REISEN TIL GRYNERSTJERNEN

I romraketten

Det var Jupiter de så rett utenfor vinduet da Marrjus sa det rett ut: "Nå er jeg dritt lei deg Petter, jeg er egentlig drittlei dere alle sammen" så gikk han inn på vekstrommet hvor han fikk være i fred.

Det hele hadde startet som en ganske alminnelig guttetur til Pluto, men allerede da de hadde passert Mars bestemte Lonestar og Pistipetter seg for å fange romkuer. Den første romkua var en middels stor en, som til og med mr.T var med på å plage. De ertet henne for noen skjemmende føflekker, og fortsatte derfra trakkaseringen til det mest obscøne, før de kastet henne ut uten at hun hadde oppnådd noe som helst.

Marrjus tok det selvfølgelig opp etterpå, og mr.T var enig i at de kanskje hadde gått litt langt, nå som han tenkte på det i ettertid. De andre to gutta bare lo av det og sa at det bare var ei hælvetes romku allikavæl.

Kvelden etter fanget Pistipetter seg en romku helt på egenhånd som han tok med seg i sovekammerset og hadde omgang med. Ingen av de andre syntes egentlig det var noe særlig kult gjort, men bare gryntet litt, de hadde jo valgt det selv. Det de syntes var teit var at man aldri helt visste hvor romkuene hadde vært før, og deres anklagende tanker viste seg å være fruktbare på et vis; Pistipetter fikk astrosyffen. Han sutret i noen dager og klagde over jævla uflaks det gikk an å ha, før Marrjus, selv om alle hadde sverget hellig på at de ikke skulle, fikk satt i ham tørrisstikkpillene som skulle kurere ham.

Nå var det femte pilla i kuren som nettopp var satt på plass, og Marrjus var sur fordi Petter hadde en tendens til å knipe igjen toern så jobben ble ekstra vanskelig, og fordi de to andre ikke gad hjelpe ham. Men de unnskylte seg med at de holdt sine løfter om at Petter skulle fikse dette selv, fordi han hadde skaffet det helt selv.

Nå er det sånn med astrosyffen at det eneste som kan kurere er tørris i baken, og det er få i dag som klarer å forestille seg hvor vondt sånt gjør. Det gjør så vondt at det er helt umulig å medisinere seg selv. Man må bindes til en seng og forsynes av en medhjelper. De fleste nyere skip har selfølgelig en seng med en selvmedisineringsmaskin. Det vil si at man binder seg til sengen, og lar en stikkpillerobot utføre selve medisineringen utløst av en kommando.

Nå hadde selvfølgelig ikke gutta hatt flust med gryn når de skulle på denne turen, så de hadde leid romskipet hos "rent a wreck", og fått et utrangert skip uten noen form for ekstrautstyr. Det de først hadde irritert seg over var at det verken var airkondition eller isbitmaskin, så de holdt på å svette i hjæl, med sine lunkne drinker. Og nå kom altså dette at Marrjus mått forsyne Pistipetters ende med tørris to ganger daglig, helst utenom måltidene.

Etter at Marrjus hadde forbannet alle sine turvenner og gått, kom han tilbake og de kranglet to timer om hvem som hadde skylda for at de hadde fått et så jævla dårlig skip. I løpet av diskusjonen hadde alle innrømmet litt skyld, og dermed satt hver og en igjen med følelsen av at det i noe fall ikke var en selv som hadde hatt den avgjørende beslutningen. Etter krangelen ble de enige om å dele på å medisinere Petter, noe som skulle være enkelt nok siden han bare hadde tre piller igjen av kuren.

Tre dager før Saturn var Pistepetters kur ferdig, og de tre andre syntes nesten det var morsomt å se grimasene hans, så lenge de gjorde det sammen, og forvisset seg om at det var hans egen feil at han led.

Den samme kvelden feiret de Pistipetters helbred, og etter noen spektraldrinker ble de lystige og tok til å fange romkuer igjen, denne gangen var alle sammen hjertens enige om hvor kult det var å fange romkuer, selv om pistipetter nok var mer enig enn han hadde vært hvis det ikke var for at han hadde vært så altfor stolt og sta over at det ikke var galt av ham forrige gang. Man kjenner jo romkuer, de sier aldri nei takk til en spektraldrink, med eller uten is, så de var villige til å bli natten over.

Da var det i det aller lystigeste at en av de mest sinte og muskuløse spacekamelene tvang seg inn inn i skipet, og skulle bomme spektraldrinker. Han snakket dårlig galaksenorsk og skapte i det hele tatt en ganske amper stemning, da han beskyldte jordgutta for å komme ut å rappe alle de fineste romkuene fra de andre romfolka. Det var først da gutta skjønte at han gikk på sprengstoff, for han begynte å skjelve i puklene og la de slimete tentaklene sine på flere romkujur uten at de hadde gitt ham noen invitasjon til det. Gutta ville kaste ham ut, men turte ikke bli fysiske. De bare dreit ham ut. Først moderat, de etterapet det gebrokkene språket hans. Så begynte de å mase om hva han egentlig hadde i de hovne puklene, og etter en del drinker sa mr.T det man aldri skal si til en spacekamel, i hvert fall ikke en som er galaktisk på sprengstoff.

Mr.T var nesten intim med en av romkuene og hadde ignorert spacekamelen en god stund da han plutselig snudde seg og sa til ham "Hei dø spacedandy! Hva er'e egntlig du heter. Er'e Laika eller?" Da ble det knugende stille i skipet. Og man kunne se kamelens øyne lyse som fjerne stjenrnetåker.

De uinnvidde vet kanskje ikke at man aldri skal nevne ting som sovjet, Stalin, kommunisme eller verst av alt Laika, ovenfor en spacekamel. Av en eller annen grunn er de født med en slags historisk bitterhet for opphavet sitt. Det alle vet er at hunden Laika var det først levende vesenet som kom tilbake fra en romtur. Det litt færre vet er at russerne kunne ha klart dette nesten femti år tidligere. Problemet var at sjefen for det russiske romforskningsprogrammet var en innbitt kosakk fra det østlige Sibir. Han mente at kamelen var det desidert best utviklede pattedyret på jorden, nest etter mennesket. Denne romforskningssjefen Illianov Koshmanjoff bedrev i femti år rakkettoppskytninger med kameler i cokpiten. Det var snakk om flere hundre kameler i alle kjønn og fasonger som ble spredt ut i rommet uten at noen fikk høre mer fra dem. Det var først like etter hans død at noen turte å si at det kanskje var litt klønete å konstruere skip for såpass store og klompete dyr som kameler. Og dermed ble den vellykkede Laikaturen et faktum.

Det man ikke oppdaget før århundrer senere var at disse kamelene hadde tilpasset seg livet i rommet, og forplantet seg til å bli en populasjon på mange millioner. Noe man syntes var så interresant at man sendte hele kvegfarmer fra Texas ut uten mål og mening for å se om kuene var like tilpasningsdyktige. Det var de, og romkuene ble etterhvert en populær forlystelse for ensomme romfarere. Nå er romkureiser for ensomme menn blitt en kjempeindustri.

Det som skjedde da Mr. T hadde tirret Spacekamelen var at Mr.T mistet et øye. I en planetreise som dette kan alt skje. Et hårete monster med grønne tenner kan komme og ta bolig i noens milt, eller sønnen til naboen kan komme ridende på en asteroide med tyrolerdrakt og gi deg herredømme over en galakse. Dette skjedde ikke, men en forsoffen narkotisk spacekamel klinte en av sine slimete tentakler i mr.T sitt ansikt og sugde ut det venstre øyet hans, etterpå åt han ganske enkelt det samme øyet. De andre guttene reagerte med en gang. De gøv løs på kamelen alt de maktet, de sparket ham mens han lå nede, de sparket lenge, og romkuene hjalp til. Da de hadde fått sitt sinne ut og ga seg med mishandlingen var den stakkars kamelen død. En ganske stor kropp virker så solid når det er liv i den, men det skulle ikke mange spark til før de skjønte at den egentlig var ganske skjør.

De var en dag fra Uranus som nærmeste planet, og det var en sint stemning. De hadde en stinkende død spacekamel ombord, og denne døde kamelen kunne ikke gjøre sånn at Mr.T fikk øyet sitt tilbake. Mr.T hadde bare ett øye og satt stort sett og furtet i vekstrommet. Det andre øyet hans lå inne i den døde kamelkroppen. Da Pistepetter foreslo å sprette opp kamelen for å se etter øyet, forsvant to romkuer ut for å spy. De kom ikke tilbake.

Begravelse på Uranus

Jorda på Uuranus var lett å spa, den var som aske. Det skulle et ganske stort hull til for å få plass til en spacekamel, men det var enda to romkuer med dem som hjalp til med gravingen. Ingen hadde ventet at romkuene fortsatt skulle være med dem. De ble litt engstlige for at disse kuene skulle prøve å innyde seg hos noen av dem så de kunne være lenge hos dem som snyltegjester.

Det finnes ikke lover og rettigheter for utenomjordiske individer i rommet, så romkuene løper alltid en viss risiko ved å bli hos noen som har fanget dem. Vanligvis er folk greie av lutter medfølelse for disse ynkelige skapningene. Romkuene har overhodet ikke greid å organisere seg, så hvis en av dem skulle utsettes for noe ufint, er det ytterst sjelden gjerningsmannen får represalier. Disse romkuene som enda var med gutta, hadde tydligvis skjønt at de var hos greie folk, og ville utnytte situasjonen maksimalt.

Hullet var ferdig. Pistipetter og Lonestar hadde småsnakket litt om hvordan de skulle stikke av uten å få med seg romkuene, da sa Marrjus "Faen i hælvete!"

Mr. T og Marrjus skulle skyfle spacekamelen nedi hullet, da Marrjus hadde sett at spacekamelen hadde en tattis på innsiden av låret. De hadde sett nærmere på den og Marrjus kjente den igjen som en infragalaktisk tattis. Det kunne bare bety en ting. Den jævla spacekamelen var med i en av sprengstoffligaene. Etter størrelsen på tatoveringen å dømme var han høyt oppe i ligahierarkiet. Det var da Marrjus hadde sagt "Faen i Hælvete!"

Lonestar mista helt fatninga da han fikk se det. "Vi må bare se til, ja gud veit hva, å komme oss inni gamperæva fort herfra!" Mr. T mente det var mer fornuftig å dekke til liket først, for da vil signalene fra tattisen bli svakere. Dette gjorde de, og de røska med seg romkuene og stakk så fort de kunne mot Pluto.

Om romkuene er rommets paria, så er spacekamelene i tillegg til å være paria også uglesett av de fleste reisende. Det er kanskje denne fiendtligheten fremmede har til dem som har gjort at de har organisert seg. Det er selvsagt ikke en allmenn og god, overkamelisk styring. Utgangspunktet for alle spacekamelfellesskap er sprengstoff. Det finnes fire eller fem slike ligaer hvor kjernen er hardbarkede sprengsstoffknarkere. I begynnelsen var dette utelukkende knarkerfellesskaper, men ettersom ligaene har vokst, har også streite kameler meldt seg inn i dem for beskyttelsens skyld. Å melde seg inn betyr at men får en tatovering på innsiden av låret som angir rang, og som sender ut signaler til nærmeste organiserte spacekamelgruppe hvis man blir utsatt for noe. Tilbake skal organisasjonen ha arbeidskraft til å selge sprengstoff, og soldater til de stadige småkrigene ligaene i mellom.

Den nylig begravde kamelen hadde høy rang, og tilhørte i følge Lonestar Andromedabandittene som var den mest brutale av alle ligaene. De andre gutta var ganske sikre på at dette var noe Lonestar sa fordi han pissa på seg av redsel før de dro fra Uranus.

Lonestar sto i dusjen med en av romkuene, og de andre som var litt sindigere, hadde skjønt at innen de var kommet til jordbyen på Pluto, var de meget utrygge. Det er klart at norsk rett gjaldt for dem så lenge de var i et norsk skip i rommet, men gutta i en spacekamelliga var nokså uinteresserte i rettspraksis hvis de fant noen som hadde drept et medlem. Ettersom dette ikke var et hvilket som helst medlem, kunne de egentlig regne med at noen var ute etter livene deres. Det var liten trøst at en spacekamel aldri hadde drept et menneske uten å ha blitt funnet og straffet.

Det eneste som sa dem at de kanskje overdrev faren ved situasjonen, var at romkuene ikke hadde gjort noen forsøk på å stikke av. Romkuene er, på grunn av den fullstendige mangelen på rettigheter, flinke til å holde seg langt unna konflikter hvis de har mulighet til det. Disse romkuene var like rolige, og flirtet like uanfektet med sine nervøse reisekamerater.

Det gikk ett døgn uten at noe uvanlig skjedde. De fire guttene hadde seg stadig med romkuene uten blygsel, kanskje fordi de var nervøse, men de snakket ikke mer om hva som hadde skjedd. Pistipetter fanget en romku til, som han hadde for seg selv. Så drakk de varme spektraldrinker, og litt utpå kvelden, da guttene var blitt nokså fulle, kom det en spacekamel. Han sto i gangen, og gutta var dritredde.

De begynte å diskutere hva de skulle gjøre. Mr. T mente de skulle late som ingenting, slippe ham inn, og satse på at han tilhørte en annen liga, eller ikke enda visste om den drepte kamelen. Marrjus mente noe helt annet: "Hvis han går inn vil han sikkert ikke vente et sekund med å fly på oss, og sannsynligvis er det flere utafor som kommer inn når vi åpner døra. Vi må rett og slett kakke ham i huet med øksa i det øyeblikket døra åpner seg."

Lonestar ville gjøre et kompromiss: "Det er jævla dumt hvis vi knerter en spacekamel til som er fra en annen liga, da har vi to ligaer etter oss og da er det faen meg umulig å komme seg unna. Hvis jeg og Pistipetter står klar bak døra med hver vår øks, og dere åpner og hører hva han vil."

Innen Lonestar egentlig hadde fått snakket ferdig, hadde en av romkuene åpnet døra. Pistipetter trodde han fikk bekreftet sin skepsis til disse romkuene, og at de egentlig kolaborerte med spacekamelligaen. Dette var heldigvis feil.

Spacekamelen gikk inn, han solgte litt sprengstoff til en av romkuene, og satte seg ved siden av Marrjus. Marrjus prvde å late som ingenting, men hadde ikke spacekamelen vært så galaktisk ville han med en gang hørt på pusten hans at Marrjus var redd.

Spacekamelen sa til Marrjus: "Hei dø kammerat, hakke jeg sett deg før 'a."

"Nei" sa Marrjus bestemt. "Okei okei, ikke vær så stressa 'a, jeg ville bare være litt chill. Slapp av 'a kammerat!" Marrjus satt helt stille, og Lonestar og Pistipetter sto klare med øksene bak Spacekamelen da han sa til Marrjus "Dø kammerat, jeg ække så galakse at jeg ikke skjnner at du ikke liker meg no særlig, men jeg prøvde baare å vere litt kammerat, kan'ke du være litt kul og bomme meg et par kometsigg. Jeg hakke røyka på to dager ikke sant, du veit åssen det er du som røyker sjæl, ikke sant. Nå fikk jeg litt spenn av hu venninna deres, men hvor skal jeg få tak i kometsigg nå, hæ. Jævla søt forresten, hu venninnna deres.."

Spacekamelen forsatte å prate piss, Marrjus fant fram tre sigg og sa: "Se her ta tre stykker, men da stikker du, for vi er egentlig mest hypp på å være aleine i dag." Kamelen takka som om han hadde fått prinsessa og halve astoidebeltet, men stakk ganske fort. Guttene pustet lettet ut, og spenneningen om bord løste seg opp etterhvert som flere spektraldrinker ble skjenket. Gutta lo av hele situasjonen, og prøvde å drite ut den som hadde vært reddest for den stakkars lurvete typen som hadde vært innom.

De fire guttene hadde sovet noen timer, og Pluto var like rundt hjørnet. Lonestar vekket alle med kvarkekaffe, og det virket mildt og blidt i rommet. Pistipetter gikk for å pisse, men han kom fort tilbake, helt hvit i ansiktet. "Romkuene har reist!" ropte han. Han hadde rett, romkuene hadde reist. Mr. T sa at det nok var fordi de nærmet seg Pluto, og selv disse romkuene visste vel at de ikke ville komme inn i jordbyen. "Se her 'a" sa Pistipetter og pekte på en liten pose med sprengstoff. "Disse kuene har hatt et jævlig hastverk hvis de har dratt fra sprengstoffet sitt" tilføyde Pistipetter. De andre guttene skjønte hva han mente og innen de rakk å få panikk skjedde det som skulle skille disse vennene i mange år.