barna. Det er beklagelig at 
regelverket er slik at det kan skape samarbeidsproblemer mellom 
foreldrene i tillegg til andre vanskeligheter etter samlivsbrudd 
generelt - og ikke minst i forholdet til barna. Ytterligere 
komplikasjoner er aller minst barna tjent med - de som barneloven er 
ment å beskytte - og som dette kanskje aller mest kan gå ut over.
En ting, som kan være vanskelig nok, er saker der størrelsen på bidrag i 
enkeltsaker kan diskuteres om er for høye eller for lave - altså om det 
vil oppfattes som rimelig og er etter barnelovens intensjon - men hvor 
det ikke er tvil om at en eller annen bidragsfastsettelse er rimelig og 
i hht. loven. En annen sak er saker hvor det ikke kan være dekning for 
et bidrag innenfor loven og som uansett vil oppfattes som totalt 
urimelig.


Ingen klar sak selv for etatens medarbeidere
De personer jeg har snakket med, enten det har vært på Trygdekontoret, 
Fylkestrygdekontoret, Rikstrygdeverket eller i Barne- og 
Familie-departementet, har ikke kunnet gi meg andre svar enn; "Slik er 
reglene." "Vi har etterlyst nye regler lenge." "Det jobbes med nye 
regler nå." "Det er en svært viktig prinsipiell sak du har." "Jeg 
forstår godt hva du mener." etc.
Mitt klare inntrykk er at man innenfor etatene langt i fra er overbevist 
om at bidragsfastsettelsen i denne saken med likedelt omsorg i tid har 
grunnlag i barneloven. Heller tvertimot.


Konklusjon
Det kan ikke være noen tvil om at det er barnas far selv som må få 
disponere sine egne midler på sine egne barn slik han oppfatter barnas 
behov. Det ilagte bidraget må erklæres i strid med barnelovens § 51.
Jeg ber om at bidragsvedtaket oppheves.
Med hilsen


Barnas far
Fra: 
Advokat Geir Hovland 
Advokatfellesskapet 
Øvre Slottsgate 11 
0157 OSLO




