Lydigihets- og holdningstrening av hesten kalles dressur.

I dressur lærer hesten å føre seg på best mulig måte, og å utføre sine natulige bevegelser etter rytterens kommando.
Selvsagt får alle ridehester grunnleggende opplæring eller skolering slik at de blir lydige, føyelige og en glede å ri på.
Alle nybegynnere som rir volter og serpetiner på rideskolen, holder egentlig på med grunnleggende dressur.
På de lavere dressurnivå finnes det mange konkurransedeltagere, men etterhvert som treningen blir mer krevende, minsker deltakerantallet.

Dressur på høyeste nivå viser en ekvipasje i fullkommen harmoni, som utstråler selvtillit, smidighet og eleganse. Hos en topprytter i aksjon vil du knapt merke at han gir tegn, men hesten utfører de vanskelige øvelsene tilsynelatende enkelt. Det ligger årevis av hard trening bak for å oppnpå dette. Dressur har røtter flere århundrer tilbake.

Den greske kavalerioffiseren Xenophon skrev om trening av hester ca.400 f.kr., og har hatt stor innflytelse på ryttere og trenere. Han understrekte at hestene skulle adlyde hvert minste tegn og utføre ordre lett og lekende. For å oppnå dette må hest og rytter kjenne hverandre, noe som tar lang tid.

Den første Rideskolen ble grunnlagt i renessansen(1532 i Napoli). Der ble hester lært opp til å utføre vanskelige øvelser. Det skjedde få forandringer på dette området før 1735, da Den Spanske Rideskole i Wien åpnet. Moderne dressurtrening bygger på den berømte rideskolens prinsipper.

Dressurkonkurranser består av et fastsatt program- en serie som belønnes av en poengskala som går fra 0 til 10. I tillegg vurderes rytterens holdning og sits, i tillegg til hestens gangarter og oppførsel.
Dressur har vært en olympisk gren siden 1912.