NY MUSIKK
Oppdatert: 10.05.2000
Pink Floyd Chumbawamba Marius Müller
Sister Sonny AC/DC Union Smashing Pumpkins Vinskvetten A-ha Poor Rich Ones
Enigma Anneli Drecker Primal Scream
Månedens Klassiker: Pet Shop Boys "Actually"
Tidligere klassikere: Kiss - Suede
"Is There Anybody Out There? - The Wall Live 1980-1981"
(EMI)
Av mange holdes "The Wall" som det absolutt ypperste Pink Floyd noen gang har prestert. Mer korrekt er det Roger Waters' mesterverk. For materialet er både gripende personlig og skremmende realistisk. Derfor kan nok aldri dette showet gjøres igjen ordentlig før eventuelt Waters og David Giomour slutter fred. Og live får det hele et enda mer levende sykt preg. Et godt eksempel er Waters' hysterisk skrikende introduksjon av "Run Like Hell":
"Are there any paranoids in the audience tonight? Is there anyone who worries about things? Pathetic! This is for all the weak people in the audience! Is there anyone here who's weak? This is for you! Let's all have a clap! Have a good time!!! Enjoy yourself!!!!"
Låtmaterialet på "The Wall" skulle være godt kjent for de fleste, men på denne utgivelsen gnistrer det av spesielt "Another Brick In The Wall Part 3" og "The Last Few Bricks". I tillegg er lyden eksepsjonelt god til å være fra det tidlige 80-tall.
Likevel gir det ikke det enorme inntrykket av "The Wall"-showet som en kunne håpe på. Rett og slett fordi det visuelle betydde så uendelig mye. Derfor er det å håpe at det kommer en DVD-utgave av "The Wall Live" en eller annen gang.
Avslutningsvis må det nevnes at LTD-utgaven av dette albumet er noe av det mest forseggjorte som noen gang er gitt ut. Dersom du trodde "PULSE" var eksepsjonelt bra, så er det ingenting mot dette. Platene leveres i en vakkert innbundet 66-siders bok, hvor en finner bilder, plansjer og tegninger fra turnéen, samt inngående intervjuer med Waters, David Gilmour, Richard Wright og Nick Mason om albumet og showet.
Men skulle Pink Floyd være et nytt bekjentskap, anbefales heller studioutgaven, samt "Piper At The Gates Of Dawn" og "Wish You Were Here" før dette.
"WYSIWYG"
(EMI )
Med 22 låter fordelt på knappe 50 minutter ligger det an til samfunnskritikk på kortform når Chumbawamba kommer med sin nye plate. Men selv om den engelske gruppen ikke har publikumstreffere som "Tubthumping" med på platen er dette likevel festlig. Hør bare på introlåten, "I'm with Stupid" der sparkene begynner. Og det fortsetter videre med en oppfordring om å lage en kjede-sang ("pass this song to 20 people") der de benytter seg av Microsoftreklame på en litt ny måte...
Min egen favoritt varer i 25 sekunder og heter "Moses with a gun". Uten å kjenne historien bak virker sangen å være en skikkelig glad sang. Ironien slår deg først i det du får med deg teksten. Og vet hvilken organisasjon Charlton Heston leder. Og ikke minst husker hvor "Trenchcoat mafia" stammer fra....
Alt i alt er platen blitt et uttrykk for Chumbawamba slik de kanskje egentlig er. Med et skråblikk på sosiale tendenser og med fengende melodier skaper de et helstøpt inntrykk. Men de trenger kanskje hit'en for å nå publikum. Hvis de vil det. For som de selv sier: "She's got all the friends money can buy"....
"Marius Müller"
(Universal)
At denne mannen ikke ble ordentlig anerkjent før han døde, er en skandale. For Müller hadde en finger med i spillet på nesten alt som skjedde i norsk pop og rock på 80-tallet. Ikke alt var like bra, men Müller var alltid det musikalske alibiet. Som gitarist og låtskriver var han i særklasse, noe som kommer tydelig fram på dette samlealbumet.
To versjoner av "Den Du Veit" er med, både orginalen og en senere akustisk versjon. Begge fungerer glimrende, noe som også gjelder den nydelige "Carmen". Resten av platen er litt opp og ned, men den er likevel et helt nødvendig bidrag til norsk rockehistorie. Mange av hans tidligste album er dessverre ikke tilgjengelig på CD, så således er samlingen er et helt greit kjøp. Men undertegnede ville heller sett back-katalogen gjenutgitt.