Til: 
Rikstrygdeverket 
Familieavdelingen
0241 OSLO 
Består av 4 sider


Oslo, 02.11.98


KLAGE OVER FASTSETTELSE AV BARNEBIDRAG VED LIKEDELT OMSORG
Jeg viser til ovennevnte sak.
Jeg vil i dette avsluttende konsentrere meg om en oppsummering av de 
rettslige hovedpunktene.
Prinsipalt fastholder jeg at det i denne saken ikke er lovgrunnlag for å 
pålegge bidrag. Det er etter mitt skjønn en meget anstrengt fortolkning 
av barnelovens § 52 dersom man hevder at min klient i denne saken "ikkje 
bur saman med barnet", når partene har nøyaktig likedelt omsorg og bor 
sammen med barna annen hver uke. I denne saken må etter mitt skjønn 
begge foreldre ansees å bo sammen med barna.
Barnelovens bestemmelser om bidrag er forfattet med sikte på en helt 
annen situasjon, nemlig at en av foreldrene har den daglige omsorgen, 
mens den annen i høyden har samværsrett.
I nærværende sak er begge foreldre pålagt bidrag. Det må innebære at 
bidragsmyndighetene her legger til grunn at ingen av foreldrene "bur 
saman med barnet" i lovens forstand.
Dertil kommer at begge foreldre i denne saken er bidragsmottakere. Det 
vil si at man også legger til grunn at begge foreldre bur saman med 
barnet, jfr. § 52, 3. ledd, 2. pkt.
Denne sjonglering i forhold til ordlyden i § 52 viser etter mitt skjønn 
at det ikke er i samsvar med lovteksten å pålegge bidrag i denne saken.
Særlig klart kommer dette fram når man kan konstatere at det pålegges 
bidrag for 12 måneder i året, dvs. også for den perioden som vedkommende 
forelder bor sammen med barnet.
Det er etter mitt skjønn i strid med lovens ordlyd å ilegge begge 
foreldre bidrag og legge til grunn at begge foreldre både "bur saman 
med" og "ikkje bur saman med barnet".
I skriv fra Barne- og Familiedepartementet til Sivilombudsmannen av 
05.05.98 erkjenner departementet at det ikke harmonerer godt med 
lovteksten å pålegge bidrag for 12 måneder i saker med delt omsorg.
Barnas mors advokat henviser til lovtekst, forarbeider, teoretiske 
framstillinger og praksis, som grunnlag for å hevde at mitt syn er 
feilaktig. Etter mitt skjønn foreligger ingen avgjørende rettslig 
avgjørelse og ingen bindende forvaltningspraksis. Juridisk teori er 
selvsagt ikke noen avgjørende rettskilde og har heller ikke behandlet 
tilsvarende problemstilling som i nærværende sak.
Gjennomgang av lovforarbeidene viser først og fremst at tilsvarende 
problemstillinger heller ikke er drøftet i forarbeidene. Når det 
gjelder bakgrunnen for praksis med å fastsette bidrag ved delt omsorg, 
viser jeg til Ot.prp. 44 for 1987/88. Her opererer forarbeidene med en 
grense på 4 måneder eller mer for å tale om delt omsorg. Her kan altså 
forskjellen i omsorgsperiode være inntil 4 måneder. I en slik situasjon 
synes det naturlig at det fastsettes bidrag. Det samme gjelder også med 
någjeldende regelverk, hvor det kan være inntil 2 måneders forskjell i 
omsorgsperiode mellom foreldrene. Det er rimelig at den som har barna 
kortest tid betaler bidrag basert på forskjellen i omsorsgsperioder.
Jeg vil hevde at nærværende sak er spesiell nettopp fordi omsorgen er 
delt helt likt mellom foreldrene, og at det ikke kan hentes avgjørende 
argumenter ut fra de nevnte rettskilder. 
Begge foreldre har fostringsplikt for barna. Denne oppfyller hver av 
dem ved at de har omsorgen for og oppfostringen av barna halve tiden 
hver. Dessuten deler de felles faktiske utgifter likt, i nærværende sak 
gjelder dette utgifter til barnehage og skolefritidsordning.
I denne saken, hvor begge foreldre har relativt høye inntekter, er hver 
av dem i stand til å forsørge barna alene den uka de har barna hos seg.
Verken lovteksten eller reelle hensyn gir rom for at man skal bruke 
barnebidrag for å utjevne inntektsforskjeller mellom barnets foreldre. 
Barnebidrag skal utmåles ut fra hensynet til barnet og skal dekke de 
reelle utgifter ved å fostre opp barn. Barnebidraget har ikke som formål 
å utjevne forskjeller i bruttoinntekt mellom foreldrene etter 
samlivsbrudd.
Bidragsmyndighetene synes å være svært opptatt av å fokusere på slike 
forskjeller i bruttoinntekt fordi dette gir et enkelt regelverk å 
praktisere. Slike hensyn kan imidlertid ikke tjene som rettslig grunnlag 
for å fravike lovteksten og de hensyn som barnebidrag skal tjene. 
Bidragsmyndighetene synes å være mer opptatt av inntektsforskjeller 
mellom foreldrene enn det faktum at foreldrene ved likedelt omsorg 
faktisk har barna halve tiden hver og derved oppfyller sin 
oppfostringsplikt.
Bidragsmyndighetenes utgangspunkter synes derfor helt forfeilet. Ved 
likedelt omsorg må det grunnleggende forhold være at begge foreldre 
oppfyller sine plikter etter barnel. § 51 (og evt. § 52) til å fostre 
opp barna ved å ha omsorgen for dem halve tiden.
Når situasjonen ved likedelt omsorg er at hver av foreldrene har 
økonomisk evne til å forsørge barna halve tiden hver, er det intet 
rettslig eller rettspolitisk grunnlag for å pålegge bidrag selv om den 
ene forelder skulle ha noe høyere brutto inntekt enn denne annen.
Jeg går ut fra at bidragsmyndighetene legger til grunn at barnas mor med 
en brutto inntekt på kr. 316.000 er i stand til å forsørge 3 barn på 
halv tid.
Ved vurderingen av de reelle hensyn er det også grunn til å trekke en 
parallell til barnets egen plikt til å forsørge seg selv. Foreldrenes 
oppfostringsplikt er subsidiær i forhold til barnets egen plikt. I følge 
barnel. § 51, 1. ledd gjelder foreldrenes bidragsplikt "når barnet sjølv 
ikkje har midlar til det."


