Forord av Leon Trotski

Det er vanskelig å tro at det bare er ti år til hundreårsfesten for Det Kommunistiske Partiets Manifest! Heftet oppviser større genialitet enn noe annet i verdenslitteraturen, og det forbløffer oss selv i dag med sin friskhet. De viktigste delene av Manifestet kunne praktisk talt ha vært skrevet i går. Det er i hvertfall ikke tvil om at de to unge forfatterne (Marx var 29 år og Engels 27 år) kunne se lenger inn i framtida enn noen hadde gjort før dem - kanskje lenger enn noen vil gjøre etter dem.

I sitt forord til 1872-utgaven erklærte Marx og Engels at visse sekundære deler av Manifestet allerede den gangen var foreldet. Likevel mente de selv at de ikke hadde rett til å forandre på den opprinnelige teksten, fordi Manifestet i løpet av sine første 25 år hadde blitt et historisk dokument. I dag har det gått ytterligere 65 år, og enkelte isolerte deler har i enda større grad begynt å høre fortiden til. I dette forordet skal vi derfor prøve å klargjøre hvilke elementer som fortsatt er i sin fulle kraft, og hvilke som må modifiseres eller forsterkes.

1. Den materialistiske historieoppfatningen - som Marx hadde oppdaget bare kort tid før, og som ble brukt for alt den var verdt i Manifestet - har kommet seg velberget fra alle begivenheters tester, og fra alle utblåsningene til sine mest fiendtlige kritikere. I dag er den et av den menneskelige tenkningens mest dyrebare redskaper. Alle andre tolkninger av den historiske prosessen har mistet hele sin vitenskapelige betydning. Ikke bare er det umulig å være en aktiv revolusjonær i vår tid uten den materialistiske historieoppfatningen; selv ikke politisk skribent kan man være. Det slår vi fast med sikkerhet.

2. Manifestets første kapittel åpner med ordene: "Alle samfunns historie til nå er historien om klassekamper". Øyeblikkelig ble dette postulatet - den materialistiske historieoppfatningens viktigste konklusjon - faktisk selv gjenstand for klassekampen. Rasende angrep kom fra reaksjonære hyklere, liberale frasemakere og idealistiske demokrater som satte "felles velferd", "nasjonal enhet" og "evige moralske sannheter" i stedet for de materielle drivkreftene. Seinere fikk de dessuten selskap av deler av arbeiderbevegelsen selv - de såkalte revisjonistene; de som trodde at marxismen dreide seg om klassesamarbeid og klasseforlik. Nå for tiden går de avskyelige epigonene i Den Kommunistiske Internasjonalen ("stalinistene") i praksis den samme veien; den såkalte folkefrontpolitikken har hele sin opprinnelse i fornektelse av klassekampens lover. [2] Likevel er det nettopp i imperialismens epoke - når alle sosiale motsetninger spennes til det ytterste - at Det Kommunistiske Manifest utfolder hele sin fremragende teoretiske overlegenhet.

3. Marx' analyse av kapitalismens anatomi, som et spesifikt trinn i samfunnets økonomiske utvikling, fikk sin ferdige form i Kapitalen (1867). Men allerede i Det Kommunistiske Manifest kommer hovedtrekkene i den framtidige analysen tydelig fram: At arbeidskraften selges for en betaling som tilsvarer dens egen reproduksjon; at kapitalistene tilegner seg merverdien; at konkurransen er den grunnleggende loven i samfunnet; at de mellomliggende klassene - småborgerskapet i byene og bøndene - ruineres; at rikdommen konsentreres i hendene på et forsvinnende lite antall kapitaleiere på den ene siden, og at arbeiderne blir stadig flere på den andre siden; at de materielle og politiske forutsetningene for sosialismen styrkes.

4. Manifestet har blitt møtt med tungt skyts fordi det angrep kapitalismens tendens til å redusere arbeidernes levestandard, og gjøre mange til paupere (svært fattige; o.a.). Ikke bare prester, professorer, ministre og journalister, men også sosialdemokratiske teoretikere og fagforeningsledere har gått løs på den såkalte utarmingsteorien. De har ment å se uomtvistelige tegn til økende velstand for sliterne. Men i virkeligheten har de enten forvekslet arbeideraristokratiet med arbeiderklassen, eller regnet forbigående tensenser for å være permanente. I dag har utviklingen av verdens mektigste kapitalisme - den amerikanske - gjort millioner av arbeidere til paupere, som bare kan overleve ved hjelp av føderal, kommunal eller privat veldedighet.

5. Manifestet skisserte de kommersielle og industrielle krisene som en rekke av stadig verre katastrofer. Men revisjonistene gnålte om den nasjonale og internasjonale framveksten av truster som de trodde kunne kontrollere markedet og gradvis avskaffe krisene. I tiden rundt århundreskiftet vokste kapitalismen så raskt at kriser knapt kunne tenkes som annet enn "tilfeldige" forstyrrelser. Men det er et tilbakelagt stadium. Også i dette spørsmålet har Marx hatt virkeligheten på sin side.

6. "Den moderne statsmakten er bare et utvalg som forvalter hele borgerskapets samlede virksomhet". Denne korte setningen - den framsto som noe av et journalistisk paradoks for sosialdemokratiets ledere - uttrykker faktisk det eneste vitenskapelige statsbegrepet. Demokratiet slik borgerskapet har dyrket det fram er slett ikke bare en tom sekk som uten videre kan fylles med et hvilket som helst slags klasseinnhold, slik Bernstein og Kautsky forestilte seg. [3] Borgerlig demokrati kan bare tjene borgerskapet. En "folkefront-regjering" kan derfor ikke være annet enn et slikt "utvalg som forvalter hele borgerskapets samlede virksomhet", uansett om den ledes av Blum eller Chautemps, Caballero eller Negrin [4] . Hvis "utvalget" vanskjøtter virksomheten, kan borgerskapet når som helst oppløse den med et spark.

7. "Enhver klassekamp er en politisk kamp". Fagforeningslederne og anarkosyndikalistene har lenge flyktet fra denne "organiseringen av proletarene til en klasse og dermed til et parti", og de rømmer ennå fra forståelsen av slike historiske lover. I dag rammes den "rene" fagforeningsvirksomheten av knusende tilbakeslag i sitt viktigste tilfluktssted, USA, og anarkosyndikalismen har lidd et uopprettelig nederlag i sin siste festning, Spania. Også på dette området har Manifestet bevist sin riktighet.

8. Proletariatet kan ikke erobre makten innenfor borgerskapets juridiske rammer. Kommunistene "erkærer åpent at deres målsetning bare kan nås gjennom en voldelig omveltning av alle samfunnsordninger som har bestått til nå". Reformismen prøvde å bortforklare dette postulatet med at bevegelsen hadde vært for umoden og demokratiet for lite utviklet da det ble skrevet. Men Italia, Tyskland og en rekke andre "demokratier" avslører i dag at om noe er "umodent", så er det reformismens egne idéer og deres åpenbare forræderi.

9. For at en sosialistisk samfunnsomveltning skal være mulig så må arbeiderklassen skaffe seg så stor makt at den kan overvinne alle politiske hindringer for det nye systemet. "Proletariatet organisert som herskerklasse" - dette er diktaturet. Samtidig er det arbeidernes eneste virkelige demokrati. Dets omfang og intensitet avhenger av de konkrete historiske betingelsene. Jo flere stater den sosialistiske revolusjonen omfatter, desto friere og mer fleksible former vil diktaturet ta, og desto bredere og mer dyptgående vil arbeiderdemokratiet bli.

10. Kapitalismens internasjonale utvikling gir arbeiderrevolusjonen nødvendigvis en verdenskarakter. "Forent aksjon, i det minste i de siviliserte land , er det første vilkår for dens frigjøring". Kapitalismen har nemlig knyttet de forskjellige delene av vår planet - både de "siviliserte" og de "usiviliserte" - så nært sammen at alle utfordringer for den sosialistiske revolusjonen definitivt vil være internasjonale. Uten hensyn til dette fundamentale problemet forsøkte Sovjet-byråkratiet å likvidere Manifestet. Men Sovjet-statens egen bonapartistiske degenerering er en overveldende illustrasjon av hvor falsk teorien om sosialisme i ett land er. [5]

11. "Når klasseforskjellene er forsvunnet og all produksjon konsentrert i hendene på de sammensluttende individer i løpet av utviklingens gang, vil den offentlige makt miste sin karakter". Med andre ord: Staten dør bort mens samfunnet består - frigjort fra tvangstrøyene. Dette er vaskeekte sosialisme. Statsapparatets groteske vekst i Sovjet - altså den rake motsetningen - bærer tilsvarende vitnesbyrd om et samfunn på vei bort fra sosialismen.

12. "Arbeiderne har ikke noe fedreland". Mer enn en gang har filistrene tatt dette sitatet fra Manifestet som en agitatorisk spydighet. Men det pekte ut den eneste mulige retningen for arbeiderklassen i spørsmålet om det kapitalistiske "fedrelandet". Likevel har Den Andre Internasjonalens overgrep på denne politikken gitt ikke bare fire år med ødeleggelser i Europa, [6] men stagnasjon for verdens kultur også i dag. Selv når vi tar den kommende krigen [7] - som Den Tredje Internasjonalens svik har ryddet vei for - med i betraktning, blir Manifestet stående som den mest pålitelige dommeren i spørsmålet om det kapitalistiske "fedrelandet".

Slik ser vi altså at to unge forfatteres felles og heller knappe produkt fremdeles gir uerstattelig veiledning i de viktigste og mest brennende spørsmålene i kampen for frigjøring. For hvilken annen bok kan vel måle seg med Det Kommunistiske Manifest? Likefullt er det ikke noe av dette som nekter for at Manifestet - etter nitti års enestående utvikling av produktivkreftene og umåtelige sosiale kamper - kan trenge rettelser og tilføyelser. Revolusjonær teori har ingenting felles med idolisering. Programmer og prognoser må prøves og rettes i lys av virkelighetens erfaringer - det overordnede kriteriet for all menneskelig fornuft. Manifestet har da også behov for atskillige korrigeringer og tillegg. Men historiske erfaringer viser at slike korrigeringer og tillegg bare kan lykkes om de gjøres i samsvar med den metoden som er innebygd i grunnlaget for Manifestet selv. Vi skal forsøke å antyde noen av de viktigste.

I. Marx lærte oss at ikke noe sosialt system forsvinner fra historiens arena før det har utspilt sitt kreative potensiale. Og Manifestet anklager kapitalismen for å bremse produktivkreftenes utvikling. Men da det ble skrevet - og i flere tiår etterpå - var denne oppbremsingen bare relativ. Hvis en sosialistisk økonomi hadde blitt organisert i annen halvpart av det nittende århundre, så ville riktignok veksthastigheten uten sammenligning ha vært større. Dette postulatet er teoretisk ubestridelig. Likevel er det et faktum at produktivkreftene fortsatte å ekspandere i verdensskala helt fram til verdenskrigen. Det er først de siste tjue årene at epoken med regelrett stagnasjon, og til og med nedgang, i verdensøkonomien har startet - til tross for vitenskapens og teknologiens mest moderne erobringer. I dag er menneskeheten i gang med å fortære sin akkumulerte kapital, og den neste verdenskrigen truer med å smadre hele grunnlaget for all sivilisasjon i årevis framover. Men Manifestets forfattere så for seg at kapitalismen skulle bli knust lenge før den kunne få anledning til å gå over fra et relativt reaksjonært regime til et absolutt reaksjonært regime. Det var først for øynene på den nåværende generasjonen at forvandlingen tok endelig form, og den har gjort vår tid til en epoke med kriger, revolusjoner og fascisme.

II. Grunnen til at Marx og Engels feilberegnet historiens forløp var at de undervurderte kapitalismens framtidige muligheter på den ene siden, og overvurderte arbeiderklassens revolusjonære modenhet på den andre siden. Revolusjonen i 1848 vokste ikke over i en sosialistisk revolusjon slik Manifestet hadde regnet med - men den åpnet muligheten for en umåtelig framgang for den tyske kapitalismen. Seinere beviste dessuten Pariskommunen at proletariatet ikke kan ta makten fra borgerskapet uten å ledes av et sterkt revolusjonært parti. Kapitalismen overlevde og dens rikdom økte i tida som fulgte. Imidlertid bragte denne perioden slett ikke vekst og utdannelse for den revolusjonære fortroppen, men snarere borgerlig forfall for arbeideraristokratiet - som i sin tur skulle bli den proletariske revolusjonens viktigste bremsekloss. Men Manifestets forfattere kunne ikke på noen mulig måte ha forutsett denne "dialektikken".

III. For Manifestet var kapitalismen den frie konkurransens rike. Det henviste sant nok til den økende konsentrasjonen av kapital, men Manifestet trakk ikke de nødvendige konklusjonene angående monopoler, som i dag har blitt den dominerende kapitalistiske formen, og den viktigste forutsetningen for en sosialistisk økonomi. Først seinere, i Kapitalen, fastslo Marx at frihandelen har en tendens til å forvandles til monopoler. Og det var Lenin som ga en vitenskapelig karakteristikk av monopolkapitalismen i sin bok Imperialismen.

IV. Manifestets forfattere baserte seg først og fremst på eksempelet fra "den industrielle revolusjonen" i England. Derfor hadde de også en altfor ensidig oppfatning av tilintetgjørelsen av småborgerskapet - de så den simpelthen som proletarisering av håndverkere, småhandlere og bønder. Men fortsatt er denne prosessen - på samme tid progressiv og barbarisk - slett ikke fullbyrdet av de elementære markedskreftene. Kapitalismen har nemlig ruinert småborgerskapet mye raskere enn den har proletarisert det. Dessuten har den borgerlige staten lenge ført en bevisst politikk for kunstig opprettholdelse av småborgerlige samfunnslag. Ved den motsatte polen skaper den teknologiske utviklingen og den storindustrielle rasjonaliseringen en kronisk arbeidsløshet som ytterligere forhindrer proletariseringen av småborgerskapet. For ikke å snakke om at kapitalismens utvikling også har gitt en ekstrem vekst i en hel rekke forskjellige grupper teknikere, administratorer og kommersielt ansatte - kort sagt den såkalte nye middelklassen. Resultatet er at småborgerskapet, som Manifestet så kategorisk hevdet ville forsvinne, til og med i et så høyt industrialisert land som Tyskland omfatter omtrent halve befolkningen. Men denne kunstige opprettholdelsen av antikverte småborgerlige lag reduserer på ingen måte de sosiale motsetningene - den gjør dem tvert imot verre - og sammen med den permanente arbeidsløsheten er den det tydeligste uttrykket for kapitalismens forfall.

V. Fordi det er beregnet på en øyeblikkelig revolusjonær situasjon, så inneholder Manifestet (mot slutten av kapittel II) ti krav for en direkte overgang fra kapitalisme til sosialisme. I sitt forord fra 1872 erklærer Marx og Engels at disse kravene er delvis foreldet, og at de uansett bare har sekundær betydning. Reformistene trykket denne oppdateringen begjærlig til sitt bryst og tolket den til å bety at revolusjonære overgangskrav heretter for alltid må vike plass for det sosialdemokratiske "minimumsprogrammet" som ikke overskrider grensene for borgerlig demokrati, slik vi alle vet. Faktum er imidlertid at Manifestets forfattere formulerte den viktigste korrigeringen av sitt overgangsprogram høyst presist med ordene "arbeiderklassen kan ikke simpelthen overta det ferdige statsapparatet, og bruke det til sine egne hensikter". Korrigeringen rettet seg altså nettopp mot slik borgerlig demokrati-fetisjisme. Seinere satte Marx en stat av Pariskommunens type opp mot den borgerlige staten. Og i sin tur tok denne "typen" form av sovjeter. I dag kan et revolusjonært program uten sovjeter og arbeiderkontroll overhodet ikke tenkes. Men ellers har de ti kravene i Manifestet - som kunne virke "arkaiske" i en periode med fredelig parlamentarisk aktivitet - i dag fått tilbake sin sanne betydning. Og på den andre siden er det sosialdemokratiske "minimumsprogrammet" håpløst foreldet.

VI. Manifestet venter seg at "den borgerlige revolusjonen i Tyskland ikke kan være annet enn en opptakt til en øyeblikkelig proletarisk revolusjon" fordi den europeiske sivilisasjonen er langt mer avansert og proletariatet er mye modnere sammenlignet med England i det syttende århundret og i Frankrike i det attende. Denne prognosen bommet ikke bare i tid. Revolusjonen i 1848 avslørte på få måneder at nettopp under mer avanserte betingelser er ingen av de borgerlige klassene i stand til fullbyrde noen revolusjon: [8] Borgerskapets toppsjikt er altfor tett knyttet til godseierne og paralysert av skrekk for massene; småborgerskapet er altfor splittet, og dets fortropp er svært avhengig av storborgerskapet. Generelt sett kan ikke lenger den borgerlige revolusjonen fullbyrdes i seg selv, slik også utviklingen i Europa og Asia i ettertid har demonstrert. Den eneste måten å rense samfunnet for gammelt føydalt søppel på er når proletariatet - frigjort fra de borgerlige partienes innflytelse - inntar sin plass som veiviser for bøndene og etablerer sitt revolusjonære diktatur. Dette er et tegn på at den borgerlige revolusjonen smelter sammen med det første skrittet i den sosialistiske revolusjonen, for deretter å oppløses i den. Den nasjonale revolusjonen blir et ledd i verdensrevolusjonen. Omformingen av det økonomiske fundamentet og alle sosiale forhold får en permanent (uavbrutt) karakter.

En klar forståelse av den organiske forbindelsen mellom den demokratiske revolusjonen og proletariatets diktatur - og altså den internasjonale sosialistiske revolusjonen - er et spørsmål om liv eller død for revolusjonære partier i tilbakeliggende deler av Asia, Latin-Amerika og Afrika.

VII. Selv om Manifestet skildrer hvordan kapitalismen trekker tilbakeliggende og barbariske land med i sin virvelstrøm, så nevner det ikke de koloniale og halvkoloniale landenes kamp for uavhengighet. Ettersom Marx og Engels mente at den sosiale revolusjonen "i det minste i de mest siviliserte landene" var et spørsmål om de neste få årene, så var kolonispørsmålet automatisk løst for dem - ikke som følge av en selvstendig bevegelse fra de undertrykte nasjonenes side, men som et resultat av proletariatets seier i kapitalismens metropolitiske sentra. Spørsmålet om revolusjonær strategi i koloniale og halvkoloniale land berøres derfor ikke i det hele tatt i Manifestet. Men disse spørsmålene krever ikke desto mindre en selvstendig løsning. For eksempel er det nokså innlysende at selv om det "nasjonale fedrelandet" har blitt den kraftigste historiske bremsen i avanserte kapitalistiske land, så er den fortsatt en relativt progressiv faktor i tilbakeliggende land, som er tvunget til å kjempe for selvstendighet.

"Kommunistene", slår Manifestet fast, "støtter overalt hver eneste revolusjonære bevegelse mot den eksisterende sosiale og politiske orden". De fargede rasenes kamp mot sine imperialistiske undertrykkere er en av de viktigste og mektigste bevegelsene mot den eksisterende orden, og den krever fullstendig, ubetinget og ubegrenset støtte fra den hvite rasens proletariat. Mer enn noen annen er det Lenin som skal ha æren for å ha utviklet en revolusjonær strategi for undertrykte nasjonaliteter.

VIII. De delene av Manifestet som er mest foreldet - ikke når det gjelder metoden, men materialet - er kritikken av den "sosialistiske" litteraturen fra første halvpart av det nittende århundre (kapittel III) og definisjonen av kommunistenes stilling i forhold til ulike andre partier (kapittel IV). De bevegelsene og partiene som er nevnt i Manifestet ble revet så grundig vekk enten av revolusjonen i 1848 eller av kontrarevolusjonen etterpå at man må slå dem opp i et historisk leksikon. Men også her er Manifestet kanskje nærmere for oss i dag enn det var for forrige generasjon. I Den Andre Internasjonalens blomstringstid, da marxismen tilsynelatende hersket alene, kunne det virke som om den førmarxistiske sosialismens idéer hadde svunnet hen for alltid. I dag er tingene annerledes. For hvert eneste skritt fører nedbrytingen av sosialdemokratiet og Den Kommunistiske Internasjonalen nemlig med seg kjempemessige ideologiske tilbakefall. Senile tanker ser ut til å bli infantile. Profetene som jakter etter forløsende formularer i nedgangstider gjenoppdager doktriner som forlengst er begravet av den vitenskapelige sosialismen.

Når det gjelder spørsmålet om opposisjonspartiene, så er det derfor på dette området at de siste tiårene har bragt de mest dyptgående endringene, ikke bare fordi de gamle partiene fortrenges av nye, men også fordi selve karakteren til politiske partier og deres forhold til hverandre har blitt radikalt endret under den imperialistiske epokens betingelser. Manifestet bør derfor suppleres med de viktigste dokumentene fra de fire første kongressene til Den Kommunistiske Internasjonalen, den viktigste litteraturen til bolsjevismen, og beslutningene fra konferansene til Den Fjerde Internasjonalen. [9]

Vi har allerede merket oss at i følge Marx vil ingen sosial orden forlate scenen uten først å ha utspilt sitt latente potensiale. Imidlertid viker aldri en antikvert sosial orden plassen for en ny orden uten motstand. Omveltning av sosiale regimer forutsetter den sterkeste av alle former for klassekamp, dvs. revolusjon. Hvis proletariatet av en eller annen grunn viser seg ute av stand til å nedkjempe den utdaterte borgerlige orden med et dristig slag, så kan ikke finanskapitalen - som kjemper for å opprettholde sitt ustabile styre - gjøre annet enn å skyve småborgerskapet - som den selv har ruinert og demoralisert - inn i fascismens pogrom-armé. Sosialdemokratiets borgerlige forfall og småborgerskapets fascistiske degenerering henger altså sammen som årsak og virkning.

For øyeblikket har Den Tredje Internasjonalen i alle land hendene fulle med å svike og demoralisere sliterne, og det med langt mindre skrupler enn Den Andre Internasjonalen. Ved å massakrere fortroppen til det spanske proletariatet, baner Moskva ikke bare vei for fascismen, men gjør også en stor del av arbeidet for den. Den internasjonale revolusjonens langvarige krise - som stadig mer blir en krise for all menneskelig kultur - kan i virkeligheten reduseres til det kritiske fraværet av revolusjonær ledelse.

Som arvtakeren til den store tradisjonen hvis mest dyrebare ledd er Det Kommunistiske Partiets Manifest, utdanner Den Fjerde Internasjonalen stadig nye kadre for å løse gamle oppgaver. All teori er generalisert virkelighet. Alle redelige holdninger til revolusjonær teori gir uttrykk for den presserende nødvendigheten av å forandre den sosiale virkeligheten. At våre likesinnede på den sørlige delen av "det svarte kontinentet" var de første til å oversette Manifestet til afrikaans illustrerer at marxistiske tanker i dag lever under Den Fjerde Internasjonalens banner. Framtiden tilhører den. Når hundreårsjubiléet for Det Kommunistiske Manifestet skal feires, vil Den Fjerde Internasjonalen ha blitt den avgjørende revolusjonære kraften på vår planet.

Det kommunistiske partiets manifest

I. Borgere og proletarer [10]

Alle samfunns historie til nå [11] er historien om klassekamp. Fri mann og slave, patrisier og plebeier, baron og livegen, laugsborger [12] og svenn; kort sagt undertrykker og undertrykt har stått i stadig motsetning til hverandre, ført en uavbrutt, snart skjult, snart åpen kamp, en kamp som hver gang endte med en revolusjonær omforming av hele samfunnet eller med en felles undergang for de kjempende klassene.

I historiens tidligere epoker finner vi nesten overalt en fullstendig inndeling av samfunnet i ulike stender, en mangfoldig oppdeling av de samfunnsmessige stillingene. I det gamle Rom har vi patrisiere, riddere, plebeiere, slaver; i middelalderen føydalherrer, vasaller, laugsborgere, svenner, livegne og dessuten igjen særskilte inndelinger innenfor nesten alle disse klassene.

Det moderne borgerlige samfunnet, som har oppstått ved føydalsamfunnets undergang, har ikke opphevet klassemotsetningene. Det har bare satt nye klasser, nye vilkår for undertrykking, nye former for kamp i stedet for de gamle.

Vår epoke, borgerskapets epoke, kjennetegnes imidlertid gjennom at den har forenklet klassemotsetningene. Hele samfunnet spalter seg mer og mer i to store, fiendtlige leire, i to store klasser som står direkte mot hverandre: borgerskap og proletariat.

