islandshest
HANNoVERANER
SHETLANDSPONNI
ARABER
LIPPIZANER, DEN SPANSKE
RIDESKOLE I WIEN
PRZEWALSKI
ENGELSK FULLBLOD
APPALOOSA
CONNEMARA
WELSH PONNI
NEW FOREST -
PONNIEN
GOTTLANDSRUSSEN
dølehest
exmoor ponni
fjordingen
haflinger
kaspisk hest
nordlandshest / lynghest
shagya araber
sportsponni
varmblods ridehest
ANDALUSIER
BASHKIRPONNI
CANADIAN CUTTINGHORSE
CRIOLLO
FRIESER
KNABSTRUPER
Selv om islandshesten er ganske liten, blir den regnet som hest, ikke ponni, og den har en spesiell plass i islendingenes hjerter. Kroppen er kraftig og sterk, og rasen kan bære en voksen mann over lange avstander. Rasen kom til Island i årene 860 til 935 e.Kr.da de norske vikingene brakte dem med seg i båtene sine. Tarpan og fjording har hatt innflytelse på rasen slik den fremstår i dag. Det er få raser som kan skryte av å være så rene som islandshesten. De siste 1000 årene er den overhodet ikke blitt krysset av andre raser. I avlen blir det lagt stor vekt på de fem gangartene som er spesielle for islandshesten (skritt,trav,galopp,tølt og pass). Islandshestene lever ofte som halv-ville og kan gå ute selv i kalde og harde vintre. De kan brukes til allslags arbeid, de brukes i kjøttproduksjon, og de er en viktig del av de tradisjonelle islandske sportsarrangementene.Islandshesten finnes i alle farger, mankehøyden er mellom 123-132 cm. For tiden er bestanden på Island angrepet av et svært smittsomt virus, som heldigvis ikke ser ut til å være dødelig. Det har vært noen dødsfall, men bare blant svake / gamle dyr.
Avl av islandske hester er godt organisert i alle land.
I tillegg samarbeider landene seg i mellom på områder som bedømmelsesregler, utdannelse og dommere. Den internasjonale rasebeskrivelse sier at: "Den islandske hest er en brukshest, med størst vekt lagt på gode rideegenskaper." Islandshesten skal således være robust, motstandsdyktig og sunn, modig, selvstendig og samarbeidsvillig. Den skal være lettbygd og velreist, ha god vilje og et godt lynne, samt inneha gode rideegenskaper. Islandshesten er en utpreget god ridehest egnet til konkurranse samtidig som den er en utmerket turkamerat, utholdende og stø på bena. Den kan ris av både voksne og barn, og har vokst i popularitet først og fremst fordi den er godt egnet som familiehest. Jegere og ivrige friluftsfolk har i islandshesten også funnet en god kløv- og terrenghest. Videre er islandshesten egnet som kjørehest.
Islandshesten brukes som konkurransehest. Det arrangeres hvert år mindre lokale stevner, større åpne mesterskap og Norgesmesterskap i disiplinene firgang, femgang, tølt, pass, stilpass og dressur. Øvelsene ris på en 200 meter ovalbane, bortsett fra veddeløpsdisiplinene og dressur.
Hannoveraneren er en av Tysklands fremste konkuransehester, både som sprang og dressurhest.
Den er svært sterk og er kjent for sine korrekte bevegelser og sitt gode temperament. Mankehøyden er ca.
162 cm. Det er drevet planmessig avl på rasen helt siden 1735. Det begynte med at holsteinerhingster ble brukt for å bedre kvaliteten. Etter 2. verdenskrig ble det lagt større vekt på å få fram en god konkuransehest, og både trakehner og engelsk fullblod ble brukt i avlen for å forbedre rasen.
Rasen kommer opprinnelig fra de karrige Shetlandsøyene nordøst for Skottland, og det ugjestmilde landskapet har formet rasen når det gjelder karrakterer og størrelse. Ponniene kom sannsynligvis til Shetland fra Skandinavia for 10.000 år siden, og kan være i slekt med den primitive tundrahesten. På 1800-talet ble ponniene brukt i kullgruver, og det ble da utviklet en tyngre type som nå nesten er utryddet. Første gang rasen ble eksportert var i 1885, da 75 ponnier ble sendt til Eli Elliot i Amerika.Sett i forhold til størrelsen er den lille ponnien fra Shetland en av verdens sterkeste hester. Den kan bere et menneske over ulendt terreng, og den kan arbeide med tunge bører.
Shetlandsponnien er svært populær, og det drives avl over hele Europa, samt i USA og Australasia. Den brukes som rideponni for barn og egner seg ypperlig til kjøring. Den er også etterspurt som sirkusponni. Shetlandsponnien er hardfør og kan trives i de karrigste omgivelser. Den har lang levetid, og er sunn og robust. Den finnes i alle rene farger, og mankehøyden er opptil 102 cm. Det finnes bevis for at Shetlandsponnien har levd på Shetland i over 2.000 år, men sannsynlige teorier tilsier at de trolig kom dit allerede for 10.000 år siden. Fram til ca 1850 var ponnien det eneste transportmiddelet for leilendingene på Shetland, både som kløvhest og som ridehest.
Best kjent er den kanskje som gruveponni. De første ble tatt i bruk i 1842, og den siste forlot gruvene så seint som i 1994. Shetlandsponnien er i antall den største ponnirasen i Norge. Den er svært allsidig og egner seg utmerket som førsteponni for barn, både til ridning og kjøring. Rasen brukes også med stort hell i ponnitrav og som kjørehest for voksne, både i konkurranse og til hobbybruk. Shetlandsponnien er en fantastisk kløvhest og turkamerat.
Araberen sies å være opphavet til alle hesteraser, og den regnes som grunnleggeren av engelsk fullblod. Den er den reneste og eldste av alle hesteraser. Både oldtidskunstverk og beduinenes sagn viser at det så tidlig som år 2000 f.Kr. ble arrangert veddeløp med hester av arabertypen på den arabiske halvøya. Araberblodet ble spredt utover verden under de hellige krigene i profeten Muhammeds tid (på 600-talet). Resultatet av dette var at araberen ble den viktigste faktoren i utviklingen av verdens hesteraser. Araberen er den vakreste av alle hesteraser, med et særpreget, imponerende utseende. Den unike kroppsformen er et resultat av proporsjonene på kroppsdelene og det spesielle skjelettet. I motsettning til andre raser, som har 18 ribbein, 6 lendevirvler og 18 halevirvler, har araberen henholdsvis 17-5-16.Dette er årsaken til den særpregede høye haleføringen. Rasen er meget utholdende, og den har flytende bevegelser. Den er fyrig, modig og godlynt av natur. Alle land som driver oppdrett av araber har sin egen stambok, som skal godkjennes av verdens araberhestorganisasjon, World Arab Horse Organization. Mankehøyde: 142-150 cm, alle rene farger, ofte skimmel. Den typiske araberhesten kjennetegnes av skjønnhet, eleganse og edelhet kombinert med stolt reisning, klassiske linjer og svevende bevegelser. En hest som savner disse egenskaper kan sikkert være en bra hest, men da er det ingen typisk araber. Araberhesten er svært intelligent, lettlært og hengiven. Temperamentet er livlig, men fromt. Den er dessuten holdbar, utholdende, tålmodig, nøysom og tilpasser seg lett ulike forhold. Synet er skarpt og hørselen meget god. Fulblodsaraberen er en meget bruksvennlig og allsidig hest som tilpasser seg de fleste bruksdisipliner og fungerer med stort hell i sprang, dressur, feltritt, western, galopp, distanse og kjøring. Den disiplin som domineres av araberen verden over er særlig distanse hvor araberen er nært opptil uovertruffen. Arabergaloppen er en voksende disiplin som øker stort i popularitet, særlig på kontinentet og i USA hvor arabergalopp er like stor eller større som løp enn for engelsk fullblods.
Også her i Norge er arabergaloppen igjen i fremvokst etter å ha ligget nede noen år og det er satt opp 9 løp i 1999. Men det er særlig allsidigheten som bør fremheves og fullblodsaraberens lettlærte lynne har etterhvert skaffet denne hesten mange tilhengere i de fleste leire. Ønsker man en edel fullblods familie og hobbyhest til bruk i mange disipliner eller en hest som hevder seg helt i toppen i distanse og galopp er fullblodsaraberen det rette valget.
Araberens opprinnelse er omspunnet av romantiske legender. I følge et populært sagn
skulle profeten Muhammed velge ut de beste hestene til krigerne sine. Han ga ordre om
å drive en hesteflokk inn i et kve og holde den der i sju dager - uten vann.
Da uka var omme ble en del av kveet revet, og de uttørkede hestene løp mot en kilde i
nærheten. Plutselig satte Muhammed i et kamprop, og fem hopper snudde og løp bort til
ham - de eneste hestene som lystret til tross for den desperate tørsten.
I følge sagnet skal alle renrasede arabere overalt i verden nedstamme fra disse fem
hoppene som var så lojale og trofaste mot herren sin. Siden dengang har det vært strenge
regler for å holde stammen så ren som mulig.
Men uansett hva som er araberens virkelige opprinnelse, skiller den seg fra de fleste
andre hesteraser på en ganske besynderlig måte - den har nemlig søtten par ribbein
i stedet for atten. Den har et lite, "innoverbuet" hode med bred panne, som smalner av mot en
fin liten mule med vide nesebor. Araberen er bred mellom øynene og har lange, kvikke
ører. Videre har den en buet hals, bredt, muskuløst bryst og en sterk rett rygg. Beina
er senete og hovene små og runde. Araberen har en lang, silkemyk, flagrende man og hale. Den er som regel rødbrun/fuks, kastanjebrun, brun eller skimmel. Også svart, men det
er den sjeldneste fargen. Også hvit eller grå. Den er en ypperlig rase som er berømt for sin intelligens, kvikke
natur og lojalitet. Araberen trives i selskap med mennesker. Den er et bilde på absolutt
fullkommenhet når den løper med hodet høyt og med flagrende man og halen i været.