Dette skulle også tilsi at hver av foreldrene har en plikt til å yte 
bidrag til egne barn med egne midler fullt og helt uten hensyn til om 
den annen forelder har høyere eller lavere inntekter. Ved likedelt 
omsorg vil den forelder som mottar bidrag fra den annen ikke yte bidrag 
etter sin reelle økonomiske evne.
I nærværende sak er dette tilfelle for barnas mors del. Hun er fullt ut 
i stand til å forsørge sine barn i den halve tiden hvor hun har omsorgen 
for dem. Men fordi barnas far har en noe høyere brutto skattbar inntekt, 
slipper hun å gjøre dette fordi barnas far i tillegg til å ha omsorgen 
for barna halve tiden, også betaler bidrag til henne.
Barnas mor kommer dermed i en posisjon som er mer beskyttet enn barna 
selv, fordi disse hadde måttet forsørge seg selv dersom de hadde midler, 
uavhengig av foreldrenes bidragsevne.
I forskrift og i juridisk teori benyttes uttrykket "delt omsorg" om de 
tilfeller hvor den av foreldrene som har barnet minst, har det mer enn 5 
måneder i året. Det vil si at barnet bor fast hos den ene, og at den 
andre har utvidet samværsrett som overstiger 5 måneder pr. år.
I nærværende sak vil jeg understreke at barna i henhold til 
folkeregistreringen har sitt faste bosted hos barnas far. Dersom man 
legger opp til en så firkantet praksis som bidragsmyndighetene til nå 
har gjort i denne saken, ville det derfor være barnas far som skulle 
motta bidrag fordi barnas faste bosted er hos han, mens barnas mor har 
en utvidet samværsrett, jfr. forskriftens § 4 f.
Jeg vil understreke at dette etter vår oppfatning ikke er vil være noen 
rimelig løsning, fordi omsorgen i denne saken ikke bare er îdeltî, men 
er likedelt. Dermed oppfyller hver av foreldrene sin oppfostringsplikt 
ved å ha barna hos seg halve tiden.
På den annen side er ikke det heller ikke noe grunnlag for å tilkjenne 
barnas mor noe bidrag, i det barna ikke har sitt faste bosted hos henne. 
Dersom bidragsmyndighetene velger å legge vekt på hvor barna har sitt 
faste bosted, må det i alle fall legges til grunn at dette er hos barnas 
far.
Dersom det utmåles bidrag i nærværende sak, innebærer det at barnas mor 
får disposisjonsrett til det "merbidrag" som barnas far pålegges å 
betale for oppfostringen av barna. Det er i denne saken ingen reelle 
eller lovmessige hensyn som tilsier en slik formuesoverføring fra den 
ene forelder til den annen. Barnas far må selv få adgang til å disponere 
sine midler til fordel for sine egne barn, uten å måtte bidra til 
inntektsutjevning overfor sin tidligere ektefelle.
I tillegg til den prinsipale anførselen om at det ikke er lovhjemmel for 
å pålegge bidrag, vil jeg komme med noen subsidiære anførsler for det 
tilfelle at bidragsmyndighetene mener det er grunnlag i loven for å 
tilkjenne barnas mor bidrag i denne saken :
Forskriftenes § 4 f slår ved delt omsorg fast at bidrag skal fastsettes 
ved skjønn. Dette skjønnet må nødvendigvis ta utgangspunkt i barnelovens 
bestemmelser.
Etter barnelovens § 51, 1. ledd i.f. skal hver av foreldrene "skyte til 
det som trengst etter evne."


