- den første jordmoren i Vik
av Elsa-Karin Svendsen
Så lenge menneskene har levd på jorden, har det vært bruk for fødselshjelpere: nærkoner, hjelpekoner. Først mot slutten av 1700-tallet fikk vi de første jordmødrene med offentlig godkjent utdanning.
I Norge gikk det sakte i starten - den eneste jordmorskolen i Danmark-Norge lå i København. Selv om myndighetene helt siden 1500-tallet ønsket å kontrollere fødselshjelpen, var det ikke før med Frederik VIs forordning av 1810 at grunnlaget ble lagt for jordmorvesenet slik vi kjenner det i dag.
Unionsoppløsningen i 1814 åpnet veien for egen jordmorutdannelse i Christiania. Det norske Universitetet i Christiania hadde utnevnt Magnus Andreas Thulstrup til den første professor i kirurgi og fødelshjelp. Han startet undervisningen høsten 1816, og sommeren 1817 kunne de første 14 "læredøtrene" avlegge jordmoreksamen. I tiåret som fulgte, begynte jordmødrene å gjøre sitt inntog i Norge.
Den første offentlig ansatte jordmoren i Vik var Cecilie Dahl. Hun ble "beskikket" for Vik og Lavik 1. november 1822.
Bakgrunn
Cecilie ble født i januar 1789 på plassen Mobakken under gården Mo i Hafslo. Foreldrene var Anders Nilsen (opprinnelig fra Ytre Kroken) og Martha Pedersdatter Lad. Moren døde alt i 1803, og Cecilie kom nok tidlig ut i tjeneste. I 1815 tjente hun på Talla i Luster, og i desember det året ble hun mor for første gang. Sønnen Peder ble døpt i Hafslokirken 25. desember 1815 og skrevet inn i kirkeboken som "uekte". Å være mor til et "uekte" barn var ikke noen lett skjebne på den tiden.
Jordmorskole i Christiania
Nordre Bergenhus Amt (nåværende Sogn og Fjordane fylke) ble i 1818 delt inn i tolv jordmordistrikter, og i 1819 ble det opprettet et sykehus i Sogndal, det eneste sykehuset i hele amtet. Det ble forøvrig nedlagt kort tid etter. Departementet sendte melding til amtmennene når nye kurs skulle begynne på jordmorskolen i Christiania, og unge kvinner som ønsket utdannelse kunne melde seg som elever. Listen over søkere gikk via departementet til professor Thulstrup som plukket ut de nye elevene sine. Cecilie ble av amtet innmeldt på jordmorskolen i Christiania. Hun oppfylte kravene for opptak på skolen: hun var mellom 20 og 30 år, hadde god helse og var uten hud-utslett, hun kunne lese og skrive, og hun hadde barn selv. I tillegg måtte hun ha evne og vilje til å lære. De nødvendige attester fikk hun hos sokneprest Ove Leyrdal Daae i Hafslo, og høsten 1819 reiste hun til Christiania. Skole og opphold ble bekostet av Nordre Bergenhus Amt. I mange år ble det praktisert svært strengt at bare de med løfte om fast ansettelse kom inn ved skolen. De nyutdannede jordmødrene reiste derfor rett hjem til distriktsjordmorpost etter eksamen. Distriktet som ansatte jordmoren skulle så kjøpe inn de instrumenter hun trengte, slik som fødestol, samt "Messingsneppert med tvende Jern, Sølvrør til Vandladning, Klysterapparat, og Rør til Luftindblæsning". Jordmoren var forpliktet til å hjelpe alle de kvinnene som ba om det, og betalingen for fødselshjelp var gradert etter foreldrenes stand. Fattige kvinner skulle hun hjelpe gratis. Betalingen for disse kunne hun så få refundert fra amtet. Nødvendig skyss var pålagt bøndene.
Jordmorskolen holdt til i den nyopprettete Fødselsstiftelsen med professor Thulstrup som overlege. Læredøtrene bodde rundt om i byen. Noen betalte reise og opphold selv, mens andre fikk dekket alt av de lokale myndighetene. To elever skulle til enhver tid bo på Stiftelsen og måtte i tillegg til å få undervisning utføre alt forefallende arbeid, både med renhold og pleie av pasienter. De måtte stå opp klokken fem om sommeren, klokken seks om vinteren. De øvrige elevene hadde nattevakter etter tur, to om gangen. Undervisningen varte i ni måneder, der de første seks månedene ble brukt til selve opplæringen, de siste tre til repetisjon. Den praktiske undervisning fikk elevene hos jordmødrene som tok dem med til sine føde- og barselkvinner ute i byen, da Fødselsstiftelsen de første årene hadde svært få fødsler. En "kulturkollisjon" oppsto ved at elevene var fra landsbygden og legene som underviste var lærde menn fra universitetsmiljøet, med alt dette innebar av ulik status og makt.
28. juli 1820 ble Cecilie uteksaminert av professorene Skjelderup, Sørensen og Thulstrup med resultatet "Meget godt i det mundtlige og godt i det manuelle", dessuten hadde hun "godt haandlag". Til nå var det uteksaminert 42 elever fra Jordmorskolen. 23. desember ble hun også autorisert som koppevaksinatør, og 20. januar 1821 ble hun tilsatt som jordmor for Sogndal og Hafslo, med en lønn på 32 spesiedaler, samt 12 spesiedaler som godtgjørelse for ekstrautgifter.
Gift med kobberslager Ole Dahl
En januardag 1822 gikk Anders Nilsen, Cecilies far, gjennom isen i Sogndalsfjorden og druknet. Kanskje var han på vei fra Hafslo til Sogndal for å besøke Cecilie på fødselsdagen hennes. Cecilie var på den tid trolovet med kobberslager Ole Christensen Dahl. Han var sogndøl og hadde tatt navnet Dahl etter gården han vokste opp på, Dvergedalen innerst i Barsnesfjorden. 6. oktober 1822 ble "Examineret Gjordemoder" Cecilie Andersdatter Mobakken og kobberslager Ole Dahl viet i stavkirken på Stedje.
1800-tallet var det viktigste hundreåret i kobberslagernes historie. Kjeler og kar av kobber fantes i nesten alle hjem, og for en kobberslager bød sikkert Vikøyri på større muligheter enn Sogndalsfjøra, for på den tiden var Vikøyri det største og viktigste strandstedet i Sogn. Kanskje var det Ole som ville dra til Vik og begynne med verksted der. Cecilie hadde nå vært jordmor i Sogndal i nærmere to år og i Vik hadde det inntil nå ikke vært ansatt noen, så hun søkte amtet om å få stillingen som jordmor der. 1. november 1822 fikk hun tillatelse til å bytte med den nyutnevnte jordmoren i Vik, Eli Falch, som var fra Sogndal. Før Cecilie og Ole forlot Sogndal, fikk de sønnen Christen. Eli Falch og mannen hennes var faddere da Christen ble døpt.