SISTER SONNY
"While Others Dance, Sister Sonny"
(Rec 90)
En gang var Bergen landets rockehovedstad. Tiden da Pogo Pops, Barbie Bones, Animal Farm og Butterfly Garden var blant våre største rockehåp. Den tiden er dessverre forbi. Og det er ikke fordi det er mangel på gode musikere, snarere tvert om. Mange kritikere har pekt på at for mange bergensband prøver å kopiere Radioheads "OK Computer", og den fellen kan det se ut som om også Sister Sonny har gått i. "While Others Dance,…" er på en måte et veldig bra album, melankolsk, underfundig og vakkert. Men vi har liksom hørt det før, da…
Produsent Jørgen Træen har gjort en veldig god jobb med lydbildet, men det er likevel noe uspennende over denne platen. En blir sittende og vente på en overraskelse. Den kommer riktignok, i form av "Worried / Careless" som er et spenstig unntak, men det er dessverre ikke nok. Det blir for ensformig. Tror kanskje en fem-spors EP hadde gjort samme nytten. Note: Midt i alt det seriøse engelskspråklige er det utrolig morsomt å se en sangtittel som "Åka Skidor". Veldig bra.
"Stiff Upper Lip"
(Warner Bros.)
Så er de her igjen. De australske rockerne med sine karakteristiske låter om fyll, damer og raske biler. Med deres nye album "Stiff Upper Lipp" blir det gjort klinkende klart at enkelte ting aldri vil forandre seg, deriblant AC/DC. De gjør som forventet; nemlig å gi oss et knippe hurtige rockelåter, preget av skingrende skrik og kraftige gitarsoloer. Samtidig er det ingen tvil om at gruppa dessverre i stor grad spiller på rutinen. Den provoserende stilen som gjorde bandet kjent er borte. I stedet virker Angus & Co å kjøre fullstendig på autopilot.
Albumet mangler også låter som vil gjøre seg bemerket utover den vanlige musikkelskers korttids-hukommelse. Det nærmeste dette albumet kommer en av bandets tidligere hiter, må være "Safe in New York City", som egentlig bare gjør seg nevneverdig bemerket på grunn av sin noe ironiske tittel. For en tilhenger av denne gruppa vil albumet utgjøre nok en godbit til samlingen, mens det for den vanlige lytter ikke vil være mer spennende enn "Da Capo" på en lørdagsaften.
"Minor Earth - Major Sky"
(WEA/Warner)
Morten, Paul og Magne har et enormt forventningspress på sine skuldre, og derfor blir dette enten det ultimate a-ha-albumet, eller platen de aldri skulle ha laget. I alle fall i historiebøkene.
Men ved første gjennomlytting virker ingen av de to betegnelsene passende. Sammenliknet med trioens tidligere utgivelser minner "Minor Earth…" mest om de rolige og melankolske partiene på "Stay On These Roads", det er dessverre ingen referanser til mesterverket "Scoundrel Days". Men det er definitivt et a-ha-album. Det er ikke noe veldig Savoy- eller Harket-preg over det, slik mange fryktet.
Materialet er stort sett på det jevne, med et par unntak i begge retninger. "Minor Earth - Major Sky" er en kjempelåt, vakker og steintøff på samme tid. Soleklar hit. Det samme gjelder singelen "Summer Moved On", og også "You'll Never Get Over Me". Men soleklart best er den myke "Barely Hanging On", hvor Harket og Waaktar-Savoy blir ett og skamløst forfører lytteren. Minner mye om "This Alone Is Love", b-siden på "I'll Be Losing You" fra 1987. Hør også på teksten til "Company Man". Tid for hevn?
Ikke mye som er regelrett svakt her, men cover-versjonen av "Velvet" burde de ha spart seg. Boogieman's pompøse produksjon ødelegger låten. Den grøtete sounden på "Mary Is Coming" er mye mer kledelig. Ikke kommer Harket til sin rett heller. Også "I Wish I Cared" og "Little Black Heart" skuffer.
Konklusjonen er at a-ha er tilbake, med mye bra på gang. Men det vil ta tid å toppe "Scoundrel Days". Først må de bli litt tøffere. "Minor Earth - Major Sky" blir til tider litt for silkemykt.