Dersom bidragsmyndighetene i strid med min oppfatning skulle ønske å 
benytte bidragsordningen til å utjevne inntektsforskjeller mellom 
foreldrene, blir det et spørsmål om hvordan den økonomiske evnen skal 
vurderes. Er det brutto- eller nettoinntekter som skal legges til grunn 
? Skal man se fullstendig bort fra bidragspliktiges utgifter ?
I denne saken har barnas mor høyere disponibelt beløp til underhold av 
barna enn barnas far etter skatt og faste utgifter. Det gir derfor ikke 
noe riktig bilde av den økonomiske evnen ensidig å legge vekt på brutto 
skattbar inntekt .
Det må ved delt omsorg være relevant å trekke inn nødvendige utgifter, 
som for eksempel utgiftene til bolig. Dette er også i høyeste grad 
utgifter som kommer barna til gode fordi de bor der halvparten av tiden. 
De høyere boligutgifter som min klient har, er en økonomisk realitet og 
ikke utslag av noe selvvalgt luksusforbruk eller eksklusiv smak. Jeg 
viser her til barnas fars eget skriv av 5.5.98.
Videre vil det være høyst urimelig å se bort fra utgifter til studielån, 
som ofte vil være en forutsetning for de bruttoinntekter som vedkommende 
forelder har.
Videre virker det søkt å legge skattereglene slavisk til grunn når den 
økonomiske evnen vurderes. Når det gjelder naturalytelser i 
arbeidsforhold, som for eksempel firmabil, ser jeg gode grunner for å 
skattlegge en slik ytelse. Jeg kan imidlertid vanskelig se at en slik 
naturalytelse nødvendigvis øker evnen til å forsørge barna tilsvarende. 
Et synspunkt når det gjelder firmabil, kan være at bidragspliktige 
sparer utgifter som vedkommende ellers ville hatt.
Imidlertid skulle det være fullt mulig å holde privatbil for det 
skattemessige inntektstillegget som barnas far får, nemlig kr. 28.000 
pr. år. Under en hver omstendighet må det tas hensyn til skattleggingen 
av denne naturalytelsen som reduserer "fordelen" tilsvarende.
I prinsippet må det dessuten også være riktig å se på om bidragsmottager 
som følge av nytt ekteskap eller samboerforhold har andre å dele sine 
daglige utgifter med slik at leveomkostningene blir lavere for 
vedkommende forelder.
Det forhold at bidragsmyndighetene ønsker et regelverk som skal være 
lett å praktisere, kan ikke gi grunnlag for å innskrenke den 
skjønnsmessige vurderingen til utelukkende å legge til grunn vedkommende 
forelders brutto inntekt. Barnelovens § 51 slår uttrykkelig fast at hver 
forelder skal bidra etter evne. Skjønnsutøvelsen må da ta sikte på å 
fastsette et bidrag ut fra den reelle økonomiske evnen til hver 
forelder.






Oppsummering. 
På vegne av barnas far vil jeg først og fremst hevde at det ikke er 
lovhjemmel for å pålegge oppfostringsbidrag i denne saken hvor 
foreldrene har omsorgen for barna nøyaktig halve tiden hver, hvor begge 
foreldrene har økonomisk evne til å bære utgiftene ved oppfostringen av 
barna i sin omsorgsperiode og hvor de deler felles faktiske utgifter, 
dvs. barnehage og skolefritidsordning, likt.
Subsidiært, dersom bidragsmyndighetene fastholder at bidrag skal 
utmåles, vil jeg anføre at det ved skjønnsvurderingen må tas hensyn til 
den reelle økonomiske evnen hos hver av foreldrene. Skjønnsmomentene må 
ikke bare konsentrere seg om brutto skattbar inntekt, men også andre 
hensyn slik som foreldrenes nødvendige utgifter, må trekkes inn.


Med vennlig hilsen


Geir Hovland 
advokat 
Advokatfellesskapet 
OSLO


































Fra: 
Barnas far 
0301 OSLO
Til: 
Tana og Varanger namsrett 
Postboks 54 
9801 VADSØ




Oslo 
28/12-1998 
Består av 5 sider


Sak nr: D: Barnas far - Trygdeetatens Innkrevningssentral
KLAGE VEDR. MANGLENDE LOVHJEMMEL FOR BARNEBIDRAG VED LIKEDELT OMSORG FOR 
BARNAS FAR
Lovhjemmelen for bidrag ved likedelt omsorg
Jeg har gjort flere skriftelige henvendelser til både Trygdekontoret, 
Fylkestrygdekontoret og Rikstrygdeverket og bedt om kopier av hvor de 
henter lovhjemmel for å ilegge barnebidrag i saker med likedelt omsorg. 
Dette har de ikke kunne gi meg. Til slutt klarte jeg å få kopier av de 
lovforarbeider som en kompetent person i Barne- og familiedepartementet 
mener ligger til grunn for denne praksisen. Jeg forholder meg derfor i 
første omgang til disse forarbeider, som følger vedlagt i kopi.
Trygdeetatens Innkrevningssentral påstår i sitt oversendelsesbrev datert 
20.11.98 til namsretten, at undertegnede mener det ikke er grunnlag i 
barnelovens § 52 for å kunne ilegge barnebidrag ved likedelt omsorg for 
barna.
Trygdeetatens påstand er ikke fullt ut korrekt. Bidragsfastsettelsen 
savner først og fremst grunnlag i barnelovens § 51 for å ilegge bidrag i 
slike tilfeller. I Innst. O. nr. 91 - 1983/84 side 3 heter det i 
forbindelse med forslaget til den gangen en ny fastsettelsesordning av 
barnebidrag: "Det er ikke meningen at en ved prøveordningen skal gjøre 
endringer i det matrielle grunnlag for bidragsfastsettelsen som er 
barnelovens §51." Også i Ot. prp. nr. 44 av 1987-88 side 48 står: "I 
henhold til barnelovens §51 skal begge foreldre etter evne bidra til 
barnets forsørgelse og utdanning."


