Vi trenger ikke forstå fremmed kultur, men vi må tenke nytt om hva som er norsk kultur og hvem vi har felles kultur med. Vi må vise folk respekt og kan ellers være helt likegyldige. Folk er forskjelige: Hvorfor bry seg?
Folk flest vil omgås med folk som er like dem selv eller ikke altfor fremmede. Jeg er ikke noe unntak - selv om jeg er antropolog og antropologer angivelig bare liker eksotiske folkeslag.
Det er helt ålright.
Å takle forskjellighet eller å integrere folk innebærer ikke at vi må invitere nazister, imamer eller pønkere hjem til oss i stua. Ingen må like islam, spise sterkt krydret mat eller danse salsa.
For min del kan nordmenn gjerne bli mer norske. De som er trygge på seg selv er mer tolerante. Folkemusikkmiljøet for eksempel var en av de første i Kultur-Norge som tok kontakt med såkalt "fremmed kultur".
Noen mener at det lett oppstår konflikter når folk fra forskjellige kulturer møtes. Det er ikke riktig. Kulturer møtes ikke, men mennesker med forskjellig bakgrunn og kunnskap.
Et viktig tiltak for å takle fremmed kultur er derfor å slutte å snakke om forskjellige kulturer. En må også slutte å bruke ordet "fremmedkulturell". Da tar du allerede for gitt at den andre er annerledes, at en ikke kan forstå hverandre.
Kulturkonseptet er et av de største hindre for integrering: Kulturbegrepet bidrar til fordommer. Dessuten stemmer det ikke med virkeligheten.
Kulturbegrepet bidrar til fordommer
Kulturbegrepet stereotypiserer mennesker, du får en merkelapp du aldri blir kvitt. Kulturbegrepet gjør deg mer eksotisk enn du er. Du blir definert via fortida. Du forblir fremmed og aldri skikkelig integrert. Du blir fratatt friheten til å være deg selv.
Veldig tydelig ser en det på flerkulturelle arrangement der innvandrer skal vise fram "sin kultur".
En tysk by hadde engang et velmenende arrangement om tyrkerne i byen og ville vise fram tyrkisk kultur. Naturligvis ble det servert nydelig tyrkisk mat. Jeg var der og unge tyrkiske jenter på rundt 20 år serverte. Jeg spurte dem om de ofte lager denne maten. - Nei, svarte de. - Det er den første gangen. Vi spiser vanligvis italiensk og kinesisk mat.
Det er et eksempel på at vi bestemmer hvordan de andre skal være for å bli akseptert.
Da jeg studerte i Tromsø ble jeg og andre utlendinger bedt om å presentere landet vårt. Vi reagerte avvisende. Vi ville ikke bli satt i bås.
Noen antropologer hevder at det å operere med kulturelle kategorier er rasistisk - som f.eks. Unni Wikan. Den danske sosiologen Mehmet Umit Necef snakker om en rasisme på høyre- og en annen type rasisme på venstresida. Den høyreekstreme rasismen går ut ifra medfødt overlegenhet. Den venstre-rasismen går ut på at en kan gjøre alt "i kulturens navn", f.eks. slå sin kone eller begå en s.k. æresdrap, dvs. de godtar forskjellsbehandling pga antatt annen kultur eller "rase".
Kulturkonseptet stemmer ikke med virkeligheten
Men bortsett fra dette så stemmer jo denne forstillingen om at verden består av forskjellige kulturer med felles historie, språk og tradisjoner ikke med virkeligheten.
La meg nevne tre grunner hvorfor.
(1) Verden består ikke av avgrensede kulturer og det fantes aldri noen
Alle samfunn er et produkt av innvandring. Også Norge. Vi er alle blandninger.
Det stemmer ikke at nordmenn ikke hadde mye kontakt med andre land tidligere. Rogaland er et godt eksempel. Rogaland er kjent i hele Norge for de rikholdige arkeologiske funnene. Ifølge Jærboka skyldes den rike bronsealderkulturen i Rogaland utstrakt kontakt og handel med utlandet. Jordbrukskulturen kom fra Jylland, bronse også, runeskrift kom fra Søreuropa. Bronsekulturen er påfallende lik i hele Europa, allerede 1000 år før Kristus fantes det en slags globalisering.
Jeg kunne nevne mange eksempler, kunne nevne fiskevær i Nordnorge som ble grunnlagt av spanske og russiske skipsbrudne, pidgin-språket pomor-norsk som oppsto på 1800-tallet, det trespråklige Finnmark (norsk, samisk, finsk), hvor det ble snakket i åtte språk på kaia. Under hansetida eksisterte det et stort område med felles språk i Nordeuropa ned til Nederland og Nordtyskland. I Norge jobbet mange tyskere, skottere, nederlendere etc.
