Å HENTE SEG EN HÅNDBAYER
Kjøleskapsdøren foran ham var så hvit og stor, postgirobygget kledd i emaljert laken, et såpestykke, glatt, som en fallos svaiende, overskygger halve firmamentet, med skyer farende i kolombifart. Fingrene rettet seg, en impuls fra et hemmelig sted i hodet. En sinnsvak beskjed det ikke var mulig å gjøre rede for, allerminst å forklare rasjonelt, ble sendt ut gjennom nervefibre, forbi århundrer av utvikling, hjulpet av gliacellene og kaliumioner, en evinnelig lang distanse til et fjernt lem, forårsaket av en uutgrunnet lyst til å bedøve den samme bane som muliggjorde bevegelsen i muskelcllene så fingrene rettet seg. To ugjennomtrengelige isotoper møtes. En metalloverflate mot lipider, en uavbrutt kollisjon av partikler, som å tukle med alle trafikklysene i en storby under morgenrushet. Kollisjon etter kollisjon, uten at de neste partiklene ser ut til å senke farten eller gjøre forsøk på å styre unna. De skal kollidere, som om de tilkjennegir hverandre på et mikrodramatisk nivå, ved hjelp av kraftige sammenstøt. To elskende som til stadighet må krangle for å vise affeksjon. Kombinasjonen av de kryptiske nervemeldingene og enorme mengder partikkelsammenstøt gjentar seg. En hånd. En guddom gjør sin inngripen i en forkjølet jungel der skrikene fra arapapegøyene forstummes av et freonanlegg som skal øve befolkningskontroll på encellede individer, religiøst avstående fra preventiver. Hvordan jungelen stadig forminskes av strålesager, vakuumkjøretøy og kjemisk utryddelse. Vaksinert mot de fryktede trikinepedemiene. Avsindigheten i å ta en slik jungel inn i sitt eget hjem, opprette en villdyrpopulasjon på sitt eget kjøkken, uten engang å reflektere over dens bare eksistens, bare la den utvikle seg i Darwinistisk vellyst, mutasjoner som aldri blir oppdaget, og har uklassifiserte enzymer, med hvem han kunne revolusjonert vaskemiddelindustrien inne på sitt forbannet lille kjøkken, og nå strekker han bare hånden, uten å bry seg om hvorfra håndstrekkerimpusen kom, som en guddom inn i sin private elektronhastighetstrege jungel, for å nå en pils. En håndbayer. Hud møter glass, millioner impulser kjører om kapp i laserfart til nervehovedkontoret, hvor ingen kjenner adm.dir., "Vi bare jobber her" sier ionene likegyldig "Ingen styrer dette her, det må i tilfelle skje et sted langt utenfor." Så kaster de seg inn i neste impuls, stupepiken på saltpastiller. Er det sant som de sier at når Rabiesgutta har ølstafett så stapper de en uåpnet kald flaske i endetarmsåpningen, kniper sammen, og løper en runde, for å levere den til nestemann? Hjernehalvdelene må samarbeide, fremdeles ubevisst, en hånd med alle sine intrikate celler på kjøleskapsdøren den andre på håndbayeren. Det er ingen fallos, det er ikke et sosialdestruktivt fenomen, ikke et symbol på manndom, pølser og tippekamp, ikke en flytende virkelighetsflukt så personlig ødeleggende at det er bare på grunn av nitidig korrupsjon fra storindustrien til hele statsapparatet at den fortsatt er i salg. Det er en byggåker, en ganske liten byggåker, hvori små barn lekte gjemsel, og skjelvende redde løp alt sener og ledd kunne holde fra den rasende bonden, som heldigvis for dem hadde drukket seg til en forsinkende pondus av det bondske slaget. En byggåker som abstrakte kunstnere ville beskrevet med en eneste lysegul malingklatt, som romantiske poeter ville besunget gyllen i solen som sin elskedes utslåtte hår. En byggåker med en fauna på sikkert flere hundre insektarter, seks fuglearter og en grevlingfamilie like i utkanten. En byggåker som skal slaktes av bondens maskinpark (så det står igjen stive korte gressbiter, som de samme små barna brysker seg med å gå barbent på), parteres og fraktes. Meltes og meskes. En sopp får låne byggåkeren, glupsk fortærer den sakkaridene for å fø sine slektninger, avfører aldehyder, ketoner, syrer og selvfølgelig etanol. Ekskrementer fra sopp befinner seg nøye forseglet i den private jungelen, eller befant seg; nå er den tatt ut, håndbayern. Rekreasjon med bayer og sigarett. Rekreativitet for