At det skal være barnelovens §51 som må legges til grunn fremgår om 
mulig enda klarere i forbindelse med barns egen plikt til eget 
underhold. I Innst. O. nr. 23 - 1988-89 side 15 heter det: "Komiteen 
anser det viktig at forskriften på dette punkt utformes slik at den 
samsvarer med innholdet i barnelovens §51 første ledd, som slår fast at 
foreldrenes plikt til å bære utgiftene til forsørgelse og utdanning av 
barnet er subsidiær og gjelder når barnet selv ikke har midler til det."


Jeg vil hevde at det vil være ganske bemerkelsesværdig dersom man setter 
barnas mor i en mer beskyttet stilling enn barna selv. Dersom barna har 
midler til eget underhold er de pålagt å underholde seg selv. Det er da 
etter mitt skjønn slik at begge foreldre må underholde sine egne barn 
med egne midler hver for seg - dersom de har midler til det. Begge har 
midler hver for seg i denne saken, samt at de også deler på de faktiske 
felles utgifter som barnehage/skolefritidsordning.
Det er etter mitt skjønn åpenbart at det skal være barnelovens §51 som 
skal legges til grunn ved vurderingen av underholdsplikt og ikke §52 og 
§54. Derved må det være slik loven sier at begge foreldre har plikt til 
å underholde barna med hver sine midler etter hver sin evne. Dette 
samsvarer også med Ekteskapslovens § 38 og § 79. Ekteskapslovens §38 
påpeker ektefellers felles ansvar for underhold av familien, herunder 
oppfostringen av barna, mens i Ekteskapslovens § 79 opphører 
ektefellenes gjensidige forpliktelser etter Ekteskapslovens § 38.
Dette stadfester at foreldre som er separert/skilt i utganspunktet er 
100% ansvarlig hver for seg for egen økonomi og for sine barns 
oppfostring i 
henhold til barnelovens bestemmelser, både omsorgsmessig og økonomisk.
Barnelovens § 52, 1. ledd, 1. setning forteller etter mitt skjønn 
hvilken forpliktelse som påviler den av foreldrene (i spesielle 
tilfeller begge) som ikke bor sammen med barnet, slik at denne foreldren 
(i spesielle tilfeller begge) kan innfri barnelovens § 51.
I denne saken bor barna etter loven sammen med undertegnede, se vedlagte 
bostedsbevis. Dersom barnelovens § 52 hadde vært hjemmelparagrafen 
skulle det derfor vært barnas mor som etter loven i denne saken skulle 
vært netto bidragspliktig, dog avkortet i forhold til hovedregelen etter 
en skjønnsberegning, jfr. bidragsforskriftenes §4 f.
I brev fra Barne- og familiedepartementet av 5.5.98 til Stortingets 
ombudsmann for forvaltningen står følgende om betydningen av 
bidragspliktiges egen omsorgsperiode når det gjelder delt omsorg: 
"Barne- og familiedepartementet støtter opp om det Rikstrygdeverket 
tidligere har uttalt i brev av 27. juni 1994 til ombudsmannen om at selv 
om det står i rundskrivet at det skal tas utgangspunkt i de øvrige 
bestemmelsene i forskriften, må det forhold at det bør legges mer vekt 
på at også den bidragspliktige har en betydelig del av omsorgen for 
barnet, bety at skjønnsvurderingen vanligvis skal munne ut i lavere 
bidrag enn ved prosentfastsettelsen."


