Barna i Grynergrenda
En serie med historier
Pistipetters kapsel
Han så opp på den lyse himmelen, kikket på klokken, satte seg i bilen og kjørte av gårde. Moren hans hadde ropt noe etter ham, men han hadde ikke giddet å høre etter hva det var. Han visste at det var noe som kunne vente. I bilen satte han på radioen. Den radioen som egentlig hadde vært i stykker i to år, uten at han hadde merket det. Det var ikke lenger mulig å skifte kanal. Hvordan skulle han finne ut det, og hvilken glede skulle han ha av å vite det. Han byttet simpelt hen ikke kanal. Den kunne være istykker til han av en eller annen grunn måtte reise ut av byen, men det måtte han aldri. Han skulle til Karlberner, og tilbake. Til Jetstasjonen på Økern, og tilbake.
Han tente en Prince, hørte på radioen og kjørte til jobben. Han bannet og kalte en kvinnelig forsiktig bilist for hore i det hun hindret ham i å rekke et grønt lys. Ingen andre enn ham selv og den ødelagte radioen kunne høre dette utbruddet, men han ble nok mer tilfreds av denne begrensede lille hevnen.
Han syntes himmelen hadde vært lysere enn det klokkeslettet for soloppgang skulle tilsi denne morgenen, tenkte over dette, og regnet med at det kanskje var et værfenomen som var årsaken. Han sjekket tidspunktene for soloppgang og solnedgang hver kveld på tekst-tv, og dukket det opp noe uforklarlig i hans verden skyldtes de som oftes værfenomener.
Nokså konsekvent kom han ti minutter for sent på jobben, de siste fem årene hadde han gjort det, og det hadde nesten blitt en del av arbeidsavtalen hans. Even var der allerede som alltid, men han hadde ikke rukket å gjøre noe som helst de første ti minuttene. Even bare gikk rundt seg selv og snakket griseprat.
Pistipetter likte Even, men han klarte allikevel å se hvilken forsoffen fyr han var, og det irriterte ham grenseløst at han hadde så lite salt i skallen. Even var ubestridelig en alkoholiker, han hadde en kjæreste som var alkoholiker, og sammen følte de seg nokså friske og raske. Som alle andre i et stort rusmisbruk hadde de en tendens til å snakke om, og heve seg over, de som hadde enda større og tyngre misbruk, og de igjen hevet seg over bekjente som var enda verre ute. Slik opprettholder de sin egen status ved å skue nedover i det sosiale. Nå er det vel slik i alle samfunnslag, men denne stoltheten man finner ved å være nedlatende, synes så godt i samfunnets nedre berme. Det virker litt komisk når en simpel innbruddstyv er synlig stolt over å holde seg for god til å rane gamle kjerringer. På bunnen av dette hierarkiet må jo noen befinne seg, men det er vel vanskelig å treffe noen som vil innrømme det. Tiggerne mener at tyvene er simplere enn dem, og tyvene er for stolte til å tigge, og de fleste gjør begge deler.
Denne morningen satt Even på en rull med isolasjon og leste om kronprinsen i et gammalt Se og Hør. "Hei dø pettern hva sier du til hu der 'a" sa Even og pekte på det som skulle være en av prinsens modellerobringer. Pistipetter bare gryntet og smilte. "Du skulle likt å grisepult hu der, hæ" fortsatte Even. Da var Pistipetter straks mer med. Når Even som var over førti, men så ut som han var nærmere femtifem begynte å snakke skikkelig griseprat likte Pistipetter det. Han tenkte aldri over hvorfor. Det ville kanskje avsløre noe ved ham om han gjorde det. Pistipetter bare svarte "Jeg skulle bare prrrrompa'n langt opp i toern hennes! Pikk pikk pikk pikk pikk." Så lo begge nokså mye og fortsatte resten av dagen på nogen lunde samme samtale.
