Rasens opprinnelige navn er Gudbrandsdalshest, da rasen kan føres tilbake til Gudbrandsdalen. Tofte Gård har hatt stor betydning for dølehestens historie. Denne gården ble omtalt så tidlig som på Harald Hårfagres tid. Bøndene hadde skyssplikt, dvs de skulle besørge skyss til kongen dersom han trengte å ferdes noe sted. Derfor var det nødvendig med mange hester på gården.
Den planmessige avlen av dølehesten begynte imidlertid ikke før ca 1850.
Omkring 1872 skilte man rasen i to typer, en tyngre og en lettere. Det ble bestemt at man skulle innføre to klasser på utstillinger, en klasse for større bruks- og kjørehester og en klasse for lettere kjøre- og ridehester. Dette var medvirkende årsak til at eiere av den lettere dølehesten samlet seg og dannet Det Norske Travselskap i 1875. Den norske traveren, kaldblodstraveren kan føres tilbake til dølehesten. Denne rasen fikk sin stambok i 1901, og i 1947 fikk kaldblodstraveren sitt nåværende navn.
Dølehesten er mellom 145 og 155 i mankehøyde, og veier oftest mellom 540 og 630 kg. Fargene er brun, mørkbrun og svart. Hodet har en rett profil. Ørene er ganske lange, øynene er middelsstore og panneluggen er oftest fyldig. Halsen er relativt kort og muskuløs, nakken er tydelig og manken velmarkert. Ryggen er relativt lang og rett, med et bredt, muskuløst kryss. Bena er korte og kraftige, godt muskelsatte med sterke hover. Dølehesten har også kraftig man og hovskjegg.
Dette er en sterk og svært utholdende rase. Ganglaget er godt både i skritt og trav. Dølehesten har som regel et meget godt lynne. Den er lett å temme, lærenem og arbeidsvillig. I tidligere tider ble rasen mye brukt både som trekkhest og i skogsarbeid. Traveren er i dag den mest utbredte gren av rasen, og blant verdens raskeste kaldblodstravere.