Men siden det er barnelovens § 51 som omhandler fostringsplikten og 
begge foreldre etter mitt skjønn innfrir denne ved å ha barna halve 
tiden hver, kan heller ikke barnas mor i denne saken pålegges 
barnebidrag.
I følge ordlyden i forskriften § 4f om delt omsorg, setter denne som 
vilkår at en av foreldrene har omsorgen for barna noe mer i tid enn den 
andre foreldren. Her er i prinsippet en dag mer hos den ene foreldren 
nok for at loven og derved forskriften skal kunne gjelde. Det er altså 
forskjellen i relativt tidsforbruk mellom foreldrene ved omsorgen for 
barna, som er avgjørende.
I samme brev om delt omsorg som tidligere nevnt fra Barne- og 
familiedepartementet av 5.5.98 til Stortingets ombudsmann for 
forvaltningen står følgende: 
"Bidragene blir i dag fastsatt for alle måneder også i disse sakene. 
Departementet er enig i at det kan stilles spørsmål om gjeldende praksis 
er i samsvar med ordlyden i barnelovens § 52. Dette er ikke nærmere 
omtalt i lovens forarbeider eller juridisk teori. Vi kjenner heller ikke 
til noen rettsavgjørelse som tar opp dette spørsmålet. Praktiske hensyn 
tilsier denne løsningen, og bestemmelsen kan leses slik at begge 
foreldre både bor, og ikke bor sammen med barnet."


Etter min mening kan verken praktiske hensyn eller det at ordlyden i § 
52 kanskje kan tolkes slik eller sånn, fravike at det er barnelovens § 
51 som skal legges til grunn for underholdsplikten. Det eneste som 
kanskje kan forsvare en slik tolkning som "både bor og ikke bor", er for 
de tilfeller der den ene av foreldrene faktisk har barna noe mer i tid 
enn den andre, altså i tråd med ordlyden i forskriftens § 4f. Det synes 
naturlig at den som har barna i kortest periode betaler et bidrag basert 
på tidsforskjeller i omsorgsperiodene.
Fastsettelse av bidrag i saker med likedelt omsorg i tid, vil i såfall 
også bryte med det viktige prinsippet som hele bidragsfastsettelsen er 
bygget opp om, nemlig at omsorg i tid er likestilt med penger. Dette 
forklarer bl.a. hvorfor en av foreldrene kan være hjemme med barna uten 
lønnet arbeid, uten å bryte barnelovens § 51.








Subsidiær betraktning - hensyn til partenes faktiske utgifter
Jeg anmerker at Innkrevningssentralen påstår at namsretten ikke har 
anledning til å overprøve forvaltningens skjønn med mindre dette er 
utøvet på en slik måte at vedtaket er ugyldig. Jeg kan ikke finne 
lovhjemmel for en slik påstand og kan heller ikke finne en rimelig god 
forklaring på hvorfor Innkrevningssentralen fremsetter en slik påstand. 
Jeg vil derfor be namsretten overse Innkrevningssentralens påstand og 
behandle også denne viktige siden av saken.
Jeg vil derfor be namsretten uavhengig av deres vurdering av lovhjemmel 
i denne sak, også vurdere lovhjemmel og rimelighet av 
skjønnsfastsettelsen i denne sak basert på en generell vurdering - også 
vurdert som om denne saken var delt omsorg som definert i 
bidragsforskriftene. Altså vurdere hva som er rimelig å ta hensyn til av 
utgifter og inntekter i saker med delt omsorg, før et eventuelt bidrag 
beregnes skjønnsmessig. Selv om man i lovens forarbeider ikke har 
vurdert dette for delt omorg, må man ved å 
se til de vurderinger og argumenter som er brukt for hovedregelen, anta 
hva de med rimelighet ville ha ment konkret om skjønn ved delt omsorg.
I "vanlige" bidragssaker der barna har en hovedforsørger og den andre 
foreldren i høyden benytter vanlig samsværsrett, følger hovedreglen om 
prosentvis bidrag av brutto lønn, eventuelt med tillegg av f.eks. 
skattemessig påslag for fri bil hos bidragspliktige. Man har valgt å se 
bort i fra eventuelle høye boutgifter som bidragspliktige måtte ha, 
fordi bruttolønnsprinsippet markerer at barnebidraget (dvs. 
underholdsplikten) er en prioritert forpliktelse.
I Innst. O. nr. 23 - 1988-89 side 16 heter det: "Komiteen innser at 
bidragspliktiges eventuelle ekstraordinært høye boutgifter kan influere 
sterkt på vedkommendes økonomi. Likevel er det vanskelig å la dette 
generelt påvirke bidragets størrelse. Underholdsbidrag må prioriteres 
meget høyt. Såfremt bidragspliktige ikke makter både bidraget og 
ekstraordinært høye boutgifter, bør det være boutgiftene og ikke 
bidraget som tilpasses. Komiteen vil imidlertid ikke se bort fra at 
boutgiftene selv med en nøktern bo-standard, i enkelte situasjoner kan 
være så tyngende at det vil virke urimelig helt å se bort fra dem ved 
bidragsfastsettelsen."