Da Even fikk telefon fra kjæresten sin klarte han ikke å legge av seg sjargongen og sa "Hei vil du pule nå! Er'u våt i fitta di nå, ska' jeg komme og pule deg." Pistipetter som hørte samtalen lo så han begynte å grine. Etterpå når han fikk være litt i fred ble han kvalm ved tanken på at gamle Even skulle ha seg med den stygge slitne kjæresten sin.
Hvordan disse to gutta i det hele tatt fikk gjort noe i løpet av arbeidsdagen var et salig under. Begge to var svært arbeidssky og jobbet helst fordi det var noe de hadde hørt at man burde gjøre. Sjefen i firmaet var en styrtrik playboy som tjente grovt på å gjøre om hybelhus til hospitser, og deretter leie det ut til kommunen for grov overpris. Firmaet hadde to ansatte, Pistipetter og Even, som begge hadde en lang rekke mislykkede arbeidsforhold bak seg. De kunne rett og slett ikke jobbe i ordinære firmaer som ikke veide deres ekstraordinære kvaliteter tyngre enn det faktum at de helst ville unngå å jobbe i det hele tatt. Pistipetter var nok verre enn Even. Even var for avhengig av inntektene til å kunne gi fullstendig faen, men Pistipetter visste at han kunne leve på mora si så snart han var uten jobb. Denne styrtrike sjefen deres var den enste som hadde satt pris på det lille ekstra som særlig Pistipetter hadde. Dette ekstra var evnen til å få til alt. Til å ha størst moro av å gjøre en jobb andre ville sagt var umulig. De hadde selvfølgelig ingen hemninger angående utførelsen av sånne jobber. Hvis den eneste løsningen bestod i å sette fyr på nabohuset så gjorde de ganske enkelt det. Slike ting gjorde de også helt på egenhånd. De spurte ikke sjefen først, dermed var han heller ikke innblandet i noe tull, han bare fikk jobbene gjort.
En av grunnene til at sjefen tok nettop Even såpass under vingen var at Even en gang hadde måttet banke opp en hybelboer som nektet å flytte så huset han bodde i kunne bygges om. Han hadde gjort det uten sjefens viten, men både sjefen og Even visste at dette var den raskeste løsningen på problemet. Hybelboeren var en skulende sammenbitt vestlending som anmeldte det hele til politiet, og Even måtte sone tretti dager ubetinget for legemsbeskadigelse, men mannen flyttet før han kom ut igjen. Dette var lenge før Pistipetters tid, og nå var han den unge kreative jobbløseren. Han gjorde aldri noe voldelig slik Even kunne gjøre, men han var kanskje enda mer respektløs når det gjaldt andre menneskers einedom. Han stjal hva som helst hvis det måtte stjeles, og han hadde aldri stjålet noe for å tjene penger på det. Han kunne nok virke kleptoman, men egentlig kunne han like gjerne ha ødelagt det meste av det han tok, men som oftest var det bare mye mer praktisk å stjele det.
Han hadde stjålet alt fra heismotorer til livbåter til sprettballer, hva det egentlig var han tok var ikke så viktig bare han hadde bruk for det der og da, eller han hadde funnet ut av at noen andre ikke skulle få bruke det. I så måte var Even hans perfekte partner og moralske støtte. Noen ville kanskje si det var støtte i mangel på moral, men for dem var disse små ugjerningen innlysende rettferdige. Hva det de tok kunne ha av verdi for andre oversteg aldri den verdien det hadde for dem akkurat i det øyeblikket de måtte ta det. Selv om begge to var typiske angrende sjeler, så hadde det det til felles at de ikke hadde evne til å angre over noe de hadde stjålet eller ødelagt.
Pistipetter kunne angre bittert og inderlig over ting han hadde sagt, eller mest over jenter han ikke hadde turt å ta kontakt med. Så nagende var denne angeren at han spilte de pinlige scenene om igjen og om igjen i fantasien med hundrevis av forskjellige forløp. Hvis han senere skulle komme til å treffe noen som var implisert i en slik episode unngikk han dem så godt han kunne, for han husket da ikke lenger hva som faktisk hadde skjedd fra hva han hadde fantasert senere.
Slik var en typisk kveld: Han hadde leid seg en film, men ble bare sittende å tenke på Gunda fra Island. Det var en tilfeldighet at han hadde truffet henne på et utested. Kameraten han var sammen med hadde funnet seg en dame, som var mest interessert i å få Pistipetter vekk. Pistipetter kunne være uhyggelig plagsom hvis han bare kjente en person i et selskap. Han tok ikke kontakt med andre i det hele tatt, men klistra seg på den ene han kjente og maste uavlatelig på oppmerksomhet.
Kameratens skår den kvelden hadde sett seg dyktig lei av dette og sendte Pistipetter bort til en jente hun sa hun kjente. Da Pistipetter og Gunda hadde hilst på hverandre viste det seg at Gunda overhodet ikke visste hvem Pistipetter var sendt fra, og hun og kameraten hadde raskt forduftet. Der satt Pistipetter på rent slump med en jente han selv syntes var ganske søt som het Gunda og var fra Island. De to kom godt overens den kvelden, men Pistipetter var makeløst handlingslammet. Gunda hadde fortalt ham at hun ikke hadde fått så mange venner i Oslo enda, men hun kjente mange folk på høyskolen. Pistipetter la ut om seg selv nokså nøkternt og de kom på bølgelengde i en ærlig tone, på tross av at de egentlig hadde fint lite til felles. Pistipetter hadde en evne til å skru på sjarmen akkurat når det var litt for sent, men denne gangen klaffet det. Når han først var sjarmerende var han meget uttrykksfull og kunne utføre spissfindige etterligninger av folk man skulle tro han ikke engang visste hvem var. Gunda lot seg sjarmere men Pistipetter ble fanget i sin egen herlighet når han så hvordan humoren hans faktisk virket. Uansett hvor sterke signaler Gunda sendte ham oppfattet han ikke et grann av dem. De skiltes den kvelden uten at noenting hadde skjedd, annet enn at begge nok var en liten smule forelsket.
Normalt skulle dette være alt, men Pistpetter fikk muligheten igjen. Han møtte Gunda i et privat selskap bare en uke senere.
I selskapet var det stort sett bare Pistipetters venner. Gunda var der som studievenninne av en jente Pistipetter kjente. De begge var meget glade for å se hverandre, uten at de uttrykte dette den første eruelige tiden av selskapet når gjestene enda spør hverandre "Nå, hvordan går det med deg!"
Pistipetter ble sittende å snakke med sine håndtverkervenner om oppussing en tid, men samtalen kjedet ham ganske snart, og de fortsatte å snakke om Playstationspill. Pistipetter la merke til at Gunda hadde satt seg ved siden av ham, og lot som om han ikke hadde deltatt i samtalen om tv-spill i det hele tatt, han gjorde endog narr av samtalen som de andre fortsatte med stor iver.
Pistipetter kunne vel neppe regnes som intellektuell og nå mens folk enda var nogen lunde nyktre gjorde han ikke serlig inntrykk på Gunda. Dette førte til at han begynte å famle. Han bega seg ut på det han var aller dårligst til, den overfladiske sosiale konversasjon. Han falt rett igjennom etter fem setninger, og Gunda gikk for å snakke med noen andre da det første og eneste samtaleemnet hans var oppbrukt.
Pistipetter danset ikke, overhodet ikke, og han kjente at han ble varm og rød av å se en av hans venner danse sin mislykkede swingkursdans med Gunda. Pistipetter så at Gunda var snerten og så ut til å more seg over å delta i denne umoderne dansen som var kjøpt billig på et tarvelig kurs. Pistipetter satt bare helt stille og holdt kjeft og holdt Rignesen sin. Han ble mer og mer bister av å se at hun moret seg med den ene etter den andre, dessuten ble han mer og mer full, og når han ble full måtte det noe spesielt til for å holde liv i ham. Pistipetter ble ganske enkelt fryktelig trøtt, og gikk harm som en tyr for å legge seg i vertens seng, hvor han sovnet.
