Dette er utskriftsversjonen av teksten på http://www.oocities.org/iglu01/no/attac-jorgensen.html


For en rettferdig globalisering

En bok om fenomenet Attac av Sten Inge Jørgensen


Økonomien er globalisert, men ikke politikken. Attac trenger seg inn i dette vakuumet som fraværet av politisk styring av globalisering har skapt. Attacs suksess avhenger av medlemmenes evne til å samarbeide med politiske motstandere. Det skriver Morgenblad-journalist Sten Inge Jørgensen i boka "Attac og globaliseringen".


Boka beskriver fenomenet Attac som er den raskest voksende politiske bevegelse på 30 år verden over. Attac vil gjennom en rekke krav styrke demokratiet og ikke overlate alt til markedskreftene. "Det dreier seg ganske enkelt om at vi i fellesskap krever tilbake makten over verdens framtid", heter det i Attacs internasjonale plattform. Attac bygger på de sterke fellesinteressene på tvers av landegrensene som ofte blir skjult bl.a. i media.

Boka er lettlest, den er skrevet av en journalist som vil forstå og forklare og ikke overbevise. Den er en av de mest nøytrale bøkene om globalisering og er nyttig lesing både for tilhengere og motstandere av Attac og for alle som vil skaffe seg et overblikk.


Demokratisk underskudd

At verdensøkonomien mangler et reguleringsmekanisme og at det utgjør et demokratisk og fordelingsmessig problem blir klart i Jørgensens kortportretter av viktige overnasjonale aktører som FN, WTO, G8, Verdensbanken og EU. Felles for organisasjonene er at de rike og mektige land bestemmer og at en ideologi - neoliberalismen - rår. Neoliberalismen går inn for fri handel av varer og tjenester med minst mulig styringsmuligheter for staten.

FN har ikke mer enn et stort moralsk appell. Forestillingen om at alle stater har samme rettigheter og at det finnes visse spilleregler som alle må følge (menneskerettigheter) er noe historisk nytt. Problemet er at den ikke har noen beslutningsmyndighet. Kravet om enstemmighet vanskeliggjør arbeidet, det er få saker alle er enige om. Dessuten er USA "likere enn andre" og dominerer FN altfor mye.

EU demper riktignok USAs liberalistiske politikk og vektlegger miljø, sosial sikkerhet og kulturelt mangfold, EUs distriktspolitikk bidro til omfordeling av ressurser fra rike til fattige europeiske land. Men i praksis tar EU altfor mye hensyn til næringslivets interesse.

Hvilken politikk som føres i et land overlates dermed mer og mer til de mektige bedrifter og finansmarkedet som er underlagt kravet om høy avkastning.

Valutakursen er blitt en stadig viktigere faktor for de enkelte lands økonomiske utvikling. Den påvirker/bestemmer alt fra lønnsoppgjør til rentesettelser på våre lån og setter rammebetingelser for næringslivet. Valutaspekulanter som er ute etter kortsiktig gevinst kan forstyrre et helt lands økonomi.

Bedrifter får drive fritt med "outsourcing" og "downsizing": Outsourcing betyr at selskapene lar eksterne bedrifter ivareta deler av produksjonen. Skulle markedet for produktet plutselig svikte, har man intet ansvar for å lønne de menneskene som skulle produsere det. Markedsrisikoen blir flyttet over til arbeiderne. "Downsizing" er populær selv blant bedrifter med store overskudd: De får store kurshopp når de varsler oppsigelser. Samtidig er fagbevegelsen svekket: Ansatte i de rikere land arbeider i større grad individuelt og får ikke den samme gruppefølelsen med fagforeningen som tidligere. I de fattige land får de arbeiderne ofte ikke organisere seg. Samtidig er fagforeningens arbeid blitt mer og mer nasjonalt orientert og fokuserer mindre på global solidaritet.


Nye politiske organisasjonsformer

Som nevnt forandrer den økonomiske globaliseringen de politiske partiers rolle. Partier styrer mindre, de er tilretteleggere, skriver Jørgensen. Derfor melder seg mange mennesker som vil engasjere seg, inn i NGOer (non-governmental organisations) eller CSOer (Civil Society Organisations) som de også blir kalt.


Verden blir utfordret av nye politiske uttrykksformer.

"Reclaim the Streets" arrangerer gatefester for å vinne tilbake gata som de føler er okkupert av de transnasjonale selskaper med sine merkenavn: "If you want to control the city, you have to control the streets."

"Culture jamming" betyr at en manipulerer kjente merkenavn og bruker deres egne metoder i aksjoner mot dem. Juksepressekonferanser kan avsløre medias roller og skjerpe befolkningens kritiske sans overfor media. "For å få oppmerksomhet må du manipulere." Adbusters (som Jørgensen ikke nevner) er et internasjonalt nettverk av "culture jammers" som under demonstrasjonen mot Verdensbanken i Oslo i juni 2002 utga en tabloidavis kalt VB etter oppskrift av VG.