Motstand fra almuen
Å bane veien for et helt nytt yrke var nok ikke lett. Cecilie ble tatt vel imot av presten, legen og de "konditionerede", men "almuen" - de fleste i bygden - holdt seg til de "kloke konene". Vi kan godt snakke om en folkelig motstand. Slik var det også de fleste andre steder i landet, gjennom hele 1800-tallet. Selv om reglementet av 1810 ga de nye jordmødrene "monopol" på fødselshjelp, og det var totalforbud mot ufaglært hjelp, gjorde de fleste kvinner som deres formødre hadde gjort i generasjoner. Det var dessuten langt billigere. De nye jordmødrene ble gående med lite å gjøre. Noen steder i landet klarte jordmødrene å inndrive ubetalt oppgjør ved offentlig hjelp. Cecilie ba herredsstyret om erstatning for "tapt arbeidsfortjeneste", men uten resultat, det vakte derimot "megen Bitterhed mot Gjordemoderen". I formannskapsprotokollen for 14. mars 1839 kan vi lese svaret på "en Skrivelse fra Gjordemoder Cecilie Dahls Mand". (Det var mennene som rådde!) Formannskapet innrømmet at det hersket fordommer mot de ansatte, eksaminerte jordmødrene, men de trodde ikke det var verre i Vik enn andre steder. De mente dessuten at folk måtte få gjøre som de ville. De offentlige tjenestemennene syntes helt å ha glemt at det fantes en jordmorlov fra 1810 og at jordmødrene var ansatt av det offentlige. "Man troer hellere at burde anbefale at vedkommende Gjordemødre ved Duelighed, Forekommenhed mot Almuen, søgte at seire over de hindringer som ... Fordom lægger dem i Veien". - Og avslag ble det i 1840 da hun søkte om forskottering av 15 Spesiedaler til innkjøp av en del instrumenter som amtet skulle betale. Distriktslege Aal hadde satt opp en liten liste for henne, blant annet en saks til å klippe navlestrengen, jordmorstol og et "Fruentimmer Chateter". Avslag ble det også i 1848 da hun tok dem på ordet og ville "dueliggjøre" seg ved å anskaffe professor F.C.Fayes "Lærebog i Fødselsvidenskab for Jordemødre", den første læreboken på norsk for jordmødre, utkommet i 1844. Kompensasjonen for utgifter til skyss i arbeidet som vaksinatør ble til stadighet avkortet.
Eneste kvinne med utdannelse?
Jordmoren ble i begynnelsen helst brukt av embetsmannsfamiliene og de rikeste bøndene, men etter hvert som hun innarbeidet seg, fant folk ut at de hadde nytte av henne. Jordmoren ble en kvinne av rang. Lenge var jordmoren den eneste kvinnen i bygden som hadde utdannelse og posisjon uavhengig av stillingen til ektemannen. Som en jordmor sa: "En jordmoders stilling er en av de agtværdigste stillinger en kvinde kan opnaa. Er det en dygtig, samvittighedsfuld jordmor, er hun agtet av fattige som rike."
Enormt distrikt
Det var et enormt område Cecilie hadde ansvaret for. "Vig Præstegjeld udgjør tilligemed Ladevig et fælles Gjordemoderdistrict". Dette vil si Vik, Kvamsøy, Høyanger og Brekke. Folketallet i disse prestegjeldene var i 1801 4.364 personer og i 1865 6.814. Etter hvert som folketallet økte ble jordmordistriktet for stort, og i jordmorprotokollen for Nordre Bergenhus Amt kan vi lese at "med Cecilie Dahls Samtykke er særskilt Jordmoder beskikket for Ladevig 12. september 1860". Selv om tallet på fødsler ikke var så stort, var det strevsomt å komme til og fra stedet der den fødende bodde. Svært meget av Cecilies arbeidstid gikk med til arbeidsreisene, i all slags vær og føre. Hun måtte ut på mange lange og harde turer for å nå de fødslene hun ble budsendt til, både nord- og sydsiden av Sognefjorden hørte jo med til arbeidsområdet hennes. Jordmødrenes stilling blir senere karakterisert slik: "De hyppige besværlige reiser hun maa foretage nat som dag, i alslags veir, snart langs vor stormfulde kyst, snart i vore langstrakte fjelddale med mange afstikkere hid og did ofte helt tilfjelds og mangengang paa næsten ufarbare veie, hun har jo hverken lov eller hjertelag til at sige nei, hun vover før sit liv for om muligt at redde andres. Alt dette fører ubønhørlig derhen, at hun bliver gammel og utdslidt før tiden."