Araberen er en fremdragende konkurransehest. Den er både utholdende og hurtig. Den egner
seg godt som oppvisningshest eller ridning generelt.
LIPPIZANER,
DEN SPANSKE RIDESKOLE I WIEN
Rideskolen ble grunn lagt i 1560, ved det keiserlige hoff i Wien, og på den tiden fantes det lignende rideskoler ved de kongelige slott hele Europa. Hvis du lurer på hvorfor det heter den spanske rideskole, så er det fordi lippizanerne stammer fra spanske hester som ble brukt i keiserens staller i Wien. Det elegante ridehuset ble bygget i 1572 og huser idag ca. 70 lippizaner hingster. Hver dag inviteres publikum til å overvære elegante "ballettoppvisninger" til klassisk musikk.
Opplæringen er krevende og vanskelig.Den begynner når hingsten er fire år gammel, og det vil gå tre år med trening før hesten er klar til sin første oppvisning. Hvert år plukkes noe ekvipasjer ut til å reise verden rundt og holde oppvisninger. De aller beste hingstene blir plukket ut til å utføre ekstra vanskelige øvelser. Lipizzaneren står på listen over truede dyrearter. Den siste tellingen viser at det finnes ca. 4.250 hester totalt i verden. I Norge er det registrert drøyt 30 lipizzanere.
En rasetypisk lipizzaner har harmoniske proporsjoner, finhet og utstråling i uttrykk, manerer og bevegelser. Den skal ha et godt temperament, god samarbeidsvilje og utholdenhet som gjør den godt egnet som dressur- og kjørehest. Gjennom dens allsidighet skal den også være skikket som fritidshest. Bevegelsene må være taktfaste, energiske og elegante. Elastiske bevegelser, gjerne med svevmoment i trav, er særlig ettertraktet. Gjennom planmessig avlsarbeid ønsker en å avle en barok hesterase med verdighet, utstråling og harmonisk temperament og med anlegg både som
kjøre-, dressur- og fritidshest. Rasen ble grunnlagt på stuteriet i Lipizza i det 16. århundret. Lipizzanerne er
mest kjent for sine dressuroppvisninger på Den Spanske Rideskolen i Wien, hvor de
har opptrådd i 400 år.
Lipizzanernes forfedre ble egentlig avlet fram i Spania. Andalusiere, Arabere og
Berbere ble brukt i utviklingen. Noen av de beste hestene ble im portert til
Østerrike. Her ble det drevet avl, i tillegg til at hestene ble trent opp til å
utføre fantastiske dressurkunster, noe som var veldig populær underholdning for
hoffet. Dressurøvelsene er egentlig øvelser som hestene ble lært opp til å
gjøre under kommando når de ble brukt i krigen. Avlen drives etter strenge regler. Hingstene plukkes
ut på grunnlag evner, hopper etter utseende og gemytt.
Det berømte Lipizzaner-stutteriet befinner seg nå i
Piber i Østerrike, der hestene til Den Spanske Rideskolen
i Wien avles frem.
Lipizzaneren er fantastisk elegant.
Den har et lite hode og utrykksfulle øyne. Halsen og
skuldrene er kradtige, og kroppen relativt lang.
den kraftfulle bakparten gjør det mulig for hesten å utføre vanskelige øvelser.
Mankehøyde: 152-166 cm.
Fargen er skimmel. Føll med lyse foreldre fødes mørke. Vanligvis blir de skimle eller hvite rundt
7-10 års alder. Svarte, fukse og brune hester forekommer.
I tillegg til å være grasiøse, er Lipizzanerne også intelligente og
lærenemme. De Lipizzanerne som ikke er gode nok for Den Spanske Rideskole, brukes som
kjørehester og allsidige ridedyr.
Generelt kan vi si at de moderne hestrasenestammer fra de fire urhestene som overlevde istiden: tarpanen, tundrahesten, przewalski-hesten og skogshesten. Tarpanen er utdødd, bortsett fra en liten flokk steppe- og skogs-tarpaner fra Øst-Europa, som finnes i Popilno i Polen. Tundrahesten fra den nordøstlige delen av Sirbir, som etter all sannsynlighet ikke har hatt så mye innflytelse på dagens hesteraser, er utdødd, og det samme er den tunge trege skogshesten, eller diluvial-hesten fra Nord Europa. Przewalski-hesten, eller den asiatiske villhesten, er dermed den eneste gjenlevende av urhestene. Den fanteslenge bare i dyreparker oghos noen få private oppdrettere, men i et forsøk på å bevare rasen ble en flokk på 20 hester sluppet ut på de mongolske steppene i 1992. Tiden vil vise om de vil klare seg i vill tifstand.
Oen primitive hesterasen er oppkalt etter en polsk oberst som oppdaget en flokk ville hester i Mongolia i 1881, i området rundt fjellgruppen Taching Shan (direkte oversatt: fjellene til den gule hesten) i utkanten av Gobiørkenen. Przewalski-hesten er sky og vill, og har en unik, primitiv styrke. Den er annerledes enn vanlige
hester, f.eks. har den 66 kromosomer, mot normalt 64. Manen er opprettstående, og hårlaget er blakk med tydelig ål. Beina er svarte, og har av og til sebrastriper.