Dette er begrunnelsen til at man for bidragspliktige med vanlig 
samværsrett har valgt i prinsippet å stå fast på hovedregelsprinsippet. 
Altså at man i utgangspunktet ikke tar hensyn til f.eks. høye boutgifter 
hos bidragspliktige. (Eneste unntak; jfr. bidragsforskriftenes § 4c.) 
I Ot.prp. nr. 44 av 1987-88 side 65 betegnes vanlig samvær slik: 
"Omregnet i dager utgjør vanlig samværsrett, slik den er definert i 
barnelovens § 44 fjerde ledd ca. 90 dager (3 måneder) i året dersom 
retten benyttes fullt ut. I svært mange saker vil det reelle samværet 
nok ligge betydelig under dette." Om delt omsorg heter på samme side i 
samme prp.: "Normalt vil man ikke snakke om delt omsorg dersom ikke 
forholdets varighet utgjør 4 måneder eller mer i året."


Denne saken med likedelt omsorg dreier seg altså om en helt annen 
situasjon, hvor forholdets varighet for begge foreldre utgjør 6 måneder 
i året. I tillegg har barna i denne saken fast bostedsadresse hos barnas 
far.
For at det skal dreie seg om delt omsorg etter dagens regelverk, må 
begge foreldre ha barna boende hos seg minst 5 måneder i året. Barna bor 
da begge steder og begge foreldre må derigjennom kunne påregnes å ha 
både boligutgifter og andre oppholdsutgifter for barna etter foreldrenes 
evne. I denne saken som sannsynligvis i de fleste saker med delt 
omsorg, deler foreldrene også på f.eks. barnehage/skolefritidsutgifter. 
Det vil også være naturlig å regne at barna også drar full nytte av 
"andre goder" f.eks. bilhold hos begge foreldre, slik at det vil være 
urimelig å tillegge fri bil hos en eller begge parter.
Det påstås at man i denne saken har tatt hensyn til at barnas far har 
høyere boutgifter enn barnas mor. Dette er etter mitt skjønn en drøy 
påstand man ikke har dekning for. Også påslag i bruttolønn for fri bil 
i slike saker er etter mitt skjønn helt urimelig. Men for barnas mor som 
kjører på kilometergodtgjørelse blir dette ikke medregnet. Barna har 
selvsagt glede av bil hos begge foreldre. Det pålagte barnebidraget 
utgjør 12,92% av bruttolønn med påslag for fri bil hos barnas far, og 
utgjør 13,67 % av bruttolønn hos barnas mor. Altså 0,75% poengs 
forskjell. Det er dette bidragsmyndighetene hevder er å ta hensyn til at 
foreldrene har store forskjeller i faste kostnader. Gjelden til barnas 
far skyldes i all hovedsak boliggjeld og gjeld etter booppgjøret. 
Gjelden etter booppgjøret har selvsagt redusert barnas mors gjeld, og 
uansett kommet henne og barna til gode. Gjelden må derfor kunne påstås å 
være en relevant gjeld som det i saker med vanlig delt omsorg skulle 
være grunnlag for å ta hensyn til. Det er altså ingen gjeld barnas far 
kan kvitte seg med ved å selge "gjeldsgjenstanden" slik man hadde kunne 
gjort dersom det var gjeld pga. hytte, båt eller liknende. Barnas fars 
faste kostnader utgjør 61 % av netto inntekt etter skatt, mens den 
utgjør tilsvarende 39% for barnas mor. Å påstå at man har tatt hensyn 
til barnas fars høyere gjeldsbyrde med en reduksjon på 0,75% poeng, 
virker da helt meningsløst. Ser man bort fra påslag om fri bil hos 
barnas far, er han pålagt høyere bidrag enn barnas mor, hhv. 14,4% og 
13,67%. Denne forskjellen forsterker seg avhengig av hva man måler den 
mot. Måles bidraget mot situasjonen etter skatt og faste utgifter hos 
begge foreldre, utgjør bidraget hhv. 54% for barnas far og 30% for 
barnas mor.
Begge foreldre har vanlige OBOS leiligheter i samme gate og har likedelt 
omsorg for barna. At barnas far skal selge sin leilighet og flytte til 
en leilighet slik at han kun har boutgifter på kr 6.000 pr. mnd. slik 
Innkrevningssentralen og bidragsfogden mener, må bero på en misforstått 
oppfatning av boutgiftene i Osloområdet og hva delt og likedelt omsorg 
innebærer. I tillegg bør de samme innstanser kunne forklare hva de vil 
kreve at barnas far i tillegg skulle selge for å slette gjeld pga. 
booppgjøret?
Det finnes ingen rimelige grunner til en slik praksis for 
skjønnsfastsettelse verken i saker med delt omsorg, eller likedelt for 
den saks skyld. Man kan med rimelighet ikke benytte de samme vurdringer 
i sitt skjønn av hvilke kostnader og utgifter som skal medregnes - som i 
de saker der den ene foreldren i høyden benytter seg av sin minimums 
samværsrett på 3 måneder.
I denne saken har barnas mor mer til disposisjon til livsopphold for seg 
selv og barna, enn barnas far, etter at skatt og faste utgifter er 
betalt. Kopi av inntekter og utgifter for begge foreldre som er godkjent 
korrekte av begge foreldre, følger vedlagt i kopi. (Renteøkningene den 
siste tiden gjør større utslag for barnas far enn for barnas mor.)
Det at vurderinger av momenter til skjønnsberegningen i saker med delt 
omsorg ikke er omhandlet spesielt i lovens forarbeider, kan ikke frita 
verken bidragsfogd eller andre til å benytte seg av alminnelige 
rimelighets-betraktninger. Det må også kunne tas hensyn til i 
vurderingen at myndighetene gjennom de senere år har uttrykt ønske om 
endringer i dagens regelverk - som altså er basert på en samværsforelder 
som er sammen med sine barn i høyden 3 måneder i året.
Mange prinsipielle sider
Samtlige av de parter jeg har snakket med har påstått at Barneloven og 
bidragsreglene ikke er direkte diskriminerende, men "muligens" 
indirekte. Det er innlagt visse "fortrinn" til den av foreldrene som 
barna bor fast sammen med. Loven tillater kun at barna har en fast 
adresse. Det er altså en av foreldrene som barna etter loven bor fast 
sammen med, mens den andre av foreldrene har samværsrett eller utvidet 
samværsrett. I denne saken er det barnas far som etter loven bor fast 
sammen med barna, og barnas mor som følgelig etter loven har utvidet 
samværsrett, jfr. vedlagte kopi av bostedsbevis. 
Saken har også svært mange andre prinsipielle sider som jeg har valgt 
ikke å gå nærmere inn på i denne omgang.
Vedlagt følger også kopi av brev til Rikstrygdeverket vedrørende 
angjeldende sak fra undertegnede datert 07.08.98, samt brev fra 
undertegnedes advokat datert 02.11.98. Jeg ber namsretten også gå 
igjennom disse to brevene.