Kampanjen "rettferdig handel" er ifølge Jørgensen den som har størst mobiliseringspotensial. Konsumenter kan tvinge selskaper til å oppføre seg slik de ønsker ellers kjøper de ikke varene deres. Antallet på fair-trade-produkter (kaffe, te, bananer) vokser betydelig. Uavhengig av det påvirker eksistensen av slike produkter og den økende kunnskapen om de etiske aspektene ved internasjonal handel folk flest, statlige myndigheter og næringslivet selv.


Hvilken globalisering?

Attac er en utradisjonell bevegelse i den forstand at den favner så bred og konsentrerer seg på få sentrale saker som alle er enige om. Det er også snakk om en bevegelse som er mer fokusert overfor global kompleksitet enn de tradisjonelle partiene. Attac er desentralt organisert, lokallagene gjør det viktigste arbeidet.

Men Attac er ikke revolusjonær, påpeker Jørgensen. Bevegelsen ønsker reguleringer for å få systemet til å fungere bedre. Attac er verken motstander av globalisering eller frihandel. Attac ønsker heller mer globalisering, men av et mer rettferdig slag, ledet av FNs erklæring om menneskerettigheter. Frihandel er mer komplisert ettersom det finnes maktstrukturer utenfor det rent handelstekniske som bestemmer hvem som vinner og taper i konkurransen. I Brasil brukes store landarealer til å produsere genmodifisert soya som eksporteres som grisefor til Vesten samtidig som landet har 60 millioner sultne mennesker.


Attacs saker

Noen av sakene som Attac konsentrerer seg om er innføring av Tobin-avgiften, gjeldssletting av u-landsgjelda og avskaffelse av skatteparadiser.

Tobin-avgiften er en avgift på valutatransaksjoner på 0,05-0,1% - dette beløpet er selve levebrødet for valutaspekulantene. Avgiften skal begrense omfanget av valutatransaksjonene som kan forstyrre et lands økonomi. Avgiften skal begunstige langsiktige seriøse investorer på bekostning av spekulantene. Det er uklart hvordan avgiften kan innføres og Attac ønsker en bred debatt.

Avskaffelse av skatteparadiser er kravet som har størst støtte blant regjeringer verden over. Som illustrasjon: Rupert Murdochs selskap News Corp har en årlig inntekt på 40 milliarder kroner, men betaler bare 1,5 milliarder kroner i skatt fordi 60 av selskapets avdelinger er lokalisert i skatteparadiser.

Attac ønsker å verne de statlige pensjonsordninger som var ett av kjernemomentene under utviklingen av velferdsstatene i det forrige århundret. Økonomiske og politiske krefter ønsker å bygge den ned og parallelt styrke private ordninger som pensjonsfond. Pensjonsfond øker finansmarkedets makt og fører til at enda flere områder underlegges dets krav om høyest mulig avkastning.

WTO arbeider nå med GATS (General Agreement on Trade of Services) som er noen av de mest kontroversielle forhandlingene i institusjonenes historie. I mange aktivisters øyne representerer denne prosessen begynnelsen på slutten for offentlige tjenestetilbud. Stadig større deler av helse- og utdanningssektoren kan havne på private transnasjonale selskapers hender. Attac ønsker å stanse videre forhandlinger innen GATS.

Gjeldssletting for de fattigste land er et kjernekrav som Attac stiller med andre CSOer og aksjonen Jubilee 2000 (som norske SLUG er en del av). Selv om en del av skylden for gjeldskrisen ligger hos de fattige landene selv, ser få noen rettferdighet i at innbyggere i de fattige land skal bruke nesten alle sine penger til å betale lån de selv aldri har nytt godt av. Nye demokratier sliter med lån som Verdensbanken har gitt mens de var et diktatur. Den rike verden får tilbake 13 kroner i gjeldsbetjening per krone som gis i utviklingsbistand.


Attac Norge

Attac Norge ble grunnlagt den 31. mai 2001 av avisa Morgenbladet. Mellom 700 og 800 møtte opp på stiftelsesmøtet. Attac fikk bred støtte, delvis også fra establishment som for mange representerte en fare. Men i konkrete saker (Verdensbanken etc) viser seg forskjellene. Både representanter fra organisasjoner som for eksempel Norsk Folkehjelp og Redd Barna, samt Norsk Transportarbeiderforbund, Natur og Ungdom, Norsk Bonde og Småbrukerlag og Nei til EU og politiske partier var med. Bare Høyre og Fremskrittpartiet avviser Attac. Høyre grunnla Motattac.

Et typisk norsk problem var og er holdningen til EU. Det ble vedtatt å ikke ta stilling, bare til EUs politikk. Som spesiell norsk sak ble det vedtatt å overvåke bruken av det norske oljefondet og reise debatt om norsk WTO-politikk.


Framtida

Jørgensen er optimistisk hva Attacs framtid angår. Det eneste som taler mot en suksessrik ATTAC-bevegelse er medlemmene selv. Enkelte har store problemer med å samarbeide med politiske motstandere og vil gjerne bruke ATTAC som et middel i en mer ideologisk politisk kamp. Fare på ferde er det dessuten hvis ønsket om "nasjonal selvråderett" som er en sentral motivasjon for en betydelig gruppe Attac-involverte, blir toneangivende for Attac arbeid.


Lorenz Khazaleh, 28.7.02