Den engelske fullblodshesten er verdens raskeste og mest verdifulle hest, det drives en utstrakt avlsvirksomhet og veddeløpsindustri i de fleste land. Fullblodshesten er også et viktig element i avlen av konkurranse hester, og det er den rasen som brukes mest til å forbedre andre raser. Rasen ble utviklet i England på 1700- og 1800-tallet, da engelske «løpshester» ble krysset med orientalske hester. Rasens stamfedre var Byerley Turk (1689), Darley Arabian (1704) og Godolphin Arabian (1728). De produserte rasens fire viktigste linjer; Herod, Eclipse, Matchem og Highflyer (som var Herods sønn).Den engelske fullblodshesten er en hest av høy kvalitet med nesten perfekte proporsjoner, som for øvrig er lange sammenlignet med de noe tyngre hestetypene. Den er atletisk og utholdende, og den har masse tæl. Engelske fullblodshester ekstremt modige, men er ofte litt nervøse, og kan ha et noe vanskelig temperament. Mankehøyde 160-167. Finnes i alle rene farger. Det ønskes en mellomstor, kort, sterk og holdbar hest, med bredt bryst, store nesebor og høy manke. Hesten skal være harmonisk med god bredde og dybde. Den skal ha velstilte ben med gode hover, god muskelsetting og ha et godt lynne. Fullblodshesten er verdens raskeste hest over distanser på mer enn 500 m. Rasen har derfor et stort bruksområde innen hurtigløp/galoppløp. Men også i internasjonal sprang og dressurridning benyttes engelsk fullblod til å foredle hestematerialet. Mange veddeløpere går over som ridehest etter endt karriere på banen. Fullblodshesten har et våkent temperament, er lærenem og arbeidsom.Den engelske fullblodsen er verdens raskeste hest. Utviklingen av rasen starter i England i slutten av det 17. århundret og begynnelsen av det 18. århundret. Arabere, Berbere og tyrkiske hester ble importert for å bedre de eksisterende galopphestene.
Blant disse hestene var stamfedrene til fullblodsen - Byerley Turk, Darley Arabian og Godolphin Arabian.
I 1690 ble det opprettet et stutteri rundt Byerley Turk, som bedekket diverse engelske og utenlandske hopper.
I 1730-årene var det Godolphins tur til å ta seg av den videre utviklingen av fullblodsen. Alle dagers fullblodser kan spores tilbake til en av disse tre hestene. Stamboken ble påbegynt i 1791, og i dag finner vi det nasjonale stutteriet for Engelsk fullblods i Newmarket. Det finnes fire forskjellige typer fullblodser.
Mellomdistanseløpere og sprintere blir fort voksne. De er tettbygde og veldig raske. Stayeren er mer senete.
Den er utholdende og kan delta i lengre løp, men den er ikke så rask. Steeplechaserene er for trege til
galoppløp, men har stor utholdenhet og sprangstyrke. Fullblodser finner man nå over hele verden, og flere land har egne stambøker. Bygningen varierer, men er som regel er hodet velformet, og hesten
har et intelligent utseende. Halsen er buet og manken framtredende. Skuldrene skråner
ut i en relativt kort rygg. Kroppen er dyp, og den har en veldig sterk bakpart.
Rasen ble utviklet på 1700-tallet og var basert på de spanske hestene som kom til Amerika. Mange av disse var flekkete. Nez Perce-indianerne, som holdt til i den nordøstlige delen av Oregon, var dyktige hesteoppdrettere, og de gjennomførte en nøye avlsplanlegging som resulterte i en særegen, praktisk arbeidshest med vakre farger.
I 1877 ble indianerstammen og hestene deres nesten utryddet av de amerikanske troppene, men rasen gjenoppsto i 1938, da foreningen Appaloosa Horse Club ble grunnlagt i Moscow, Idaho. Deres stambokregister er nå det tredje største i verden. Dagens appaloosa er en typisk kveg hest og en hobbyhest som brukes til sprang og galopp. Den er kjent for utholdenhet, tæl og godt lynne. Det fins fem offisielle appaloosa-farger: teppe, marmor, leopard, snøfnugg og frost. Mankehøyde: 142-152 cm. På grunn av det karakteristiske flekkete hårlaget tar Appaloosaen seg godt ut som paradehest.
Den har også et mildt temperament og egner seg utmerket som ridedyr.
Appaloosaen ble først avlet av en nordamerikansk indianerstamme fra staten
Washinton. Nå forekommer de over hele verden, men er vanligst i USA.
Apaloosaen er en tettbygd hest med kort, rett rygg og velutviklet manke.
Den har dyp brystkasse, skrånende skuldre og kraftig bakparti og bein. Hovene
er meget harde og har ofte vertikale svarte og hvite striper. Appaloosaen har lite man- og halehår.
De er svært føyelige hester som er usedvanlig lette å
håndtere. Dessuten er de smidige, allsidige og sterke. De er gode spranghester
og er utholdende nok til å holde høy fart over store strekninger.