Av middelalderens livegne oppsto småborgerne i de første byene, av dette småborgerskapet utviklet de første elementene til borgerskapet seg.

Oppdagelsen av Amerika og sjøveien rundt Afrika skapte nye jaktmarker for det framvoksende borgerskapet. Det øst-indiske og kinesiske markedet, koloniseringen av Amerika, handelen med koloniene, økningen av byttemidler og varer overhodet, ga handelen, skipsfarten og industrien et hittil ukjent oppsving og ga dermed det revolusjonære elementet i det oppsmuldrende føydale samfunnet en rask utvikling.

Den føydale eller laugsmessige driftsmåten innenfor industrien var ikke lenger tilstrekkelig for de voksende behovene som kom med de nye markedene. Den ble erstattet av manufakturen. Laugsmestrene ble fortrengt av den industrielle middelstanden, arbeidsdelingen mellom de ulike korporasjonene måtte vike for arbeidsdelingen innenfor de enkelte verkstedene.

Med de stadig voksende markedene økte stadig behovet. Heller ikke manufakturen strakk lenger til. Da revolusjonerte dampen og maskineriet den industrielle produksjonen. I stedet for manufakturen kom den moderne storindustrien, i stedet for den industrielle middelstanden trådte de industrielle millionærene, sjefene for hele industrielle armeer, de moderne borgerne.

Storindustrien har opprettet det verdensmarkedet som oppdagelsen av Amerika banet veien for. Verdensmarkedet har gitt handelen, skipsfarten og samferdselen til lands en umåtelig utvikling. Dette har i sin tur virket tilbake på utbredelsen av industrien, og i samme monn som industri, handel, skipsfart og jernbaner utbredte seg, utviklet også borgerskapet seg, økte sine kapitaler, trengte alle klasser som stammet fra middelalderen i bakgrunnen.

Vi ser altså hvordan det moderne borgerskapet selv er et produkt av en lang utviklingsprosess, av en rekke omveltninger i produksjons- og samferdselsforholdene.

Hvert eneste av disse borgerskapets utviklingstrinn ble fulgt av et tilsvarende politisk framskritt for klassen. Mens borgerskapet var en undertrykt klasse under føydalherrenes styre, utviklet de en bevæpnet og selvstyrt sammenslutning i kommunen [13]; noen steder uavhengige byrepublikker (som i Italia og Tyskland, andre steder "tredje stand" i monarkiet (som i Frankrike). På manufakturens tid tjente de enten det halvføydale eller absolutte monarkiet som en motpol til adelen, og var faktisk hjørnesteinen i de store monarkiene generelt. Etter reisningen av storindustrien og verdensmarkedet tilkjempet borgerskapet seg det politiske eneherredømmet i den moderne representative staten. Den moderne statsmakten er bare et utvalg som forvalter hele borgerskapets samlede virksomhet.

Borgerskapet har i historien spilt en høyst revolusjonær rolle.

Borgerskapet har, der det har kommet til makten, gjort slutt på alle de føydale, patriarkalske, idylliske forholdene. Det har ubarmhjertig revet over de brokete føydalbåndene som knyttet mennesket til dets naturlige foresatte, og ikke lagt noe annet bånd tilbake mellom menneskene enn den nakne interessen, den følelsesløse "kontante betaling". Det har druknet det fromme svermeriets, den ridderlige begeistringens, det spissborgerlige vemodets hellige sinnsbevegelse i den egoistiske beregningens iskalde vann. Det har oppløst den personlige verdigheten i bytteverdi, og i stedet for de utallige knesatte og velervervede frihetene satt den ene samvittighetsløse handelsfriheten. Det har kort sagt i stedet for en utbytting som tilsløres i religiøse og politiske illusjoner, satt den åpne, skamløse, direkte, nakne utbytting.

Borgerskapet har avkledt all ærverdig virksomhet, som inntil nå har vært sett på med ærefrykt, dens helgenglorie. Det har forvandlet legen, juristen, presten, dikteren, vitenskapsmannen til sin betalte lønnsarbeider.

Borgerskapet har revet vekk det rørende sentimentale sløret fra familieforholdet og redusert det til et rent pengeforhold.

Borgerskapet har avslørt hvordan den brutale kraftutfoldelsen som reaksjonen beundrer så høyt ved middelalderen, var forbundet med det dorskeste dagdriveri. Først borgerskapet har vist hva menneskelig virksomhet kan få til. Det har fullført helt andre underverker enn egyptiske pyramider, romerske vannledninger og gotiske katedraler. Det har gjennomført helt andre tog enn folkevandringer og korstog.

Borgerskapet kan ikke eksistere uten stadig å revolusjonere produksjonsmidlene, følgelig produksjonsforholdene og på denne måten samtlige samfunnsmessige forhold. Den fremste eksistensbetingelsen for alle tidligere industrielle klasser var derimot uendret bevaring av den gamle produksjonsmåten.

Den stadige revolusjoneringen av produksjonen, den uavbrutte rystingen av alle de samfunnsmessige tilstandene, den evige usikkerheten og bevegelsen kjennetegner borgerskapets epoke framfor alle tidligere epoker. Alle faste, rotfestede forhold med sitt tilheng av gamle ærverdige forestillinger og synsmåter går i oppløsning, alle nydannede forhold er foreldet før de kan rotfeste seg. Alt som er standspreget og stillestående damper bort, alt som er hellig vanhelliges, og mennesket tvinges endelig til å se på sin livsstilling, sine gjensidige forbindelser, med nøkterne øyne.

Behovet for en stadig økende avsetning for sine produkter jager borgerskapet rundt hele jordkloden. Overalt må det slå seg ned, overalt sette seg fast, overalt knytte forbindelser.

Borgerskapet har gitt produksjonen og forbruket i alle land en kosmopolitisk karakter gjennom sin utnytting av verdensmarkedet. Det har til de reaksjonæres store sorg revet det nasjonale fotfestet vekk under industrien. De urgamle nasjonale industriene har blitt ødelagt og ødelegges daglig. De fortrenges av nye industrier som det blir et livsspørsmål for alle siviliserte nasjoner å innføre: industrier som ikke lenger bearbeider innenlandske råstoffer, men råstoffer som tilhører de fjerneste strøk. Disse industrienes produkter forbrukes ikke bare i landet selv, men i alle verdensdelene. I stedet for de gamle behovene, som ble dekket ved landets egen produksjon framtrer nye som krever produkter fra de fjerneste land og klima for å tilfredsstilles. I stedet for den gamle, lokale og nasjonale, karrige selvforsyningen og avsondringen kommer et allsidig samkvem, en allsidig innbyrdes avhengighet mellom nasjonene. Og som det går i den materielle, slik går det også i den åndelige produksjonen. De enkelte nasjonenes intellektuelle frambringelser blir felleseie. Den nasjonale ensidigheten og begrensningen blir mer og mer umulig, og av de mange nasjonale og lokale litteraturene danner det seg en verdenslitteratur.

Borgerskapet river alle, også de mest barbariske nasjonene, med inn i sivilisasjonen ved hjelp av den hurtige forbedringen av alle produksjonsmidlene, ved hjelp av den uendelige utviklingen av samferdselsmidlene. De lave vareprisene er det tunge artilleriet som skyter alle kinesiske murer i grus, som tvinger barbarenes mest hardnakkede fremmedhat til å kapitulere. Det tvinger alle nasjoner til å tilegne seg borgerskapets produksjonsmåte om de ikke vil gå under. Det tvinger dem til å innføre den såkalte sivilisasjonen hos seg selv, dvs. bli borgere. Kort sagt: Det skaper seg en verden i sitt eget bilde.

Borgerskapet har lagt landsbygda under byens herredømme. Det har skapt enorme byer. Det har i høy grad økt bybefolkningens antall i forhold til landbefolkningen, og på denne måten revet en betydelig del av befolkningen vekk fra landlivets sløvhet. På samme vis som borgerskapet har gjort landsbygda avhengig av byene, har det gjort de barbariske og halv-barbariske landene avhengig av de siviliserte, bondefolkene av borgerfolkene, Østen av Vesten.

Borgerskapet samler stadig mer de oppsplittede produksjonsmidlene, eiendommen og befolkningen. Det har klumpet befolkningen sammen, sentralisert produksjonsmidlene og konsentrert eiendommen på få hender. Den nødvendige følgen av dette var den politiske sentraliseringen. Uavhengige, bare løst forbundne provinser med ulike interesser, lover, regjeringer og tollavgifter ble trengt sammen til én nasjon, én regjering, én lov, én nasjonal klasseinteresse, én tollgrense.

Borgerskapet har, i de knapt hundre år det har hatt klasseherredømme, skapt mer massive og kolossale produksjonskrefter enn de forutgående generasjonene til sammen. Undertvingelse av naturkreftene, maskiner, bruk av kjemien i industri og jordbruk, dampskipsfart, jernbaner, elektrisk telegraf, oppdyrking av hele verdensdeler, klarering av elver for båttrafikk, hele befolkninger stampet fram av jorden - i hvilket annet århundre kunne man ane at slike produksjonskrefter lå slumrende i det samfunnsmessige arbeidets skjød?

Vi har altså sett: De produksjons- og samferdselsmidlene som dannet grunnlaget for borgerskapets oppkomst, ble til i føydalsamfunnet. På et visst stadium i utviklingen av disse produksjons- og samferdselsmidlene svarte ikke lenger de forholdene som føydalsamfunnet produserte og fordelte under, den føydale organiseringen av jordbruk og manufaktur, kort sagt de føydale eiendomsforholdene, til de produktivkreftene som allerede var utviklet. De hemmet produksjonen i stedet for å fremme den. De måtte sprenges, og de ble sprengt.

I deres sted kom den frie konkurransen med den samfunnsmessige og politiske konstitusjonen tilpasset den, med borgerklassens økonomiske og politiske herredømme.

For våre øyne foregår det en liknende bevegelse. De borgerlige produksjons- og samferdselsforholdene, de borgerlige eiendomsforholdene, det moderne borgerlige samfunn, som har tryllet fram disse veldige produksjons- og samferdselsmidlene, ligner trollmannen som ikke lenger kan beherske de underjordiske maktene han har manet fram. Alt i årtier har industriens og handelens historie bare vært historien om de moderne produktivkreftenes opprør mot de moderne produksjonsforholdene, mot de eiendomsforholdene som utgjør livsvilkårene for borgerskapet og dets herredømme. Det er nok å nevne handelskrisene, som ved sine periodiske tilbakevendinger stadig mer truende setter spørsmålstegn ved hele det borgerlige samfunnets eksistens. Ved handelskrisene ødelegges regelmessig en stor del ikke bare av de frambrakte produktene, men også av de produktivkreftene som tidligere er skapt. Ved krisene bryter det ut en samfunnsmessig epidemi som ville ha sett ut som en meningsløshet for alle tidligere epoker - overproduksjonens epidemi. Samfunnet finner seg plutselig satt tilbake i en tilstand av forbigående barbari. En hungersnød, en allmenn ødeleggelseskrig, synes å ha avskåret det fra alle livsmidler. Industrien og handelen ser ut til å være tilintetgjort, og hvorfor? Fordi det har for mye sivilisasjon, for mye livsmidler, for mye industri, for mye handel. De produktivkreftene som står til dets rådighet, tjener ikke lenger til å utvikle de borgerlige eiendomsforholdene; tvert om har de blitt for mektige for disse forholdene, de hemmes av dem. Så snart de overvinner denne hindringen, bringer de hele det borgerlige samfunnet i uorden, truer den borgerlige eiendommens eksistens. Borgersamfunnets forhold har blitt for trangt til å romme den rikdommen de selv har skapt. Hvordan overvinner borgerskapet krisene? På den ene siden ved den framtvungne ødeleggelsen av en mengde produktivkrefter, på den andre siden ved erobring av nye markeder og grundigere utbytting av de gamle markedene. Altså hvordan? Ved at de forbereder enda mer omfattende og kraftigere kriser og minsker midlene til å forebygge krisene.

De våpnene som borgerskapet har slått føydalismen til jorda med, retter seg nå mot borgerskapet selv.

Men borgerskapet har ikke bare smidd våpnene som bringer det selv døden, det har også frambragt de menneskene som skal bruke disse våpnene - de moderne arbeiderne, proletarene.

I samme utstrekning som borgerskapet, dvs. kapitalen, utvikler seg, utvikler også proletariatet seg, den moderne arbeiderklassen, som bare lever så lenge den finner arbeid, og som bare finner arbeid så lenge dens arbeid øker kapitalen. Disse arbeiderne, som må selge seg stykkevis, er en vare på linje med enhver annen handelsartikkel og derfor på samme vis utsatt for alle vekslinger i konkurransen og alle svingningene på markedet.

Proletarens arbeid har gjennom utbredelsen av maskinene og ved arbeidsdelingen mistet all selvstendig karakter og dermed all tiltrekningskraft for arbeideren. Han blir bare et tilbehør til maskinen, og det kreves bare det enkleste, mest ensformige og mest lettlærte håndgrep av ham. De kostnader som arbeideren medfører, innskrenker seg derfor nesten bare til de livsmidlene han trenger for sitt underhold og til forplantingen av sin art. Men prisen på en vare, altså på arbeidet, er lik produksjonskostnadene av den. I samme grad som ubehaget ved arbeidet øker, synker derfor lønningen. Ja enda mer, i samme forholdet som maskinene og arbeidsdelingen øker, tiltar også arbeidsmengden, enten ved økning av antallet arbeidstimer, eller ved økning av det arbeidet som kreves i et visst tidsrom, økt hastighet på maskinene osv.

Den moderne industrien har forvandlet den patriarkalske mesterens lille verksted til den industrielle kapitalistens store fabrikk. Masser av arbeidere, stuet sammen i fabrikken, blir organisert på soldatvis. Som menige industrisoldater blir de stilt under oppsyn av et fullstendig hierarki av underoffiserer og offiserer. De er ikke bare borgerklassens og borgerstatens slaver, de blir hver dag og hver time slavebundet av maskinen, av oppsynsmannen og framfor alt av den enkelte fabrikkborgeren selv. Jo åpnere dette despotiet erklærer vinning som sitt mål, desto mer smålig, hatefullt og forbitrende er det.

Jo mindre håndarbeidet trenger av dyktighet og kraftutfoldelse, dvs. jo mer den moderne industrien utvikler seg, desto mer fortrenges mannsarbeidet av kvinne- og barnearbeid. Kjønns- og aldersforskjeller har ikke lenger noen samfunnsmessig gyldighet for arbeiderklassen: Arbeiderne er bare arbeidsredskaper, som alt etter alder og kjønn betyr ulike kostnader.

Når endelig arbeideren er blitt utbyttet av fabrikanten og har fått sin arbeidslønn utbetalt kontant, så overfalles han av andre deler av borgerskapet, huseieren, kjøpmannen, pantelåneren osv.

De som til nå har tilhørt de lavere lag av middelstanden, de småindustrielle, kjøpmennene og rentierne, håndverkerne og bøndene, alle disse klassene synker gradvis ned i proletariatet, delvis fordi deres lille kapital ikke strekker til for storindustriell drift og ligger under i konkurransen med de større kapitalistene, delvis fordi deres dyktighet gjøres verdiløs av de nye produksjonsmetodene. Slik rekrutteres proletariatet fra alle klasser i befolkningen.

Proletariatet gjennomgår forskjellige utviklingstrinn. Dets kamp mot borgerskapet begynner med selve dets eksistens. I begynnelsen kjemper de enkelte arbeiderne, så arbeiderne på en fabrikk, så arbeiderne i en arbeidsgren på et sted mot den enkelte borgeren som utbytter dem direkte. De retter ikke sine angrep mot de borgerlige produksjonsforholdene, men direkte mot selve produksjonsredskapene; de ødelegger de fremmede konkurrerende varene, de slår i stykker maskinene, de setter fyr på fabrikkene, de forsøker å vinne tilbake den tapte stillingen til middelalder-arbeideren.

På dette trinnet utgjør arbeiderne en masse som er spredt over hele landet og splittet av innbyrdes konkurranse. Massesamhold mellom arbeiderne er ennå ikke en følge av deres egen forening, men en følge av borgerskapets forening, som for å nå sine egne politiske mål må sette hele proletariatet i bevegelse og ennå også er i stand til det. På dette trinnet kjemper proletarene altså ikke mot sine fiender, men mot sine fienders fiender, restene av eneveldet, godseierne, de ikke-industrielle borgerne og småborgerne. Hele den historiske bevegelsen er på denne måten konsentrert i hendene på borgerskapet. Enhver seier som vinnes på dette viset, er en seier for borgerskapet.

Men med utviklingen av industrien vokser proletariatet ikke bare antallsvis; det blir trengt sammen i større masser, det vokser i styrke, og det kjenner dette i større grad. Proletariatet får mer og mer ensartede interesser og levevilkår, idet maskinene mer og mer visker ut ulikhetene i arbeidet og presser lønnen ned på samme lave nivå nesten over alt. Den voksende konkurransen blant borgerskapet, og handelskrisene som følger av den, fører til stadig mer svingninger i arbeiderens lønn. Den uopphørlige forbedringen av maskinene, som utvikler seg stadig raskere, gjør hele livssituasjonen deres mer og mer utrygg. Sammenstøtene mellom den enkelte arbeideren og den enkelte kapitalisten tar mer og mer karakter av sammenstøt mellom to klasser. Arbeiderne begynner å danne sammenslutninger mot borgerskapet. De går sammen for å holde arbeidslønnen oppe. De stifter selv varige sammenslutninger for å ruste seg til de leilighetsvise opprørene. Her og der bryter kampen ut i oppløp.

Av og til seirer arbeiderne, men bare for en tid. Det egentlige resultatet av kampen deres er ikke den umiddelbare framgangen, men den stadig omseggripende sammenslutningen av arbeiderne. Den fremmes gjennom de stadig forbedrete samferdselsmidlene, som blir skapt av storindustrien og som setter arbeiderne i de forskjellige landsdelene i samband med hverandre. Det trengtes bare et slikt samband for å sentralisere de mange, lokale kampene, som over alt har samme karakter, til en nasjonal kamp, en klassekamp. Enhver klassekamp er imidlertid en politisk kamp. Og den sammenslutningen som middelalderens borgere med sine bygdeveier trengte århundrer for å skape, får de moderne proletarene i stand med jernbanene på noen få år.

Denne organiseringen av proletarene til en klasse, og dermed til politisk parti, blir stadig vekk sprengt av konkurransen mellom arbeiderne innbyrdes. Men den oppstår alltid på ny, sterkere, fastere, mektigere. Den tvinger fram anerkjennelsen av enkelte av arbeidernes interesser i lovs form, idet den utnytter borgerskapets innbyrdes splittelse. Et eksempel er loven om ti-timersdagen i England.

Sammenstøtene innenfor det gamle samfunnet fremmer på mange vis utviklingen av proletariatet selv. Borgerskapet står i stadig kamp: til å begynne med mot aristokratiet, seinere mot de delene av borgerskapet selv som med sine interesser har kommet i motsetning til industriens framskritt, og alltid mot borgerskapet i alle andre land. I alle disse kampene ser det seg nødt til å appellere til proletariatet, ty til dets hjelp og således trekke det inn i den politiske bevegelsen. Borgerskapet tilfører altså selv proletariatet det som utgjør dets dannelseselementer, dvs. forsyner det med våpen til bekjempelse av borgerskapet selv.

Videre blir, som vi har sett, store deler av den herskende klasse kastet ned i proletariatet gjennom industriens framsteg, eller deres livsbetingelser blir i det minste truet. Også de tilfører proletariatet en mengde dannelseselementer.

Og endelig, i den perioden da klassekampen nærmer seg avgjørelsen, antar oppløsningsprosessen innenfor den herskende klassen, innenfor hele det gamle samfunnet en så heftig, en så grell karakter at en liten del av den herskende klassen river seg løs fra den og slutter seg til den revolusjonære klassen, den klassen som bærer framtiden i sine hender. På samme måte som en del av adelen tidligere gikk over til borgerskapet, går nå en del av borgerskapet over til proletariatet, og særlig en del av de borgerlige ideologene som har arbeidet seg fram til en teoretisk forståelse av hele den historiske bevegelsen.

Av alle klassene som i dag står mot borgerskapet, er det bare proletariatet som er en virkelig revolusjonær klasse. De øvrige klassene faller bort og går under stilt overfor storindustrien, proletariatet er dens eget kjerneprodukt.

Middelstendene, den småindustrielle, småkjøpmannen, håndverkeren, bonden, alle kjemper de mot borgerskapet for å sikre sin eksistens som middelstender fra undergangen. De er altså ikke revolusjonære, men konservative. Ja, mer enn det, de er reaksjonære, de forsøker å dreie historiens hjul tilbake. Er de revolusjonære, er det med henblikk på sin forestående overgang til proletariatet, da forsvarer de ikke sine nåværende, men sine framtidige interesser, da forlater de sitt eget standpunkt for å stille seg på proletariatets.

Filleproletariatet, denne passive forråtnelsen av det gamle samfunnets laveste sjikt, blir ved en proletarisk revolusjon slynget inn i bevegelsen her og der. Men i følge hele sin livsstilling vil det være mer tilbøyelig til å la seg kjøpe til reaksjonære intriger.

Det gamle samfunnets livsbetingelser er allerede ødelagt ved proletariatets livsbetingelser. Proletaren er eiendomsløs; hans forhold til kone og barn har ikke noe til felles med det borgerlige familieforholdet. Det moderne industriarbeidet, den moderne undertrykkingen under kapitalen - det samme i England som i Frankrike, i Amerika som i Tyskland - har frarøvet ham ethvert nasjonalt særpreg. Lovene, moralen, religionen er for ham bare borgerlige fordommer, som tilslører borgerlige interesser.

Alle tidligere klasser som tilkjempet seg makten, prøvde å sikre den livsstillingen de alt hadde vunnet ved å underkaste hele samfunnet sine tilegnelsesvilkår. Proletarene kan bare erobre de samfunnsmessige produktivkreftene ved å avskaffe sin egen ervervsmåte til nå, og dermed hele denne ervervsmåten. Proletarene har ikke noe eget å bevare; de skal ødelegge alt som hittil har sikret og garantert den private eiendomsretten.

Alle tidligere bevegelser var mindretallsbevegelser eller bevegelser i mindretallets interesse. Den proletariske bevegelsen er det overveldende flertallets selvstendige bevegelse i det overveldende flertallets interesse. Proletariatet, det laveste sjikt i det nåværende samfunn, kan ikke reise seg, kan ikke rette seg opp, uten at hele overbygningen av lag som danner det offisielle samfunn blir sprengt i luften.

Proletariatets kamp mot borgerskapet er, om ikke i innholdet, så i formen, til å begynne med en nasjonal kamp. Proletariatet i hvert enkelt land må naturligvis først bli ferdig med sitt eget borgerskap.

Idet vi har skissert de mest allmenne fasene i proletariatets utvikling, har vi fulgt den mer eller mindre skjulte borgerkrigen innenfor det bestående samfunnet fram til det punkt hvor den bryter ut i åpen revolusjon og proletariatet grunnlegger sitt herredømme ved å styrte borgerskapet med vold.

Som vi har sett har alle samfunn fram til nå blitt grunnlagt på motsetningen mellom undertrykkende og undertrykte klasser. Men for at en klasse skal kunne undertrykkes, må den være sikret vilkår som i det minste gjør den i stand til å friste sin slavetilværelse. Den livegne arbeidet seg under livegenskapet fram til medlem av kommunen, småborgeren til borger under den føydale absolutismens åk. Men i stedet for å heve seg opp med industriens framsteg, synker den moderne arbeideren tvert imot stadig dypere under sin egen klasses vilkår. Arbeideren blir en pauper, og pauperisme utvikler seg enda raskere enn befolkningen og rikdommen. Det blir dermed ganske innlysende at ikke borgerskapet lenger er skikket til å være den herskende klassen i samfunnet og å påtvinge samfunnet sin klasses livsvilkår som rådende lov. Det er uskikket til å herske fordi det ikke er i stand til å sikre sin slave hans eksistens som slave, fordi det er nødt til å la ham synke ned i en tilstand der det må ernære ham i stedet for å bli ernært av ham. Samfunnet kan ikke lenger leve under borgerskapet, dets eksistens kan ikke lenger forenes med samfunnet.

Den vesentlige forutsetningen for borgerklassens eksistens og herredømme er at rikdommen hopes opp på private hender, at kapitalen skapes og økes; kapitalen betinges av lønnsarbeidet. Lønnsarbeidet hviler utelukkende på konkurransen arbeiderne imellom. Utviklingen av industrien, som viljeløst og motstandsløst fremmes av borgerskapet, erstatter arbeidernes isolering gjennom konkurransen med deres revolusjonære forening gjennom sammenslutningen. Med storindustriens utvikling rykkes på denne måten selve det grunnlaget som borgerskapet produserer og tilegner seg produktene på, vekk under føttene på det. Det produserer framfor alt sine egne banemenn. Dets undergang og proletariatets seier er like uunngåelig.

II. Proletarer og kommunister

I hvilket forhold står kommunistene til proletarene i det store og det hele? Kommunistene er ikke noe særskilt parti som står i motsetning til de andre arbeiderpartiene.

De har ingen interesser som er skilt fra hele proletariatets interesser.

De stiller ikke opp noen sekteriske prinsipper som de vil forme den proletariske bevegelsen etter.

Kommunistene skiller seg fra de andre proletariske partiene bare ved at de på den ene siden i proletariatets forskjellige nasjonale kamper framhever og gjør gjeldende hele proletariatets felles interesser, som er uavhengige av nasjonalitet. På den andre siden ved at de på de ulike utviklingsstadiene som kampen mellom proletariatet og borgerskapet gjennomgår, alltid representerer hele proletariatets fellesinteresser.

Kommunistene er altså i praksis den mest resolutte og alltid den mest målbevisste delen av arbeiderpartiene i alle land. Teoretisk har de framfor proletariatets øvrige masse en innsikt i vilkårene for den proletariske bevegelsen, dens forløp og dens allmenne resultater.

Kommunistenes umiddelbare mål er det samme som de øvrige proletariske partienes mål: organisering av proletariatet som en klasse, borgerskapets herredømmes fall, og erobring den politiske makten gjennom proletariatet.

Kommunistenes teoretiske slutninger grunner seg på ingen måte på ideer, på prinsipper som er oppfunnet eller oppdaget av en eller annen verdensreformator.

De er bare allmenne uttrykk for virkelige forhold i den eksisterende klassekampen, i en historisk bevegelse som foregår for våre øyne. Avskaffelsen av forutgående eiendomsforhold er ikke noe som er særegent for kommunismen.

Alle eiendomsforhold har vært underkastet en stadig historisk omskifting, en stadig historisk forandring.

Den franske revolusjonen f. eks. avskaffet føydaleiendommen til fordel for den borgerlige eiendommen.

Det som kjennetegner kommunismen er ikke avskaffelsen av eiendommen overhodet, men avskaffelsen av den borgerlige eiendommen.

Men den moderne borgerlige privateiendommen er det siste og mest fullendte uttrykket for en framstilling og tilegning av produktene som hviler på klassemotsetninger, på noens utbytting av andre.

I denne forstand kan kommunistene sammenfatte sin teori i dette ene uttrykket: Opphevelsen av privateiendommen.

Man har bebreidet oss kommunister, at vi vil avskaffe den personlig ervervede eiendommen, skapt ved eget arbeid, den eiendommen som danner grunnlaget for all personlig frihet, virksomhet og selvstendighet.

Opparbeidet, ervervet, selvfortjent eiendom! Snakker dere om den småborgerlige eiendommen, småbondens eiendom, som gikk forut for den borgerlige eiendommen? Vi behøver ikke avskaffe den; industriens utvikling har avskaffet den og gjør det daglig.

Eller snakker dere om den moderne, borgerlige privateiendommen?

Men skaper lønnsarbeidet, proletarens arbeid, eiendom til proletaren? På ingen måte. Det skaper kapitalen, dvs. den eiendom som utbytter lønnsarbeidet, og som bare kan øke på vilkår av at den skaper nytt lønnsarbeid, som på nytt skal utbyttes. Eiendommen i sin nåværende form er grunnlagt på motsetningen mellom kapital og lønnsarbeid. La oss se på de to sidene i denne motsetningen.

Å være kapitalist betyr ikke bare innta en rent personlig, men en samfunnsmessig stilling i produksjonen. Kapitalen er et fellesprodukt og kan bare settes i bevegelse gjennom en felles virksomhet av mange samfunnsmedlemmer, ja i siste instans bare gjennom felles virksomhet av alle medlemmer i samfunnet.

Kapitalen er altså ingen personlig, men en samfunnsmessig makt.

Når kapitalen altså blir forvandlet til samfunnsmessig eiendom, som tilhører alle medlemmer av samfunnet, så forvandles ikke den personlig eiendommen seg til en samfunnsmessig. Det er bare eiendommens samfunnsmessige karakter som forvandler seg. Den mister sin klassekarakter.

La oss nå ta lønnsarbeidet:

Lønnsarbeidets gjennomsnittspris er arbeidslønnens minimum, dvs. summen av de livsmidlene som er nødvendige for å holde arbeideren i live som lønnsarbeider. Det som lønnsarbeideren således tilegner seg ved sin virksomhet strekker bare til for å reprodusere hans nakne eksistens. Vi vil slett ikke avskaffe denne personlige tilegningen av arbeidsproduktene til reproduksjon av det umiddelbare livet, heller ikke den tilegningen som gir noe overskudd som kan gi makt over andres arbeid. Vi vil bare oppheve den elendige karakteren av denne tilegningen, der arbeideren bare lever for å øke kapitalen, og der han lever bare i den grad den herskende klassens interesser krever det.

I det borgerlige samfunnet er det levende arbeidet bare et middel til å øke det opphopede arbeidet. I det kommunistiske samfunnet er det opphopede arbeidet bare et middel til å utvide, berike og fremme arbeidernes livsprosess.

I det borgerlige samfunnet hersker altså fortiden over nåtiden, i det kommunistiske samfunnet nåtiden over fortiden. I det borgerlige samfunnet er kapitalen selvstendig og personlig, mens det virksomme individ er uselvstendig og upersonlig.

Og opphevingen av disse forholdene kaller borgerskapet oppheving av personligheten og friheten! Og med rette. Det dreier seg ganske riktig om å oppheve borgerpersonligheten, borgerselvstendigheten og borgerfriheten.

Med frihet forstår man innenfor de nåværende borgerlige produksjonsforholdene den frie handelen, fritt kjøp og salg.

Men forsvinner handelen, forsvinner også den frie handelen. Dette snakket om fri handel har, som alle de andre frihetsfrasene til borgerskapet, bare noen mening i motsetning til den bundne handelen, til middelalderens undertrykte borger. Men ikke i motsetning til den kommunistiske opphevelsen av handelen, av de borgerlige produksjonsforholdene og av borgerskapet selv.

Dere er opprørte over at vi vil oppheve privateiendommen. Men i deres bestående samfunn er privateiendommen opphevet for ni tiendedeler av dets medlemmer; den eksisterer nettopp fordi den ikke eksisterer for ni tiendedeler. Dere bebreider oss altså at vi vil oppheve en eiendom som har som en nødvendig forutsetning at det overveldende flertallet i samfunnet er eiendomsløse.

Kort sagt; dere bebreider oss at vi vil oppheve deres eiendom. Ja vel, det vil vi.

Fra det øyeblikk da arbeidet ikke lenger kan forvandles til kapital, penger, grunnrente, kort sagt en samfunnsmessig makt som kan monopoliseres, dvs. fra det øyeblikket da personlig eiendom ikke lenger kan slå om til borgerlig eiendom, fra det øyeblikket sier dere at personligheten er opphevet.

Dere innrømmer altså at dere med "personlighet" forstår ingen andre enn borgeren, den borgerlige eiendomsbesitteren. Og denne personligheten skal sant nok avskaffes.

Kommunismen fratar ingen makten til å tilegne seg de samfunnsmessige produktene, den opphever bare makten til å underlegge seg andres arbeid gjennom denne tilegningen.

Man har innvendt at med opphevingen av privateiendommen vil all virksomhet opphøre, og en allmenn dovenskap ta overhånd.

Ifølge dette måtte det borgerlige samfunnet forlengst ha gått til grunne, for de som arbeider, erverver ikke, og de som erverver, arbeider ikke. Hele denne innvendingen har sin rot i den sirkelbegrunnelse at det ikke lenger eksisterer lønnsarbeid, så snart det ikke lenger eksisterer kapital.

Alle de innvendinger som har blitt rettet mot den kommunistiske måten å tilegne og produsere de materielle produktene på, er på samme måte utvidet til å gjelde tilegningen og produksjonen av de åndelige produktene. På samme måte som klasseeiendommens opphør for borgeren er det samme som opphør av produksjonen selv, så er klassedannelsens opphør for han det samme som opphøret av all dannelse overhodet.

Den dannelsen som borgerskapet beklager tapet av, betyr for det overveldende flertallet utdannelsen til å bli maskiner.

Men innlat dere ikke i strid med oss så lenge dere som målestokk i spørsmålet om eiendom anvender deres borgerlige forestillinger om frihet, dannelse, rett osv. Deres ideer er selv produkter av de borgerlige produksjons- og eiendomsforholdene, på samme vis som deres rett ikke er annet enn deres klasses vilje opphøyd til lov, en vilje som har sitt innhold gitt i og med de materielle livsvilkårene for deres klasse.

Deres egoistiske tankegang, som forvandler produksjons- og eiendomsforholdene deres fra historiske forhold, som er forbigående i forløpet av produksjonen, til evige natur- og fornuftslover, deler dere med alle de herskende klassene som har gått under. Det dere forstår når det gjelder den antikke eiendommen, det dere forstår når det gjelder den føydale eiendommen, er det ikke lenger tillatt å forstå når det gjelder den borgerlige eiendommen.

Avskaffelsen av familien! Selv de mest radikale hisser seg opp over denne skjendige hensikten til kommunistene.

Hva hviler den nåværende borgerlige familien på? På kapitalen, på den private tilegnelsen. Fullstendig utviklet eksisterer den bare for borgerskapet, men den nødvendige bakgrunnen er proletarenes påtvungne familieløshet og den offentlige prostitusjonen.

Borgerfamilien faller selvsagt bort med bortfallet av denne bakgrunnen, og begge forsvinner når kapitalen forsvinner.

Bebreider dere oss for at vi vil gjøre slutt på foreldrenes utbytting av barna? Vi tilstår denne forbrytelsen.

Men, sier dere, vi opphever de mest dyrebare forholdene, idet vi setter den samfunnsmessige oppdragelse i stedet for oppdragelsen i hjemmet.

Og er ikke også deres oppdragelse bestemt av samfunnet? Ved de samfunnsmessige forholdene som dere foretar oppdragelsen innenfor, ved samfunnets direkte eller indirekte innflytelse, ved hjelp av skolen og så videre? Kommunistene oppfinner ikke samfunnets innvirkning på oppdragelsen; de bare endrer dens karakter, de bare unndrar oppdragelsen den herskende klassens innflytelse.

De borgerlige frasene om familie og oppdragelse, om det dyrebare forholdet mellom foreldre og barn, blir desto mer motbydelig jo mer alle familiebånd som følge av storindustrien rives over for proletariatet, og barna blir forvandlet til rene handelsartikler og arbeidsredskaper.

Men dere kommunister vil innføre kvinnefellesskap, skriker hele borgerskapet i kor mot oss.

Borgeren ser i sin kone utelukkende et produksjonsmiddel. Han hører at produksjonsmidlene skal utnyttes i fellesskap og kan naturligvis ikke tenke seg annet enn at dette fellesskapet også vil omfatte kvinnene.

Han aner ikke at det nettopp dreier seg om å oppheve kvinnenes stilling som rene produksjonsmidler.

For øvrig finnes det ikke noe mer latterlig enn vårt borgerskaps høymoralske harme over kommunistenes angivelige offisielle kvinnefellesskap. Kommunistene trenger ikke å innføre kvinnefellesskapet, det har nesten alltid eksistert.

Våre borgere, som ikke nøyer seg med at de har sine proletarers koner og døtre til rådighet, for ikke å snakke om den offentlige prostitusjonen, finner også den største fornøyelsen i å forføre hverandres koner.

Det borgerlige ekteskap er i virkeligheten et hustrufellesskap. Man kunne da i høyden bebreide kommunistene for at de i stedet for et hyklerisk og fordekt kvinnefellesskap, ville innføre et offisielt og åpent et. Det framgår forøvrig av seg selv at sammen med avskaffelsen av de nåværende produksjonsforholdene vil kvinnefellesskapet som er utgått av disse forholdene, dvs. den offentlige og ikke-offentlige prostitusjon, også forsvinne.

Kommunistene har videre blitt bebreidet at de vil avskaffe fedrelandet, nasjonaliteten.

Arbeiderne har ikke noe fedreland. En kan ikke ta fra dem noe de ikke har. Ved at proletariatet først må erobre det politiske herredømmet, heve seg opp til nasjonal klasse, konstituere seg selv som nasjon, er det selv ennå nasjonalt, men ikke på noen måte i borgerlig forstand.

Den nasjonale isolasjonen og motsetningene mellom folkene forsvinner mer og mer alt med borgerskapets utvikling, med handelsfriheten, verdensmarkedet, homogeniteten i industriproduksjonen og de livsforholdene som svarer til dette.

Proletariatets herredømme vil få dem til å forsvinne enda mer. Forent aksjon, i det minste i de siviliserte land, er et av de første vilkårene for dets frigjøring.

I samme grad som det ene menneskets utbytting av det andre oppheves, oppheves den ene nasjonens utbytting av den andre.

Sammen med motsetningen mellom klassene innenfor nasjonen, faller nasjonenes fiendtlige stilling overfor hverandre bort.

De anklagene som blir framsatt mot kommunismen ut fra et religiøst, filosofisk og ideologisk synspunkt overhodet, fortjener ingen utførlig behandling.

Trengs det noen dyp innsikt for å forstå at med menneskenes livsforhold, deres samfunnsmessige forbindelser, deres samfunnsmessige tilværelse, endrer også deres forestillinger, synsmåter og begreper, kort sagt deres bevissthet seg?

Hva annet viser ideenes historie enn at den åndelige produksjonen omdannes med den materielle? De herskende ideene i en tidsepoke har alltid vært den herskende klassens ideer.

Man snakker om ideer som revolusjonerer et helt samfunn; man uttrykker således bare den kjensgjerningen at det innenfor det gamle samfunnet har dannet seg elementer til et nytt, at oppløsningen av de gamle ideene skjer i takt med oppløsningen av de gamle livsforholdene.

Da den gamle verden var i ferd med å gå under, ble de gamle religionene beseiret av den kristne religionen. Da de kristelige ideene i det 18. århundre lå under for opplysningsideene, kjempet føydalsamfunnet sin dødskamp med borgerskapet, som den gang var revolusjonært. Ideene om frihet til å tenke og tro var bare et uttrykk for den frie konkurransens herredømme på kunnskapens område.

"Men", vil man si, "religiøse, moralske, filosofiske, politiske, rettslige ideer osv. modifiserte seg riktignok under den historiske utviklingen. Men religionen, moralen, filosofien, politikken, retten ble alltid bestående under disse omskiftningene.

Dessuten finnes det evige sannheter, som frihet, rettferdighet osv. som er felles for alle samfunnstilstandene. Men kommunismen avskaffer de evige sannhetene, den avskaffer religionen, moralen, i stedet for å reise dem på et nytt grunnlag, den står dermed i motsetning til all tidligere historisk utvikling."

Hva reduserer denne anklagen seg til? Hele samfunnets historie fram til nå har beveget seg i klassemotsetninger, som antok ulike former i ulike perioder.

Men hvilken form de enn har tatt, så har utbyttingen, og det gjelder alle tidligere perioder, vært kjennetegnet ved at en del av samfunnet har utbyttet den andre. Det er derfor ikke så rart at den samfunnsmessige bevisstheten til tross i all mangfoldighet og forskjellighet, beveger seg i visse felles former, bevissthetsformer, som bare oppløses fullstendig når klassemotsetningene forsvinner helt.

Den kommunistiske revolusjonen er det mest radikale bruddet med de overleverte eiendomsforholdene. Det er derfor ikke så rart at det i forløpet for dens utvikling blir brutt på det mest radikale med de overleverte ideene.

Men la oss forlate innvendingene som borgerskapet har mot kommunismen.

Allerede ovenfor sa vi at det første steg i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet hever seg opp til den herskende klasse, kjemper til seg demokratiet.

Proletariatet vil bruke sitt politiske herredømme til litt etter litt å rive all kapital fra borgerskapet, til å sentralisere alle produksjonsmidlene i statens hender, dvs. i hendene på proletariatet som er organisert som den herskende klasse, og så raskt som mulig øke mengden av produktivkreftene.

Dette kan selvsagt i begynnelsen bare skje ved hjelp av despotiske inngrep i eiendomsretten og de borgerlige produksjonsforholdene, altså ved forholdsregler som synes å være økonomisk utilstrekkelige og uvarige, men som i bevegelsens forløp går ut over seg selv og er uunngåelige som middel til omveltning av hele produksjonsmåten.

Disse forholdsreglene vil selvsagt være ulike i de ulike landene.

For de mest framskredne landene vil imidlertid følgende nokså generelt kunne komme til anvendelse:

l. Ekspropriasjon av grunneiendommen og bruk av grunnrenten til statsutgifter.

2. Sterk progressiv beskatning.

3. Avskaffing av arveretten.

4. Konfiskering av eiendommen til alle emigrantene og opprørerne.

5. Sentralisering av kreditten i statens hender gjennom en nasjonalbank med statskapital og absolutt monopol.

6. Sentralisering av transportvesenet på statens hender.

7. Økning av nasjonalfabrikkene, produksjonsmidlene, oppdyrking og forbedring av jorda etter en felles plan.

8. Lik arbeidstvang for alle, opprettelsen av industrielle armeer, særlig for jordbruket.

9. Forening av all jordbruk og industri, tiltak med sikte på å overvinne forskjellen mellom by og land.

10. Offentlig og gratis oppdragelse av alle barn. Avskaffelse av barnearbeid i fabrikkene i sin nåværende form. Sammenknytting av oppdragelsen med den materielle produksjonen osv.

Når klasseforskjellen er forsvunnet og all produksjon konsentrert i hendene på de sammensluttende individene i løpet av utviklingens gang, vil den offentlige makten miste sin politiske karakter. Den politiske makten i sin egentlige betydning er en klasses organiserte makt for å undertrykke en annen klasse. Når proletariatet i kampen mot borgerskapet nødvendigvis forener seg til klasse, gjør seg til herskende klasse gjennom en revolusjon, og som herskende klasse med makt opphever de gamle produksjonsforholdene, så opphever det samtidig med disse produksjonsforholdene også eksistensvilkårene for klassemotsetningene, klassene i det hele tatt, og dermed sitt eget herredømme som klasse.

I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med dets klasser og klassemotsetninger kommer en sammenslutning der hver enkeltes frie utvikling er forutsetningen for alles frie utvikling.

III. Sosialistisk og kommunistisk litteratur

1. Den reaksjonære sosialismen

a. Den føydale sosialismen

Det franske og engelske aristokratiet var etter sin historiske stilling kalt til å skrive pamfletter mot det moderne borgerlige samfunnet. I den franske julirevolusjonen i 1830 og i den engelske reformbevegelsen hadde dette aristokratiet enda en gang bukket under for den forhatte oppkomlingen. En alvorlig politisk kamp kunne det ikke være snakk om lenger. En litterær kamp var det eneste som sto tilbake. Men også på litteraturens område hadde de gamle talemåtene fra restaurasjonstiden [14] blitt umulige. For å vekke sympati, måtte aristokratiet tilsynelatende se bort fra sine egne interesser og forme sin anklage mot borgerskapet utelukkende i den utbyttede arbeiderklassens interesse. På denne måten tok de hevn ved å synge nidviser om sin nye hersker og hviske ham mer eller mindre uhellsvangre spådommer i øret.

På dette viset oppsto den føydale sosialismen, halvt klagesang, halvt smedevise, halvt ekko fra fortiden, halvt trusler mot framtiden. Av og til traff den borgerskapet i hjertet med sin beske, åndsrike og sønderrivende dom; alltid virket den komisk med sin fullstendig manglende evne til å begripe gangen i den moderne historiens utvikling.

De svingte med den proletariske tiggersekken som banner for å samle folket bak seg. Men hver gang folket fulgte dem, oppdaget de det gamle føydale våpenmerket på baken deres og deserterte med høy og uerbødig latter.

En del av de franske legitimistene og "det unge England" framførte dette skuespillet på sitt beste.

Når de føydale påpeker at deres utbyttingsmåte var annerledes enn den borgerlige utbyttingen, så glemmer de bare at de drev utbyttingen under forskjellige omstendigheter og vilkår, som nå er foreldet. Når de videre påviser at det moderne proletariatet ikke eksisterte under deres herredømme, så glemmer de bare at nettopp det moderne borgerskapet var et nødvendig avkom av deres samfunnsordning.

For øvrig legger de så lite skjul på den reaksjonære karakteren av deres kritikk, at deres hovedanklage mot borgerskapet nettopp består i, at det under dets styre utvikler seg en klasse som kommer til å sprenge hele den gamle samfunnsordningen i lufta.

De bebreider borgerskapet mer for at det skaper et revolusjonært proletariat enn for at det skaper et proletariat overhodet.

I den politiske praksisen deltar de derfor i alle voldshandlinger mot arbeiderklassen, og i dagliglivet bekvemmer de seg, til tross for de oppblåste frasene sine, til å samle opp de gylne fruktene og bytte bort troskap, kjærlighet og ære i saueull, sukkerroer og brennevin. [15]

På samme vis som presten alltid har gått hånd i hånd med føydalherren, går preste-sosialismen hånd i hånd med den føydalistiske.

Ingenting er lettere enn å gi den kristne askese et sosialistisk anstrøk. Har ikke også kristendommen rast mot privateiendommen, mot ekteskapet, mot staten? Har den ikke i stedet preket velgjørenhet og tiggeri, sølibat og kjødets forbannelse, klosterliv og kirke? Den kristelige sosialismen er bare det vievannet som presten velsigner aristokratens forargelse med.

b. Småborgerlig sosialisme

Det føydale aristokratiet var ikke den eneste klassen som ble styrtet av borgerskapet, ikke den eneste klassen som livsvilkårene skrumpet inn og døde bort under i det moderne borgerlige samfunnet. Middelalderens by-småborgere og småbondestanden var forløperne til det moderne borgerskapet. I de landene som er mindre industrielt og kommersielt utviklet, gresser denne klassen ennå videre ved siden av det stadig voksende borgerskapet.

I de landene der den moderne sivilisasjonen har utviklet seg, har det dannet seg et nytt småborgerskap, som svever mellom proletariatet og borgerskapet. Det dannes stadig på ny, som utfyllende del av det borgerlige samfunnet, hvis medlemmer stadig slynges ned i proletariatet som følge av konkurransen. Ja, som med utviklingen av storindustrien ser et tidspunkt nærme seg da de helt vil forsvinne som en selvstendig del av det moderne samfunnet, og innenfor handelen, industrien og jordbruket vil bli erstattet av arbeidsoppsynsmenn og tjenestemenn.

I land som Frankrike, der bondeklassen utgjør langt mer enn halvparten av befolkningen, var det naturlig at forfatterne som opptrådte til fordel for proletariatet mot borgerskapet, i sin kritikk av borgerskapets regime anla en småborgerens og småbondens målestokk, og tok parti for arbeiderne ut i fra småborgerskapets standpunkt. På denne måten ble den småborgerlige sosialismen dannet. Sismondi er hovedtalsmannen for denne litteraturen ikke bare i Frankrike, men også i England.

Denne sosialismen klargjorde ytterst skarpsindig motsetningene i de moderne produksjonsforholdene. Den avslørte økonomenes hyklerske skjønnmaling av forholdene. Den påviste ugjendrivelig maskinenes og arbeidsdelingens ødeleggende virkninger, konsentrasjonen av kapitalen og grunneiendommen, overproduksjonen, krisene, småborgernes og småbøndenes uunngåelige undergang, proletariatets elendige stilling, anarkiet i produksjonen, de skrikende misforholdene i fordelingen av rikdommen, den industrielle ødeleggelseskrigen mellom nasjonene innbyrdes, oppløsingen av de gamle skikkene, de gamle familieforholdene, de gamle nasjonalitetene.

Men etter sitt positive innhold vil denne sosialismen enten gjenopprette de gamle produksjons- og samferdselsmidlene og med dem de gamle eiendomsforholdene og det gamle samfunnet, eller så vil den med vold igjen sperre inne de moderne produksjons- og samferdselsmidlene innenfor rammen av de gamle eiendomsforholdene som de har sprengt og som måtte sprenges. I begge tilfellene er den på en og samme tid reaksjonær og utopisk.

Laugsvesen i industrien og patriarkalsk driftsmåte på landet, det er dens siste ord.

I sin videre utvikling har denne retningen munnet ut i en ynkelig klagesang.

c. Den tyske eller "sanne" sosialismen

Den sosialistiske og kommunistiske litteraturen, som i Frankrike oppsto under trykket fra et herskende borgerskap, og som er det litterære uttrykket for kampen mot dette herredømmet, ble innført til Tyskland på et tidspunkt da borgerskapet nettopp hadde begynt sin kamp mot den føydale absolutismen.

Tyske filosofer, halvfilosofer og skjønnånder kastet seg grådig over denne litteraturen, men glemte bare at de franske livsforholdene ikke hadde innvandret til Tyskland samtidig med disse skriftene. Stilt overfor de tyske forholdene mistet denne franske litteraturen all praktisk betydning og antok et rent litterært preg. Den måtte stå fram som ørkesløs spekulasjon over virkeliggjøringen av det menneskelige vesen. På denne måten hadde de kravene som ble reist av den første franske revolusjonen for det 18. århundredes tyske filosofer, bare mening som den "praktiske fornuftens" krav i sin alminnelighet, og det revolusjonære, franske borgerskapets viljesytringer betydde i deres øyne bare den rene viljens lover, viljen sann som den må være, den sanne menneskelige vilje.

De tyske litteratenes eneste arbeid besto i å bringe de franske ideene i samklang med deres gamle filosofiske samvittighet, eller rettere sagt å tilegne seg de franske ideene ut fra sitt eget filosofiske standpunkt.

Denne tilegningen skjedde på samme måte som når man i det hele tatt tilegner seg et fremmed språk, gjennom oversetting.

Det er en kjent sak hvordan munkene skrev banale katolske helgenlegender oppå manuskripter som inneholdt klassiske verker fra den gamle hedningetiden. De tyske litteratene gikk omvendt til verks med den verdslige franske litteraturen. De skrev sitt filosofiske sludder etter den franske originalen. Etter den franske kritikken av pengeforholdene skrev de "utslag av det menneskelige vesen", etter den franske kritikken av borgerstaten skrev de "opphevelse av det abstrakte allmenne herredømmet" osv.

Denne forfalskningen av den franske kritikken med filosofiske fraser kalte de "handlingens filosofi", "sann sosialisme", "tysk sosialistisk vitenskap", "filosofisk begrunnelse av sosialismen" osv.

Den franske sosialistisk-kommunistiske litteraturen ble på dette viset fullstendig kastrert. Og da den i tyskernes hender hadde opphørt å være uttrykk for en klasses kamp mot en annen, så hadde tyskeren overbevist seg om at han hadde overvunnet "den franske ensidigheten", og i stedet for sanne krav representere behovet for sannhet, i stedet for proletarenes interesser, det menneskelige vesenets interesser, mennesket overhodet, mennesker som ikke tilhører noen klasse, overhodet ikke virkeligheten, men bare den filosofiske fantasiens tåkehimmel.

Denne tyske sosialismen, som tok sine ubehjelpelige skolestiler så alvorlig og høytidelig og utbasunerte dem så skrytende, mistet imidlertid litt etter litt sin pedantiske uskyldighet.

Det tyske, og særlig det prøyssiske borgerskapets kamp mot det føydale og absolutte kongedømmet, kort sagt den liberale bevegelsen, ble alvorligere.

Den "sanne" sosialismen fikk dermed den kjærkomne anledningen til å stille de sosialistiske kravene opp mot den politiske bevegelsen, til å slynge ut de tradisjonelle forbannelsene mot liberalismen, mot folkerepresentasjonen, mot den borgerlige konkurransen, mot den borgerlige pressefriheten, den borgerlige rett, den borgerlige frihet og likhet, og preke til folkets masser om at de ikke hadde noe å vinne ved den borgerlige bevegelsen, men snarere alt å tape. Den tyske sosialismen glemte i rett tid at den franske kritikken, som den var et åndsforlatt ekko av, forutsatte det moderne borgerlige samfunnet med tilsvarende materielle livsvilkår og den politiske forfatningen som hørte til dem, alt sammen forutsetninger som det i Tyskland først gjaldt å kjempe seg fram til.

Den tjente de tyske eneveldige regjeringene med deres påheng av prester, skolemestere, kaljunkere og byråkrater som kjærkomment fugleskremsel mot det truende oppadstrebende borgerskapet.

Den utgjorde den søte glasuren til de bitre piskeslagene og geværkulene som den samme regjeringen bearbeidet de tyske arbeideroppstandene med.

Om den "sanne" sosialismen således ble et våpen i hendene på regjeringene mot det tyske borgerskapet, så representerte den også direkte en reaksjonær interesse, det tyske småborgerskapets interesse. I Tyskland utgjorde småborgerskapet, som var en levning fra det 16. århundre og som fra den tiden av stadig dukker opp på ny i forskjellig form, det egentlige samfunnsmessige grunnlaget for de rådende tilstandene.

Å opprettholde det er å opprettholde de rådende tyske tilstandene. Av borgerskapets industrielle og politiske herredømme frykter det den visse undergang, på den ene siden som følge av konsentrasjonen av kapitalen, på den andre siden ved oppkomsten av et revolusjonært proletariat. For småborgerskapet syntes den "sanne" sosialismen å slå to fluer i en smekk. Den sprer seg som en epidemi.

Denne kledningen av spekulativt spindelvev, overbrodert med ånderike taleblomster, gjennomtrukket av kjærlighetslummerets følelsesdogg; denne overmodige kledningen som de tyske sosialistene svøper inn sine få radmagre "evige sannheter" i, ga økt avsetning for varene deres bare blant dette publikummet.

På sin side innså den tyske sosialismen stadig klarere sitt kall til å være den høyttravende talsmannen for dette småborgerskapet.

Den erklærte den tyske nasjonen for å være normalnasjonen, og de tyske småborgerne som normalmennesker. Den ga enhver nederdrektighet fra denne borgeren en skjult, høyere sosialistisk mening, som fikk den til å bety sin motsetning. Den trakk den ytterste konsekvensen ved å opptre direkte mot kommunismens "rått destruktive" retning, og forkynte seg upartisk opphøyd over alle klassekampene. Med svært få unntak hører alt det som er i omløp av angivelige sosialistiske og kommunistiske skrifter til denne skitne, kraftløse litteraturen. [16]

2. Den konservative eller borgerlige sosialismen

En del av borgerskapet ønsker å avhjelpe de samfunnsmessige misforholdene for å sikre det borgerlige samfunnets bestående.

Det dreier seg om nasjonaløkonomer, filantroper, humanister, forbedrerne av de arbeidende klassenes stilling, veldedighetsorganisatorer, dyrebeskyttelsesvenner, avholdsfanatikere, lokalreformatorer av de mest brokete slag. Og denne borgerlige sosialismen er til og med blitt utformet til hele systemer. Som eksempel nevner vi Proudhons Elendighetens filosofi.

Den sosialistiske borgeren vil beholde det moderne samfunnets livsvilkår uten de strider og farer som følger med dem. De vil beholde det bestående samfunnet med unntak av de elementene som revolusjonerer og oppløser det. De vil ha borgerskapet uten proletariatet. Borgerskapet forestiller seg selvsagt den verden de hersker i som den beste verden. Borgersosialismen utarbeider denne trøstefulle forestillingen til et helt eller halvt system. Når det oppfordrer proletariatet til å virkeliggjøre disse systemene og tre inn i det nye Jerusalem, så forlanger det i grunnen bare at det skal bli stående i det samfunnet som eksisterer, men samtidig gi opp sine hatefulle forestillinger om det.

En annen, mindre systematisk, men mer praktisk form for sosialisme forsøkte å gi arbeiderklassen avsmak for enhver revolusjonær bevegelse ved å vise til at det ikke var politiske forandringer av den ene eller den andre arten, men bare en endring av de materielle livsforholdene, av de økonomiske forholdene, som kunne være til nytte for den. Men med endring av de materielle livsforholdene forstår denne sosialismen slett ikke avskaffelsen av de borgerlige produksjonsforholdene, som er mulig bare på revolusjonær vei, men administrative forbedringer, som kan gå for seg på grunnlag av disse produksjonsforholdene, og altså ikke endrer noe ved forholdet mellom kapital og lønnsarbeid, men i beste fall minsker borgerskapets kostnader for dets herredømme og forenkler dets statshusholdning.

Sitt rette uttrykk får borgersosialismen først når den blir til en ren retorisk frase.

Frihandel! I arbeiderklassens interesse. Vernetoll! I arbeiderklassens interesse. Fengselsreform! I arbeiderklassens interesse: Dette er borgersosialismens siste og eneste alvorlige mente ord. Borgersosialismen består nettopp i den påstanden at borgerskapet er borgerskapet - i arbeiderklassens interesse.

3. Den kritisk-utopiske sosialismen

Vi taler ikke her om den litteraturen som i alle store moderne revolusjoner har hevdet proletariatets krav slik som skriftene til Babeuf og andre.

De første direkte forsøkene som proletariatet gjorde for å nå sitt mål, i en tid med allmenn uro under perioden da føydalsamfunnet ble styrtet, strandet nødvendigvis på proletariatets egen uutviklede tilstand, så vel som fordi de materielle vilkårene for dets frigjøring manglet. De er først frambragt av den borgerlige epoken. Den revolusjonære litteraturen som fulgte med disse første bevegelsene i proletariatet, er av innhold nødvendigvis reaksjonær. Den preker allmenn askese og et grovt likhetsmakeri.

De egentlige sosialistiske og kommunistiske systemene, systemene til St. Simon, Fourier, Owen osv. dukker opp i den første uutviklede perioden av kampen mellom proletariatet og borgerskapet som vi har framstilt ovenfor. (Se "Borgere og proletarer").

Oppfinnerne av disse systemene ser riktignok motsetningen mellom klassene og virksomheten til de oppløsende elementene i det herskende samfunnet selv. Men de ser på proletariatets side ingen egen historisk virksomhet, ingen politisk bevegelse som er særegent for det.

Ettersom utviklingen av klassemotsetningen holder tritt med industriens utvikling, finner de like lite de materielle vilkårene for frigjøringen av proletariatet og søker derfor etter en samfunnsvitenskap, etter samfunnsmessige lover, for å skape disse vilkårene.

De samfunnsmessige virksomhetene må vike plassen for deres personlige oppfinnervirksomhet, i stedet for de historiske vilkårene for frigjøringen setter de fantasier, i stedet for proletariatets gradvise organisering som klasse en samfunnsorganisasjon de selv har klekket ut. Den kommende verdenshistorien løser seg for dem opp i propaganderingen og den praktiske gjennomføringen av samfunnsplanene deres.

I sine planer er de seg riktig nok bevisst på at de i hovedsak vil representere interessene til arbeiderklassen, som den klassen som lider mest. Bare fra dette synspunktet, som den klassen som lider mest, er proletariatet til for dem.

Men den uutviklede formen som klassekampen tar, så vel som deres egen livsstilling, gjør at de tror de er høyt hevet over alle klassemotsetninger. De vil forbedre livsstillingen til alle samfunnsmedlemmer, også for dem som er best stilt. De appellerer derfor stadig til samfunnet som helhet uten forskjell, ja fortrinnsvis til den herskende klassen. Man trenger bare å forstå deres system for å anerkjenne det som den best mulige planen for det best mulige samfunnet.

De vraker derfor all politisk, og særlig all revolusjonær aksjon. De vil nå sine mål på fredelig måte og forsøker gjennom små eksperimenter, som naturlig nok slår feil, gjennom eksemplets makt, å bane veien for det nye samfunnsmessige evangeliet.

Dette fantasibildet av det framtidige samfunnet oppstår i en tid da proletariatet ennå er høyst uutviklet, altså selv ennå oppfatter sin egen stilling på fantasivis, og avspeiler denne klassens første uklare lengsel etter en allmenn omdanning av samfunnet.

Men de sosialistiske og kommunistiske skriftene består også av kritiske elementer. De angriper alle grunnpilarene for det bestående samfunnet. De har derfor gitt et høyst verdifullt materiale til arbeidernes opplysning. Deres positive teser om det framtidige samfunnet, for eksempel opphevingen av motsetningen mellom by og land, av familien, av den private tilegningen, av lønnsarbeidet, forkynnelsen av den samfunnsmessige harmonien, forvandlingen av staten til utelukkende en forvaltning av produksjonen - alle disse tesene uttrykker bare bortfallet av den klassemotsetningen, som først nå begynner å utvikle seg og som de bare kjenner i sin første formløse ubestemthet. Disse tesene har derfor ennå en rent utopisk betydning.

Betydningen av den kritisk-utopiske sosialismen og kommunismen står i omvendt forhold til den historiske utviklingen. I samme grad som klassekampen utvikles og tar form, mister denne fantastiske opphøydheten over klassekampen, denne fantastiske bekjempelsen av den, all praktisk verdi og all teoretisk berettigelse. Om opphavsmennene til disse systemene i mange henseender var revolusjonære, så utgjør elevene deres over alt reaksjonære sekter. De fastholder mesterens gamle oppfatninger overfor proletariatets historiske framskritt. De forsøker derfor konsekvent å avstumpe klassekampen og jevne over motsetningene. De drømmer ennå om forsøksvis å virkeliggjøre sine samfunnsmessige utopier, stifte enkeltstående falansterer, grunnlegge home-kolonier, opprette et lite Ikaria [17] - et nytt Jerusalem i lommeformat - og forr å kunne bygge alle disse luftslottene måtte de appellere til de borgerlige hjerter og pengesekkenes filantropi. I etterhånd havner de i den kategorien som er skildret ovenfor, av reaksjonære eller konservative sosialister og skiller seg fra dem bare ved mer systematisk pedanteri, ved den fanatiske overtroen på samfunnsvitenskapen deres sin evne til å gjøre underverk.

De opptrer derfor med forbitring mot alle arbeidernes politiske bevegelser, som bare kan oppstå av blind vantro overfor det nye evangeliet.

Owenistene i England bekjemper chartistene, fourieristene i Frankrike bekjemper reformistene.

IV. Kommunistenes stilling til de ulike opposisjonspartiene

Av kapittel II kan det ikke herske noen tvil om kommunistenes stilling til de allerede eksisterende arbeiderpartiene, altså deres forhold til chartistene i England og jordbruksreformbevegelsen i Nord-Amerika.

De kjemper for å nå de mest umiddelbare målene og interessene til arbeiderklassen, men de representerer i den nåværende bevegelsen samtidig bevegelsens framtid. I Frankrike slutter kommunistene seg til det sosialistisk-demokratiske partiet [18] mot det konservative og radikale borgerskapet, uten dermed å oppgi sin rett til å forholde seg kritisk til de frasene og illusjonene som stammer fra den store revolusjonen.

I Sveits støtter de opp om de radikale uten å lukke øynene for at dette partiet består av motstridende elementer, dels av demokratiske sosialister i fransk forstand, dels av radikale borgere.

I Polen støtter kommunistene opp om det partiet som setter en bonderevolusjon som vilkår for den nasjonale frigjøringen, det partiet som framkalte Krakov-oppstanden i 1846. I Tyskland kjemper det kommunistiske partiet sammen med borgerskapet, så snart det går revolusjonært til verks mot det absolutte monarkiet, den føydale grunneiendommen og småborgerskapet.

Men ikke et øyeblikk unnlater de å utvikle en klarest mulig bevissthet hos arbeiderne om den fiendtlige motsetningen mellom borgerskapet og proletariatet, slik at de tyske arbeiderne øyeblikkelig kan rette de samfunnsmessige og politiske vilkårene som borgerskapet nødvendigvis må framkalle ved sitt herredømme, som våpen mot borgerskapet, slik at kampen mot borgerskapet selv tar til så snart de reaksjonære klassene i Tyskland er styrtet.

Kommunistene retter oppmerksomheten i første rekke mot Tyskland, fordi Tyskland står på randen av en borgerlig revolusjon, og fordi den fullbyrder denne omveltingen under betingelser der den europeiske sivilisasjonen overhode befinner seg på et høyere utviklingstrinn, og med et langt mer utviklet proletariat enn England hadde i det 17. og Frankrike i det 18. århundre, og den tyske borgerlige revolusjonen således bare kan bli forspillet til en proletarisk revolusjon.

Kort sagt, kommunistene støtter over alt opp om enhver revolusjonær bevegelse mot de bestående samfunnsmessige og politiske tilstandene.

I alle disse bevegelser framhever de at bevegelsens grunnspørsmål er eiendomsforholdet, uten hensyn til den utviklingsgraden det har nådd.

Endelig arbeider kommunistene alle steder for å skape en forbindelse og en forståelse mellom de demokratiske partiene i alle land.

Kommunistene forakter å holde sine meninger og hensikter skjult. De erklærer åpent at deres målsetting bare kan nås gjennom en voldelig omveltning av alle samfunnsordningene som har bestått til nå. La de herskende klassene skjelve for en kommunistisk revolusjon. Proletarene har ikke noe annet å tape ved den enn lenkene sine. De har en verden å vinne.

Proletarer i alle land, foren dere!

Noter

[1] Dette er forordet til den første utgaven av Manifestet på afrikaans, men det ble opprinnelig utgitt på engelsk under tittelen "Nitti år med Det Kommunistiske Manifest" i New International, februar 1938.

[2] Den Kommunistiske Internasjonalen - eller Komintern - ble dannet under ledelse av Lenin og bolsjevikpartiet i 1919 som en verdensorganisasjon for den kommunistiske arbeiderbevegelsen. I årene etter Lenins død ble Komintern omdannet til et redskap for den nye statskapitalistiske herskerklassens kontrarevolusjonære politikk under Josef Stalin. Leon Trotski var den viktigste lederen for kampen mot stalinismen og kontrarevolusjonen som startet på 1920-tallet. Folkefronten henviser til Stalins politikk som gikk ut på å underordne den revolusjonære kampen for å samarbeide med borgerlige partier, i samsvar med den nye sovjetiske herskerklassens interesser.

[3] Eduard Bernstein (1850-1932) var den ledende eksponenten for revisjonismen i det tyske sosialdemokratiske partiet (SPD). Revisjonismen fornektet både klassekampen og revolusjonen, og tok til orde for gradvis reform av kapitalismen og samarbeid med borgerlige partier.
Karl Kautsky (1854-1938) var en lederfigur i Den Andre Internasjonalen fram til utbruddet av første verdenskrig, da han gjorde seg til talsmann for nasjonalsjåvinismen i det tyske sosialdemokratiet, og støttet den tyske krigføringen. Han var dessuten motstander av den russiske revolusjonen i oktober 1917.

[4] Leon Blum (1872-1950) var lederen for det franske Sosialistpartiet og statsminister i den første folkefront-regjeringen i 1936-37. Camille Chautemps (1885-1963) ledet de Radikale (også kalt de Radikale Sosialistene), et liberalt borgerlig parti. Han var også statsminister i Frankrike i 1930, 1933-34 og 1937-38. Fransisco L. Caballero (1869-1946) var leder for det spanske Sosialistpartiet og statsminister fra september 1936 til mai 1937. Han ble etterfulgt av Juan Negrin (1889-1956), den spanske republikkens siste statsminister før nederlaget overfor fascismen i 1939.

[5] Bonapartisme oppstår i en periode med sosial krise og overføring av makten til en "sterk mann". Den bonapartistiske lederen framstår som hevet over klassene, men har som mål å opprettholde den dominerende sosiale klassens makt. Begrepet refererer til Louis Napoleon Bonapartes regime i Frankrike fra 1852 til 1870.
Sosialisme i ett land er en forestilling som ble lansert av Stalin høsten 1924. Den bryter totalt med marxismen og internasjonalismen, og derfor med bolsjevikpartiet selv. Forestillingen ble etterhvert et program som Komintern fulgte til punkt og prikke, og som ble brukt for å rettferdiggjøre at alle kommunistpartier skulle rette seg etter Moskvas reaksjonære utenrikspolitikk.

[6] Den Andre Internasjonalen ble grunnlagt i 1889 som en internasjonal sammenslutning av arbeiderpartier, blant annet med deltakelse av Friedrich Engels. Den kollapset etter utbruddet av første verdenskrig, da de fleste av dens ledere støttet sine respektive borgerskap i nedslaktingen av hverandres arbeiderklasser. Den ble etablert på nytt i 1923 som den reformistiske Sosialistiske Internasjonalen.

[7] Allerede i 1936 spådde Trotski utbruddet av annen verdenskrig. For nærmere detaljer, se intervju med Trotski i Arbeiderbladet samme år.

[8] I 1848 var det kamper over hele Europa for demokratiske rettigheter, for nasjoners samling og løsrivelse, og for konstitusjonelle reformer. Den framvoksende arbeiderklassen og plebeiiske krefter kjempet for å sette preg på de borgerlig-demokratiske revolusjonenes utfall. Pariskommunen i 1871 var det første forsøket på å etablere en revolusjonær arbeiderregjering. Arbeidermassene i Paris holdt byen og styrte den fra 18. mars til 28. mai, da de ble smadret av det franske borgerskapet som samarbeidet med den prøyssiske okkupasjonshæren. I terroren som fulgte ble mer enn 17 000 franske arbeidere massakrert.

[9] Den Fjerde Internasjonalen ble grunnlagt i 1938 under Trotskis ledelse, for å omgruppere de kommunistene som ville forsvare Lenins politikk, og nektet å kapitulere for den kontrarevolusjonære statsterroren som hadde festet grepet om den staliniserte regjeringen og partiet i Sovjetunionen og om Komintern på begynnelsen av 1930-tallet.

[10] Med borgere (borgerskap) menes klassen av moderne kapitalister, de som eier produksjonsmidlene og benytter seg av lønnsarbeid. Med proletarer (proletariat) menes klassen av moderne lønnsarbeidere, som fordi de ikke har egne produksjonsmidler tvinges til å selge sin egen arbeidskraft for å overleve.

[11] Det vil si, for å være nøyaktig, den skriftlig overleverte historie. I 1847 var samfunnets forhistorie, den samfunnsmessige organisasjon som eksisterte forut for all nedskrevet historie, ennå så godt som ukjent. Siden den tid har Haxthausen oppdaget felleseiet av jord i Russland, og Maurer har påvist at dette samfunnsmessige grunnlag som alle de tyske stammer historisk er utgått av, og litt etter litt har man funnet at landsbykommuner med felles jordeie har vært samfunnets urform fra India til Irland. Den indre organisasjon i dette primitive kommunistiske samfunn ble så endelig avdekket i sin typiske form ved Morgans kron-oppdagelse av ættens virkelige natur og dens stilling innenfor stammen. Med oppløsningen av dette opprinnelige fellesskapet begynner samfunnets spaltning i særskilte klasser som til slutt kommer i motsetning til hverandre. Jeg har forsøkt å følge denne oppløsningsprosessen i Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse.

[12] Laugsborger vil si fullt medlem av et laug, ikke leder av et laug.

[13] "Kommune" var i Frankrike den betegnelse de oppkommende byene kalte seg til og med før de hadde greid å avtvinge sine føydalherrer og mestre lokalt selvstyre og politiske rettigheter som "tredjestand". Alminnelig talt har vi her som typisk land valgt England når det gjelder borgerskapets økonomiske utvikling, og Frankrike når det gjelder dets politiske utvikling. "Kommune" kalte også byborgerne i Italia og Frankrike i middelalderen sine byfellesskap etter at de hadde kjøpt seg eller tiltvunget seg de første selvstyre-rettigheter fra sine føydalherrer.

[14] Ikke den engelske restaurasjon fra 1660 til 1689, men den franske restaurasjon fra 1814 til 1830.

[15] Dette gjelder i hovedsak Tyskland hvor det landeiende aristokratiet og junkerne (godseierne) som har store deler av jorda på sine eiendommer dyrket for egen del av forvaltere, og videre driver utstrakt dyrking av sukkerroer og brenning av potetsprit. Det rikere britiske aristokratiet er foreløpig hevet over dette, men de vet også hvordan de skal ta igjen det tapte for synkende rente ved å låne navnet sitt til mer eller mindre tvilsomme forretninger.

[16] Den revolusjonære stormen i 1848 feide vekk hele denne usle retningen og fratok dens talsmenn all lyst til å "gjøre det" i sosialisme. Hovedrepresentant og klassisk type på denne retningen var herr Karl Grün.

[17] Falansterer var sosialistiske kolonier etter Charles Fouriers plan, Ikaria var det navnet Cabet ga sitt utopia, og senere sin amerikanske kommunistiske koloni. Home-kolonier - kolonier i landet selv - var navnet som Owen brukte på sine kommunistiske mønstersamfunn.

[18] Det parti som dengang kalte seg sosialistisk-demokratisk, var det som Ledru-Rollin var talsmann for i politikken og Louis Blanc i litteraturen; det var altså himmelvidt forskjellig fra det tyske sosialdemokrati av idag.