- Den dypeste kilde til lys i livet

Denne uttalelsen kan virke overraskende når en leser beretningen hennes og får vite at tilbakevending er helt uaktuell for henne nå – og for mange andre flyktninger. Å ha tilbakevending som perspektiv betyr å tenke langsiktig: å holde en dør åpen for at flyktningene en gang skal kunne vende tilbake om de selv ønsker det. Informasjonstiltak, kvalifisering med tanke på tilbakevending, forsoning og demokratibygging og utvikling av kompetanse om tilbakevending i den offentlige forvaltninga er mulige tiltak (mer info se ).

Sonia Magdalena Gonnet kom til Norge som kvoteflyktning etter militærkuppet i Uruguay i 1979. Seks år senere overlot de militære mer makt til de sivile og de første frie politiske valg ble avholdt. 65% av flyktningene bestemte seg å vende tilbake. Sonia Magdalena Gonnet var en av dem. Hun håpet å gjenoppta livsprosjektet sitt, at barna utvider sin lille kjernefamilie, at tanter og onkler tar dem på fisketur, besteforeldre forteller eventyr.

Men mye har forandret seg i disse seks år. Propagandaen fra diktaturet hadde festet seg i befolkningen. Hun og barna hennes ble behandlet som avvikere. Å ha vært i fengsel og ha levd i eksis ble sett på som et tegn at man ikke hadde helt rent mel i posen. Noen familiemedlemmer bebreidet henne fordi de hadde opplevd skam på grunn av henne. Hun fant ikke jobb – ikke bare fordi det økonomiske kaos var større enn antatt. Hun hadde ingen ferske referanser og det ble krevd anbefalinger fra et av de to mektiske politiske partier i Uruguay – som på en måte var årsak til at hun måtte flykte fra landet.

”Forandringer i de sosiale koder”, skriver hun, ”gjorde at den kjente verden var blitt ukjent allikevel.” Mange voksne mente at barna var blitt for ”norske”, barna ble kritisert fordi de ikke hilste skikkelig, hadde egne meninger om saker og ting. Skolesystemet la mye mer vekt på disiplin, en måtte bruke skoleuniform. Skolekameratene visste ikke at folk hadde satt i fengsel og at barn hadde forsvunnet i løpet av diktaturet. Barna forventet å komme til et land der de skulle bli sett på som likeverdige medborgere. Istedenfor opplevde ungene ofte avvisning på grunn av morens fortid. Dette ble som et nytt stigma for dem.

Etter seks år bestemte de seg å komme tilbake til Norge. Tryggheten i arbeidslivet og muligheten til å påvirke tilværelsen ser hun som forskjellen mellom Uruguay og Norge.

Men hvorfor er drømmen om tilbakevending så viktig? Hun nevner erindringer av ungdomsårene fulle av idealer og illusjoner for en framtid. ”Jeg har tankene, følelsene og verdiene som springer derfra. For meg er det viktig å integrere drømmen som en del av mitt liv. Drømmen er til hjelp for å finne nye veier til omsorgen, kjærligheten og evnen til å lytte. Slik er drømmen en veileder til å finne indre fred og den gir meg styrke til å bevege meg bort fra et ufullstendig liv. Derfor føler jeg at drømmen har en inspirerende kraft for å mestre livet.”

skriv kommentar / se gjesteboka


utskriftsversjon