CONNEMARA
Denne rasen kommerfra vestkysten av Irland,og er landets eneste innfødte ponnirase.
Det drives avl på rasen over hele Europa og også andre steder i verden
Av alle hei- og fjellponniene er connemaraen den mest annvendelige, for den er rask og den egner seg ypperlig til oppvisning og sprang.
Den er dessuten så stor at den kan bli ridd av både litt eldre barn og voksne som ikke er for tunge.Berbere og spanske hester ble krysset med rasen på et tidlig tidspunkt.Resultatet ble den berømte, raske, smidige og hardføre irish hobby på 1500-1600 tallet.
På 1800-tallet satte styresmaktene i gang en omfattende avlsplanlegging for å hindre degenerasjon av den innfødte rasen.
Det ble brukt arabere, welsh cob, roadster og engelsk fullblod - senere også irsk trekkhestblod
Connemaraen har blitt en ensartet rase som fremdeles bærer preg av hardførheten den tilegnet seg i det tøffe klimaet på Irland.
Kryssninger med fullblod blir gode konkurransehester som har ponniens hardførhet og fornuft.
Den brukes til riding, finnes i alle rene farger innkludert blakk. Mankehøyden er mellom 130 og 142 cm.
Den har et edelt og særpreget hode som aldri virker tungt.
Connemaraen brukes mest som ridehest.Connemaraponnien er omtalt allerede for 1000 år siden. Den har vært den irske bondens arbeidskamerat og følgesvenn i århundrer på den karrige og våte vestkysten av Irland.
Naturen har hatt sin andel av oppbyggingen av rasen. Fordi ponniene skulle leve fritt i heiene, var det kun de sterkeste som overlevde. "The Connemara Pony Breeder’s Society" ble stiftet i 1923. Avlen ble da satt mer i system, men fortsatt ble det brukt andre raser. Stamboka ble "lukket" for andre raser i 1964. De første Connemaraponniene ble importert til Norge i 1970-årene.Connemaraen er en allsidig ponni som hevder seg godt i alle rideportens grener, også i kjøring. Den kan ris og kjøres av barn og voksne. Connemaraen skal være hardfør, sterk og intelligent med et meget godt gemytt.
Det eksisterte ville ponnier i de walisiske fjellområdene lenge før romerne okkuperte Storbritania.
De brakte med seg sine egne ponnier, som satte sitt preg på rasen.
Welsh mountain regnes som den vakreste ponnirasen.
I tillegg er den hardfør og har god helse.
Mankehøyden er ca. 120 cm og den finnes i alle rene farger.
Welsh mountain-ponnien denner grunnlaget for welsjh-ponni kategori B og de to welsh cob-typene kategori C og D.Welsh Mountain ponnien, som er selve grunnstammen til alle Welsh-ponnier, har vært i de walisiske berg i uminnelige tider. Trolig har den sett ut omtrent som den gjør i dag, bortsett fra at skimmelfargen ikke forekom før på slutten av 1800-tallet. Allerede i 1909 ble det beskrevet to typer welshponnier, av cob-type og araber type. I dag har vi fortsatt den samme variasjon i typene. Cob-typen er ganske grov, kort og med kraftige ben, mye hovskjegg og tykk man og hale. Arabertypen er en edel, langlagt ponni med et nett lite hode og silkeaktig man og hale. Welsh ponniene deles opp i kategorier (sections) etter størrelse.Welsh ponnien er spesielt kjent for sitt vakre utseende. Den er imidlertid også svært populær for sitt vennlige og livlige temperament og kan brukes som konkurranseponni innen de fleste grener. Kategori C og D er en kraftig ponni som er utmerket hest for voksne.
New Forest ponnien har navnet sitt fra distriktet i England
hvor den kommer fra.
New Forestponnien finnes nevnt i historiske kilder allerede på 1000-tallet.
Rasen har utbredelse over hele verden. De første New Forestene kom til Norge rundt 1970
og avlen skjøt fart.
Opp gjennom 80 og 90-årene har antall dyr av rasen variert, men er i ferd med å ta seg
opp igjen.
Flere New Forest-ponnier har hevdet seg bra i konkurransesammenheng i alle grener, både i
Norge og i utlandet.
Mest populær er asen kanskje som familieponni, der den kan ris av både barn,
ungdom og lette voksne.
Gotlandsrussen er en gammel, svensk ponnirase.
Det er funnet benrester fra små hester på Stora Karslö utenfor Gotland tidfestet til
ca. 3000 år f. Kr.Russen har alltid gått fritt omkring i skogene på Gotland.
Ved behov har man fanget og temt unghester til bruk i jordbruket.
På 1800-tallet begynte antallet Gotlandsruss minke kraftig, pga avskyting, salg og
eksport bl.a. til engelske og belgiske gruver.
Ved århundreskiftet ble krefter satt inn for å hindre utryddelse av rasen.
Typene varierer i størrelse og gir muligheter for bruk til
ulike formål. Arbeidshesten skal være lavrektangulær, d.v.s. at den er lengre enn den
er høy, målt fra skulderleddet til setebensknuten.
