og blir avlet i Friesland nord i Nederland. I hjemlandet er den gjenstand for for
glødende beundring i dag som i tidligere tider. Frieseren har faktisk en viktig plass
i menneskets historie blant hesterasene.
Rasen har et langt hode med
korte ører. Den har en imponerende overlinje,
som blir fremhevet av den hvelvede og stolte halsen. Kroppen er kompakt,
sterk og dyp med robust konstitusjon. Skuldrene er kraftige, lemmene korte
og sterke med god benstamme. Nederst på bena er det rikelig hovskjegg, og
høvene er harde og mørke og lite utsatt for sykdom. Krysset er lavt og
hellende,
slik som hos dalesponnien, som viser friesisk innflytelse. Selv om krysset
er sterkt,
er det ikke massivt slik som hos de tunge trekkhestene. Halen og manen er
tykke
og kraftige og blir sjelden tynnet ut eller flettet. Ingen annen farge enn
svart er tillatt.
Romerne verdsatte frieseren
som en kraftig arbeidshest, selv om den var stygg i
deres øyne. Tusen år senere har den blitt penere, og den beviste sine
egenskaper
som et sterkt, rolig og utholdende dyr da den bar friesiske og tyske
riddere i korstog.
Kontakt med orientalske hester forbedret utseendet forbedret rasen
ytterligere, og
det samme gjorde tilførselen av andalusisk blod da Spania okkuperte
Nederland
under Åttiårskrigen.
Oldenburgeren ble for en stor del grunnlagt på friesisk blod. Englands dalesponni og fellponni ble også påvirket da
frieslenderne og de svarte hestene deres dannet flanken for de romerske legioner. Gjennom sin etterkommer old
english black påvirket frieseren også Englands great horse ( nå kalt shirehest), og også den norske dølehesten.
Smidigheten og
temperamentet gjør frieseren til en god ridehest. Det er imidlertid som
kjørehest denne hesten virkelig
kommer til sin rett, for den har nydelig balanse og imponerende bevegelser
med energisk, aktivt trav. I rasens hjemland
er det populært å spenne denne hesten foran den tradisjonelle friesiske
giggen.