UNION
"Live In The Galaxy"
(Cleopatra/Spitfire)
Union er det nye prosjektet til Bruce Kulick (ex-Kiss) og John Corabi (ex-Motley Crüe), og på dette livealbumet får de endelig vist hva som bor i dem. På bare to år har gjengen rukket å utvikle en egen særegen sound som lover veldig godt for fremtiden. "Live In The Galaxy" domineres av låtene fra den første skiva, men det er også gjort rom for interessante coverversjoner. Best er uten tvil Cheap Trick-klassikeren "Surrender", men også Kiss-låta "I Walk Alone" står fjellstøtt.
Ellers er det litt opp og ned. "Heavy D…" og "Old Man Wise" er kjedelige, og Corabis stemme blir småirriterende, mens "Tangerine" og "Jungle" rocker så vilt at du bare blir sittende og måpe. Kulick er ganske enkelt en gud på gitar! Totalt sett er albumet ganske variabelt, men hva annet kan en vente av et så ferskt band? De gjør i alle fall maksimalt ut av det de har.
"MACHINA/The Machines Of God"
(Virgin)
La det være sagt med en gang: "MACHINA" er kommersielt tvers igjennom. Materialet her er i langt større grad enn tidligere typisk radio-vennlig. Men det betyr ikke at Smashing Pumpkins leverer et dårlig album. Snarere er det slik at Billy Corgan allerede fra første geniale riff i "Everlasting Gaze" tar et godt tak i ørene dine med begge hender, rister deg hardt og nekter plent å slippe taket før etter 73 minutter. Og med Jimmy Chamberlain tilbake bak trommene er deler av skiva ren lise for sjelen.
Godt støttet av James Iha og D'Arcy (nå erstattet av Melissa Auf Der Maur) klarer Corgan å holde spenningsmomentet oppe hele veien. Hva kommer nå? er et spørsmål du vil stille deg ofte. Og like ofte vil du bli overrasket. Det er vanskelig å trekke fram enkeltlåter, albumet må betraktes som et helhetlig produkt for å få den totale opplevelsen. Det kan ta litt tid, men det er verdt det. Likevel, "The Sacred And Profane" og "Raindrops + Sunshowers" er glitrende og står godt på egne ben.
"XTRMNTOR"
(Sony)
Primal Scream er Skottlands mest nihilistiske, narsisistiske og narkotiske band. Sammen med Happy Mondays har de plantet rock & roll på dansegulvet en gang for alle. På sitt beste er de en bulldoser av heftige rytmer, skrikende sirener og drivende riff - utført med herlig britisk arroganse. Men de er også vanvittig ustabile. Tre av deres album er håpløse og nærmer seg sidrumpa boogierock.
Og for å si det med en gang: "XTRMNTR" er ingen boogieplate. Bassen ruller nådeløst over deg, trommene dundrer mot innsiden av hodet, og det kreves stor mental beherskelse for ikke å hoppe og danse rundt på hybelgulvet som en annen åndssvak idiot. "Blood Money" innfører skeive trompeter i Primal Scream-sfæren, "Swastika Eyes" er akkurat så genialt fengende at rumpeballene disser på selv den mest topptrente skøyteløper (…æh?), og den neddempede "Keep Your Dreams" sender tankene tilbake på Rolling Stones' glansdager.
Ankepunket mot "XTRMNTR" er at det låter litt satt. Vi har liksom hørt alt før, da. Men faen heller, hvis folk skal fortsette å kjøpe Primal Scream-plater tror jeg at de forlanger å få noen nye greier. Det skjer ikke her. Bandet får derfor godkjent-stempelet på denne skiva, men vi vil anbefale dem å rote seg litt utenfor den opptråkka stien neste gang.
VINSKVETTEN
"Dei Beste"
(Pilka Pala Radio/EMI)
Gjøglerne fra Salhus utenfor Bergen satser på å erobre resten av landet med denne samlingen. Gruppas forrige album har solgt over 30 000 eksemplarer på Vestlandet alene, noe som har gitt plategiganten EMI tro på at dette vil slå an også blant de som ikke skarrer på r'en. Mange husker kanskje "Rånny Bruvik", "Sokkane" eller "Fergebillettøren" fra radioen, og Vinskvetten har så mye mer av samme kaliber å by på. Dette er enkel og fengende bygderock med litervis av humor. Hør bare på "Tjo Hei Og Duddeli Dei" - du vil gripe deg selv i å ta etter en ølseidel som ikke er der.
