"Ønskes ikke gjengitt i dagspressen"

Intevju Hans Berger, Friheten *Overlege Ørnulv Ødegaards merknad ved sin artikkel om transorbital lobotomi i Tidsskrift for den norske Lægeforening 1947 ”Jeg tror jeg får skrive nogen linjer, og prøve å forklare min adferd. Det er ikke så godt å forklare seg ansikt til ansikt mange ganger. Hvis De tror at jeg er sinnssyk på en eller anden måte så tar De feil. Min adferd er som jeg vil prøve og forklare Dem bestyrt av hendelsene i … og den gang jeg mønstret av i ..., skriver en krigsseiler i et brev til overlegen ved Gaustad sykehus på 50-tallet. Krigsseileren ble vurdert som schizofren paranoid og sendt til Gaustad etter en konflikt med lensmannen og en episode hvor han hadde slått en veivokter umotivert. Journalen beskriver ham som brysom med sin paranoide pågåenhet. Et halvt år etter ble krigsseileren lobotomert. Medgjørligheten etter inngrepet varte ikke lenge. Ett år seinere ble krigsseileren lobotomert for andre gang, et halvt år etter etter blir han utskrevet som død. Krigsseileren døde i luftegården under et epileptisk anfall. (En vanlig bivirkning etter lobotomering) Hentet fra boka: I sinnssykehusets vold av Joar Tranøy Joar Tranøy intervjuet av Hans Berger -I tiden før jeg begynte på Gaustad hadde jeg tatt magistergrad i Kriminologi på Omstreifermisjonen og hvordan den ble til. Jeg var opptatt av saker som kapitalisme og utstøting. Samtidig gikk jeg på embetsstudiet i klinisk psykologi i Oslo. Så fikk jeg hovedpraksis på Gaustad sykehus sommeren/høsten 1989. Jeg bodde like ved sykehuset og hadde like før tatt kontakt med Arnold Juklerød, en menneskerettighetsforkjemper og opposisjonell. Når jeg så kom i praksis var det naturlig for meg å pleie kontakten med Arnold. Så fikk jeg forbud av veilederen min ved sykehuset mot å ha kontakt med Arnold Juklerød. Han Arnold fortalte meg en del uhyrlige ting om lobotomi som jeg betvilte den gangen. Han fortalte om et blodbad, og om gamle pleiere som hadde fortalt at de døde som fluer i de første åra det ble operert. I de første åra, fra 1941 til 1950 døde hver fjerde pasient som ble operert, de blødde i hjel. En del sånne ting ble jeg fortalt. Men Arnold fortalte også om ”moderne hjerneforskning” på 60- 70-tallet, og at det kunne være en tilknytning til USA når det gjaldt dette. Den gangen så jeg på Arnold som en vanlig – eller kanskje litt uvanlig - mann, men påstandene hans syntes jeg var litt utrolige. Så hendte det seg slik, paradoksalt nok, at jeg i den praksisen ble jeg henvist til et kontor nede i en kjeller hvor de faktisk hadde drevet med den ”moderne psykokirurgien”. Inne på det kontoret var det en del arkivskap, låst, og jeg ble veldig nysgjerrig. Jeg fant nøkkel til det skapet. Der fant jeg journaler, fra det som kalles for ”test-arkivet”, som viste at de hadde drevet med moderne lobotomi, ren eksperimentering med forsvarsløse mennesker, på 60- og 70-tallet. Jeg reagerte på Gaustadoverlege Alv Dahl som i de seinere år har vært leder for Norsk Psykiatrisk Forening. Den gangen gikk han ut i Aftenposten i en debatt med Nils Christie og skreiv at ”lobotomiens historie bare varte i fire år”. Dette provoserte meg, og jeg skrev en rekke artikler i Arbeiderbladet og Klassekampen. Han slo jo hardt tilbake, noe som bare skjerpet meg i å innhente mer dokumentasjon. Første mål var å få til en kartlegging av omfanget. Jeg ringte blant annet til en av Karl Evangs drabanter, som også var en varm tilhenger av lobotomi. Jeg snakket med en av Evangs sekretærer som hadde vært aktivt med på det, og som hadde skrevet flere artikler hvor han lovpriste metoden. Han fnøs av ideen om å kartlegge det, og sa at det ville være som å lete etter ei nål i en høystakk. Jeg fant ut at det var enkelt å gjøre det. Jeg fant tallopplysninger fra årsberetningene til de ulike sinnssykehusene i Statistisk Sentralbyrå, og enkel regning gav et anslag på 2000. Det ble bestridt av Alv Dahl, som mente at det var juks og feil. Granskningskommisjonen som ble utnevnt av departementet slo fast et antall på 2500 lobotomerte i Norge. Det var på Gaustad de begynte, først i Norden, i 1941. Gaustad har vært et senter i Norsk psykiatri fra mellomkrigstida, og var det første moderne Statssykehus og Universitetssykehus som også har hatt nær tilknytning til Helsedirektoratet. Det nære forholdet mellom Helsedirektoratet og Gaustad Sykehus er interessant ettersom det foregikk en utveksling av lobotomerende leger fra Gaustad til Helsedirektoratet og omvendt. I tillegg dreier det seg om forholdet til USA. Et argument en ofte hører, er at lobotomi og sjokkbehandling ut fra datidens kunnskaper om hjernen var forståelige metoder og det eneste man hadde? -Det som ligger i bunnen er en total mangel på respekt for menneskeverdet. Det er et argument som er både uhyrlig og dumt. Om man går grundig til verks og ser på utbredelsen av lobotomi, viser det seg at det var flere sykehus som slet med store overbelegg men som samtidig reserverte seg helt fra å bruke lobotomi. Faktisk sykehus med langt større overbelegg enn der man var nidkjær med å bruke lobotomikniven. Jeg deler langt på vei en materialistisk historieoppfatning, men det blir for utilstrekkelig i dette tilfellet, hvor man også må legge vekt på overbygningen, ideologien på hvert enkelt sykehus. Det er for enkelt å si at drastiske metoder ble brukt på grunn av materielle forhold ved sykehusene, det er også snakk om vekselvirkninger. Den hierarkiske, autoritære oppbygningen av Sinnssykehusene har vel også bidratt til at det i stor grad var fritt fram for overlegene å praktisere de metodene de selv måtte ønske? -Ja. Og det kunne være forskjeller innenfor hvert sykehus, for eksempel kunne lobotomi være utbredt på mannssiden men ikke på kvinnesiden – eller omvendt på andre sykehus, om overlegen hadde forkjærlighet for metoden. Menneskesynet som ligger til grunn for lobotomibruken er på en måte positivistisk, mens selve metoden må vel i aller høyeste grad kalles uvitenskapelig? -Ja. Det er et mekanistisk menneskesyn hvor man ser på pasienten som et rent objekt. Når det gjelder vitenskapeligheten vil jeg si det som faktisk også Stalin sa, at det er kvakksalveri. Det er det mest treffende begrepet. Det er et paradoks at Moniz som fikk Nobelprisen i medisin for lobotomi, var opptatt av at metoden skulle avgrenses til dem med affektive lidelser, pasienter med sterke angstnevroser, men i praksis hadde 70-80 % av de lobotomerte i Vest-Europa diagnosen schizofreni. Det bekrefter påstanden om at det først og fremst dreier seg om kontroll, flesteparten var tvangsinnlagt. Man fikk jo gjort mye med brysomme folk, passivisert dem på en effektiv måte. Det er påfallende at det ved de sykehusene som var ledende i virksomheten gikk kort tid fra innleggelse til inngrepet ble foretatt. Gaustad hadde kortest liggetid i Skandinavia før operasjon ble foretatt. En del skjebner kan vel sammenlignes med hovedpersonen i Gjøkeredet, som i utgangspunktet ikke var syk, men hvor den s.k. sinnssykdommen var en naturlig reaksjon på et umenneskelig system. På en del sykehus hvor lobotomi ikke var så utbredt, tok man det man kalte ”basismaterialet” fra de som hadde vært innlagt lenge, med pleievansker. Hvilke pasientgrupper som ble lobotomert varierte m.a.o. fra sykehus til sykehus. Sjokkbehandling av folk som visste hva de ville og som var ganske nærværende opplevde det som straff. Det er eksempler på at disse ble tatt ganske raskt. Innføringa av lobotomi gjorde at sinnssykehusene fikk medisinsk prestisje og et skinn av naturvitenskaplig status. En av de virkelige bandittene og bakmennene het John Fulton og var fra USA. Han er en anerkjent hjerneforsker og nevrofysiolog. Resultatene av lobotomiforsøkene ble brukt til noe annet enn psykiatrien. Amerikanernes engasjement var spesielt viktig når det gjelder fortsettelsen av lobotomivirksomheten på 60- og 70-tallet ved Gaustad. USAs forsvarsdepartement bevilget ganske mange penger til dette. -Hvorfor var det amerikanske forsvarsdepartementet så interessert i kunnskap om lobotomi? Hva brukte man denne informasjonen til? -Det var en del av andre eksperimenter som også ble foretatt i regi av USA på den tiden, blant annet med LSD, i Mind-control-prosjektet til CIA. Dette var et prosjekt som gikk ut på å teste den menneskelige yteevne, hvor store påkjenninger det var mulig å utsette folk for, samtidig som man ønsket å utvikle en teknologi for å kontrollere mennesker. Det var kanskje det viktigste. Det var overlege Sem-Jacobsen som drev med dette på Gaustad, bevilgningene kom fra Pentagon. For meg har det ikke vært så stort poeng om det var CIA eller forsvarsdepartementet som stod bak. Det viktigste er at de var villige til å gjøre det på fullstendig uetisk grunnlag ved å ødelegge mennesker for å drive forskning. Det jo ganske uhyrlig at man inne på Gaustad sykehus har en egen avdeling, finansiert av det amerikanske forsvarsdepartementet, som får lov til å forsyne seg med forskningsmateriale blant pasienter på sykehuset og utenfra. I ”gullperioden” hvor det ble operert svært mange, var det først og fremst de opposisjonelle pasientene som ble tatt. Når det gjelder den ”moderne hjerneforskningen” var det litt ymse. Et enkelttilfelle jeg har beskrevet er ”rømlingen”. Han rømte fra sykehuset og ble tatt. Saken var at han var planlagt lobotomert helt fra begynnelsen – uansett. Lobotomeringen av ham foregikk på en særdeles brutal måte, noe en pleier som var tilstede har bekreftet. Du kan si jeg har blitt en kyniker. I den første perioden av studiet reagerte jeg sterkt følelsesmessig på alle skjebnene. Jeg ble lei meg men mest sint, men man blir etter hvert avstumpa etter å ha møtt overlevende menneskeskjebner. -Hvordan utviklet selve lobotomimetodene seg? -Norge var det eneste landet i Skandinavia som innførte den ”transorbitale” metoden til amerikaneren Freeman. Metoden går ut på å banke seg gjennom hjerneskallen med en ispigglignende redskap, og så gjøre en rekke snitt, i blinde, i hjernens pannelapper. Jeg har snakka med de to som drev mest på med denne metoden her i Norge. Den ene psykiateren skrøt svært av metoden, viste fram fargeplansjer og refererte til fagartikler som lovpriste metoden. Metoden var rask og pengebesparende, inngrepet kunne utføres på 10 minutter. Med den ”moderne hjerneforskningen” kom metoden med elektrisk stimulering og brenning av hjernevev flere steder i hodet. Pasientene gikk rundt med en slags strikkepinner i flere dager før man fant og koagulerte det området i hjernen som gav best effekt. Det var den metoden amerikanerne ville ha, og den metoden som ble brukt på Gaustad. Sem Jacobsen hadde gått på skole i USA med stipendium der, på et kjent CIA-rottereir i Minnesota. Så kom han tilbake til Gaustad og praktiserte fra 1954-55. Tema for mange av artiklene Sem Jacobsen skrev på bakgrunn av forskningen, var hvilke områder av sentralnervesystemet som kan stimuleres for å kontrollere bevegelser, aggresjon osv. Mye av dette er allmenn kunnskap om nevrofysiologi og motorikk. Jeg lærte en del om det sjøl i studiet. For eksempel kan lobotomerte vite ut fra situasjonen at man bør være trist, men greier ikke å føle tristhet. Dette ble påvist tidlig, allerede under krigen, og var et stort nevropsykologisk funn. Ørnulv Ødegård, lobotomiens far i Norge, uttalte seg om ”bivirkningene” av lobotomi på en kongress allerede i 1945. I boka di, I sinnssykehusets vold, går det fram at terskelen for å foreta lobotomi gikk ned utover på 50-tallet. Hva var grunnen til det? -Metoden ble mer legitim og viste at den fungerte. Press kom fra flere kanter. De hadde nok delvis rett, de lobotomilegene som skrev at ”metoden har også blitt populær hos pårørende”. En skal ikke se bort i fra at en del pårørende ville bli kvitt sine. En del av materialet jeg har gått gjennom, viser at det kan være en tendens til det som også har vist seg i Amerika, at en del middelklassemenn ville bli kvitt sine ærgjerrige kvinner på den måten. Materialet fra Gaustad viser en overhyppighet av kvinner i de første åra, i introduksjonsfasen. Det samme mønsteret har vi sett da de andre drastiske legemlige psykiatriske metodene ble introdusert. Det avspeiler samfunnssynet som sier at kvinner er mindre verdt enn menn. Da de begynte med sjokkbehandling i Italia var det en kvinne de tok først, i tillegg til at var hun en omstreifer. Da Moniz prøvde ut sin metode, var det på ei gammel forsvarsløs kvinne. Det er ikke tilfeldigheter men et mønster som går igjen, de som er minst verdt ble det eksperimentert på først. Også i Sverige var det en kvinne som ble lobotomert først. Hva slags bakgrunn hadde de som ble lobotomert, var det ressurssvake mennesker uten noe nettverk? -Nei. Det var både og. De opposisjonelle var ikke stakkarslige folk, men ofte personer med en ressurssterk bakgrunn. Du finner en blanding, også folk uten nettverk. ”Basismaterialet” på Gaustad utgjorde imidlertid en del psykisk utviklingshemmede uten nettverk. Men hvis men i begrepet lite ”nettverk” mener at ingen ville vite av en, vil man ha belegg for å si det var personer som var fordømt og glemt av sine. I enkelte tilfeller går det fram at politisk opposisjonelle har vært lobotomert. -Var det noen debatt eller motstand mot lobotomien mens det stod på? -På en psykiaterkongress i København i 1946 ble skadevirkningene debattert, post-lobotomisyndromet som gjorde folk til zombier. Skadevirkningene var grundig dokumentert allerede den gangen. Svenskene var mye mer tilbakeholdne i begynnelsen. Her i Norge gikk naturvitenskapsmannen Rolf Gjessing sterkt ut mot metoden, på samme grunnlag som Stalin: kvakksalveri. Sovjetunionen innførte lovforbud mot lobotomi i 1950. Til tross for at skadevirkningene var kjent, var metoden anerkjent fordi den ble så mye brukt i USA og England. Georg Johannessen har jo kalt Norge for Øst-Amerika. -Utbredelsen av psykofarmaka fra midten av 50-tallet må man vel si ha vært et framskritt, sett i forhold til de irreversible hjerneskadene som lobotomien innebar? -Både ja og nei. Paradoksalt nok mener jeg at det på en måte ble verre, i og med at potensialet til å ødelegge mennesker over tid har blitt større. Nevroleptikabruken på institusjonene mener jeg stort sett har fungert på samme måte som lobotomi. For tida er jeg mest opptatt av bruken av Ritalin på hyperaktive barn, som nærmest har eksplodert i USA. Om man må bruke psykofarmaka, bør første bud være at man gir skikkelig informasjon om virkning og bivirkninger, hva man kan risikere. -Hva tenker du om psykiatrien i dag, hva bør endres? -Selv om pasientene i stor grad er flyttet ut fra sykehusene, er ideologien den samme som før. Mellommenneskelige problemer blir gjort til medisinske, biokjemiske anliggender. Kontrollen er flyttet til leiligheter og boliger, med mye av det samme regimet som før. Noen har kanskje også fått det verre. Ta for eksempel Goffmans beskrivelse av hvordan pasienter som har vært innlagt omvender seg og tilsynelatende finner seg til rette. En del av de karene der har nok fått det verre nå enn før, uten den tryggheten de faktisk fant på sykehuset. En mulig utvikling av et bedre hjelpeapparat har med organisering av samfunnet generelt å gjøre. Men ikke bare det, det vil være for naivt. Det vil alltid være noen – uansett samfunnssystem – som vil falle utenfor og som trenger hjelp. Det første kriteriet må være at den som skal være behandler har lært seg folkeskikk og kan møte pasienten på en ordentlig måte, som tar seg tid til å høre på ham. Det kan jo høres veldig banalt ut det jeg sier men det er reelt. Det var løgnaktigheten og fortielsen som lå i kulturen på Gaustad som fikk meg forbannet. I Sverige har man forsøkt seg med ”medicinfri vård” i Falunprosjektet. Prosjektet har hatt gode resultater. Nå kan man jo innvende at det er på grunn av spesielt engasjerte ildsjeler, eller at utvelgelsen av deltakere er pasienter med mindre alvorlige lidelser. Men sistnevnte er ikke tilfelle, ettersom det er pasienter med relativt alvorlige psykoser som har deltatt. Hovedtanken bak Falunprosjektet er at man må bruke tid på pasientene, tid til å få gått gjennom det de sliter med. Det viser seg at det kan lønne seg å bruke mye ressurser når det gjelder behandling av psykoser, det kan koste mye på kort sikt, men man får igjen for det på lang sikt. Jeg har tro på det. -Blir det utført lobotomi i dag? Det blir brukt i begrenset omfang i USA, England og muligens fortsatt i Sverige. Man bruker laser. I Sverige har det blitt brukt kun på meget strenge indikasjoner, om det ikke har opphørt helt nå. En av drivkreftene i Sverige, Per Mindus, døde i fjor. -Egas Moniz som mottok Nobelprisen for lobotomi i 1949 døde da han ble skutt av et lobotomioffer.