Hestens arbeidsevne er avhengig av størrelsen og tyngden, på utviklingen av
muskulaturen og på forholdet mellom de enkelte kroppsdeler.
Hodet skal være middels stort og grovt, men ikke for kort hals.
Dette for at hesten skal være lett styrbar og ha god balanse. Tradisjonelt i
jord- og skogbruk.
Dølehesten har også vist seg meget godt egnet som hobbyhest, både til ridning
og kjøring da
dølehesten er rolig og har godt gemytt.
Exmoorponnien er en unik ponnirase som har levd på hedene
i Somerset og North Devon i England lenge før menneskene kom. Uten innblanding av
mennesker har den fått utviklet seg i sine naturlige
omgivelser og beholdt sin raserenhet gjennom generasjoner.
Selve skjelettet har særtrekk. Både bein, tenner og kjevebenet kan sammenlignes direkte
med
prehistoriske funn over hele Europa.
Exmoorponnien kan brukes innen alle grener av ridning og kjøring.
På grunn av sin velproposjonerte kropp beveger ponnien seg som en lettere hest.
Den har et langt og flytende steg, som gjør den behagelig å ri. Den er
velbalansert, meget sikker på foten og til tross
for sin beskjedne høyde, sterk nok til å bære voksne.
Et pent, lite og markert hode med flat panne, mørke, klare
og rolige øyne. Ørene skal være små, korte og lubne. Det er ønskelig med en smidig
hals med god reisning. Brystet skal være romslig. Manken skal være høg og lang.
Rygglinja skal være godt muskelsett med et sterkt lendeparti. Overgangen frå lend til
kryss skal være jamn og fin. Det er viktig at det er god harmoni i kryss, lend og rygg.Et
pent, lite og markert hode med flat panne, mørke, klare og rolige øyne. Ørene skal
være små, korte og lubne. Det er ønskelig med en smidig hals med god reisning. Brystet
skal være romslig. Manken skal være høg og lang. Rygglinja skal være godt muskelsett
med et sterkt lendeparti. Overgangen frå lend til kryss skal være jamn og fin. Det er
viktig at det er god harmoni i kryss, lend og rygg.
Haflingeren er en robust liten hest fra Tyrol.
Den er sosialt anlagt og kontaktsøkende. Den er lettlært og velvillig innstilt. Av natur
skal den være rolig og godlynt. Hodet skal være edelt og harmonisk. Nakken
lett, passende lang og velansat hals. En passende skrå skulder med godt markert manke.
Krysset må ikke være steilt. Halen skal være velansat. Bakbena skal være godt musklet,
pipene flate, hasene rene og klare. Kodene skal være middels lange og høvene
velutviklet. Bevegelsene skal være fremadgripende, elastiske og taktfaste. Haflingeren er
en typisk allround hest som kan brukes til dressur- og sprangridning og feltritt og
distanseritt. Den egner seg også til kjøring, kløving og handicapridning. I Tyrol har
man egne travløp for Haflingeren.
Den kaspiske hesten er sammen med Turkemenen, den eldste
rasen man kjenner. Kalles ofte Proto-Araberen, da den genetisk er forløperen til den
orientalske hesten. Inntil nylig trodde man at denne rasen hadde vært utdødd siden
900-tallet, men i 1965 ble et antall individer oppdaget i Elbruz-fjellene og på strendene
av Kaspihavet i det nordlige Iran. Den er en liten, svært edel hest med fullblodspreg.
Lite hode med konkav profil, vakre mandelformede øyne og korte ører, lang fyldig man,
tørre sterke bein med ovale knallharde høver. Lette, flytende gangarter, meget rask og
kan holde tritt med store hester. Intelligente, kontaktsøkende og livlige.
3000-årige tradisjon som kjørehest, høyt skattet av antikkens fyrster for sin
hurtighet, smidighet og sitt mot. Oppsiktsvekkende sprangevner. Livlig, men lett
dresserbar og meget snill. Sterk og utholdende. Ideel ridehest for unge ryttere.
Shagyaaraberen er en allsidig ride og kjørehest avlet frem
fra fullblodsarabere ved utvalg for å få en større hest med mere masse og kraftigere
fundament enn fullblodsaraberen. Rasen har sitt utspring fra det Østerikske/Ungarske
keiserriket, og er stambokført siden 1789. De første shagya-arabere kom til Norge i
1972, og i den første importen var det 4 drektige hopper, og 1 hingst. Innenfor Norsk
Araberhest Forening (NAHF) ble det i 1985 opprettet en egen avdeling for shagyaarabere;
NAHF’s Shagyaavdeling. Foreningen har i dag registrert omlag 100 hester. Til sammen
finnes det mellom tre og fire tusen shagyaarabere i verden.
Shagyaaraberen benyttes i konkurranser i distanse, dressur, feltritt, sprang og kjøring,
men er også en trivelig hobby- og familiehest.
Sportsponni er en norsk betegnelse for foredlede ponnier
avlet for ridning og konkurransebruk. Slike rideponnier (riding ponies) har blitt utviklet
gjennom mange år i Storbritannia. Gjennom flere generasjoner har de beste egenskapene
blitt tatt vare på og resultatet er en vakker, edel ponni med et godt,funksjonelt
eksteriør, gode bevegelser og et godt lynne. Grunnlaget i sportsponniavlen er stort sett
Welsh krysset med Engelsk Fullblod (xx) og Fullblodsarber (ox). Dartmoor har også vært
brukt.Sportsponni er ingen egentlig rase, men en type ponni der målet er å avle en ponni
som kan hevde seg i konkurransesammenheng, spesielt i sprang, dressur og feltritt.
Norsk Varmblods Ridehest er en populasjon av flere ulike
varmblodsraser. Målet er å utvikle en norsk ride- og sportshest på lik linje med Europa
for øvrig. Norsk Forening for Varmblodig Hesteavl (NFVH) er en gammel forening som ble
dannet rundt århundreskiftet og ble reorganisert i 1968. Foreningen har ca. 230 medlemmer
fordelt på 4 regioner. NFVH er medlem av World Breeders Ass. for Sports Horses (WBFSH).
NFVH skal medvirke til at all varmblodig ridehest som registreres i Norge fyller
internasjonale krav som er gitt angående godkjennelse av varmblodsavstamning.Varmblods
ridehest er en typisk brukshest. Den blir avlet først og fremst som ridehest og egner seg
utmerket både til sprang, dressur og feltritt. Rasen er også en utmerket kjørehest.
Andalusieren har
navn fra Andalucía, området i Sør-Spania der den først ble avlet. Den kombinerer
grasiøse bevegelser med et mildt temperament, og passer utmerket til dressurridning.
Andalusieren er også populær som vanlig ridehest,
og er ofte å se på fetivaler og i opptog. Denne edle rasen er svært gammel,
og antas å ha sitt
utspring i den opprinnelige spanske hesten og varmblodshestene fra Nord-Afrika.
Rasen er ren takket være munker som i det 15. århundret gikk inn for å
hindre krysninger.
Den har et velformet hode på en ganske kraftig hals, med skrå skuldre og en elegant
proporsjonert kropp. Bakparten
er bred, og beina er sterke. Manen og halehåret er tykt og langt, og halefestet er lavt.
Mankehøyden er 150-160 cm. Finnes i karakteristisk blågrå skimlet, foruten hvitt,
rødbrunt,
grått og svart. Den er et intelligent, stolt og modig dyr, smidig og fyrig, men med et
mildt temperament.
Bashkirponnien er en ytterst herdet rase fra
Øst-Russland. Ett steppe og bergområde, tidligere mest bebodd av nomadene som var helt
avhengige av hesten for å overleve. Ikke helt ulikt mongolerne i samme
del av verdenen. Her avlet (og avler) man hester med ganske annerledes prinsipper
enn det vi er vant med. Man ville få fram hester som everlevde når et ble dårlig med
mat og det ble harde vinter.
Hester som kunne gå langt med tung oppakning ville man også ha. Og hester som
ga mye
melk. (Gjæret hoppemelk, kumis, var nemlig en drikk med en hel del alkohol...)
Når føllet var 2-3 uker gamle fikk de stå oppbundne uten å kunne røre seg i stekende
sol hele dagen når hoppen ble melket. Man mente at den harde oppfostringen gjorde hestene
sterke. Tålde hesten ikke den behandlingen, så kunne de sannsynligvis ikke klare den
harde vinteren heller. Uanset hva man synes om metoden, så fikk basjkirfolket fram
tøffe dyr. Det finnes mange historier om basjkirene og deres tapre hester. Under krigen
med Djingis Kahn hendte det til eksempel at en rytter som sultet skar over en ven
(blodåre) på egen hest og drakk
blodet for å ikke sulte ihjel. Etterpå tettet de såret med tjære og red videre!!!
Bashkirponnien er ingen edel hest, men minner om villhester med stort hode med konvex
neserygg. Beinene er korte og sterke, og
hele hesten gir utrykk av en sterk hest. Mankehøyde: 132 cm-158 cm. Alle
farger er tillatt, men blakk-varianter, fuks og isabell er vanligst. Ofte med ål på
ryggen og sebrastriper på beina. Bashkirponnien er en utrolig rolig hest, som ikke
engang springer når den blir redd. Når den blir skremt "fryser" de fast
og ser etter om det egentlig er farlig det den ble skremt av. Først når
finner ut det var noe farlig, springer den bort!
Den Kanadiske cuttinghorsen er en av hovedrasene i Canada.
Da ranchene ble drevet fra hesteryggen, var disse hestene svært etterspurte. I våre
dager brukes de til spesielle cuttingkonkurranser og til westernridning.
Rasen er oppkalt etter det som kalles cutting. Det betyr å plukke ut et spesielt dyr å
skille det fra resten av flokken.
Hesten må være rask og smidig for å hindre at det utvalgte dyret blander seg inn i
flokken igjen.
De fleste cuttinghorse'ene er etterkommere av American Quarterhorse, og ligner svært på
denne rasen.Cuttinghorsen har perfekt bygning for en ranchhest. Skuldrene er muskuløse og
sterke, ryggen er kort og
bakparten velutviklet. Disse egenskapene gir hesten hurtighet og evnen til å svinge inn
og ut av kvegflokken.
Mankehøyde: 157-165 cm. Den er vanligvis sort, brun eller fuks, men finnes også
i de fleste andre hele farger.
Den argentinske
Criolloen anses for å være en slektning av Berberen, Andalusieren og Araberen.
Forfedrene bla brakt til Sør-Amerika på 1600-tallet av spanske soldater. I
kampene under invasjonen stakk
noen av hestene av og slo seg ned på de enorme gresslettene, pampasen. Her levde de under
svært vanskelige forhold. Værforholdene var ekstreme, med gressbranner, støvstormer,
flom og dramatiske temperaturforandringer.
Bare de sterkeste hestene overlevde. Etter mer enn 300 år med naturlig formering utviklet
rasen seg til nåtidens Criollo.
Rasen finnes i flere varienter over hele Sør-Amerika. I Brasil kalles
den for Crioulo, i Peru Costeño, i Chile Caballo Chilero og i Venezuela Llanero.
Nå er Criollo en populær ranchhest. Krysning med fullblodser, det Criolloens utholdenhet
og styrke kombineres med fullblodsens hurtighet, har fått fram noen av verdens beste
poloponnier.
Hodet er bredt, øynene står langt fra hverandre og ørene er oppvakte. Halsen er
muskuløs og brystet bredt.
Ryggen er kort, kroppen dyp og bakparten velutviklet. Beina er ganske korte, men
sterke. Hovene er
små og harde. Mankehøyde: 135-151cm
Den vanligste fargen er blakk med mørke avtegn og ål. Dette fungerer som kamuflasje i
det tørre, sandete landskapet som er Criolloens hjemsted. Criolloen er hardfør og
intelligent. Den er velkjent for sin utholdenhet,
og dens evne til å bevege seg raskt og smidig har gjort den populær blandt de
Sør-Amerikanske gauchoene til
bruk i kveg- drift. Criolloen brukes også til vanlig ridning, langdistanseritt
og som pakkdyr.
Frieserne kommer
fra Friesland-området i Nederland, og er en av Europas eldste raser. De har sin
opprinnelse i kaldblodsraser, men er etter hvert blitt krysset med Andalusiere og
orientalske hester.
I det 18. og 19. århundret, før vi fikk maskiner, var Frieserne jordbruksdyr.
De hadde spesielt høye travsteg, og ble derfor mye brukt innen transport og travløp - en
ny sport på den tiden. Det ble gjort forsøk med å tilføre traverblod til Frieserne i
det 19. århundret. Dermed ble hestene for edle til å utføre gårdsarbeid,
og de ble stadig færre. Men i de senere årene er det blitt drevet avl for å bevare
rasen, og i dag blir
Frieseren stort sett brukt som trekkhest. Den høyreiste halsen og hodet er
velformet, øynene er livlige og ørene korte. Ryggen og skuldrene er robuste, bakparten
rund. De sterke beina
har masse hovskjegg. Mankehøyde: 152-160 cm. Frieseren er svart. En liten hvit stjerne
godtas.
Den Friesiske hesten er veldig snill og lærevillig.
Den prikkete
kanbstruperen ble utviklet i Danmark på 1800-tallet, og ble hovedsakelig brukt
som sirkushest. Under napoleonskrigen var spanske tropper stasjonert i Danmark. Da de dro
hjem, etterlot en av soldatene en kastanjefarget hoppe med et jevnt dekke av prikker. I
begynnelsen ble hoppen satt til å trekke slakterens vogn,
men så oppdaget den erfarne oppdretteren major Villars Lunn den. Hestens fart
og utholdenhet imponerte
majoren, og han kjøpte den og plasserte den på stutteriet sitt, Knabstrup.
Villars Lunn skapte en ny rase
ved å krysse hoppen med en palomino fredriksborger. Føllet hadde en lys, prikkete peks,
og ble stamfaren til Knabstruperen.
I de senere årene har man lagt mer vekt på pelsfargen enn bygningen. Derfor er det stor
variasjon i Knabstruperens utseende. Som regel ligner de på slektningen Fredriksborger,
men er mer tettbygd.
Mankehøyde: Høyden varieret sterkt fra under 110cm til over 160cm.
Alle typer flekkemønstere på rødskimlet, grå eller hvit bakgrunn. Det finnes
også helhvite hester,
de er avblekete (født med flekker, som har blitt borte)eller homozygot (de som er født
hvite).
Knabstruperen er rolige og utholdene. En god all- round hest. Takket være en tysk rytter
har
Knabstruperen igjen blitt tatt opp i Barokk-ridningen, som er den samme som Lipizzaneren
blir brukt til på
Den Spanske Rideskolen i Wien. Et eksempel på disse hestene er hingsten Hugin, som
dessuten er blind på
begge øynene, som gjør det samme øvelsene som Lipizzanerene på D.S.R.