To nye låter er inkludert, begge blant de beste karane har gjort. Men det begynner å bli litt for polert, noe som kommer tydeligst fram på nyinnspillingen av "Harde Tider", hvor orginalen fra 1988 er å foretrekke. Vinskvetten bør absolutt ikke gå i countryrock-fellen. Da forsvinner mye av sjarmen.
(Vinskvetten spiller i Logen, Bergen fra 9.juni og utover)
"Happy, Happy, Happy"
(Rec 90)
Med albumet "Happy, Happy, Happy" viser bergensbandet Poor Rich Ones at de står sterkere musikalsk enn noensinne. For noe mer selvsikkert og genialt skal man lete lenge etter innen moderne norsk musikk. Albumet kjennetegnes av rå kraft, fremført på en silkemyk måte. Det gjør at man her snakker om musikk for enhver anledning, det være seg et livlig vorspiel eller en stille aften alene. Det funker uansett! Dette mesterverket er fullstappet med høydepunkter, og da særlig tittellåten "Happy, Happy, Happy", samt den meget behagelige "New Lullaby".
Poor Rich Ones beviser til gangs at de på ingen måte er noen døgnflue, men heller en gruppe solide musikere som helt klart er på vei mot noe stort her i verden. Dette blir tydelig illustrert gjennom dette albumet. Hvis bandets foregående album falt i smak, er dette et obligatorisk tilskudd til samlingen. Dersom noen mot formodning enda ikke har fått øynene opp for disse gutta, bør vedkommende straks sette seg ned for å lytte og lære. Dette er nemlig bra saker!
"The Screen Behind The Mirror"
(Virgin)
Dette er en vanskelig plate å anmelde. Dels fordi den inneholder så mye forskjellig musikk, og fordi den på én måte er litt småkjedelig, mens den også holder lytteren fanget. Fordi det er trolsk og vakkert. Mektig. Men også langtekkelig. Stemningsskapende er det uansett, og til tider er det direkte magisk. Andre ganger kjenner en musikken ta tak steder i kroppen en normalt ikke bruker ved lytting. Det er ikke ofte en med rette kan snakke om sexy musikk, men her er det absolutt på sin plass.
Vanskelig er det også å trekke fram enkeltspor, ettersom platen framstår som en helhet. Det er vel lettest å konkludere med at elskere av world-music nok vil falle for "The Screen Behind The Mirror". Men også andre musikk-elskere bør unne seg en litt spesiell opplevelse med Enigma. Still med et åpent sinn, så kan de hende du får en ny favorittplate.
"Tundra"
(EMI)
Bel Canto-vokalisten går solo, og på "Tundra" har hun med seg et imponerende knippe gjesteartister. Kjente navn som Lauren Waaktar-Savoy, Sivert Høyem (Madrugada), Nils Petter Molvær og to tredjedeler av Motorpsycho bidrar alle med sitt. Uten at preger albumet bemerkelsesverdig. For hele tiden står Drecker selv i sentrum.
Resultatet er variert. Dreckers karakteristiske stemme messer seg gjennom 11 spor, men det blir tidvis litt for snevert. I sin søken etter å gjøre albumet spennende, blir det litt for eksperimentelt. Likevel er det en del som fenger. Tittelsporet er en artig affære, med club/house-preg og samisk vokal. Veldig bra. Samme om "Rainstorm", hvor unge Høyem bidrar med vokal. Også den står knallstøtt. Men det blir litt vel sært. Og derfor går en fort lei.
"Actually"
(Parlophone/EMI)
I 1987 var Pet Shop Boys verdens ledende synthpop-band. Det geniale lå i gruppens gjennomført kalde og følelsesløse sound, som skilte dem fra både light-pop av typen Living In A Box/Hue & Cry og mer depressiv synthrock i klasse med Depeche Mode/Joy Division. Krydret med dystre ironiske og sarkastiske tekster og en herlig småarrogant opptreden fra herrene Neil Tennant og Chris Lowe, ble de et holdepunkt for alle som holdt på å spy av jappetiden, men som likevel ville danse til heftig disco.