Konklusjon
Også i denne saken med likedelt omsorg i tid, må man kunne fastslå at 
underholdsplikten for egne barn er en prioritert forpliktelse som 
påviler begge foreldrene. I saker med likedelt omsorg kan derfor ingen 
av foreldrene fritas for sin forpliktelse som bl.a. er å underholde egne 
barn med egne midler. Ingen av foreldrene kan settes i en mer 
begunstiget situasjon enn barna selv ville gjort dersom barna selv 
hadde midler til eget underhold. Det finnes heller ingen andre rimelige 
grunner til å ilegge barnebidrag for noen av foreldrene i slike 
situasjoner. Følgelig kan heller ingen av foreldrene, uavhengig av 
kjønn, kunne ha disposisjonsrett over den andre foreldrens midler.
Subsidiært vil jeg påstå at saker med delt omsorg generelt må behandles 
skjønnsmessig med helt andre beregningsgrunnlag og vurderinger enn det 
hovedregelen legger til grunn.


Vennlig hilsen






Barnas far




Kopier vedlagt:
23 sider lovforarbeider fra Barne- og Familiedepartementet 
1 side bostedsbevis fra undertegnede 
1 side budsjett inntekter og utgifter for foreldrene 
6 sider brev fra undertegnede til Rikstrygdeverket 
5 sider brev fra undertegnedes advokat til Rikstrygdeverket