Vaksinering
De lave inntektene fra selve arbeidet gjorde at jordmødrene måtte ta seg ekstrajobber, men siden de måtte kunne reise ut til fødende på kort varsel, var det ikke mange stillinger de kunne få. En jordmor hadde omtrent ingen kontakt med kolleger, for hun kunne ikke forlate distriktet sitt uten fullmakt fra embetsverket. Fra 1801 var koppevaksinering påbudt her i landet, og da jordmoren var den eneste medarbeideren en lege på landet hadde, var det svært vanlig at hun fikk arbeidet med å reise rundt og vaksinere barna. I vaksinasjonslisten i kirkebøkene for Vik finner vi navnet til vaksinatøren fra 1823 til 1863: først Cecilie Andersdatter Viigøren, siden står det bare Cecilie Dahl. Kirkebøkene viser også at hun har hjemmedøpt svakelige barn.
Barn, bosted
Familien Dahl ble etter hvert større: Christina (født 1825), Anders (1826), Johannes (1829), Martinus (1831) og Ole (1834). Vik var tilholdssted for det "Wiigske Compagnie", og flere av barna til Cecilie og Ole hadde militære som faddere (en av dem var fanejunker Reutz). Blant fadderne finner vi også sorenskriver Munthe og konen hans, prestefruen og klokkeren. Kanskje forbandt "almuen" familien Dahl med de "konditionerede" i bygden og følte dermed en sosial avstand. De var jo dessuten innflyttere...
Etter takstforretningen som ble holdt i 1846 vet vi at kobberslager Ole Dahl eide hus på Vikøyri. Beboelseshuset var i to etasjer og hadde teglstenstak. Det var uvanlig på den tiden - de fleste hus hadde bare never- og torvtak. I første etasje hadde han stue i den ene enden og verksted i den andre med kjøkken mellom. Fra kjøkkenet gikk trappen opp til annen etasje der det var to saler med et forværelse mellom, og derfra trapp til loftet. Dessuten hadde han fjøs, også med teglstenstak, og et nøst. Senere drev Ole også gårdsbruk i Vik.
Peder Jacobsen (1815-1889), den eldste sønnen til Cecilie, giftet seg i 1840 med Eli Endresdatter Sogndalsfjæren. Kanskje var det de vanskelige forholdene etter brannen i Vik i 1838 som gjorde at han slo seg ned som møller i Sogndal. Peder og Eli fikk mange barn, og deres etterkommere bor nå i Sogndal, Bergen, Oslo, Bærum, på Fitjar og i Finland.
Christina og Martinus døde unge, Johannes og Ole utvandret til Amerika. Hvor Christen bodde vet vi ikke. Ingen av barna hans ble døpt i Vik, men det ser ut til at han var i Vik hver gang han hadde et barn som skulle vaksineres. Anders var skomaker på Vikøyri, før han utvandret til Amerika. Han giftet seg med Bergitte Sofie Rasmussen - de døde begge i Chicago.
Døde 1863
Cecilie Andersdatter Dahl døde i Vik 29. juli 1863, 74 år gammel, fremdeles i stillingen som jordmor. Cecilie må ha vært en sterk personlighet med stor viljestyrke og pågangsmot. Hun tok en utdannelse som var den første formelle, teoretiske utdannelsen for kvinner i Norge. Først fra ca. 1870 kunne kvinner bli lærere, telegrafister og sykepleiere. Hun var med på å bane vei for jordmoryrket, og vi ser at lønnskampen som fremdeles synes å pågå, begynte allerede med de første jordmødrene - de første kvinnelige, offentlige funksjonærene.
Denne artikkelen skrev jeg på oppdrag fra Pridlao. Den sto på trykk i nr. 2., 1994. I internettversjonen har jeg foretatt noen mindre rettelser.
Cecilie Dahl var min tipp-tipp-oldemor. Hennes sønn Peder Jacobsen var farfar til min farfar Peder Martin Endresen Nyheim (1868-1953) fra Sogndal.
Til tross for at Cecilie virket som jordmor i mer enn 40 år, er hverken hun eller jordmorvesenet nevnt med et ord i bygdeboken for Vik...
Kilder: