Poetisk hyllest til Martin Tranmæl, et avskjedsdikt


Der nævnes et navn
og næsten det er som at true
med bussemand skremte barn
og bønnefolk med Belsebub selv.
De ræddes for djævelskaps runer,
de roper paa lovens trygd,
og tør ikke tænke paa redning
naar Martin er ute

Men nevnes hans navn
hvor næven sig knytter om hakker,
hvor drivhjul og remmer durer,
hvor dagen er slid og sved,
da lyser begeistringens lue
og lover en lysere tid,
og tændes saa fribaarne tanker
hos trællende kvinder og mænd

Nævnes hans navn
i nærmeste venner kreds
det lyder som livsfrisk latter
naar livet er godt at leve.
I kameradernes kreds
et kampglad stridssignal
som hidser til kraftige hugg
for høie maal

Den første i stridens fylking,
den fremste i kampglad flok,
den seigeste dagens sliter,
den sundeste i kveldens fest.
Mønster for mange, ja alle,
et menneske dog som vi,
en fælle som trofast følger
den fane han sverger til



lese av Thornæs sjølv på avskilsfesten
for Martin Tranmæl ultimo april 1918, før Tranmæl
reiste til Oslo som nyvald partisekretær