ham? Forandring eller avkobling. Uten at han er bevisst hva som foregår vet han nå at noe foregår, han klarer ikke å bestemme seg, holder en knapp på forandring, som om det var ham en forandring i å sitte med en sigarett og håndbayer. Virginiatobakk, den er mer sjenert. Gjemmer sin utsøkthet bak få merker, og sin ramhet bak den søte smaken. Han liker sjenerte kvinner også, han måler kvinnelig tiltrekning i to verdier. Sjenanse på førsteaksen og skjønnhet på andreaksen, disse verdiene var som regel omvendt proporsjonale, men han mente det kunne finnes tilfeller med størrelse i begge verdier, som virginiatobakken. Han trakk en sigarett ut av pakken plasserte den nøyaktig mellom leppene, klikket, med en cricketlighter, og tente den. Det første trekket smakte bananmilkshake, det neste skinkestek med saus. Hvordan er dette mulig? Undret han. Han fikk svaret. Det var ikke virginia han hadde tent. Det er jo bare en Camel. Egentlig en dromedar, ifølge tegningen på pakken. Hva skal han tro på? er det bildet som lyver, eller skriften? Et bilde av en dromedar hvor det står ganske tydelig skrevet Camel over. Som det kjente franske bildet av en pipe, hvor skriften under lyder "Dette er ingen pipe." Et problem oppstår for ham. Det ville selvsagt være naturlig å si at skriften lyver, han ser jo selv at det er en dromedar, en pipe. Men skriften er ikke der som følge av skriverens klippefaste hallusinasjon, ikke mer enn det kan være hans egen hallusinasjon. Liksom bildet kan være forvrengt av hans persepsjon. Nåså; all skrift lyver, alle bilder er falske. Han tenker seg at det faktisk hadde stått Dromedar på pakken over bildet av dromedaren, han synes ikke han hadde hatt noen større forutsetning for å si at det ikke er en pipe for det, eller for den saks skyld at det dreier seg om en dromedar. Tegnet han et ekorn og skrev dette er et lokomotiv, eller omvendt, over, ville alle tror han mente noe banalt med det, men malte han et lokomotiv og skrev dette er et lokomotiv, så ble det straks dypsindig. Nå smakte sigaretten bare røyk, verken kamel eller dromedar. Den emaljerte jungelen, hvor problemet om hvordan Darwin hadde fått tid til å utvikle et øye, kanskje har løst seg et utall ganger, var vekk uten at han hadde merket det. Først da han så sigarettasken falle ned på teppet i stuegangen, hadde han i realiteten flyttet seg. Ting faller egentlig mye saktere enn man tror, hvis man bare ser nøye på tingen idet den faller. Tyngdekraften blir rett og slett svakere av skarpsynthet, ikke minst vidsyn eller klarsyn. Asken ble liggende på gulvet som et hinder for hver midd eller teppeboende kryp som måtte ønske å forsere akkurat den teppebiten med aske på, eller som en manifestasjon på selvstendighet ovenfor enhver gammel mor som skulle råke til å besøke sin sønn. Han synes ikke egentlig uhygienisk er noe mindre hygienisk enn hygienisk. For hvis hans smuler og døde hudceller gir grobunn for små ekle dyr i krokene, så gir små ekle dyr i krokene grobunn for bittelittegrann større ekle dyr, som spiser de små ekle dyrene i krokene. Ved å ikke vaske, vil naturen på sikt gjøre rent for ham. Denslags urbanøkosofiske tanker beskjeftiget han seg med, idet han, igjen uten å ha registrert det, satt foran mongoveggen. En stor lysende støyende flate som hindret ham i å nå konklusjonen i middens funksjon som polsk vaskedame uten oppholdstillatelse, med betaling i rester og avfall, og skjult i teppet for alle myndigheter. Byggåkeren var lettet for trykk, ved en instinktbevegelse med cricketen. Ingen videre refleksjoner. Han ble forsynt med de lyder, de fiksjoner, endog følelser og tanker han trengte, totalt uavhengig av sannhetsinnholdet. Tungen fikk møte soppens ekskrementer, acetylcholinet kom ikke frem, stupepiken falt langsommere, til en forandring, men elementærpartiklene kolliderte nøyaktig like hurtig, og uten at han noensinne la merke til det, passerte elektroner tvers i gjennom hodeskallen hans gjennom en salig uvirksomhet kommandert i "på stedet hvil" av en befalende mongovegg, og korrupte myndigheter.