"Actually" var albumet som skulle vise om den britiske duoen virkelig hadde noe å fare med. Etter suksessen med "West End Girls" fra "Please", var det mange som trodde PSB ikke var noe mer enn et vanlig one-hit-wonder. Men de tok skammelig feil. For på "Actually" klarte Tennant og Lowe å perfeksjonere sin egen sound. Remix-trip'ene ble færre, og alt som kunne minne om forsøk på å skape udelt positive følelser ("I Want A Lover" og "Tonight Is Forever" på "Please") var fullstendig ryddet bort. Allerede fra første titt på platen skjønte en hvor det bar. Hvem andre enn Tennant kunne finne på å levere et av historiens største gjesp på coveret?
Stemningen ble ytterligere bekreftet av albumets første spor, "One More Chance". Med nakne synth-trommer, trafikkstøy og Tennants klagende "Give me one more, one more chance…" skjønner en at disse gutta ikke er ute etter å underholde. Det fortsetter med "What have I done to deserve this?", "I love you, you pay my rent", "Everything I've ever done, it's a sin" og "It couldn't happen here". For noen humørspredere! Og i ettertid er det skremmende med låten "King's Cross", om togstasjonen som noen måneder etter utgivelsen ble herjet av brann. Som Tennant selv sa: –Jeg har alltid hatt en ekkel følelse på King's Cross.
Hele fem hit-singler ble det på PSB fra dette albumet. Årsaken ligger nok delvis i den alternative innstillingen i kjøpefestens tiår. Men like mye at musikken var noe av det mest uforskammet forførende en hadde hørt på evigheter. Godt hjulpet av en rekke fantastiske videoer, "It's A Sin", "Heart" og "Always On My Mind" (som ikke er med på "Actually", men i gruppens bisarre film "It Couldn't Happen Here"), etablerte Pet Shop Boys seg som de ultimate antipop-heltene. Og med ett skjønte en at jappetiden var på hell.
Månedens Klassiker April:
KISS
"Alive!"
(Casablanca/Universal)
Få plater har vært så avgjørende for et bands videre liv som Kiss' "Alive!". Året var 1975. Casablanca Records var bankerott og Kiss solgte ikke plater, selv om de allerede var legendariske som live-band. I et siste desperat "være eller ikke-være" ble "Alive!" gitt ut, et dobbelt konsertalbum fra Cobo Hall, Detroit. Og utrolig nok, kjempesuksess! Produsent Eddie Kramer (kjent fra Cream og Jimi Hendrix) fanget både råheten og energien som ennå preget gruppen, noe som kjennetegnes av albumets svært få overdubs.
Hva så med materialet? Alle klassikerne fra det første albumet var selvskrevne. "Deuce", "Strutter", "100 000 Years" og "Black Diamond" er alle låter som fortsatt holder mål, og også de senere "Parasite", "She" og "Rock & Roll All Nite" løfter platen til uante høyder. Men hva er det da å utsette? Vel, en del låter høres malplasserte ut, først og fremst "Got To Choose" og "Nothin' To Lose". De fungerer ikke live i denne settingen og burde vært utelatt. Og Peter Criss' trommesolo er mildt sagt en tam og kjedelig affære (deja vu!).
Like fullt er Kiss "Alive!" et unikt stykke rockehistorie. Uten "Alive!" hadde vi aldri hørt om Kiss her borte. Og uten Kiss hadde vi aldri hatt noe Hole, Smashing Pumpkins, Marilyn Manson, Guns N' Roses, Backyard Babies… eller Motorpsycho.
Et siste poeng: 10 av låtene herfra har vært gjengangere på Kiss-konsertene de siste årene.
Månedens Klassiker Februar/Mars:
"Suede"
(Nude/Sony)
Albumet som startet britpop-bølgen. Etter to kritikerroste singler, "The Drowners" og "Metal Mickey", ga London-bandet Suede ut sin debut-CD i 1993. Suksessen var et faktum nesten umiddelbart, albumet føk oppover listene, godt hjulpet av kjempehiten "Animal Nitrate". Låten var typisk for samarbeidet mellom den arrogante vokalisten Brett Anderson og gitarist Bernard Butler. Butler har en egen evne til å produsere catchy glam-riff og mørke, dystre stemninger, og sammen med Andersons dramatiske og halvt hulkete messing gir det klare assosiasjoner til både David Bowie og The Smiths, tydeligst på "The Pantomime Horse" og "So Young".
Tekstene er fulle av tvilsomme hentydninger angående både sex og heroin, men det hele er så vakkert pakket inn at en lar det passere. Et nydelig album!
© 2000 Tabula Rasa
For artist-/plateinfo: