Livet er mulig !
: prolog ved 7. novemberfesten i Trondhjem 1935


"Livet er blitt umulig.
Intet å spise.
Intet til varme.
Ingen klær.
Ved fronten -- blod,
forkrøbling, død."

Det var ordene som lød.
Lenins ord.
Stormen. Tordenen. Flammen
som reiste til kamp et folk i dets nød.
Viljen. Motet. Kraften
som heiste en fane så luende rød.

Ei lenger et folketog
som ydmykt dro ...
Med bønner, prester, korsets tegn
og tok hva herrene ga ...
Et kuleregn,
en fellesgrav.

Nei! Nu var kulenes sang
for første gang,
en hymne til folkets fane.
Ut av stormen, orkanen, syklonen
gikk en klasse, et folk, hvis blikk
var rettet mot fremtidens bane.

Et under skjedd. Et folk av treller
går frem mot verdens herskervelder.
Og intet kunne det kue.
Ei røvertokt, ei verdensmakt.
Ei landet i ruiner er lagt.
For i hvert bryst var tent en lue,
en ild så sterk
som lyser over fremtids verk.
Av kaos var det skapt
en kraft, som ei går tapt.
Den har i evig eie
urokkelig en tro på fremtidens veie.

Høyt opp i himlen lyser merket.
Sigd og hammer viser verket.
Arbeidets symbol stråler frem i dagens sol.
Og flammer i den mørke natt
i lys fra kraften som er satt
i verk av manne ånd
mannevilje, mannehånd.

Livet umulig å leve.
Intet å spise.
Intet til varme.
Intet til klær.
Blod, forkrøbling, død.

Er det ikke den nød?
Som kuer vår verden idag?
Enda vi ligger
for døren og tigger
hos dem som kan råde
-om frihet og brød?-
Nei, om arbeid.
Arbeid som nåde,
arbeid for smuler
av mat,
for huler
av bo.
Arbeid for fattigbidrag
og for å betale skatt.
Arbeid for kanoner og kuler,
som skal brøle vår dødssang
om vi reiser oss engang.

Men livet er mulig.
Når av vår nød
stormen, tordenen, flammen
reiser
et folk i kamp
for frihet og brød.
Når viljen, motet, kraften,
i fellesskap heiser -
Fanen den luende rød.