Like ut på natten våknet han igjen av at noen la seg ved siden av ham. Det var Gunda. Pistipetter ble lys våken, og Gunda var slett ikke alt for trøtt hun heller, men ganske drita. De ble liggende å snakke sammen, og det viste seg at hun hadde funnet det kostelig festlig med den talentløse dansen til swingkursvennen, og nå så Pistipetter sitt snitt til å parodiere den etter beste evne. Gunda ble lattermild og de fikk igjen den kontakten de hadde hatt en uke før. De lå og pratet lenge uten at Pistipetter enda skjønte hvilke signaler Gunda egentlig ga ham. Han hørte festen fortsette utenfor, men forsto ikke at Gunda hadde lagt seg der inne bare fordi han var der.
Gunda sovnet uten at Pistipetter merket det, han var så yr at han skalv, og snart gikk det opp for ham hva Gunda ville. Han strakk en arm ut og tok henne på brystet.
Uansett hvor klar Gunda hadde vært for dette da hun var våken, var det selvfølgelig det dummeste han kunne gjort. Ingen jenter liker å våkne av at de blir klådd på puppen, heller ikke Gunda. Hun skvatt, og hylte "Fy faen ditt jævla svin!" så løp hun ut i selskapet igjen.
Pistipetter forsto ikke helt hva som hadde skjedd, men han skjønte at dette var feil fremgangsmåte. En liten stund senere gikk han ut i selskapet for å unnskylde seg, men da hadde Gunda allerede tatt en drosje hjem.
Denne episoden gjorde ufattelig vondt for Pistipetter. De fleste av vennene hans hadde fått rede på hva som hadde skjedd, og dreit ham ettertrykkelig ut i flere uker etterpå, det var smertelig, men vondest var det når han gikk gjennom kvelden for seg selv og laget seg hundrevis av andre forløp som alle endte i elskov. Dette holdt han på med i månedsvis, og bare de snakket om trålere fra Island på dagsrevyen ble Pisipetter igjen minnet på denne pinlige affæren, dette varte i mange år.
Når det gjalt sosiale formaliteter var Pistipetter fullstendig evneveik. Og da han kom på jobben denne dagen ventet det ham noe ubehagelig. Sjefen var der allerede og sammen med ham en annen ung fyr. Even og Pistipetter kom samtidig inn til dem, og sjefen sa " Jeg vil dere skal hilse på deres nye kollega." Even gikk ganske enkelt forbi Pistipetter som sto nærmest den nye, og rakte ham hånden "Even Selstad". Den andre sa noe, men Pistipetter var altfor nervøs til å oppfatte det. Nå holdt den fremmed hånden sin mot ham, og Pistipeter skottet bort på sjefen, så på Even. Sjefen rynket øyebrynene, og så grep Pistipetter den fremmede hånden hardt og raskt og sa "Hei".
"Skal du ikke presentere deg da?" sa sjefen. Og taktfull som han var svarte Pistipetter bare "Nei", og puttet hendene i baklommen som om den naturligste ting i verden just hadde passert. Dette skapte en misstemning først og fremst mellom Pistipetter og sjefen. Torgeir som den nye het, gled inn kontaktsfæren etterhvert som arbeidsdagen gikk, men veldig velkommen hadde han vel neppe følt seg i begynnelsen. Pistipetter hadde prøvd å late som det hele ikke affiserte ham, men jo mer han tenkte på det, jo mer plaget det ham hvor redd han hadde vært.
Torgeir viste seg å være en hyggelig fyr og da dagen var slutt hadde begge nesten glemt det. Det Pistipetter ikke ante var at sjefen skulle huske denne episoden meget godt i fremtiden. Da sjefen etter en uke sa "Jeg ser at du og Torgeir kommer godt overens", forsto Pistipetter overhodet ikke at dette skulle være noe bemerkelsesverdig.
Pistipetter bodde hos foreldrene, men med egen inngang. Han hadde ingen boutgifter, så alle pengene han tjente brukte han på fancy innretninger i sin ungkarsleilighet. Det meste av elektroniske innretninger fantes der. Han styrte lyset med fjernkontrollen til tven. Elektriske markiser og motor til å snu tven, air condition, varmeveksler, dvd-spiller og en haug av lydutstyr. I det hele tatt en nokså alminnelig utstyrt leilighet for en enslig håndverker midt i tyveårene. Helt i sitt innerste vesen var Pistipetter skråsikker på at alle hans fancy detaljer kunne imponere andre, særlig damer. Så sikker var han at han kom til å fortsette med disse investeringene helt til en dame faktisk flyttet inn, hvis det skulle skje.
Når Pistipetter ikke jobbet så han på tv, eller video, eller dvd. Han tok seg en pils hver kveld. Fikk han besøk ble det flere, men han var allikevel ganske edruelig av seg, for han drakk seg sjelden skikkelig full. Som regel sovnet han lenge før han rakk å gjøre det.
Det var da Pistipetter og Torgeir snakket om alkiser (opprinnelig snakket de om Even) at de fant ut at de hadde felles bekjente. Torgeir hadde fortalt at faren til en kamerat av ham var skikkelig alkis, men allikevel hadde klart å være direktør i digert firma i tjue år. Hadde ikke Torgeir fortalt dette om faren til Markus ville Pistipetter aldri spurt om det var den samme Markus som han selv kjente. Da han fant ut at det var den samme Markus fikk han plastret noen sår med litt skadefryd over den alkoholiserte faren. Torgeir kunne fortelle at faren var en kul fyr selv om han var over søtti. En gang hadde han ramla inn på et vorspiel hos Markus og drukket seg kanon, men han ble aldri ubehagelig eller kjedelig, sånn gamle alkiser pleier å bli.
Da hørte de Even rope: "Faen i hælvete, hælvete, hælvete!" I det samme Even hadde sagt sitt siste "hælvete" hørte de et eller annet knuse nede på gaten. De gikk inn i det rommet der hvor Even jobbet, og så ham sitte med hodet mellom knærne og armene i kors over bakhodet. Han knep øynene sammen og satt og småbannet for seg selv. Da han skjønte at Torgeir og Pistipetter var der ba han dem kikke ned på gaten for å se om noen var skadet. "Slapp av" sa Torgeir. "Jeg ville ikke slappet så veldig av" sa Pistipetter. Even reiste seg og så ned. Han ble først lettet av synet, så la han merke til at han hadde knust frontruta til en tilsynelatende ny Audi, med en gipsplate. "Hvordan i heiteste hælvete klarte du å få den plata ut av vinduet?" Spurte Pistipetter av nyskjerrighet, for han var ikke overrasket over at nettopp Even hadde gjort noe sånt. "Jeg måtte ha den andre veien, også tenkte jeg at det var mye lettere å bare vippe den rundt på vinduskarmen, også glapp det litt." Torgeir smilte, og Pistipetter ristet på hodet. Gaten var tom og kollisjonen hadde enda ikke tiltrukket seg noe oppmerksomhet. "Du Even, hvis vi bare peller ut den gipsplata med en gang så er det ikke sikkert de kan finne ut at det var du som gjorde det" sa Pistipetter. Even tenkte ikke et sekund han gikk tre etasjer ned og hentet det som var igjen av plata. Så gikk han tilbake til bilen for å få med seg så mange gipsrester som mulig. Han måtte knuse litt mer av frontruta for å få med seg gipsbitene som lå i forsetet. Da han ikke turte mer, og syntes det så greit ut ropte han på de andre gutta: "Nå drar vi og tar en skikkelig lang lunsj, og sjekker forsiktig tilbake om et par timer." Sa Even til dem, og det gjorde de. "Vent! det ligger et par gipsbiter igjen i passasjersetet foran" sa Pistipetter, og gikk bort til bilen for å pelle det ut.
Da de kom tilbake etter lunsjen var Audien borte, og de fant ingen lapper eller tegn på at eieren hadde sporet uhellet til dem.
Det var fredag ettermiddag gutta jobbet sakte nå som de så at mer og mer arbeid kunne vente til mandag. Even var ganske nervøs, og de to andre merket det på at tonen i humoren hans var enda grovere enn den pleide, de hadde det i det hele tatt festlig sammen denne ettermiddagen, så festlig at bestemte seg for å ta noen øl etter at arbeidsdagen var slutt. Slutt var den egentlig ikke, men det var lite som fikk særlig Even og Pistipetter til å jobbe de to siste timene på en fredag.
Det ble en lang kveld og de tre ble mer kamerater den kvelden enn de hadde blitt som kolleger på et halvt år. Torgeir ble hemningsløst full og før Even hjalp ham ut i en drosje, men i den tiden fra han ble så full at han ikke hadde kontroll over traumene sine, til han ble bevistløs, rakk han å fortelle en mengdehjerteskjærende opplevelser fra sin oppvekst, og selvfølgelig med en påfølgende sentimentalitet hvor han utstøtte at han aldri hadde truffet så ålreite folk som Pistipetter og Even, og at han var skikkelig gald i dem. Torgeir hadde fått bank av far sin så lenge han kunne huske, og resten var den vanlige omsorgssvikten. Han hadde brukt noen år på trygd og reverøyking før han det siste året hadde klart å ta seg sammen. Han hadde endelig blitt ferdig med mesteparten av den private gjelda han hadde opparbeidet seg i sin slappe periode, som han kalte det, og han kunne endelig begynne å tjene penger.
Even og Pistipetter ble fuktige i øyekroken av den tilliten Torgeir ga dem. De var begge nokså fulle selv, og det var slett ikke ofte at folk kom med betroelser til dem, eller viste dem at de var viktge. Det for eksempel vært tvilsomt at Even hadde spandert drosje på Torgeir uansett hvor bevisstløs han hadde vært hvis ikke Even plutselig hadde følt en voldsom faderlig omsorg for den gutten som hadde blitt så glad i ham. Even innbilte seg at den generøsiteten han viste Torgeir, var noe Torgeir aldri hadde opplevd. Even følte at han ga Torgeir alt det han trodde at faren hans aldri hadde gitt, gjennom en enste ussel drosjetur.
Full av sterke faderlige følelser og nokså mange Bloody Mary, som av en eller annen grunn var Evens favorittdrink, kom han inn i baren til Pistipetter og sa "Fy faen jeg glad i deg jeg, Petter". Pistipetter ble tydelig rørt, på tross av Evens motbydelige fylleånde, som han selvsagt selv var for full til å registrere, og hans rødmussede utslitte tryne, som han nok også var for full til å legge merke til. Etter dette husket ingen av dem noe serlig annet enn korte glimt av pinlige begivenheter i drosjekøen. De våknet sammen i dobbeltsenga til Even i hospitsvertleiligheten som Even bebodde. Våknet sammen er forsåvidt både riktig og galt: Pistipetter våknet først, men da han ble oppmerksom på att Even lå helt inntil ham i bare undiken, med sitt slitne forgiftede morrabrø inntil Pistipetters lår, da skrek Pistipetter og sparket til Even. Pistipetter kom seg ut av senga og hjem, hvor han låste seg inne i to dager med århundrets heftigste bondeanger.
Den mandagen de tre kom på jobb var det lite samtale mellom dem, noe mer ble det mellom Pistipetter og Torgeir da politiet dukket opp og arresterte Even.