Det samme gjelder andre land og kontinenter.
Denne ideen om at det finnes forskjellige kulturer er ganske ny. Den ble spredt for litt over hundre år siden da nasjonalstatene oppsto. Den er del av nasjonalistisk ideologi og nasjonsbyggingen. Historikere peker på at det tidligere ble oppfattet som en fornærmelse hvis du hadde sagt at herskere hadde samme kultur som sine undersåtte.
Det fantes ingen norsk identitet før på slutten av 1800-tallet. Ibsen sa: "Norge var et rike, nå skal det bli et folk" og Garborg klaget over at Norge bare ble oppfattet som geografisk og ikke som en kulturell enhet. Det var stort kulturelt mangfold før nasjonsbyggingen begynte for fullt. Ivar Aasen klaget over at Norge var så stort at han mange ganger følte seg som i utlandet.
Mangfold og forskjeller er noe naturlig, det var nasjonalistene som ikke likte det og prøvde folk til å bli like. For å skape fellesskap. Og for å skape avstanden til naboene sine. Du ser det også i språkhistorien hvordan norsk, svensk og dansk ble skapt av et opprinnelig felles skandinavisk språk. Nå ser vi det samme skje på Balkan hvor bl.a. serbisk og kroatisk plutselig blir oppfattet som to forskjellige språk.
(2) Kulturforskjeller følger ikke etniske linjer
Mennesker er ikke et produkt av deres kultur. Kulturen (det som blir overført fra generasjon til generasjon) er bare ett element av mange som utgjør ens vesen. Hvert menneske gjør ulike erfaringer, møter forskjellige mennesker, leser andre bøker og har ulike evner, det er også veldig viktig.
Den nasjonale eller etniske identiteten er en av mange. For noen er den viktig, for andre uviktig. Vi har flere identiteter som vi bytter regelmessig. Ofte er det viktigere at vi er by- eller landmenneske, ung eller gammel, rik eller fattig, pønker eller prest og ikke minst mann eller kvinne.
Forskjellene innenfor et samfunn er derfor ofte større enn mellom forskjellige samfunn.
Kan en virkelig hevde at en 70 år gammel fisker i Lofoten har samme kultur som en 25år ung aksjemegler på Aker Brygge? Jeg har ofte opplevd at jeg kan har mer felles med utlendinger enn med andre tyskere. At nasjonalitet er en helt uvesentlig kategori når en konsentrerer seg på det en har felles, f.eks felles interesser. Det kan være naturvern, matlaging, biler, strømpriser, blomster eller politikk. Jeg har for eksempel mer felles med en antropolog fra Colombia enn med en norsk nabo fra Bedehusmiljøet.
Kulturkonseptet lurer oss. Det fokuserer på det som skiller oss og ikke på det vi har felles. Når du snakker om norsk kultur nevner du kanskje rosemaling, 17.mai, hytta på fjellet. Du nevner ikke, påstår jeg, at nordmenn liker å være sammen med familie og venner, vil leve i fred, sikre barna sine en god framtid etc.
Ta min far. Han bor i Tyskland men er fra Jordan. Hva er jordansk kultur? Du vil kunne finne på mye spennende og fremmed i jordansk kultur. Han er vant med arrangerte ekteskap og har "bestilt" sin nye kone fra Jordan. Han er muslim men mens kona holder på å be, ser han på TV. Men likevel er han som alle tyskere, opptatt av jobben sin, elsker sin bil, ser på fotball hver lørdag og står opp på natta for å se boksekamper live overført fra USA. Han liker å diskutere politikk, vil at barna har det godt.
Eller ta flyktningen fra Tsjetsjenia, også en muslim. Han elsker biler og han kan alle merker og detaljer samt reparere dem. Dessuten har han en stor CD-samling og elsker Rolling Stones, Beatles og Jimi Hendrix.
Ofte er det som vi antar er unik for oss ikke unik i det hele tatt. Rosemaling for eksempel regnes som typisk norsk, men kommer opprinnelig fra tyskspråklige områder på kontinentet. Da jeg jobbet som guide på Hallingdal Folkemuseum hadde jeg russere og japanere på besøk. Da jeg fortalte hvor spesielt rosemalingen er for Hallingdal sa de - Det har vi også hjemme hos oss.
Et godt eksempel på hvordan kulturkonseptet lurer oss, nevner sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen:
"Når en konservativ kristen på Sørlandet nekter å servere alkohol hjemme, er motstander av sex før ekteskapet, forbyr sine døtre å gå på dans og er tilhenger av sensur, er det ingen som tenker på å kalle ham fjernkulturell. Når derimot en tyrker i Groruddalen nekter å servere alkohol hjemme, er motstander av sex før ekteskapet, forbyr sine døtre å gå på dans og er tilhenger av sensur, blir disse holdningene gjerne tatt som bevis på at "innvandrerkulturen" og "den norske kulturen" ikke lar seg forene"
Han peker dessuten på at kultur forandrer seg. Nordmenn på 50-tallet er veldig forskjellige fra dagens nordmenn: Urbane menn gikk i grå garbadinfrakker og tok seg til hatten når de møtte en dame utenfor samvirkelaget, skriver han. Ingen hadde fjernsyn ennå, folk flest badet en gang i uken, skilsmissetallene var lave, og kirkens posisjon sterk osv. Han føler seg dristet til å si at dagens nordmenn faktisk har mer felles med dagens brasilianere enn med nordmenn fra 50-tallet.
(3) Det finnes ikke enighet om hva som er den egne kulturen
Det blir ofte glemt. Det finnes mange måter å være norsk på og jeg tviler på at vi ville bli enige om hva som er norsk og som ikke er norsk her. Men heldigvis er vi ikke nødt å definere det.
Men samene i Nordnorge f.eks. er nødt til det. Staten støtter tiltak som bevarer samenes kultur, mange samiske organisasjoner jobber med det.
Men hva er samisk kultur. Hører samisk HipHop like mye til den som tradisjonelt samisk joik? Reindyrsamene ser seg selv som "mer samisk" enn sjøsamene som de mener er fornorsket. Sjøsamene protesterer. Hvem har rett? Hvem får bestemme over det? Mari Boine er blitt angrepet av sine egne fordi hun er "for moderne" og høres "nesten indiansk" ut.
Hva som blir definert som felles kultur er alltid et makt-spørsmål. Det brukes, påpeker forsker Rania Maktabi, av herskere i Midtøsten for å undertrykke motstandere, når de sier: Demokrati, det er ikke vår tradisjon.
Med andre ord: I hvert samfunn finnes det flere kulturelle strømmer som konkurrerer med hverandre.
En ny definisjon
Thomas Hylland Eriksen har en svært brukbar ny definisjon av kultur. Han påstår at felles kultur er det som gjør kommunikasjon mulig: når jeg kan kommunisere på en grei måte med en annen person har vi felles kultur.
Med andre ord: Om du har felles kultur med noen, det må du først finne ut. Å ha felles kultur med noen betyr å være på bølgelengde med noen.
Kulturforskjeller finnes helt klart, kultur er kunnskap, mennesker er forskjellige, vi alle har en unik bagasje av kunnskap og erfaringer med oss og det preger oss. Men det har altså ikke noe med nasjonalitet å gjøre om jeg har felles kultur med noen eller ikke.
For mer likegyldighet
Folk har andre skikker, men vi har mye felles og det må det legges vekt på. Men likevel finnes det mange merkelige folk, som en ikke har lyst til å omgåes med. Ja, la det være da, la dem være i fred, kanskje du er også merkelig på en eller annen måte. Ingen må like frimerker, hiphop eller islam. Vi trenger ikke å forstå fremmed kultur. Det eneste vi må er å vise folk respekt (=god folkeskikk). Ellers kan vi være helt likegyldige, folk er forskjellige: Hvorfor bry seg?
Avslutningsvis har jeg her et fint klipp av en tekst Thomas Hylland Eriksen skrev om det flerkulturelle Mauritius. Jeg synes tilstanden som han beskriver her kan være et mål for flerkulturelt arbeid i Norge:
På Mauritius finner folk seg i at naboen spiser merkelig mat og holder eksotiske guder; det er en del av deres hverdag. Vel er det uvanlig at hinduer og kristne er omgangsvenner, men de har ingen planer om å drepe hverandre heller. De føler seg ikke truet av hverandre. I en viss forstand er de likegyldige i forhold til hverandre; de trekker på skuldrene av naboens merkelige ritualer, sære forhold til sex og uspiselige mat.
På dette punktet er det ingen tvil om at vi har mye å lære, vår protestantisk-puritanske (og ikke minst misjonerende) bakgrunn tatt i betraktning. Klarer vi å være like trygge på oss selv som kreolene, hinduene og muslimene på Mauritius, da blir det mulig for oss alle å være nordmenn, selv om noen av oss er muslimer - eller for den saks skyld sunnmøringer eller homofile pønkere. Det vi trenger i første omgang, er langt større takhøyde under begrepet om det norske. For min egen del er jeg slett ikke sikker på at jeg er født med ski på beina.
(utdrag av et foredrag holdt for Stavanger Boligbyggelag januar 2003)